Vet ikke om kjæresten bryr seg...

[Gjest i.i. nå]

Skrive av meg litt. Er så usikker på forholdet mitt og det går så opp og ned nå at jeg blir stressa. Veldig rotere å ustrukturert, beklager. Må bare skrive ned litt tanker..

Litt rask bakgrunn. Vi er 22-23 år og har vært sammen siden oktober/november 08. Jeg møtte kjæresten min i fjor eller noe, han kjenner flere av venninnene mine i byen jeg studerer i (barndomsvenner). Han "sjekka meg opp", vi var på et par dater og ble sammen. Han bor og jobber 2 timer unna, så så han mest i helger, men ellers hadde vi det ganske fint. Ca 1-2 måneder etter at vi blir sammen reiser han til Afghanistan med jobben (forsvaret). Han er hjemme på ferie i to uker, hvor vi er sammen, men han er mye syk, så drar han ut igjen. Utenom ferien var han altså borte fra slutten av desember til slutten av mai. Så har vi vært sammen nå i en uke, hos foreldrene mine i helga.

Problemet mitt er at jeg ikke føler at han er glad i meg, at det er mest sex. Han er ikke så kosete av seg, jeg prøver å holde ham i hånden og sitte ved siden av ham og se film og generelt være kjærlig, men det blir sjelden gjengjelt. Han kysser, holder rundt meg kun når han vil ha sex. Sier aldri at han er glad i meg eller noe. Er litt tøysete og kjepphøy av seg, tuller mye og er sjelden seriøs, med mindre han klager over noe (politikere, innvandrere osv). Når han var i Afghanistan kunne han ikke ringe så ofte og jeg kunne ikke ringe ham, så syntes det var litt vanskelig til tider, spesielt når det gikk lang tid mellom og jeg gjerne ville snakke med ham. Nå som han er hjemme er han ikke spesielt mye bedre til å ringe og prate når vi ikke er sammen.

Han sover som regel alltid hos meg, men ellers foretrekker ham i stor grad å være med kompiser. Forstår jo at han vil være med dem, lenge siden han har sett de også, men dette er kompiser han har vært med siden han gikk i barnehagen; må han virkelig være med dem hver dag; og hvis han ikke ser de, snakke i telefonen... Hadde vært litt koselig hvis han for en gangs skyld hadde sagt til vennene hns at han hadde lyst til å være med meg. Eller i det minst inviterte meg med; vennene hans er kjempekoselige og hyggelige mot meg; nesten mer hyggelige og inkluderende enn kjærsten min av og til

Det er så rart egentlig. Han sjekker meg opp, og jeg sa i fra om at jeg ville ha noe seriøst, og det var han med på. Han introduserer meg til alle vennene sine og familien, jeg er med på familiemiddager osv. Han ville fortsette forholdet selv om han ble sendt utenlands i flere måneder, og planla at jeg kunne bo hos ham i sommer. Så virker som om han vil at vi skal være sammen sånn sett.

Nå har han vært hjemme hos familien min og nesten snakket mer med foreldrene mine enn meg en helg. Måtte nesten sutre meg til litt tid alene med ham i går. Nå dro han og skal være borte fra meg i to uker igjen, så ville gjerne ha litt tid med ham. Var liksom derfor jeg tok ham med meg hjem, for at vi to skulle komme litt bort fra de andre (jeg bor i kollektiv så kan være litt uprivat der), og tenkte kanskje gå ut sammen og kose oss. Istedet har vi blitt sittende hver kveld og hatt familiemiddag. Jeg har litt sånn sært forhold til mat og middagsspising, som både foreldrene mine og typen vet om, så blir liksom de som sitter og koser seg og prater, gjerne om ting jeg ikke vil prate om (om mine matvaner og hva jeg skal "bli" og ting jeg sliter med). Jeg tok ham ikke med for å "vise ham fram" for foreldrene mine egentlig, men nå føler jeg skikkelig at han har fått en sviger-familie i foreldrene mine. Men jeg vil heller at han skal bli bedre kjent med MEG, ikke med dem...

