Hun gjør meg gal!

[Gjest Brassy]

Jeg har de siste 8 mnd. vært i et forhold med en svært spesiell kvinne. Det har vært en berg og dalbane av følelser, fra det helt fantastiske til det værste jeg har opplevd noen gang.

Så jeg velger å lufte mine tanker her med dere i håp om et råd eller to.

Helt i starten av forholdet var hun en drøm av en kvinne. Jeg var verdens heldigste mann..

Men siden har jeg blitt mer og mer betenkt. Det handler om hva hun kan få seg til å si og hvordan hun kan behandle meg. Hun sårer meg og skremmer meg når den "slemme" og destruktive våkner i henne. Hun mener visst jeg er djevelen selv. Alt dette kan komme som lyn fra klar himmel. Som her for en tid

tilbake hvor vi hadde en diskusjon om alkoholisme. Jeg tillot meg i denne diskusjonen å mene at jeg ikke tror de som er tørrlagte alkoholikere bør drikke alkohol i det hele tatt. Da klikket det fullstendig for henne. Det var en typisk industriarbeider-uttalelse sa hun. Jeg er industriarbeider.. Hun er akademiker og veldig stolt av det forstår dere.

Eller den gangen hun mente jeg var en overgriper av værste sort. Bakkgrunnen for den påstanden var en behandlig av en klage i et borettslag.styre jeg satt i. Det var en beboer som klaget på at en annen beboer til stadighet parkerte bilen sin ved inngangen på blokka og ikke på parkeringsplassen som alle andre. Siden det står et skilt ved blokka at det er lov å parkere for handikappede, og den innklagede beboeren har "handikappskilt" i frontruta så var saken grei mente vi. Vanlig prosedyre i slike saker er jo å melde fra til den som klagen gjelder. Men denne saken var så opplagt at ikke vi ville plage beboeren med tull. Nevnte beboer lå på sykehus i tiden for styrebehandlingen. For denne vurderingen blir jeg altså kalt en overgriper av værste sort! Det at hun kaller meg overgriper for noe slikt, er jo på grensen til et overgrep mot meg!

Dette var bare eksempler på to diskusjoner vi har hatt. Høres kanskje ikke så ille ut, men jeg har aldri i mitt liv fått så mange forferdelige karakteristikker av meg selv.

Har ved flere anledninger fortalt henne at jeg ikke finner meg i å bli kalt slike ting. Men da taler jeg for døve ører. Hun viser overhodet ikke tegn til å forstå hva jeg snakker om. Dette skjønner jeg bare ikke. Om en man er sammen med mener seg dårlig behandlet, lar man vel ikke bare være å svare og ser helt uforstående på en?

Jeg har forsøkt å forstå hvorfor hun er sånn, men jeg blir ikke mye klokere av det.. Tenker at det er en av to ting. Enten så er hun helt galt "skrudd" sammen

oppe i hodet og mangler fullstendig sosiale antenner, eller så er hun rett og slett full av faen og har moro av å tråkke på meg.

Spurte henne for en tid tilbake hva jeg betydde for henne og hva hun følte for meg. Hva jeg fikk til svar? ikke et eneste ord. Virket ikke som hun forsto hva jeg snakket om.

Dere har sikkert forstått at jeg elsker denne kvinnen. Ellers ville det ikke blitt noe av dette innlegget. Orker snart ikke mer, men samtidig klarer jeg ikke tanken på å leve uten henne. For det hun gjør med meg når vi er nær hverandre kan ikke beskrives med ord. Et lite kyss i nakken fra henne gjør meg helt yr...

Dette ble vel et langt og ustrukturert innlegg, håper noen orker å lese det og kan komme med noen betraktninger. Mulig det er jeg som er overfølsom og bør tåle litt kjeft.....

[Gjest LonelyAngel]

Dette hørtes ikke helt bra ut. Det virker på meg som hun har veldig sterke meninger, og føler at hennes meninger er de som er rette. Virker som hun har liten respekt for hva du mener om saker og ting.

Jeg ville tatt en alvorsprat med henne og gitt klar beskjed at slik ønsker du ikke å ha det. Du må også kanskje gi henne et ultimatum at det er en mulighet for at du ikke klarer å bli hos henne om hun fortsetter.

Sett dere ned og prøv å forklar henne. Om hun blir skikkelig sur og bestemt som du sier hun som regel blir, så blir det kanskje best om du tar deg ett par dager uten henne, så får hun tenke seg nøye om.

Man kan da ikke ha det slikt i et forhold.

Virker litt som hun ser litt ned på deg også ang utdanning.

[vanilla-]

Det er helt normalt å diskutere eller små krangle i et forhold, det kan tilogmed være nødvendig og bra, siden begge parter får sakt sine meninger.

Men jeg synes ikke hun virker særlig god på dette området, når hun annklager deg og kaller deg ting har det gått for langt, det har hun ingen rett til.. Når det er sakt, er det ikke sikkert hun selv er oppmærksom på hva dette gjør med deg. Alle er forskjellige, hun er nok ikke skrudd sammen feil, hun har nok heller lært dette en plass og tror det er sånn det fungerer.

Det dummeste du gjør er å legge deg flat å la deg bli trampet på, da blir du aldrig lykkelig i dette forholdet.

Samtidig stusser jeg litt på det eksempelet du kom med om at du blir helt yr av et kyss i nakken, jeg tror det ligger noe bak dette, har du følt det slik med andre når forholdet har vart en stund? hun har ikke gitt alt av seg? så du får aldri nok? du er fortsatt stup forelsket? det er en grunn til det, du kan nok tenke deg til det selv, om hun hadde gitt alt av seg og gitt deg konstant bekreftelse og ingen spenning hadde du ikke godtatt måten hun oppfører seg på. Du er fortsatt forelsket og klarer ikke tanken på å gå din vei. Det er godt mulig at jeg tar feil, jeg går bare ut ifra det du har skrevet.

Om det ikke funker å prate stille og rolig så hun forstår, annbefaler jeg deg å dra i par-terrapi, for noen høres dette skummelt ut og man tenker at problemet ikke er så stort, men det kommer til å bli det..

Du virker som en oppegående person på tur ned, og det er skremmende. Tenk på deg selv og dine behov før det går for langt. Hun tenker kun på seg selv når hun ikke viser interesse i hvordan dere har det sammen, egoisme er en dårlig egenskap.