Om å tjene eller tape på et samlivsbrudd

[Gjest Gjest]

"Kan man ikke innordne økonomien fornuftig selv ved inngangen til et ekteskap, kan man neppe gjøre det om det oppløses. Ved å være føre var og sikre mest mulig like økonomiske vilkår dersom man blir alene, unngår man lettere bekymringer og konflikter som kan utvikle seg til verkebyller i forholdet."

Sakset dette fra en artikkel på nettet, en økonomisk rådgiver som ble intervjuet om privatøkonomi.

Jeg la spesielt merke til setningen om å sikre mest mulig like økonomiske vilkår dersom man blir alene, og er usikker på hvordan det skal tolkes.

Hvis jeg eier mye mer enn samboer (f.eks har en større eierandel i bolig, høyere lønn, mindre gjeld, verdifullt løsøre, penger i banken osv), mener da denne rådgiveren at vi bør ha en avtale som sikrer at samboer kommer like godt ut som meg ved brudd? Jeg skjønner jo at en avtale som sikrer den økonomisk svakeste part vil virke konfliktdempende i samlivet og være det beste for barna ved evt brudd, for det viktigste ved brudd må jo være at begge kan tilby barna et hjem og en levestandard slik de er vant til, bo i samme område osv, og - ikke minst - at foreldrene ikke krangler. Da må man ha en avtale som minimaliserer muligheten for uenighet om eierskap, verdier og oppgjør.

Men er det riktig at den ene skal "tjene" på et brudd, mens den andre på en måte "taper" på bruddet? Det kan jeg ikke helt forstå....

[Gjest Gjest]

Fere bør nok lære seg å inngå særeie: det man tar med inn tar man med ut. Enkelt og greit.

[Gjest Gjest]

Fere bør nok lære seg å inngå særeie: det man tar med inn tar man med ut. Enkelt og greit.

Det er jo ikke det problemstillingen handler om. Greit at man har særeie på en hytte man har arvet, men en bolig man eier med ulik eierandel og utgifter man har i det daglige - hvem som skal betale hvilke regninnger osv., det er jo det som er problemstillingen. Det er jo ikke rettferdig at den ene skal sitte igjen med lite eller ingenting ved et brudd, fordi det var stor økonomisk ulikhet mellom partene mens samlivet varte? Hvis det er "perspektivet", så har man jo ikke noe godt grunnlag for et trivelig samliv? Den som kommer dårligst ut, vil jo ergre seg i hverdagen og bekymre seg for framtiden dersom det skulle komme til et brudd.

50% av alle ekteskap og en enda større del av samboerskap ender med brudd, så en gjennomtenkt holdning i forhold til dette må jo være det beste for alle parter?

Jeg lurer på hvordan advokater rådgir sine klienter når de kommer for å sette opp avtaler som skal regulere økonomien i samlivet?

[Gjest Blondie65]

Jeg tror at man må være obs på ulikhetene, enig om hvordan det skal løses, enig om fordeling av utgiftene og ha et likt syn på økonomi for at et forhold skal lykkes. Det vil si at når man i lykkerus inngår et samliv skal man også være klar over hva som kan skje når lykkerusen går over.

Det er ingenting i veien for å leve i et forhold med ulikt økonomisk fundament for partene dersom man er enig om hvordan den økonomiske hverdagen skal løses. Det betyr at man må ha en åpen dialog om hva som er fellesutgifter og hva som ikke er det - spesielt hvis den ene part sitter på større verdier. Det vil f.eks. ikke være noe godt økonomisk fundament dersom den ene bruker 50 % og den andre 100 % av lønnen sin på felleskostnadene hvis dette betyr at den ene lever i "sus og dus" mens den andre må spare for å kunne kjøpe en truse. Det mest rettferdige er ikke alltid at man betaler 100 % likt beløp til fellesskapet men at man f.eks. betaler samme andel av lønnen.

Hvis den med dårligst råd blir nødt til å leve over evne fordi den med best råd insisterer på å ha dyrere hus, bil og ferie enn det den med dårligst råd klarer så vil dette forholdet etterhvert dø. Den med best råd bør da være villig til å enten dekke større andel av felleskostnadene eller senke standard på bolig, bil og ferie (etc.) slik at den med dårligst råd også kan henge med.

[robotkalle]

Dette handler ikke om rettferdighet i det hele tatt. Slutt å snakke om rettferdighet, det er en blindvei. Det handler om hva du er villig til å gi, og hva du må gi, for at forholdet skal fungere. Om det ikke er samkjøring her, så går ting til helvete.

Det er heller ikke så enkelt som at det kun er å velge særeie: Noen damer er villige til å gå med på at du betaler for å bo, mens de betaler for mat. (har tradisjonelt vært omtrent like dyrt) Forskjellen er at det du betaler for å bo, samtidig kan øke egenkapitalen din, ved at huset blir mer verdt, mens mat er forbruk. Derfor vil en også komme skjevt ut med slike fordelinger. Forskjell i inntjening er også umulig å deale med. Om det er stor forskjell, og du insisterer på likt beløp fra hver, så er sjansene store for at dama blir pissed.

Alt avhenger av hvilken sjanse du er villig til å ta, og hva slags kaliber dama er lagd av. Dette er ikke lett.