Nå framover er jeg veldig usikker på hva jeg vil. I utgangspunktet var planen å dra til Oslo og studere. Typen ville også dit, og ville kjøpe leilighet der. Så ombestemmer han seg, han vil dra til Trondheim med kompisgjengen og bo i kollektiv og "være student". Der jeg bor nå har vi sagt opp fra 1.juli. Så først hadde jeg søkt om studenthybel i Oslo fra 1.juli. Så sier typen at jeg heller kan komme å bo hos ham i juli, og slutten av juni om jeg vil. Så da sier jeg ja til det, og søker heller om leilighet fra 1. august, og sier opp jobben fra og med 1. juni, siden jeg er hjemme hos foreldrene i to uker nå. Men så finner typen ut at han har fri hele juli og langt ute i august, og tenker å dra til USA for å besøke en kompis da. Så da har jeg ingen plass og bo, og ingen jobb og ingen å være med i hele juli. Og det virker ikke som han bryr seg noe særlig om det. Vi skal på øya-festivalen i august, han inviterte meg med så jeg bestilte billetter, men i ettertid viser det seg at han har tenkt å dra med kompiser, så vet ikke helt hva han har tenkt.

Jeg er litt lei, og forvirra. Føler at det har gått for fort, og for sakte på en gang. Føler at jeg aldri blir skikkelig kjent med kjæresten min. Virker ikke som om han har lyst til å være sammen med meg noen ganger. Noen ganger er det fint, og han er jo snill for all del. Jeg er veldig glad i ham, og viser det så godt jeg kan, men føler ikke jeg får noe tilbakemelding fra ham. Nesten så jeg vil slå opp, men blir litt dumt å slå opp fordi "jeg tror ikke du er glad i meg". Det er så rart, jeg har god selvtillitt, men han får meg til å føle meg utilstrekkelig. Vet ikke hva jeg gjør galt, jeg er ikke spesielt oppmerksomhetssyk; men når man er så mye borte fra hverandre hadde det vært fint med litt bekreftelse en gang i blant. Men det siste jeg vil er å sutre, føler det er det eneste jeg gjør, og jeg hater sutring! Jeg er ikke interessert i å måtte kjempe for litt oppmerksomhet..

Noen som gidder å lese litt og komme med noen tanker bare? Har ingen å snakke med egentlig. Alle liker denne gutten veldig godt egentlig, jeg liker ham jeg også, men føler ikke han bryr seg om meg...?

Det lette svaret er å slå opp, men igjen, syntes det blir så dumt å slå opp fordi jeg tror han ikke er seriøs. Hvordan kan jeg ta det opp med ham uten å bli sutrete? Jeg orker ikke være sånn kjerring, det er ikke helt meg. Men orker som sagt ikke å sloss for ham hvis han uansett ikke bryr seg. Syntes det er veldig vanskelig å ta opp. Vil ikke ta det opp på telefon, og når vi endelig er sammen vil jeg ikke ødelegge med å være kjip..? Nå er det jo to uker igjen til vi ses så får vel bare flyte litt lenger. Har hatt slike tanker i noen uker nå, vet ikke helt hva jeg vil.

Noen som kjenner seg igjen? Eller noe? Har erfaringer? Kloke råd?

[Cashpink]

"Føler at jeg aldri blir skikkelig kjent med kjæresten min"

Kanskje det er svaret ditt?

Det jeg tenkte på var at han kanskje føler at han kjenner deg like lite som det du kjenner ham? Derfor så får dere denne forvirrede situasjonen.

Det handler om kommunikasjon. Dere burde kanskje snakke sammen.

Kanskje burde dere snakke om hvor mye tid dere vil bruke på hverandre når han ikke er i tjeneste.

Om han reiser til Trondheim og du drar til Oslo - så kan dere fremdeles være kjærester hvis dere begge er innstilt på et avstandsforhold. Jeg skjønte kanskje ikke helt hva han mente med å være mer "student" om han dro til Trondheim kontra det å dra til Oslo med deg, for jeg tror det er mulig å føle seg som student begge steder;)

Men så er det den negative siden at han faktisk ser etter en utvei for å avslutte forholdet og at han kan være lei av det, evt all avstand gjør at det dabber av.

Uansett, det knekker deg ikke om det skulle vise seg at dette ikke fungerer likevel...

Det ordner seg tilslutt vettu:)

[Gjest TS]

"Føler at jeg aldri blir skikkelig kjent med kjæresten min"

Kanskje det er svaret ditt?

