Hva hvis ektefelle/kjæreste ble uføretrygdet?

[Gjest Gjest_Ariadne_*]

Jeg har sittet og lest tråden "Kunne du vært sammen med en uføretrygdet" og ser at det er mange ulike meninger ute og går, og til dels liten forståelse for mennesker som er så uheldige å havne i denne situasjonen. Jada, det finnes trygdesnyltere, men jeg tror jeg har ordene mine i behold om jeg sier at langt de fleste som av en eller annen grunn mottar trygd, heller ville vært i arbeid.

Min samboer mottar trygd (han har vekslet mellom å motta rehabiliteringsstønad og sykepenger) etter en arbeidsulykke for noen år siden, som har gitt ham en kronisk muskel- og nerveskade i nakkeregionen. Det synes ikke utenpå, men han lever med konstante smerter i hode og nakke/rygg, og plages også med nummenhet i fingre/hender og av og til bein fordi nervene kommer i klem pga av at musklene i nakke og skuldre er spent pga smerter osv. Det sier seg selv at det som følge av dette er svært vanskelig for ham å ha en vanlig jobb. Likevel klager han sjelden, og han tar seg av det meste av husarbeidet både inne og ute, selv om det av og til fører til at han nærmest blir sengeliggende neste dag pga smerter og stivhet, bare fordi han ikke klarer å være inaktiv.

Det er klart at vår livssituasjon er svært endret etter ulykken, både økonomisk og på andre måter, og det er slett ikke like lett bestandig. Det hjelper ikke på at det selvsagt er mennesker som tror at min samboer "foretrekker" å være trygdet - fordi det ikke synes på ham at han er skadet. Når det er sagt, så er jeg ikke noe mindre glad i ham enn før ulykken - kanskje på mange måter mer, fordi jeg ser hvor flott han håndterer situasjonen sin.

Dere som ikke kunne være sammen med en uføretrygdet - hva ville dere ha gjort hvis ektefellen eller kjæresten deres havnet i en slik situasjon?

[Malama]

Min tanke her er på samme vis som "om jeg kunne blitt sammen med en uføretrygdet". Det hander ikke om hvorvidt vedkommende er trygdet, men om vedkommende som person.

Jeg elsker min mann. Jeg lovet "i gode og onde dager". Det inkluderer også om han skulle bli uføretrygdet.

Jeg hadde derimot slitt med å akseptere om han snyltet til seg trygd. Men, det går på mennesketype/personlig moral eller hva du enn kaller det, min mann er ikke av den typen som ville gjort det. Hadde han vært det, hadde jeg ikke valgt ham i utgangspunktet.

[Gjest Gjest]

Nå har jeg ikke lest den andre tråden, men trådtitlene beskriver to forskjellige situasjoner etter min oppfatning.

Det med å bli sammen med en som allerede er uføretrygdet syns jeg høres vanskelig ut. Selvfølgelig kommer kjærligheten først - tror jeg det er "den rette" så er det jo det, men jeg vil nok ikke kjenne veldig godt etter fordi det for meg ikke er det livet jeg ser etter (livet med en uføretrygdet). Så i utgangspunktet er svaret på dette "nei", men med forbehold.

Blir derimot samboeren min uføre er det ikke snakk om noe annet enn at dette skal vi klare! Av den enkle grunn at jeg elsker ham, det er ham jeg vil leve livet mitt med uansett om det kanskje blir litt tøffere enn vi hadde planlagt.

Men jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror det med en uføre, hjemmegående livspartner ikke kan være en veldig stor påkjenning for parforholdet. Det vil nok kreves litt "føre-var" oppførsel, kanskje litt samlivsrådgivning for å være forut for en mulig samlivskrise - få "verktøy" for å håndtere denne situasjonen vi ikke var forberedt på.

[Gjest Bond]

Jeg er nok en av de som er litt skeptisk mot å bli sammen med en som er uføretrygdet. Jeg sier ikke at jeg absolutt ikke kunne gjøre det, men sånn generelt hadde jeg vært skeptisk.

Ikke fordi jeg synes at uføre er svindlere, men fordi hverdagen hadde da betydd flere utfordringer, og forhold er vanskelige nok for å få til å fungere og vare (mtp skilsmissestatistikken).

Men om noe hadde skjedd med samboeren, hadde jeg selvfølgelig støttet ham. Vi er ikke gift, så jeg har ikke lovet 'i gode og onde dager' helt formelt, men jeg synes likevel at det å være sammen betyr at man kan tåle litt motgang. Sykdom og ulykker kan skje med alle og skulle det skje, får vi ta det som det kommer, selv om det kan bety at livet blir litt annerledes.

[*Numi*]

Jeg vet at pga belastningsskader, så kan det hende det skulle bli aktuelt her en dag, Det har jeg innfunnet meg med.