[Gjest Blondie65]

Dette handler ikke om rettferdighet i det hele tatt. Slutt å snakke om rettferdighet, det er en blindvei. Det handler om hva du er villig til å gi, og hva du må gi, for at forholdet skal fungere. Om det ikke er samkjøring her, så går ting til helvete.

Snakk om ordkløveri. Jeg vet ikke hvorfor du blir så sår når du hører ordet rettferdighet, men for svært mange er det nettopp deres opplevelse av urettferdighet som blir problemet. Det kan være den med høyest inntekt som føler at det er urettferdig at vedkommende skal betale mer eller den med lavest inntekt som synes det samme om å bruke hele inntekten for å være med å opprettholde en større levestandard enn de selv har råd til.

[robotkalle]

Snakk om ordkløveri. Jeg vet ikke hvorfor du blir så sår når du hører ordet rettferdighet, men for svært mange er det nettopp deres opplevelse av urettferdighet som blir problemet. Det kan være den med høyest inntekt som føler at det er urettferdig at vedkommende skal betale mer eller den med lavest inntekt som synes det samme om å bruke hele inntekten for å være med å opprettholde en større levestandard enn de selv har råd til.

Det er ikke bare ordkløveri - bruken av ordet rettferdighet legger lokk på pragmatisk diskusjon. Det impliserer at det er mine interesser som det er riktig å prioritetere, og at partneren er en drittsekk som ikke innser dette. Men det er feil. I virkeligheten er det slik: jeg har mine interesser, og om ikke partneren strekker seg etter et kompromiss, så er ikke forholdet liv laga. Det betyr bare at vi ikke har mulighet for en felles plattform, og om dama heller vil prioritere penga enn meg, så er det streit, og ikke urettferdig.

[Gjest Gjest]

"Kan man ikke innordne økonomien fornuftig selv ved inngangen til et ekteskap, kan man neppe gjøre det om det oppløses. Ved å være føre var og sikre mest mulig like økonomiske vilkår dersom man blir alene, unngår man lettere bekymringer og konflikter som kan utvikle seg til verkebyller i forholdet."

Sakset dette fra en artikkel på nettet, en økonomisk rådgiver som ble intervjuet om privatøkonomi.

Jeg la spesielt merke til setningen om å sikre mest mulig like økonomiske vilkår dersom man blir alene, og er usikker på hvordan det skal tolkes.

Hvis jeg eier mye mer enn samboer (f.eks har en større eierandel i bolig, høyere lønn, mindre gjeld, verdifullt løsøre, penger i banken osv), mener da denne rådgiveren at vi bør ha en avtale som sikrer at samboer kommer like godt ut som meg ved brudd? Jeg skjønner jo at en avtale som sikrer den økonomisk svakeste part vil virke konfliktdempende i samlivet og være det beste for barna ved evt brudd, for det viktigste ved brudd må jo være at begge kan tilby barna et hjem og en levestandard slik de er vant til, bo i samme område osv, og - ikke minst - at foreldrene ikke krangler. Da må man ha en avtale som minimaliserer muligheten for uenighet om eierskap, verdier og oppgjør.

Men er det riktig at den ene skal "tjene" på et brudd, mens den andre på en måte "taper" på bruddet? Det kan jeg ikke helt forstå....

trodde de fleste var inforstått med dette, og trenger ikke en økonom for å vite noe så basic

[Gjest Gjest]

trodde de fleste var inforstått med dette, og trenger ikke en økonom for å vite noe så basic

Vet ikke om det er like "basic" for alle, jeg.

Hva sier juristene om dette?

[tingeling]

Det kommer jo også litt an på hvordan man inordner samlivet. Det er jo ikke alt for uvanlig at mannen satser på karriere (eller ihvertfall jobber mye og tjener mer), mens dama jobber deltid og tar seg av barn og hjem.

Da blir det blodig urettferdig hvis et brudd innebærer at mannen tar med seg det han har tjent selv ut av forholdet, siden jo dama har gjort det mulig for ham å jobbe mye.

På den andre side skulle jeg ønske flere kvinner planla livene sine slik at de ikke var økonomisk avhengige av en mann.

[Gjest Gjest]

Det kommer jo også litt an på hvordan man inordner samlivet. Det er jo ikke alt for uvanlig at mannen satser på karriere (eller ihvertfall jobber mye og tjener mer), mens dama jobber deltid og tar seg av barn og hjem.

Da blir det blodig urettferdig hvis et brudd innebærer at mannen tar med seg det han har tjent selv ut av forholdet, siden jo dama har gjort det mulig for ham å jobbe mye.

På den andre side skulle jeg ønske flere kvinner planla livene sine slik at de ikke var økonomisk avhengige av en mann.

En god avtale mellom samboere/ektefeller er kanskje oftere i kvinnens interesse enn i mannens, fordi kvinnen oftere er den som setter egen karriere litt på vent, i hvertfall i småbarnsfasen. Derfor synes jeg ikke det er riktig at mannen skal sitte igjen med de store verdiene etter et brudd, selv om han har tjent mest. Alle kvinner bør derfor ta ansvar for å få en avtale som gir trygghet ved brudd/dødsfall. Er ikke samboer/ektefelle villig til dette, er vedkommende en superegoist og fortjener ikke å ha noe familieliv.