Feiltolker jeg..?

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg har et kjempeproblem med familien til kjæresten min. Vi har vært sammen i halvannet år og bodd sammen i et halvt. Vi har det kjempefint (helt til nå..), men problemet er at jeg tror ikke familien hans liker meg noe særlig. De har aldri gjort noe for å prøve å inkludere meg, hver gang vi er sammen med de (noe vi er ofte!) handler alt om kjæresten min, jobben hans og slike ting. Jeg har unnskyldt det med at de kanskje har vanskelig for å klare å komme i kontakt med andre, og klart å leve med det. Selv om den unnskyldningen er rimelig tynn ettersom de kjenner alle og er kjempesosiale. Så hvorfor ikke ville bli kjent med meg da?

Det toppet seg i går da jeg hadde eksamen, det gikk ikke så bra og jeg ble veldig lei meg og skuffa og trengte litt tid til å "få lov til å være trist" om dere skjønner. Jeg sto og snakket med mamma i telefonen, og hun gjorde alt hun kunne for å trøste meg (samboeren min mente jeg ikke hadde noen grunn til å være lei meg og at karakteren ikke burde styre humøret mitt så jeg tydde til den personen jeg vet forstår meg best av alle, mamma) Uansett, mens jeg sto der og snakka med henne skrev han en lapp til meg hvor det sto at vi var invitert bort til foreldrene fordi tanta og onkelen hans var der. Jeg reagerte litt på måten han gjorde det, han hørte vel og så at jeg var lei meg, og ved å skrive en sånn lapp prøvde han å si at jeg måtte forte meg (tanta og onkelen bor langt unna og skulle ikke være så lenge) Ble litt paff da, men snakket ferdig med mamma. Etter det hadde sambo og jeg en diskusjon hvor jeg prøvde å forklare så godt jeg kunne hvordan ting lå an, at jeg ikke var i humør til store familiesammenkomster akkurat i dag. (dette pluss at jeg ikke trengte den behandlingen fra dem akkurat på det tidspunktet, spark meg mens jeg ligger nede liksom... Sa ikke dette da) Han ble tverr og sa at hvis jeg ikke ble med ville de tro jeg var overlegen og ikke ville treffe de, og hvis jeg reagerte så kraftig på å ha gjort det dårlig på eksamen burde jeg forandre meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si etter dette.. Trodde jo kjæresten ville støtte meg da, ihvertfall ikke si at jeg burde forandre meg. Så ble vi avbrutt av moren hans som ringte, hun lurte på om vi kom snart....! Akkurat som om man står klar ferdig bare fordi folk ringer! Ingen av oss visste noe om at de kom innom foreldrene hans dettopp den dagen, så jeg begynte å bli ganske irritert også. Det endte med at jeg ble med bort. Har møtt tanta og onkelen én gang før, men de er veldig koselige, og det virker som de virkelig er interessert i meg. Men så kom det (noe jeg ikke bare har hørt en gang før...!) de hadde tenkt å ta seg en tur "bort til Ole" (min sambo), men fant ut at det var lettere å gjøre det sånn. Disse har et utrolig nært forhold til svigerforeldrene mine, og jeg ble helt paff da de sa "bort til Ole" og ikke "bort til dere". Tenkte "har ikke foreldrene nevnt at vi bor sammen engang?" Ja ja, det gikk en stund til, så begynte moren å si det samme. Hagen hans, stua hans, vaskemaskina hans, at HAN var invitert til et annet land i bryllup (noe vi begge er...) osv osv. Det toppet seg med at vi tidligere har fortalt at vi har tenkt å gjøre om to av rommene til henholdsvis gjesterom og kontor (noe som forøvrig har vært min idé hele veien, jeg har gått til innkjøp av møbler og gardiner og jeg har ikke fått noe støtte av sambo) og mora skulle fortelle dette til de andre. "Ole har tenkt å lage seg kontor" Jeg ble så lei meg. Dette er som sagt ikke noe som kun har hendt denne gangen, det er hver gang! Det føles veldig respektløs å overse meg på den måten , og det så besvisst.. Jeg var kjempelei meg fra før og jeg visste at hvis jeg ble med bort dit ville det bare gjøre det verre. Og jeg hadde rett. Men jeg ble med for sambos skyld, fordi jeg er glad i han. Men jeg kunne like gjerne blitt hjemme. Da tanta og onkelen dro var det ingen som så meg. Og jeg er ikke ei sånn jente som må være i fokus hele tida, trives egentlig godt med å være litt i bakgrunnen, men ikke så til de grader!

