Min mor døde nettopp

[Gjest LanaLane]

Noen av dere har kanskje fått med dere historien om mitt forhold til min mor. Om ikke kan jeg oppsummere kort:

Moren min var alkoholiker, pappa tok meg og stakk da jeg var 2 år gammel. Rettsak, styr og ståk, bodde hos besteforeldrene mine, har ingen kontakt med henne eller søsknene mine siden jeg var 12(er nå 23), har gått til psykolog og ellers slitt veldig mye pga dette.

I dag (for ca 1 time siden) fikk jeg vite at hun døde i går. Vet ikke helt hva jeg skal føle nå. Har ringt vennene mine og sagt det, ringt sjefen min og tenker nå på hvordan jeg skal klare eksamen på torsdag.

Er jeg rar som reagerer sånn? Kan gråte i et øyeblikk, så bli apatisk, så ville spille sims og så slå av en skitten spøk for så å grine igjen. Tenker formaliteter så det flyr etter, mens alle synes såååå synd på meg og jeg føler det ikke er sant.

ÆÆÆÆÆÆH! Ville bare få det ut

Endret 8. juni 2009 av LanaLane

[Sekretæren]

Nei, du er ikke rar. Har ikke noe fornuftig å si, bare at du overhodet ikke er rar. Jeg leste ikke den forrige tråden, men jeg ser for meg at om jeg hadde vært i din situasjon, hadde jeg kanskje innerst inne HÅPET på at en gjenforening kunne vært aktuelt i fremtiden. (Selv om du kanskje ikke følte det slik, det vet jeg ikke) Og om jeg hadde funnet ut at hun var død, så ville jo det håpet være knust. Da er toget virkelig gått. Det er jo en sorg i seg selv.

Bare gir deg en jeg. Så skal jeg ikke spekulere mer. Men du er IKKE rar!

[Gjest Gjest]

Du har rett til å gråte og reagere slik det føles best for deg. Det er i all forstand tross alt moren din, selv om du ikke kjente henne slik de fleste kjenner sine mødre. Underbevisstheten har det med å lure frem tanker man ikke trodde man hadde før de slår en, hvordan ting kunne vært, hvordan det har vært, og hva det kunne blitt til er noen av dem. Og slikt rører en frem og tilbake, fra sorg til apati, stabilitet og ustabilitet. Gi deg selv den tiden du trenger for å sørge ferdig, uansett hva du sørger over.

[Gjest LanaLane]

Har håpet innerst inne, har skrevet melding men ikke sendt og slikt.

Nå får jeg beskjed om å bli med til begravelsesbyrået der vi skal møte de andre barna hennes (7 i alt) som jeg ikke kjenner, finne i kiste og sanger.

Jeg vil ikke ha familiereunion på et begravelsesbyrå! De er alle eldre enn meg og de husker meg tror jeg, mens jeg husker ingen.

Føler det blir sånn "så koselig å møte deg, nå må vi snakke om obduksjonen".

Tragisk.

[Sekretæren]

Kunne dere møtt hverandre først i en annen setting? Eller er det ikke tid? :klø:

[Gjest hogwash]

Er jeg rar som reagerer sånn?

Neida, slapp av.

[Gjest LanaLane]

Kunne dere møtt hverandre først i en annen setting? Eller er det ikke tid? :klø:

Er ikke tid, dette skjer på onsdag og alle bor spredt over hele Norge.

[Sekretæren]

Kan ikke annet enn å ønske deg lykke til, og håpe dere klarer å komme gjennom første møte på best mulig måte. Så får dere bruke tid på å knytte bånd etterpå

[NoAngel]

syntes du burde si at du ikke vil, om det føles mest rett for deg.

la dem si hva de vil!! følg hjertet ditt!!

lykke til

[Vanija]

Noen av dere har kanskje fått med dere historien om mitt forhold til min mor. Om ikke kan jeg oppsummere kort:

Moren min var alkoholiker, pappa tok meg og stakk da jeg var 2 år gammel. Rettsak, styr og ståk, bodde hos besteforeldrene mine, har ingen kontakt med henne eller søsknene mine siden jeg var 12(er nå 23), har gått til psykolog og ellers slitt veldig mye pga dette.

