For lite omsorg fra samboeren?

[Gjest Gjest]

Vi er rundt 30 år, har vært sammen i fire år og har barn sammen.

Jeg har hatt helseplager hele livet, og de har (tilfeldigvis) forverret seg kraftig i tiden vi har vært sammen. Vil helst ikke gå inn på hvilke plager det er, for å forsøke å bevare anonymiteten min (men det er IKKE psykiske problemer det dreier seg om). Disse plagene er jeg nå under behandling for. I alle år har jeg prøvd å få hjelp hos fastlegen, uten hell, så jeg endte opp med å måtte betale DYRT for å få tak i riktig kompetanse på en privatklinikk.

Behandlingen innebærer blant annet et kosthold som er meget dyrt. Samboeren og jeg får utbetalt omtrent det samme i lønn og deler likt på matutgiftene. Lege- og tannlegeutgifter osv pleier vi også å dele på. Det er derimot jeg som betaler for konsultasjonene mine på privatklinikken, samt for reiser og medisiner til meg selv, da det er snakk om mye penger. Jeg hadde en liten buffer oppspart da jeg traff kjæresten. Derfor har jeg også lagt ut en del for våre ekstrautgifter i forbindelse med flytting, ferie, barn, bil osv.

Samboeren unner seg å være med på morsomme arrangementer og kjøpe seg ting han vil ha, og blir deretter blakk sånn at jeg må skyte inn litt ekstra til å dekke våre felles utgifter. Han har nok en ærlig plan om å betale tilbake slik at det blir "likt", men det skjer absolutt ikke hver gang. Jeg tør ikke bruke mye penger av frykt for at vi ikke skal bli betalingsdyktige i hverdagen. Bufferen jeg hadde er spist opp.

Behandlingen jeg nå gjennomgår, har hatt en klar positiv virkning. Men den gjør meg også sliten. Så sliten at jeg har gradert sykemelding. Det meste av tiden jeg er sykemeldt bruker jeg i praksis til å jobbe, for å kompensere for en laber innsats i den tiden jeg er på jobb. Konsentrasjonen og kapasiteten er ikke helt på topp, for å si det sånn. Arbeidsgiveren er veldig forståelsesfull og tilrettelegger bra, men jeg må jo prestere noe jeg også.

Jeg vil ikke være 100% sykemeldt, men føler at jeg trenger mer sykemelding enn det jeg har i dag, men legen har satt på bremsen. Det hører med til historien at dette er en annen lege enn den som behandler meg (og slik må det visst være). Det gjør meg frustrert og motløs. Jeg har presset meg i alle år og studert og jobbet normalt, men nå er jeg rett og slett sliten og lei av det. Hadde jeg visst at jeg skulle gjøre det i bare en uke til, hadde det gått fint, men det vil ta minst et halvt år. Det har gått så langt nå, at jeg er redd for å få en negativ holdning til ting hvis jeg skal fortsette å ha et sånt energiunderskudd. Jeg er så forferdelig sliten, og det er tungt selv om jeg vet at jeg kommer til å bli bedre.

Vi har vært gjennom en lang og vanskelig periode i forholdet vårt, som nesten endte med brudd. Nå er vi begge klare på at vi vil satse igjen, vi har fått eksperthjelp, vi jobber med ting og det går helt klart den rette veien. Jeg sliter likevel med en følelse av at samboeren ikke går nok inn for forholdet, og er usikker på om det er urimelig av meg. Han har alltid vært av den oppfatningen at man skal gjøre som man vil og stole på at andre også gjør det. Jeg kommer fra en mer omsorgsfull familie, og syns det er naturlig å tenke på vår lille families beste før jeg prøver å oppnå de tingene JEG vil. Kjæresten er kjempeflink med ungen vår, men noen ganger syns jeg han er mer opptatt av at han selv skal få det som han vil og gjøre de tingene han vil enn at ungen og jeg og han i sum skal ha det bra.

Vi deler i teorien likt på arbeidet med barn og hus. Det som skjer, er at samboeren ofte "glemmer" ting vi har blitt enige om at han skal ta seg av. Da må enten jeg gjøre det, eller det blir ikke gjort. Dette syns jeg er en stor belastning, og jeg syns det er urettferdig og litt respektløst. Kjæresten har mange jern i ilden, og er mye borte. Jeg har den samme muligheten til å stikke ut og finne på ting, men orker rett og slett ikke.

