venner og barn..

[Gjest Gjest]

Har nettopp innsett at med mindre JEG ringer mine "venninner" og vil ut på fylla, så er jeg totalt uinterresant som selskap. Dette gjelder ikke min beste venninne som bor i en anne by, men noen jenter jeg anså som gode venninner. Så feil kan man ta gitt

Dere som ikke har barn selv men som har venninner med barn; Er dere slik? Tenker dere over at det går an å ringe en venninne som har blitt mamma bare for å høre om hun vil finne på noe både med/uten alkohol? Eller rett og slett bare for å høre hva som skjer i hennes liv fortiden? Hva med bursdager! Blir de invitert da?

Eller er vi med barn bare blitt mødre som ikke har andre interresser i andres øyne?

Og nei, jeg prater ikke så mye om barnet mitt til andre barnløse.

Er bare så sinnsykt skuffa akkurat nå!

Gleder meg til å begynne å studere igjen til høsten slik at jeg kan møte nye venninner.

[MissStiles]

Jeg har et par venninner med barn. De har forandret seg på en måte og på en annen måte ikke men jeg skjønner jo at ting er litt annerledes når man har fått barn. Jeg føler ofte at det bare er jeg som tar kontakt, om det er på tlf (ringe eller sms) eller msn. Dessverre så møter jeg dem mer og mer sjelden men også fordi de ikke bor i nærheten. Som regel jeg som tar initativ til å komme på besøk, men sånt må jo også planlegge. Men jeg ser fortsatt på dem som venner. Jeg vil ikke at ting skal forandre seg på den måten med mine venner når jeg får barn. Jeg vil gjerne ha både venner med og uten barn. Av og til er det sikkert godt å snakke om noe annet enn bleier +++

[Gjest ts]

Jeg har et par venninner med barn. De har forandret seg på en måte og på en annen måte ikke men jeg skjønner jo at ting er litt annerledes når man har fått barn. Jeg føler ofte at det bare er jeg som tar kontakt, om det er på tlf (ringe eller sms) eller msn. Dessverre så møter jeg dem mer og mer sjelden men også fordi de ikke bor i nærheten. Som regel jeg som tar initativ til å komme på besøk, men sånt må jo også planlegge. Men jeg ser fortsatt på dem som venner. Jeg vil ikke at ting skal forandre seg på den måten med mine venner når jeg får barn. Jeg vil gjerne ha både venner med og uten barn. Av og til er det sikkert godt å snakke om noe annet enn bleier +++

Det skal jo uansett ikke bare være èn part som tar kontakt! Så akkurat der har vel vi det på samme måte.

Og ja! Det er helt herlig å snakke om noe annet enn bleier en gang i blant=)

Idag er jeg veldig deppa. Tror jeg har en eller annen form for kvartlivskrise eller noe. Jeg føler meg bare så totalt ensom (selv om jeg har familie, og mange venner med barn og noen uten) Det er bare det at jeg føler at de gamle vennene mine glir fra meg og fortsetter sine egne liv uten og ofre meg en tanke fordi jeg har barn. Jeg passer ikke inn i livsstilen deres lengre virker det som. Det er så sårt og trist og skuffende. Ikke det at jeg misunner den livsstilen de fører, men det går jo an å i det hele tatt involvere seg LITT i mitt liv også, og ikke bare forvente at det er bare jeg som skal involvere meg i deres liv.

Vanskelig å forklare følelsen jeg har, så dette ble nok litt rotete dog.

ÆSJ!

[MissStiles]

Det skal jo uansett ikke bare være èn part som tar kontakt! Så akkurat der har vel vi det på samme måte.