I dag (for ca 1 time siden) fikk jeg vite at hun døde i går. Vet ikke helt hva jeg skal føle nå. Har ringt vennene mine og sagt det, ringt sjefen min og tenker nå på hvordan jeg skal klare eksamen på torsdag.

Er jeg rar som reagerer sånn? Kan gråte i et øyeblikk, så bli apatisk, så ville spille sims og så slå av en skitten spøk for så å grine igjen. Tenker formaliteter så det flyr etter, mens alle synes såååå synd på meg og jeg føler det ikke er sant.

ÆÆÆÆÆÆH! Ville bare få det ut

Min bestemor har alltid favorisert de andre barnebarna sine over meg. Jeg har alltid vært den uønskede på alle familiesammenkomster, ferier osv. De siste årene, etter at jeg oppdaget hvordan jeg egentlig har blitt behandlet hele livet, har jeg gått rundt å vært forferdelig sint på henne. Da hun fikk hjerteinfarkt for noen måneder siden var reaksjonen min først å bli forferdelig sint.. Sint fordi jeg aldri skulle få si hva jeg mente om hvordan hun hadde behandlet meg. Så ble jeg hysterisk og lei meg for det som hadde skjedd, før jeg toppet det hele med å bli rasende på meg selv fordi jeg var lei meg pga. et menneske som aldri har brydd seg om meg. Deretter kom tårene, latteren, sinnet, hysteriet og alt om igjen..

Det jeg vil frem til er at følelser er utrolig forvirrende. Dine skiftende reaksjoner er helt normale - selv om det ikke virker slikt. Du har tydlig hatt et vanskelig forhold til din mor, og reaksjonene til hennes bortgang vil være like vanskelige. Det er mye å forholde seg til. Da du skal møte dine søsken i tillegg må det være ekstra rart. Jeg vil ønske deg lykke til.

[Pupsilure]

Tror det er helt normalt å reagere slik. Sender deg en god klem jeg

[Gjest Gjest]

Prøv å huske å ta vare på deg selv i denne perioden! Kanskje noen kan være med deg på onsdag hvis det føles bedre !?

[Gjest LanaLane]

Prøv å huske å ta vare på deg selv i denne perioden! Kanskje noen kan være med deg på onsdag hvis det føles bedre !?

Takk Jeg har bestemt meg for å ikke dra på onsdag. Føles så rart å skulle ha søskentreff og samtidig velge kiste og sanger til en person jeg ikke kjenner. Jeg tror jeg heller drar hjem til trønderland for å være sammen med familie og bestevenner.

Men jeg har så dårlig samvittighet ang jobb. Har vært syk 2 ganger dette året, og nå dette. Føler meg fysisk dårlig, er mer flau over at dette skjedde på et dårlig tidspunkt enn noe annet. Føler meg som en drittsekk mot alle, og at alle ser på meg som en byrde de må ta vare på. Huff...

[NoAngel]

Men jeg har så dårlig samvittighet ang jobb. Har vært syk 2 ganger dette året, og nå dette. Føler meg fysisk dårlig, er mer flau over at dette skjedde på et dårlig tidspunkt enn noe annet. Føler meg som en drittsekk mot alle, og at alle ser på meg som en byrde de må ta vare på. Huff...

tulle jenta!!

ingen tenker slik, og om noen skulle gjort det, så er det dems problem!!

pass på deg selv,det er du som er viktigst her nå.

glem alle andre!

[Gjest brutal_mann]

Normale tanker og normale reakjsonsmønster. Ikke noe å bekymre seg for, ei heller i forhold til arbeidsgiver.

[Gjest Wacmoc]

Det hørtes overhode ikke noe hyggelig ut. Og selfølgelig er det lov til å reagere, selv om du ikke har kontakt med henne. Hun er jo fortsatt moren din, hun har født deg og latt deg komme inn i denne verden.

Vet ikke helt hva jeg skal si. Men ønsker deg lykke til

[Wepsa]

Hei!

Jeg synes du har gjort det rette valget med å ikke møte opp. Du må tenke på hva som føles riktig ut for deg, og ikke på hva andre tenker og synes.