Han har mange jern i ilden og er en spontan type, mens jeg av natur er mer hjemmekjær og nøysommelig. Tidligere har jeg vært veldig aktiv, men jeg orker ikke å jogge meg en tur en gang nå. Jeg går tur med hunden min, that's it.

For å være helt ærlig, så ønsker jeg meg at samboeren kan trå til litt ekstra i en periode. Hvis jeg bare kan få lov til å tenke på meg selv og slappe av litt nå, så kan jeg forhåpentligvis bli fortere frisk. Det skal sies at kjæresten hiver seg rundt rett som det er og får unna en masse ting, men jeg savner en bedre innsats i hverdagen og at vi DELER PÅ ANSVARET for at nødvendige ting blir gjort. Ansvaret ligger nemlig hos meg. Han sier at han enten vil ha full kontroll, eller så melder han seg ut. Full kontroll kan han imidlertid ikke ha, for da må han sette seg inn i behandlingen min, og det orker han ikke. Den er for komplisert.

Har jeg blitt for selvopptatt? Krever jeg for mye av han? Burde JEG strekke meg litt ekstra i stedet? Burde jeg slutte å være så redd for å bli så utslitt at jeg blir deprimert? Hvordan kan jeg sørge for at jeg får mer energi? Hvilke tanker har dere om situasjonen min og ønskene mine?

[Gjest Gjest]

Det ble mye å lese dette, men ut i fra det jeg kan se og spørsmålet ditt synes jeg ikke at du krever for mye. Du sier jo at det er en periode, inntil du blir friskere.

Jeg synes det virker litt respektløst overfor deg ta han ikke stiller opp mer jevnt, når det ser ut som det er det du har behov for akkurat nå.

Det virker jo som han stiller opp, men kanskje ikke godt nok akkurat nå.

Jeg tror jeg ville forklart han at du har behov for mer støtte og hjelp i en periode nå og så gitt han litt slakk når du blir bedre.

Men han er jo mann og det de hører er jo ikke alltid det vi sier.

[Gjest Illiya]

Mange menn har forlengst overlatt ansvaret til sine kvinner, og vi har tatt det. Når det ikke lenger går, og vi ønsker at de skal ta ansvar, er ikke det lett å få til.

Vi har gjerne også forskjellige standarder på hva som bør gjøres i huset og når.

En med lavere standard på husarbeidet, vil ikke se det som skal gjøres på samme tidspunkt som den med høyere standard.

Skal mannen din ta over ansvaret, må du finne deg i at han gjørt ting på sin måte, og at det kanskje er veldig annerledes i forhold til sånn som du pleier å gjøre, eller oppleves som mangelfullt for deg.

Du sier han er flink til å få unna ting når han først setter i gang. Det er bra!

Jeg ville gått for den løsningen som vekker minst irritasjon hos dere begge, og det er kanskje å fortsette med at ansvaret ligger hos deg, og at han da kan godta at du setter han i gang. Skal han ha ansvaret, ser jeg for meg at det er mye du pleier å gjøre som ikke blir gjort, og at du da begynner å ta på deg ansvaret igjen, med påfølgende irritasjon.

Når det gjelder det økonomiske, som er det andre problemet, så er det ikke så lett å komme med råd. Du bruker mye penger på deg selv for å bli bedre helsemessig. Det er ditt valg, også det at du går på privatklinikk.

Samtidig er det noe hele familien på sikt får goder av, i og med at du blir bedre. Men er det ikke mulig å slutte på privatklinikken, og selv fortsette med opplegget? Jeg vil også tro at når fastlegen din har sett at opplegget har hjulpet, så vil du bli tatt på alvor der også, og få hjelp i det offentlige helsevesenet/bli henvist til spesialister.

Jeg kan ikke tro at ekspertisen på det du feiler mangler totalt i det offentlige.

Du har også bidratt mer enn han til felles ting.