Kunne ha vært greit å omtalt det som hans hvis sambo var hos dem alene, men ikke når jeg satt ved siden av!

Mamma og pappa sier alltid "besøke dere, komme hjem til dere, leiligheten deres, stua deres, osv". Dessuten ser vi familien hans to-tre ganger i uka, mens hos pappa har jeg ikke vært på to måneder.. Dette har kanskje ikke så mye med saken å gjøre, men..

Det som plager meg nå er at sambo ikke skjønner hvorfor jeg er lei meg, han blir bare irritert og stikker ut. Har prøvd å forklare han det før, men han bare avfeier det og ignorerer det og sier at jeg feiltolker. Nå har jeg ikke lyst til å si at jeg er lei meg, det blir for selvmedlidende. Han burde jo se det selv. Jeg vet ikke hva som gjør meg mest lei meg. Men jeg vet at jeg orker ikke dette stort lenger. Skal jeg måtte forandre meg, og så bli med dit og bare bli oversett!? Har mest lyst til å rydde alt jeg har ryddet ut av de to rommene tilbake og rote det til skikkelig til igjen bare for å markere hva jeg føler men det er for barnslig, og da hadde jeg bar fått høre at jeg måtte skjerpe meg...

Dette ble langt.. Var bare så veldig godt å få ut! Setter stor pris på hvis noen har lyst til å gi meg et råd eller noe....

[Cuckold]

Noen ville kanskje si du legger for mye i måten familien hans behandler deg på, men jeg synes faktisk det er naturlig at du reagerer. Det finnes mennesker som mangler folkekskikk, sånt handler om kultur og oppdragelse og går ofte i arv. Det er nok også derfor samboeren din ikke ser problemet.

Nå er det ikke sikkert det ligger noe bevisst bak at de overser deg, men samtidig kan det nok være en liten indikasjon på at de heller ikke har tilstrekkelig respekt for deg. Noen mennesker er skapt slik at de ikke respekterer deg før du har markert deg og satt deg i respekt.

Det kan kanskje være lurt å ta ordet litt oftere, være litt mer frempå, markere at du - selv om du ikke trenger å være i sentrum hele tiden - tross alt har en stemme og ikke bare er en skygge av samboeren din. Vis at du, når du først er på besøk, også er der og forventer å bli respektert på linje med alle andre.

Dette ville selvsagt ikke vært nødvendig om familien hans hadde hatt normal dannelse, men når denne tilsynelatende mangler må man ta de små grep som skal til. For man velger ikke sin kjærestes familie, og samværet dere imellom kan ikke foregå utelukkende på de andres premisser.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg synes du legger for mye i det. Kanksje det toppet seg og du tolket alt i verste mening siden du var lei deg over eksamen?

Jeg sier også "bort til Kari" når jeg skal til min søster. Alle vet jo at hun bor med Tor, så hvorfor skal jeg ramse opp alle som bor der? Skal jeg ramse opp ungene også? Du skjønner? Jeg sier også "Kari sin hage", "Kari sitt hus", i stedet for "Kari og Tor sin" til enhver tid. Det er kortere. Og alle vet at det er begges hus. Men siden det er Kari som er min søster, og den jeg hovedsklig forbinder med huset, så er det altså Kari jeg sier, og ikke Tor. Selv om det er like mye hans hus. Det ligger ikke en dritt mer i det enn det: det er kortere og enklere, og ingen som misforstår noe av den grunn. Jeg sier også "hjem til mamma", selv om pappa bor der også Så her synes jeg du overreagerer.

Hvorfor de ikke stiller spørsmål til deg eller spør om livet ditt vet jeg ikke. Det er ganske uhøflig av dem.

Jeg ville også vært kjempelei meg om det gikk dårlig på eksamen. Men jeg vet jo om en del som ikke bryr seg noe særlig om utdanning, som ikke ville sett på noe slikt som noe å være lei seg for. Din samboer er tydeligvis av den sorten. Han burde likevel klart å ta hensyn til at du var lei deg, selv om han ikke klarte å skjønne hvorfor noe slikt var noe å bli lei seg over.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det vitner om at de faktisk ikke har respekt for deg. Hverken samboeren din eller familien hans.