Det er utrolig viktig å bare la følelsene dine få utløp.

Du har nok innerst inne tenkt at du kanskje kom til å ha kontakt med henne en dag i fremtiden, og dette har ligget i underbevisstheten din. Så nå plutselig går det opp for deg at det aldri kommer til å skje. Da skjer det noe med følelsene så klart. Blir en slags forvirring!

Og fordiom du har vært syk så tror jeg det er viktig at du tenker i forhold til jobben din at du er ikke syk for gøy. Det er en god grunn til at du har vært vekke.

Jeg har nå vært vekke fra jobb i tre måneder og skal begynne noen få timer enten denne uken eller neste. Noen ganger skjer det ting som gjør det umulig å gå på jobb.

Og når det gjelder viktigheten med sørging, så er det viktig at du gjør det på din måte. Og hvis det er å reise til venner og familie så er det det du skal

Lykke til

[Gjest LanaLane]

Vil først si takk til alle som har skrevet

I dag har jeg en rar dag. Jeg føler meg helt fin til jeg åpner munnen. Da får jeg bare masse dårlige følelser, tårene presser på og alt blir helt forferdelig.

Men alene tenker jeg "jeg klarer da helt fint å dra på jobb i dag", helt til jeg åpner kjeften igjen.

Ble oppringt av jobb før i dag og spurt om jeg kunne jobbe i morgen. Jeg ble litt satt ut, trodde sjefen min hadde bedt folk om å ikke ringe meg eller noe. Jeg sa bare "nei du skjønner jeg kan ikke, mamma har dødd" og la på. Ble så satt ut, trodde det var sjefen min som ringte meg ang formaliteter eller noe.

Har sommerfugler i magen i dag, men svarte og skumle i såfall. Er kvalm og har vondt i hodet, dette tar på folkens! Er så utrolig sliten.

Samboeren min er der så godt han kan, men jeg vet dette er slitsomt for ham også, og forteller han hele tiden at han godt kan ta seg en tur ut i ny og ne for å lufte tankene.

Vil helst være alene, men likevel ikke, fordi jeg føler at alle synes jeg maser og lager drama om noe jeg burde komme over kjapt. Føler jeg har en tidsfrist og den var i går.

[Gjest hogwash]

Vil helst være alene, men likevel ikke, fordi jeg føler at alle synes jeg maser og lager drama om noe jeg burde komme over kjapt. Føler jeg har en tidsfrist og den var i går.

Tror nok flere har forståelse for at det tar tid enn hva du tror.

Trenger du litt tid vekk fra jobb kan du sikkert snakke med legen og bli sykemeldt en uke eller to?

Synes det er flott at du klarer å tenke på samboeren oppi det hele!

[Caramela]

Får så vondt av deg når jeg leser hvordan du har det Vil bare tulle meg rundt deg og gi deg en kjempeklem, og si at alt ordner seg! For det gjør det, til slutt. Jeg har ikke opplevd akkurat det samme, så kan ikke si jeg kjenner følelsen, tror ingen kan kjenne en slik følelse før en står oppi det hele. Men jeg kjenner jeg får vondt av å vite at du sliter. Jeg håper du bare tar deg tiden du trenger, arbeidsgiveren vil forstå, venner og familie vil forstå, og eksamen.. den kan du ta om igjen om det ikke går Og husk, du har all rett til å være sint, lei deg, apatisk, sarkastisk, whatever! Ethvert oppegående menneske vil forstå hvorfor humøret forandrer seg under slike omgivelser, og det er ikke noe rart i det i det hele tatt Alle reagerer på sin måte, og når dødsfall har skjedd i min nærmeste familie, har jeg en tendens til å bli svært lei meg, men trekker meg unna alt og alle. Burer meg inne, svarer ikke på telefonen, oppsøker ingen. Bare sitter her, alene. Til tider gråter jeg, til tider mimrer jeg, til tider glemmer jeg, til tider ja..

Det er en regnbue av følelser!

Jeg vet, LanaLane, at alt kommer til å ordne seg for deg, men du må gi deg selv lov til å ta tiden som den kommer, tenk på deg selv, og ikke så mye på andre

Endret 2. juni 2009 av Caramela