Dere bør ta en prat om det økonomiske, og komme til enighet, hvis ikke vil dette tære på dere. Kanskje fordelingen burde være annerledes, at dere setter av beløp hver mnd som skal gå til regninger, mat og en buffer til uforutsette ting/sparing?

Og at det som da blir igjen deles mellom dere.

[Gjest Illiya]

Du må forresten også sette grenser for deg selv i forhold til jobben din. Er du gradert sykemeldt, så skal du ikke jobbe hjemme for å ta igjen det du ikke rekker på jobb. Det er ikke ditt ansvar, men arbeidsgivers.

Hvis du greier å jobbe kun når du er på jobb, trenger du kanskje ikke mer sykemelding. Kanskje presterer du bedre også, i og med at du ikke sliter deg ut hjemme med å jobbe når du egentlig skal slappe av og komme deg.

[Amused]

Har du spurt ham om han kan trå til litt ekstra i en periode? At du behøver litt ro rundt deg?

Du skulle kanskje vært mer som ham, å sette deg selv først ei stund?

Her i huset ligger hovedansvaret for de daglige gjøremålene hos meg, og jeg gjør mye mer enn ham, for selv om han er veldig flink, så glemmer han mye Men hvis jeg spør ham pent, så blir det da gjort, og han blir ikke sur om jeg legger meg på sofaen for å hvile (er heller min dårlige samvittighet som stopper meg )

[Gjest Gjest (trådstarter)]

Jeg tror jeg ville forklart han at du har behov for mer støtte og hjelp i en periode nå og så gitt han litt slakk når du blir bedre.

Oi, nå ser jeg at det ble et fryktelig langt innlegg fra meg. Tusen takk for at dere orket å lese og kommentere!

Det er akkurat dette jeg har sagt til han mange ganger (at jeg har behov for mer støtte i en periode). Han orker derimot ikke alt styret og maset med mat i tillegg til økte krav til hans innsats. Det var bakgrunnen for at han faktisk bestemte seg for å bryte med meg. Etter et par døgn hvor vi diskuterte det praktiske rundt bruddet, fordeling av eiendeler og omsorgsdeling, innså han at det ikke egentlig var brudd han ønsket. Jeg var klar hele veien på at jeg aksepterer hans følelser og valg så lenge han er ærlig om hva det er han vil.

Vi får stadig på plass små avtaler om hvem som skal gjøre hva og hvordan vi kan veksle på ansvaret. Problemet så langt har vært at han "glemmer" avtalene en gang nå og da, forsover seg når han skal stå opp med ungen osv. Jeg tror kanskje han har fått seg en vekker nå som det nesten tok slutt mellom oss, men tør liksom ikke tro helt på det ...

[Gjest Gjest (trådstarter)]

Jeg ville gått for den løsningen som vekker minst irritasjon hos dere begge, og det er kanskje å fortsette med at ansvaret ligger hos deg, og at han da kan godta at du setter han i gang. Skal han ha ansvaret, ser jeg for meg at det er mye du pleier å gjøre som ikke blir gjort, og at du da begynner å ta på deg ansvaret igjen, med påfølgende irritasjon.

Jeg tror kanskje problemet er at han enten vil ha full kontroll eller melder seg helt ut. Han er også veldig opptatt av friheten sin, at ingen skal bestemme over han. Så vi må gjøre avtaler og lage ordninger for alt. Vi har derimot ikke tid til å sitte og avtale oss gjennom alle praktiske gjøremål. Jeg ønsker dessuten at han skal ta mer ANSVAR for at ting blir gjort, slik at vi finner gode og effektive løsninger på ting. Det er like mye organiseringen og tankearbeidet som tar på, som det praktiske i seg selv.

Men er det ikke mulig å slutte på privatklinikken, og selv fortsette med opplegget? Jeg vil også tro at når fastlegen din har sett at opplegget har hjulpet, så vil du bli tatt på alvor der også, og få hjelp i det offentlige helsevesenet/bli henvist til spesialister.

Jeg kan ikke tro at ekspertisen på det du feiler mangler totalt i det offentlige.