Og ja! Det er helt herlig å snakke om noe annet enn bleier en gang i blant=)

Idag er jeg veldig deppa. Tror jeg har en eller annen form for kvartlivskrise eller noe. Jeg føler meg bare så totalt ensom (selv om jeg har familie, og mange venner med barn og noen uten) Det er bare det at jeg føler at de gamle vennene mine glir fra meg og fortsetter sine egne liv uten og ofre meg en tanke fordi jeg har barn. Jeg passer ikke inn i livsstilen deres lengre virker det som. Det er så sårt og trist og skuffende. Ikke det at jeg misunner den livsstilen de fører, men det går jo an å i det hele tatt involvere seg LITT i mitt liv også, og ikke bare forvente at det er bare jeg som skal involvere meg i deres liv.

Vanskelig å forklare følelsen jeg har, så dette ble nok litt rotete dog.

ÆSJ!

Selvom jeg er den personen som er singel og ikke har barn, så tror jeg at jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har snakket flere ganger med de som har barn og jeg tror at av og til så glemmer de nok også hvordan livet uten barn er. Jeg synes det er viktig å si fra om man trenger å prate om noe annet. Det er vanskeligere å snakke om hva som skjer i livet mitt som singel med de som har barn enn de som ikke har barn. Litt irriterende men sånn er det bare.

Men du har rett! Det å ta kontakt og kommunikasjonen skal gå begge veier, ikke bare komme fra en av partene. Dessverre ikke alle som tenker så mye over det. Av og til kan det gå uker og måneder mellom hver gang jeg snakker med dem. Men jeg skjønner ikke hvorfor bare jeg skal ta kontakt. Jaja..

[Gjest Maxtor]

Selv er jeg samboer og barnløs, men jeg skjønner godt hva du mener.

Har en venninne som fikk seg barn, og sakte men sikkert datt hun ut av vennegjengen sin. Jeg passer på å ta kontakt med henne jevnlig og hun med meg. Og jeg har fått høre mye om hvor vondt det er å vite at de som visst skulle være ens nærmeste venner, viser seg å ikke være så nære allikevel. Hun prøvde å invitere til middager, ut på byen, på cafe, men hun merket etterhvert at det alltid var hun som tok initiativet.

Skjønner det ikke jeg, hun er heller ikke av typen som mener hele verden handler om hennes barn.

[tingeling]

Som tobarnsmor i en typisk A4 familie merker jeg at jeg selv er blitt ufattelig kjedelig og satt. Det er rett og slett skremmende.

Nå er jeg hjemme i permisjon og det skjer meget lite i livet mitt som ikke dreier seg om amming/lite søvn/ babykos og babys utvikling. Å gå på fylla er uaktuelt siden jeg ikke har noen mulighet til å ta meg igjen etterpå (grøsser ved tanken på å stå opp 05.30 for å amme når man er fyllesyk).

Merker også at vi prioriteter å møte andre barnefamilier i helgene, siden det er mye hyggeligere når alle i familien har det gøy. Andre venner møter jeg gjerne for lunsj i ukedagene.

Vet at jeg har blitt alt det jeg ikke skulle bli, men trøster meg med at det blir bedre om et års tid. Da er jeg i jobb og får andre impulser og jeg kan stikke ut og ta et glass vin på kveldstid og overlate legging til pappan innimellom.

Dessuten er de fleste av vennene mine i samme situasjon

[vingle]

Jeg har ikke selv barn, men må si jeg kjenner meg igjen i det du skriver likevel...jeg har en venninne som har to små, og der føler jeg det går like mye "andre veien", dvs. jeg prøver å ta litt initiativ, men at det svært sjeldent kommer noe fra den kanten. Nå skal det sies at vi bor temmelig langt unna hverandre, og jeg skjønner jo at det ikke er bare-bare med to små, hund og katter(!)

Jeg er ikke spesielt glad i å feste (blir fort sliten og fyllesyk) så føler meg ikke veldig "på bølgelengde" med de single/barnløse vennene mine heller! Vil mye heller gå en tur i skogen, lage en god middag/lunsj e.l., men det er vel ikke like kult eller noe, jeg vet ikke.