Det at de sier at "alt er hans", ville jge kanskje ikke lagt så mye vekt på. Det kan være en bagatell for dem. Jeg sier også at jeg skal til "Anne" når jeg skal besøke søstra mi.

Men jeg hadde reagert hvis samboeren min sa min hage, min bil, mitt hus, jeg skal ditt og datt eller jeg har gjort ditt og datt.

For det sier noe om at han ikke inkluderer deg og dermed heller ikke respekterer deg nok!

Det eneste du kan gjøre med det er faktisk å si at du ikke vil ha det sånn.

[Gjest TS]

Jeg synes det vitner om at de faktisk ikke har respekt for deg. Hverken samboeren din eller familien hans.

Det at de sier at "alt er hans", ville jge kanskje ikke lagt så mye vekt på. Det kan være en bagatell for dem. Jeg sier også at jeg skal til "Anne" når jeg skal besøke søstra mi.

Men jeg hadde reagert hvis samboeren min sa min hage, min bil, mitt hus, jeg skal ditt og datt eller jeg har gjort ditt og datt.

For det sier noe om at han ikke inkluderer deg og dermed heller ikke respekterer deg nok!

Det eneste du kan gjøre med det er faktisk å si at du ikke vil ha det sånn.

Han gjør det han også.. Forteller at HAN har vært der og der når vi har vært der sammen, osv. Når vi har kjøpt en ny ting til huset, et møbel eller hva som helst og de kommer bort for og se så sier de "her har du fått deg et fint bord Ole". Og det når jeg står en halv meter unna! Det er akkurat det der jeg har problemer med.

Klart, jeg sier jo det jeg også, "så fine blomster du har fått der, Turid" som er søstera mi, og hun bor sammen med Leif. Men det gjør jeg bare fordi jeg vet hun har satt dem. Hvis jeg visste Leif hadde sagt dem så hadde jeg da ikke gått rett forbi han og til Turid og sagt "du er jammen flink som har satt dissa". Er ikke sikkert Leif hadde brydd seg så mye om det, men det er ikke det som er poenget. Det handler om respekt og hensyn. Dessuten kunne Turid retta på meg og sagt at det var ikke henne, men Leif som hadde gjort det. Det gjør det hele bare verre når sambo tar æren for ting jeg har gjort! Sånn som med kontoret. Han gir jo f i det kontoret uansett..

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt i fra til sambo, i starten så skjønte han meg og han sa han så det selv og han sa faktisk i fra til dem en gang. Men ettersom tiden har gått virker det som om han bare blir mer og mer likegyldig til det. Så jeg har sluttet å si noe..

[kristian82]

Syns typen din virker veldig lite forståelsesfull, og foreldrene hans virker jo alt annet enn hyggelig...Fleste svigerforeldre prøver jo å vise en viss interesse for typen/dama til sønnen/dattra deres da, og det å hele tiden si "Ole" og aldri "dere" høres også veldig sært ut...Jeg hadde i alle fall også fått inntrykket av at jeg ikke var noe likt og at de nesten prøvde å fortrenge meg..

[Gjest Gjest]

Jeg synes du kan rette på svigerforeldrene dine, og si "ja, kontoret vårt...", "ja, vi planlegger..." Forbedrer de seg ikke i det hele tatt etter det, synes jeg du kan si til typen at du ikke gidder å bruke tid på besøk hos folk som ikke respekterer deg. Typen din skal ikke bare ta det for gitt at du gidder å besøke dem, spesielt ikke når du er opprørt etter en mislykket eksamen. Du må kreve forståelse og hensyn fra hans side. Hvis han ikke vil gi deg noe av det, spørs det om han er rette for deg.

[*Numi*]

Syns typen din virker veldig lite forståelsesfull, og foreldrene hans virker jo alt annet enn hyggelig...Fleste svigerforeldre prøver jo å vise en viss interesse for typen/dama til sønnen/dattra deres da, og det å hele tiden si "Ole" og aldri "dere" høres også veldig sært ut...Jeg hadde i alle fall også fått inntrykket av at jeg ikke var noe likt og at de nesten prøvde å fortrenge meg..

Må bare si meg enig i kristian82 her.

[Gjest Gjest]

Syns typen din virker veldig lite forståelsesfull, og foreldrene hans virker jo alt annet enn hyggelig...Fleste svigerforeldre prøver jo å vise en viss interesse for typen/dama til sønnen/dattra deres da, og det å hele tiden si "Ole" og aldri "dere" høres også veldig sært ut...Jeg hadde i alle fall også fått inntrykket av at jeg ikke var noe likt og at de nesten prøvde å fortrenge meg..