Det jeg tenkte på var at han kanskje føler at han kjenner deg like lite som det du kjenner ham? Derfor så får dere denne forvirrede situasjonen.

Det handler om kommunikasjon. Dere burde kanskje snakke sammen.

Kanskje burde dere snakke om hvor mye tid dere vil bruke på hverandre når han ikke er i tjeneste.

Om han reiser til Trondheim og du drar til Oslo - så kan dere fremdeles være kjærester hvis dere begge er innstilt på et avstandsforhold. Jeg skjønte kanskje ikke helt hva han mente med å være mer "student" om han dro til Trondheim kontra det å dra til Oslo med deg, for jeg tror det er mulig å føle seg som student begge steder;)

Men så er det den negative siden at han faktisk ser etter en utvei for å avslutte forholdet og at han kan være lei av det, evt all avstand gjør at det dabber av.

Uansett, det knekker deg ikke om det skulle vise seg at dette ikke fungerer likevel...

Det ordner seg tilslutt vettu:)

Tusen takk for et fint svar Setter kjempestor pris på at noen bryr seg, føler meg temmelig oversett generelt for tiden, så litt omtanke varmer veldig

Det er vel nettopp det at vi ikke blir ordentlig kjent, men jeg føler at han ikke vil bli bedre kjent med meg, at jeg nesten tvinger han til å være sammen med ham til tider. Hele tiden vi har vært sammen har jeg gledet meg til sommeren, for da får vi endelig tid til å bli kjent med hverandre. Men sånn som det er nå føler jeg ikke helt at vi er der akkurat, han er fremdeles så.. likegyldig? Jeg vet ikke helt hva han vil med meg!

Sjønner jo at han ikke er helt seg selv nå som han nettopp har kommet hjem fra 5 måneder i et land i krig og død og elendighet, så vil ikke mase på ham heller.

Vi er jo nesten nødt til å ta en prat snart om hva vi gjør til høsten. Virker som hver gang jeg prøver å ta opp hva som skjer i sommer og etter sommeren så bare trekker han på skuldrene. Jeg savner å vite hva han tenker om framtiden, virker ikke som om han vil dele det med meg. Eller kanskje han ikke vet selv og utsetter å snakke om det fordi han syntes det er vanskelig ?

Han har lyst til å "være student" i Trondheim framfor Oslo fordi studentmiljøet der skal jo være så bra, og det er der kompisene hans skal. Han ser selv at Oslo er bedre i forhold til det han vil utdanne seg innen i forhold til å skaffe kontakter osv og har tenkt å flytte dit til neste år, men vil først ha et år og bare "være student" som han sier.

Tror også at avstanden er et problem, men jeg er helt innstilt på et år der vi studerer fra hverandre, så lenge jeg vet at han vil være sammen med meg og at han er villig til å jobbe litt for det han også.

[Gjest Illiya]

Det skjer noe med folk som er i Afghanistan. Det er så mye elendighet og fattigdom, en er ofte i fare, en er jo faktisk i krig. Så at han er rar nå er ikke så rart. Mange får en reaksjon etterpå, må bearbeide en del ting før de blir seg selv igjen. Noen blir ikke helt seg selv igjen heller, for det sitter i det de har opplevd.

Som Cashpink sier, dere må bli kjent NÅ. Dere har jo nesten ikke hatt tid sammen. Men jeg skjønner godt at du tviler på hele opplegget, for det ser jo ikke ut som han inkluderer deg i noe. Du får se det litt an og se hvordan det fortsetter. Han har jo nettopp kommet hjem.

[Gjest TS]

Det skjer noe med folk som er i Afghanistan. Det er så mye elendighet og fattigdom, en er ofte i fare, en er jo faktisk i krig. Så at han er rar nå er ikke så rart. Mange får en reaksjon etterpå, må bearbeide en del ting før de blir seg selv igjen. Noen blir ikke helt seg selv igjen heller, for det sitter i det de har opplevd.

Som Cashpink sier, dere må bli kjent NÅ. Dere har jo nesten ikke hatt tid sammen. Men jeg skjønner godt at du tviler på hele opplegget, for det ser jo ikke ut som han inkluderer deg i noe. Du får se det litt an og se hvordan det fortsetter. Han har jo nettopp kommet hjem.