Så jeg vil vel bare si at det ikke nødvendigvis har med barn å gjøre, heller at folk generelt (inkludert meg selv...) er trege til å få ut finger'n. Pluss at man av og til vokser fra hverandre rett og slett... Selv om jeg ikke liker det, prøver jeg å se på det som en fase man bare må gjennom til man møter noen nye, mer likesinnede. Jeg føler at livet er så kort - den tiden jeg har vil jeg bruke på mennesker som vil meg vel!

[Gjest ts]

Takk for svar alle sammen. Det hjelper (litt) å vite at det ikke bare er jeg som føler det slik selv om det er trist på deres vegne også!

Så jeg vil vel bare si at det ikke nødvendigvis har med barn å gjøre, heller at folk generelt (inkludert meg selv...) er trege til å få ut finger'n. Pluss at man av og til vokser fra hverandre rett og slett... Selv om jeg ikke liker det, prøver jeg å se på det som en fase man bare må gjennom til man møter noen nye, mer likesinnede. Jeg føler at livet er så kort - den tiden jeg har vil jeg bruke på mennesker som vil meg vel!

Det var bra sagt! Det er bare en så vanskelig tanke at en "må" gi opp flere tidligere gode vennskap fordi ens liv tar en ny vending. Det er litt trist å måtte bytte vennekrets hver gang noe nytt skjer i livet ens for å sette det litt på spissen.

Spesielt en av mine "nærmeste" single venninner som ikke engang gratulerte meg med barnet før det var 5mnd gammelt!!

Men skal prøve å la alt slikt prelle av som vann på gåsa. Får vel bare finne meg i at vi herretter kommer til å være bekjente, og så får jeg heller drite litt i de.

[MissStiles]

Det var bra sagt! Det er bare en så vanskelig tanke at en "må" gi opp flere tidligere gode vennskap fordi ens liv tar en ny vending. Det er litt trist å måtte bytte vennekrets hver gang noe nytt skjer i livet ens for å sette det litt på spissen.

Helt enig! Hvorfor skal ALT forandre seg fordi man får seg kjæreste, flytter til en annen by, får barn osv???? Det skjønner jeg ikke. Man må jo kunne være venner selvom noe har forandret seg i livet til en person.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har ingen venner med barn, men jeg ser problemstillingen. Nå er det jo ofte sånn at man ender opp med å være mest sammen med de man har felles interesser med, og hvis man er mest interessert i å feste og gå på byen så vil man jo ikke bruke opp en lørdagskveldsammen med en barnefamilie. Siden du selv blir mer opptatt med andre ting blir det nok vanskeligere for venner av deg å ta kontakt. Jeg har ikke venner for å ha noen å møte så jeg kommer meg ut litt en gang i blandt, men fordi jeg vil ha noen jeg kan finne på ting med så jeg kommer meg masse ut hele tiden.

[Gjest Gjest]

kanskje fordi da er de sikker på at du ikke har med barn?

Jeg fikk barn tidlig, er singel og liker å gå ut, så jeg når jeg først har barnefri, så vil jeg helst være fri for andre sine barn også. Så da går jeg på cafe med mine barnløse venninner på dagen, og invitere de med barn med på kvelden, for da er dem mindre sannslynlig at de har med barna. Noen mødre tar med barna overalt, og om du er sånn, så skjønner jeg de godt!

[Gjest Purple Haze]

Det handler vel egentlig mest om hvor man er i livet, om man har noe felles lenger og er i noenlunde samme situasjon.

De venninnene jeg har hatt i mange år, har barn som er jevnaldrende med mine egne barn. Vi har fulgt hverandre opp igjennom årene.

Nå er bestevenninnen min gravid, hun er over 40 og har to voksne barn. Merker at kontakten oss i mellom har dabbet av, og det allerede før barnet er født.

Vi er like glad i hverandre som før, men nå er vi plutselig på forskjellig sted i livet.

Tror kanskje dine venninner tenker at du ikke har lyst/interesse av å være med på deres aktiviteter, nå som du har blitt mamma. Tror ikke de mener noe vondt med det.