Helt enig.. og jeg har en samboer som var sånn. Foreldrene hans var det ikke heldigvis, men jeg sa fra hver gang "han" hadde gjort noe.

Det er ikke du, det er vi. Det heter ikke du, det heter vi.

Han lærte etter en stund.

Så begynn med samboeren din siden det er han du er sammen med hver dag.

Og fortell han hvordan det føles for deg å bli ekskludert på den måten.

Det er jo ikke riktig at det skal være sånn!

[Gjest TS]

Takk for svar. Saken er at jeg har tatt det opp med han såå mange ganger, gjorde det også denne gangen, men vi kommer ingen vei. Han forstår virkelig ikke hva jeg mener, egentig virker det som han ikke syns jeg har noen grunn til å bli lei meg i utgangspunktet. Han overser det jeg sier og svarer kort og så rett på om noe helt annet. Vi ble venner (tilsynelatende) igjen, men det var mest fordi at jeg ikke hadde overskudd til å snakke om det om og om og om igjen , han gjør ikke noe med det uansett. Vi er tilbake der vi har vært før, vi snakker og ler, men jeg føler jeg ikke klarer å gi alt. Han virker som har glemt det som har hendt og så lenge ingen sier noe om det er alt greit. Jeg syns det blir som å stikke hodet i sanden. Dessverre er jeg fremdeles lei meg for det, nå mest for at han ikke forstår og bare ignorerer det. Det hjelper tydeligvis ikke å si noe, og følelsen av å være totalt maktesløs sliter grensløst! Jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå min side av saken, jeg har prøvd alt. Hvordan kan jeg få han til å forstå? Eller viktigst av alt,- kommer han til å forstå?

[Gjest singel lesbe]

Kanskje du kan få han og familien til å forstå ved å bruke noen av de tipsene og tankene du har fått fra folk her i tråden (trekker frem to av dem nå):

1) noen respekterer ikke andre før de har satt seg i respekt

2) kommunikasjon: Korriger dem når de sier "ole holder på å lage kontor" til "_vi_ holder på å lage kontor", "Ole skal på ferie til Tyrkia i år" til "_vi_ skal på ferie til Tyrkia i år" osv.

Vis at du ikke lar deg bli oversett, og gjør det med en god mine. Glem ikke at både du og de har best av å komme tettere på hverandre, og korriger dem med den holdningen i bakhodet, så slipper du å utstråle negativ energi når du korrigerer dem. Det fanger de helt sikkert opp, når de er som de er......

[Rosalie]

Jeg syns du overdriver. Og det kraftig. Du kan naturligvis ikke noe for at du føler som du gjør, men du bør nok prøve å bli hakket mindre følsom på hvordan folk ordlegger seg. For det er jo nettopp det det handler om. Jeg er heller ikke spesielt flink til å si "vi", "oss" og "dere", dem", men bruker ofte "jeg" om "oss" og "Kari" om "Kari og Ola".

Ellers var det stygt av han å kimse av at du var skuffet over eksamensresultatene. Ja, det er din egen feil at det gikk dårlig, men det må være lov å feile og bli skuffet over både resultat og seg selv. Jeg kunne for øvrig ha funnet på å bli såpass snurt av uttalelsene hans rundt det å endre meg og at jeg måtte bli med ellers ville foreldrene hans mene jeg var overlegen etc., at jeg ble hjemme på ren trass.

[Gjest Gjest]

Ellers var det stygt av han å kimse av at du var skuffet over eksamensresultatene. Ja, det er din egen feil at det gikk dårlig, men det må være lov å feile og bli skuffet over både resultat og seg selv. Jeg kunne for øvrig ha funnet på å bli såpass snurt av uttalelsene hans rundt det å endre meg og at jeg måtte bli med ellers ville foreldrene hans mene jeg var overlegen etc., at jeg ble hjemme på ren trass.

Ja, kanskje er du for snill, trådstarter? Jeg ville heller ikke giddet å dra på det familiebesøket etter det kjæresten din sa til deg. Du må sette tydelige grenser for han, ikke bare surmule eller sutre, for da blir man gjerne ikke tatt alvorlig. Si klart fra at du ikke vil finne deg i det.