Takk for kloke ord Du har nok helt rett i det. Vanskelig å sette seg inn i hans situasjon eller vite hva jeg skal gjøre.

Jeg er nok litt utålmodig, spesielt etter at han bestemte seg for å studere i Trondheim i stedet for Oslo. Når jeg vet at vi kommer til å være mye borte fra hverandre til høsten ble det plutselig litt travelt med å være mye sammen i sommer. Men virker ikke som om han ser den helt, stiller seg helt uforstående til at jeg sier at jeg vil tilbringe tid med ham. "Ja ok, vi er jo sammen nå, hva vil du finne på da?" sier han bare. Virker som han tar det litt for gitt at vi er sammen, egentlig. Jeg får vel gi ham litt mer tid. Men vet ikke helt om jeg bare skal gi ham mye rom og la han "komme tilbake" til meg når han vil, eller fortsette å ta kontakt og vise at jeg er glad i ham selv.

[Gjest TS]

Blir det veldig dumt å sende en god natta melding- for eksempel? Føler meg så klosset.

Snakka fort med ham i dag om han hadde kommet vel fram, og da sa han at han skulle kanskje på fisketur i kveld eller morgen tidlig, og han skulle ringe når han var tilbake fra det. Føler jeg maser sånn, men vil jo vise at jeg bryr meg i det minste. Føler meg helt håpløs, og jeg liker det ikke! Kanskje man har godt av å lure litt i blant? Så frusterende å ikke vite hvor man har folk.

[Gjest Gjest_beate_*]

Blir det veldig dumt å sende en god natta melding- for eksempel? Føler meg så klosset.

Snakka fort med ham i dag om han hadde kommet vel fram, og da sa han at han skulle kanskje på fisketur i kveld eller morgen tidlig, og han skulle ringe når han var tilbake fra det. Føler jeg maser sånn, men vil jo vise at jeg bryr meg i det minste. Føler meg helt håpløs, og jeg liker det ikke! Kanskje man har godt av å lure litt i blant? Så frusterende å ikke vite hvor man har folk.

Jeg synes ikke det hadde vært noe dumt i det hele tatt, det skal da ikke være så mye å lure på om man "burde" sende en sms til kjæresten eller ikke. Det burde iallfall ikke være det. Dersom han sa han skulle ringe i kveld eller i morgen, ville jeg jo spurt om han kom tilbake i morgen eller noe sånt. Det høres dessverre litt rart ut at han viser så lite interesse, synes jeg.

[Glitnir]

Blir det veldig dumt å sende en god natta melding- for eksempel? Føler meg så klosset.

Snakka fort med ham i dag om han hadde kommet vel fram, og da sa han at han skulle kanskje på fisketur i kveld eller morgen tidlig, og han skulle ringe når han var tilbake fra det. Føler jeg maser sånn, men vil jo vise at jeg bryr meg i det minste. Føler meg helt håpløs, og jeg liker det ikke! Kanskje man har godt av å lure litt i blant? Så frusterende å ikke vite hvor man har folk.

Det burde jo kunne være en selvfølge når man er kjærester å kunne sende en god natt-melding uten å føle seg klosset? Er ikke slikt noe som hører mer hjemme i en dating-fase, og ikke etter at man har blitt sammen? Men det er kanskje der mye av problemet ligger, slik du selv sier det: Dere kjenner hverandre rett og slett ikke særlig godt, du føler deg ikke trygg på ham, og er usikker på hva han tenker og føler?

Jeg synes det virker som du har lagt dette veldig til rette for ham, og at det er han som bør ta litt tak her. Men det er jo heller ikke sikkert at han har forstått hva du føler og tenker, og en seriøs prat er nok på sin plass. Og som kjæresten hans så har du faktisk krav på noen skikkelig svar.

[Gjest Gjest]

Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å ha det slik - i lengden, vel og merke. Jeg er enig med de andre, gi det litt tid og se hva som skjer, men ikke la deg selv være på hold for alltid.

[Gjest TS]

Det burde jo kunne være en selvfølge når man er kjærester å kunne sende en god natt-melding uten å føle seg klosset? Er ikke slikt noe som hører mer hjemme i en dating-fase, og ikke etter at man har blitt sammen? Men det er kanskje der mye av problemet ligger, slik du selv sier det: Dere kjenner hverandre rett og slett ikke særlig godt, du føler deg ikke trygg på ham, og er usikker på hva han tenker og føler?