Men - jeg elsker samboeren min og han har en løsningsorientert og bestemt karakter, mye lojalitet og pågangsmot, så skulle det skjedd oss, at min kjære ble uføretrygdet, ja, da vet jeg at han ville gjort det beste ut av situasjonen og at vi ville klart oss bra uansett. Jeg ser så mange som "gir opp" forholdene sine og det setter meg ut litt hver gang. Det skal ganske mye til her i gården for at jeg skulle gi opp og gå min vei, uføretrygdet eller ikke.

[Troyamin]

Ja jeg kunne så absolutt vært sammen med en som er uføretrygdet! Mulig min framtidige mann blir det etterhvert. Han er snart 38 år og fått gikt som har spredd seg ganske kjapt. Jeg er like glad i han, og tar diverse problemer som kan komme på strak arm

[Gjest Marlo]

Er selv uföretrygdet med en samboer som jobber.

Han sier iallefall at han ikke ser på situasjonen som noe problem, siden jeg går hjemme og derfor alltid har et ryddig hus og middag på bordet til ham

Om han hadde blitt uföre så tror jeg vi hadde gått hverandre litt på nervene, siden han har "veldig" adhd, men regner med at det hadde löst seg over tid da han ikke hadde klart å väre hjemme hver eneste dag, og hadde garantert funnet på noe å gjöre uansett. Men jeg hadde ikke forlatt han om han hadde blitt uföre.

[Gjest Gjest]

Tror mange av de som hyler at de aldri ville blitt sammen med en ufør, godt kunne falt for en ufør person om de ikke visste at han/hun var det.

For å svare på spørsmålet, jeg ville blitt hos min samboer om han ble reelt ufør. Om han jukset seg til noe ville jeg blitt fly forbannet.

[Anglofil]

Jeg hadde støttet ham, rett og slett. Det skulle bare mangle, det forandrer aldri det faktum at jeg faktisk er glad i ham.

Mvh Yvonne

[Gjest brutal_mann]

Fordelen med at partneren blir trygded i ettertid er at en mye lettere kan se om vedkommende har et reelt problem ellre bare er en slubbert.

[Gjest Gjest_Ariadne_*]

Fordelen med at partneren blir trygded i ettertid er at en mye lettere kan se om vedkommende har et reelt problem ellre bare er en slubbert.

En arbeidsulykke er jo temmelig reelt, da:)

[Rosalie]

Dette har jeg og samboer snakket om, og ingen av oss kan love at vi kommer til å bli, da en slik endring i den enes liv vil snu opp ned på hverdagen og hele forholdet, og man kan ikke love at kjærligheten overlever en slik omveltning.

[*Numi*]

Dette har jeg og samboer snakket om, og ingen av oss kan love at vi kommer til å bli, da en slik endring i den enes liv vil snu opp ned på hverdagen og hele forholdet, og man kan ikke love at kjærligheten overlever en slik omveltning.

Det er én ting å ikke love å bli, men det er en annen ting å love at man skal strekke seg i det lengste for å få ting til å fungere, og dette synes jeg man skylder en partner. Ellers ser jeg heller ingen grunn til å skulle planlegge fremtiden sammen.

[Rosalie]

At man strekker seg langt, er for meg og min partner implisitt. Samme hva det gjelder. Ellers hadde vi ikke vært sammen.

Men jeg har sett hvor fordømmende lokalsamfunnet kan være overfor en partner som ikke orker mer og velger å gå. Å skilles fra en frisk partner er på sett og vis greit, men å gå fra en som er syk er visst tydeligvis ikke greit på samme måte. Ett eksempel fra noen få år tilbake: Et ektepar med to små barn. han blir syk, og det viser seg at han har en sykdom som degenererer han, og som til slutt vil ende med døden. Hun holdt ut i mange år, men til slutt måtte hun gå. Både for sin egen del og barnas del, da hun i praksis var blitt pleier på fulltid. Gud hjelpe meg, for en fordømmelse hun møtte i lokalsamfunnet. Og ikke minst da hun fikk seg ny kjæreste før faren til barna var død. Det endte opp med at hun valgte å flytte fra samfunnet hun hadde levd i hele sitt voksne liv, for hun orket ikke mer, rett og slett.

[Jabberwocky]

Jeg må si jeg syns det som blir spurt om i denne tråden og den andre tråden virkelig er to vidt forskjellige ting.

Når man blir kjent med nye mennesker man eventuelt skal vurdere å ha et forhold til, så er det, naturlig nok, endel preferanser ute og går, slik er det for oss alle.

Saken blir jo en annen når den man allerede har et forhold til og er glad i havner i en situasjon som snur livet på hodet.

Det er umulig å svare på hvordan forholdet ville blitt påvirket av det før man er i situasjonen, og hvor alvorlig uføregraden er og hvor mye dette påvirker vedkommende i dagliglivet.

Jeg tror de fleste vil prøve å gjøre så godt de kan for å holde sammen, uten at jeg tror det blir så enkelt hverken for den ene eller den andre om dette går hardt utover humør, forhold, økonomi og andre vesentlige ting i et forhold.