Karakteren

[Gjest 2]

Heisann

Jeg en en jente som går i 9. klasse, og jeg har et lite problem (stort)

Jeg har hatt depresjoner, angst osv dette halvåret.. Mamma og pappa vet ikke om dette. Karakterene mine har synket veldig Fikk beskjed av læreren min at jeg kommer til å få 2 i samfunnsfag og før jul fikk jeg 4!!

Har ikke klart å konsentrere meg noen ting :/

Hvordan ville dere reagert hvis deres barn kom med en del 2 på karakterkortet?

Og hvis de da hadde fortalt om depresjonene hadde dere da forstått? :s

Er litt usikker om jeg burde si det..

Takk for hjelpen.

[Vera Vinge]

Hvis mitt barn plutselig fikk dårligere karakterer enn vanlig, ville jeg lurt på om noe var galt. Ikke alle foreldre tenker sånn, og jeg vet ikke hvordan dine foreldre er, så noen kan bli sinte eller skuffa hvis de ikke får noen annen forklaring. Derfor kan det være lurt å fortelle at du har hatt det vanskelig, og at dette har gått ut over skolearbeidet pga. dårlig konsentrasjon osv (dårlig konsentrasjon er jo noe som ofte følger med depresjon). Jeg tror de fleste foreldre vil forstå bedre da, og kanskje være mer opptatt av at du skal få hjelp enn å være sinte.

Jeg vil også råde deg til å søke hjelp for dette. Siden du går i 9. klasse, har dere kanskje en helsesøster på skolen? Eller en skolepsykolog eller noe lignende, som man kan prate med? Jeg tenker det er viktig at du får hjelp før det evt. blir verre. Og det er hjelp å få, både for angst og depresjon.

[Gjest Dora Flanica]

Hei.

Sliter og meget med depresjoner/angst, og har og opplevd at det gikk ut over skolearbeidet/studier/jobb. Syns det er tøft gjort av deg å snakke om dette, og det er første skritt på bedringens vei. Ville valgt et godt tidspunkt for samtalen og satt meg ned med foreldrene dine og fortalt dem om dette i forveien, så de er forberedt på karakterene. Fortell dem hva du føler og tenker, vær helt åpen og ærlig. Tror foreldrene dine ville satt pris på at du er åpenhjertig om dette. De fleste foreldre elsker barna sine og vil gjøre hva som helst for å hjelpe dem. Men de er ikke tankelesere. Jeg ha vært glad hvis barnet mitt hadde fortalt meg dette, ikke fordi det er deprimert, men fordi det viste meg såpass tillit. Mine satte i alle fall stor pris på det da jeg fortalte om det da jeg fikk sammenbrudd som 17-åring.

Kanskje foreldrene dine kan be om en samtale med lærer/skolehelsesøster i etterkant av samtalen med deg slik at du kan få hjelp videre.

Lykke til, og ønsker deg alt godt.