Jeg synes det virker som du har lagt dette veldig til rette for ham, og at det er han som bør ta litt tak her. Men det er jo heller ikke sikkert at han har forstått hva du føler og tenker, og en seriøs prat er nok på sin plass. Og som kjæresten hans så har du faktisk krav på noen skikkelig svar.

Nettopp det jeg føler. Men er kanskje litt dumt å si det til ham slik, høres ut som om jeg bare beskylder ham for noe.

Nå er vi jo som sagt fra hverandre i to uker framover da jeg er hjemme på besøk hos foreldrene mine og jobber litt. Har ikke hørt noe fra ham siden i går når han ringe for å si at han skulle på fisketur. Tenkte sende en melding i kveld hvis jeg ikke hører noe. Føler at det er litt viktig å holde kontakten når vi ikke er sammen.

Sist vi ikke sov sammen, ca en uke siden, sende jeg god natta melding og sa jeg savnet ham hos meg. Fikk ikke svar før langt ut på dagen dagen etter med svaret "jaja, da får du bite tenna sammen da". Vet ikke om jeg syntes det var så hyggelig, men tror ikke han mente noe vondt med det egentlig. Men blitt litt skremt for å sende "kosemeldinger" etter det, virker som om han driter i det. Syntes det er så synd vi ikke kan være "kjærester", føler også at det er det alle forventer rundt meg, så da blir jeg ekstra skuffa.

Jeg vl ikke snakke om noe seriøst over telefon nå så får vel vente til vi er sammen igjen. Men vil gjerne samle litt tanker og vite litt hva jeg vil imellomtiden, så setter stor pris på alle tilbakemeldinger og tanker fra dere, gjerne noen som har lignende erfaringer.

[cornia]

Hei!

Dette virker både tungt og vanskelig, men hvordan var han egentlig før han dro ut? Har du snakket med ham om hvordan han hadde det i tiden han var borte? Kan noen av opplevelsene ha vært så sterke at han ikke klarer å forholde seg til et nært forhold hvor noen virkleig bryr seg så my som du gjør?

Prøv å sette deg ned for å snakke om ting. Forholdet før og nå. Fortell hva du føler og hvordan du opplever ham, samtidig som du forsøker å få ham til å fortelle om seg og sitt. Uansett hvor vanskelig det er, er det kanskje best å gi ham litt rom, ikke sende meldinger og se om ham kommer til deg?

Kan godt hende det største problemet er at han ikke helt hvordan han skal være rundt deg eller hvordan han skal takle nærhet. Kanskje han rett og slett må "læres opp" på ny. Gi ham tid, men snakk med ham.

Håper det ordner seg for deg!

[Gjest TS]

Hei!

Dette virker både tungt og vanskelig, men hvordan var han egentlig før han dro ut? Har du snakket med ham om hvordan han hadde det i tiden han var borte? Kan noen av opplevelsene ha vært så sterke at han ikke klarer å forholde seg til et nært forhold hvor noen virkleig bryr seg så my som du gjør?

Prøv å sette deg ned for å snakke om ting. Forholdet før og nå. Fortell hva du føler og hvordan du opplever ham, samtidig som du forsøker å få ham til å fortelle om seg og sitt. Uansett hvor vanskelig det er, er det kanskje best å gi ham litt rom, ikke sende meldinger og se om ham kommer til deg?

Kan godt hende det største problemet er at han ikke helt hvordan han skal være rundt deg eller hvordan han skal takle nærhet. Kanskje han rett og slett må "læres opp" på ny. Gi ham tid, men snakk med ham.

Håper det ordner seg for deg!

Tusen takk for svar

Vi snakket sammen både før og under og etter oppholdet, men det virker ikke som om han er så gira på å snakke om det. Jeg har prøvd å bare være støttende, og spør litt forsiktig uten å mase. Når han forteller om hvordan det var der blir han så.. oppgitt, akkurat som om han ikke vet om han skal le eller grine over hvor håpløs situasjonen der nede er. Han blir liksom sint og bitter, vanligvis er han temmelig glad og munter, nesten småfrekk. Han har vært der ned en 4-måneders periode før også, i fjor, så han visste liksom hva han gikk til når han dro.