Jeg føler jeg blir tatt på alvor i det offentlige helsevesenet, men at kompetansen mangler. Jeg er henvist til spesialister og utredninger, som ender opp med å ikke konkludere med noen ting. Det hjelper meg verken å bli frisk eller å få noen støtte. Ekspertene finnes kanskje, men hvordan finner jeg dem??

Dere bør ta en prat om det økonomiske, og komme til enighet, hvis ikke vil dette tære på dere. Kanskje fordelingen burde være annerledes, at dere setter av beløp hver mnd som skal gå til regninger, mat og en buffer til uforutsette ting/sparing?

Og at det som da blir igjen deles mellom dere.

Vi har en felles konto til regninger, en buffer og en matkonto, i tillegg til en egen barnekonto. Begge setter et likt beløp på de kontoene hver måned. Som regel blir mat- eller regningskontoen tom, og jeg må fylle etter mer. Samboeren er blakk hver gang. I og med at jeg forårsaker dyrere mat, syns jeg nesten jeg må strekke meg litt lenger. Likevel er det jeg som har anledning til å skyte inn litt ekstra når det er noe spesielt vi må kjøpe, og vi deler på hans tannlegeregninger f.eks.

Jeg har vært inne på tanken om å overføre to-tre tusen mer enn han hver måned, for så å kreve at vi faktisk ikke bruker mer enn de pengene som er satt inn på felleskontoene. Føler meg litt grådig når jeg teller og sammenligner hele tiden, men føler at det må til for at ting skal gå rundt.

[Gjest Gjest (trådstarter)]

Du må forresten også sette grenser for deg selv i forhold til jobben din. Er du gradert sykemeldt, så skal du ikke jobbe hjemme for å ta igjen det du ikke rekker på jobb. Det er ikke ditt ansvar, men arbeidsgivers.

Hvis du greier å jobbe kun når du er på jobb, trenger du kanskje ikke mer sykemelding. Kanskje presterer du bedre også, i og med at du ikke sliter deg ut hjemme med å jobbe når du egentlig skal slappe av og komme deg.

Det er akkurat det du sier jeg føler. Nå er det en gang sånn at hvis man har 20 % sykemelding, så betyr det at man skal PRESTERE 80 %. Dette er NAV klar på. Hvis man da er på jobb 80 % av tiden og jobber for halv maskin, må man enten doble arbeidstiden eller doble sykemeldingen. Legen min vil ikke doble sykemeldingen, og da blir det jeg som må doble arbeidstiden ...

I tillegg kan jeg ikke legge fra meg jobben når jeg kommer hjem, av den enkle grunn at vi har begrensede kontorfasiliteter og jeg delvis har hjemmekontor. Jeg krever mer av meg selv enn det arbeidsgiver gjør, men jeg er ny i jobben og redd for å bli stemplet som unnasluntrer og sløving. Det er også slik at jeg styrer min egen dag og gjør egne avtaler med kunder, og det vil være veldig uprofft å hele tiden utsette avtaler fordi jeg ikke får gjort det jeg skal.

Jeg setter uansett pris på tilbakemeldingen, og tar gjerne i mot konkrete tips til hvordan jeg kan "sette grenser" eller løse ting praktisk. Kjenner jeg arbeidsgiver rett, vil jeg møte mye forståelse der.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært inne på tanken om å overføre to-tre tusen mer enn han hver måned, for så å kreve at vi faktisk ikke bruker mer enn de pengene som er satt inn på felleskontoene. Føler meg litt grådig når jeg teller og sammenligner hele tiden, men føler at det må til for at ting skal gå rundt.

Jeg gjør akkurat som du til tider. I begynnelsen følte jeg meg også litt grådig, men det ble det slutt på etter at vi i en periode hadde veldig lite penger pga rot fra NAV ang hans sykemeldinger. Jeg betalte i den perioden alt av faste utgifter og i tillegg maten siden det er jeg som handler.

Det jeg ser at han gjør er å gå i butikken og kjøpe deler til en bil rett som det er.... og da ble jeg skikkelig sur. Jeg sa klart i fra at jeg IKKE kunne bruke penger på meg selv på den måten, og syntes det var dårlig gjort av han å gjøre det når vi hadde lite penger.