Kanskje det går seg til. Tror jeg skal bare la ham være i fred nå til han tar kontakt med meg. Men det er så vanskelig for meg å late som jeg er likegyldig, på en måte. Jeg har jo lyst til å ringe ham og høre hvordan han har det og hvordan fisketuren gikk, og si at jeg savner ham og fortelle ham at det var skummelt å gå å legge seg i kjellerstua i natt uten at han var der. Sånne småting som kjærester skal snakke om...

[Gjest Gjest_gjest_*]

selv om han har vært der før, kan han ha opplevd ting som har vært verre denne gangen. Mange får ettervirkninger etter å ha vært i krigsområder. De føler seg ikke hjemme noen steder, at folk ikke forstår, backflash - og mange reiser tilbake til krigen for de føler at der hører de hjemme. Så en dokumentar om amerikanske soldater som returnerte fra krigen i Irak. Mange fikk post traumatisk stressyndrom.

Er det ingen du kan snakke med, legen din foreksempel eller noen andre som har greie på det. Forsvaret burde hatt et tilbud til pårørende for soldater som kommer hjem. Kan du undersøke om de har noe tilbud?

[Gjest TS]

selv om han har vært der før, kan han ha opplevd ting som har vært verre denne gangen. Mange får ettervirkninger etter å ha vært i krigsområder. De føler seg ikke hjemme noen steder, at folk ikke forstår, backflash - og mange reiser tilbake til krigen for de føler at der hører de hjemme. Så en dokumentar om amerikanske soldater som returnerte fra krigen i Irak. Mange fikk post traumatisk stressyndrom.

Er det ingen du kan snakke med, legen din foreksempel eller noen andre som har greie på det. Forsvaret burde hatt et tilbud til pårørende for soldater som kommer hjem. Kan du undersøke om de har noe tilbud?

Joda, de har tilbud for pårørende, og jeg har så klart lest om dette også. Men hva skal jeg da spørre en psykolog ol om? De kan vel ikke svare på om han forelska i meg eller ikke, om han ønsker å være sammen med meg. Jeg må jo uansett snakke med han først, kanskje det bare er sånn han er i et forhold og at det ikke har noe med krigen å gjøre, jeg vet jo ikke, jeg kjenner jo ham ikke godt nok.

[Gjest Gjest]

Du skal ikke mase eller klage, men prøv å sende foreksempel en melding der du spør hvordan det gikk på fisketuren og avslutt med gleder meg til vi ses, eller savner deg. Hvis han ikke svarer når du sender slike litt nøytrale meldinger kan du jo spørre han hvorfor når dere møtes. Si at du ser på det som naturlig. Men ikke alle er like begeistret for telefoner. Når han har vært i tjeneste, kan familien ha ringt og vært bekymret og han forbinder kanskje telefoner med mas?

[Gjest TS]

Du skal ikke mase eller klage, men prøv å sende foreksempel en melding der du spør hvordan det gikk på fisketuren og avslutt med gleder meg til vi ses, eller savner deg. Hvis han ikke svarer når du sender slike litt nøytrale meldinger kan du jo spørre han hvorfor når dere møtes. Si at du ser på det som naturlig. Men ikke alle er like begeistret for telefoner. Når han har vært i tjeneste, kan familien ha ringt og vært bekymret og han forbinder kanskje telefoner med mas?

Takk for svar, tror jeg skal sende en slik i morgen hvis jeg ikke hører noe.

Han er veldig glad i å snakke/sladre i telefonen, han blir nærmest skuffa hvis ingen av kompisene hans ringer ham i løpet av en helg. Men vet ikke om han setter like stor pris på at jeg ringer eller sender melding, får litt blandete reaksjoner egentlig. Han sender ikke så veldig med meldinger egentlig, ringer som regel helst, men jeg føler nesten det blir mer masete å ringe enn å sende en melding.

Når han var i utlandet var det ikke mulig for oss pårørende å ringe, så foreldrene hans eller jeg fikk ikke tak i ham; han ringte alltid oss.

Samme med "kosing", jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde seg til det; en dag jeg satt å strøyk han på ryggen og på hodet mens han satt å leste spurte jeg om det var plagsomt; og fikk som svar at neida, bare å fortsette, det var helt i orden. Kvelden etterpå var jeg bare så vidt borte på ham når vi skal legge oss (i en liiiten seng, så må nesten være borti ham) og han flytter seg fra meg og sier jeg er innpåsliten?! Jeg ble skikkelig fornærma av det, men virka ikke som om an forsto det. Det er da ikke innpåslitent å være borti kjæresten sin når man ligger i en seng sammen for å sove, etter å ha hatt sex? Syntes det er en helt naturlig del av å være sammen å være litt nær hverandre, men han tar sjelden på meg. :/

[Gjest Gjest]

Samme med "kosing", jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde seg til det; en dag jeg satt å strøyk han på ryggen og på hodet mens han satt å leste spurte jeg om det var plagsomt; og fikk som svar at neida, bare å fortsette, det var helt i orden. Kvelden etterpå var jeg bare så vidt borte på ham når vi skal legge oss (i en liiiten seng, så må nesten være borti ham) og han flytter seg fra meg og sier jeg er innpåsliten?! Jeg ble skikkelig fornærma av det, men virka ikke som om an forsto det. Det er da ikke innpåslitent å være borti kjæresten sin når man ligger i en seng sammen for å sove, etter å ha hatt sex? Syntes det er en helt naturlig del av å være sammen å være litt nær hverandre, men han tar sjelden på meg. :/

Høres ut som dette er en mann som ikke kan dekke dine behov i et forhold. Dere mangler både psykisk og fysisk nærhet. Når han nå vil flytte til Trondheim ville jeg tatt det som et signal på at han er på vei bort fra deg. At han faktisk vil flytte til samme by som kameratene sine og ikke din by, sier vel alt egentlig. Ikke bruk mer tid på fyren.

[Gjest Gjest_gjest_*]

http://www.kameratstotte.no/

Kanskje denne linken er noe for deg eller for dere? Hendelsene i krigen kan ha påvirket han emosjonelt. Ingen kommer tilbake som den samme som de var...

[Gjest TS]

Jeg sendte ham en sms i formiddag; spurte bare om han hadde hatt en fin fisketur og at jeg savner ham, i en blid "tone". Men har ikke fått noe svar eller noe livstegn i det hele tatt ennå. Har altså ikke hørt fra ham siden søndag etter han ringte veldig kjapt for å si at han var kommet vel hjem (jeg måtte både be ham om det før han dro og sende melding å mase for at han gjorde det). Det høres jo ikke lenge ut siden, to døgn liksom, er jo vant til mer, men syntes allikevel det er koselig å ha litt kontakt med kjærsten sin når man kan jeg da.

Men jeg vet ikke jeg, kan jo godt være han er på fisketur med kompisene ennå og har dårlig med dekning og batteri. Så skal ikke trekke konklusjoner helt ennå; men NÅR jeg en gang får svar håper jeg at han har en liten unnskyldning eller forklaring på lur...

Høres ut som dette er en mann som ikke kan dekke dine behov i et forhold. Dere mangler både psykisk og fysisk nærhet. Når han nå vil flytte til Trondheim ville jeg tatt det som et signal på at han er på vei bort fra deg. At han faktisk vil flytte til samme by som kameratene sine og ikke din by, sier vel alt egentlig. Ikke bruk mer tid på fyren.

Tenker det jeg også, men så var det det at han muligens er litt i unntaksstilling nå? Hm...

http://www.kameratstotte.no/

Kanskje denne linken er noe for deg eller for dere? Hendelsene i krigen kan ha påvirket han emosjonelt. Ingen kommer tilbake som den samme som de var...

Takk for link, skal titte der!

[BlåHimmel]

Kjære deg, det må være tungt å ha det sånn. Det virker på meg som om det ikke finnes balanse i forholdet deres, og at du er den aktive, mens han kan passivt "flyte med". At han ikke tar initiativ, og til dels planlegger framtida uten å ta hensyn til deg, sier meg at han enten er utrolig sikker på hvor han har deg, eller rett og slett ikke bryr seg (sorry, ikke meninga å være slem).

Av erfaring kan jeg si at jo lenger et forhold får humpe og gå på denne måten, jo mer vil det tære på selvtilliten din. Så hadde jeg vært deg, ville jeg tatt et skritt tilbake og latt han ta føringa. Hvis han ikke gjør det, selv etter en alvorsprat, så tror jeg at du vil ha det bedre uten han.