Så jeg har sagt at når jeg ser at han bruker penger på sin hobby, så setter jeg av like mye penger fra min konto til å gjøre hva jeg vil med. Hvis jeg da er blakk før lønning, så skal jeg ha penger av han til å kjøpe mat!! Punktum.

Det fungerer for oss. Han prøver ikke å krangle på det for han skjøbnner at det er urimelig at jeg skal betale alt, mens han kan bruke lønna si som han vil.

[Gjest Gjest (trådstarter)]

Du skulle kanskje vært mer som ham, å sette deg selv først ei stund?

Dette er det nok mange kvinner som burde bli flinkere til!

Det vil imidlertid føre til at ungen kommer i barnehagen uten tørre klær og mat, at leggetid blir et fremmedord og at oppvasken må gjøre seg selv. For å overdrive litt. Jeg foretrekker å gjøre en ekstra innsats i første omgang i stedet for å måtte drive med brannslukking etter at ting er glemt eller forsømt.

Hadde vært interessant å lese hvordan dere andre løser praktiske ting i hverdagen! (Selv om det var mitt ønske om mer omsorg fra kjæresten som var temaet ... )

[thumbalina]

Jeg syns du skal skrive ut innlegget ditt og gi det til samboeren din... kanskje han skjønner din side og dine følelser litt bedre da?

[Gjest Gjest (trådstarter)]

Jeg syns du skal skrive ut innlegget ditt og gi det til samboeren din... kanskje han skjønner din side og dine følelser litt bedre da?

Jeg har snakket med han om det mange ganger. Ville jo være dumt å diskutere det med ukjente mennesker på et forum før jeg tar det opp med han..

Han sier at han ikke er vant til at man skal være omsorgsfull hele tiden, man skal ta ansvar for seg selv og regne med at andre også tar styring i sine liv. Sånn er han, og sånn er de andre i familien hans også. Jeg syns tanken er god, men klarer ikke å være sånn, jeg føler et ansvar for at de rundt meg også har det bra. Dessuten kan man ikke gå rundt og sette seg selv først hele tiden når man har små barn å ta seg av. Som kjent kan man ikke forandre voksne mennesker, i hvert fall ikke uten at de vil det selv.

Jeg føler at jeg bare må akseptere at han ikke kan være slik som jeg ønsker på det området. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å akseptere det, men ...

[thumbalina]

Jeg har snakket med han om det mange ganger. Ville jo være dumt å diskutere det med ukjente mennesker på et forum før jeg tar det opp med han..

Han sier at han ikke er vant til at man skal være omsorgsfull hele tiden, man skal ta ansvar for seg selv og regne med at andre også tar styring i sine liv. Sånn er han, og sånn er de andre i familien hans også. Jeg syns tanken er god, men klarer ikke å være sånn, jeg føler et ansvar for at de rundt meg også har det bra. Dessuten kan man ikke gå rundt og sette seg selv først hele tiden når man har små barn å ta seg av. Som kjent kan man ikke forandre voksne mennesker, i hvert fall ikke uten at de vil det selv.

Jeg føler at jeg bare må akseptere at han ikke kan være slik som jeg ønsker på det området. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å akseptere det, men ...

Dersom dere har snakket om det og begge forstår hvor den andre kommer fra, så er det vel som du sier noe du må akseptere .. at han rett og slett er sånn... er ikke alt en kan forandre hos hverandre.... og i alle fall ikke over kort tid.. han kan selvsagt lære å ta mer hensyn, men da må det skje over såpass lang tid at det blir naturlig for han etterhvert...

jeg har også en mann som er veldig forskjellig fra meg på noen sånne ting, og jeg har rett og slett lært meg at jeg bare må spørre etter det jeg "mangler" da.. fordi han gjør det ikke med vilje, men det faller han ikke inn.. ligger ikke naturlig for han på samme måte som det gjør det for meg.. når jeg da uttrykker et behov så stiller han opp... men jeg skjønner selvsagt at det er slitsomt når det gjelder følelsesmessige behov... men om du klarer å akseptere at det er en del av personligheten hans så kanskje du ikke syns det blir fullt så slitsomt ? Fordi du da vet at han ikke gjør det for å være stygg mot deg - men fordi det bare er sånn han er. uten å mene noe med det...