Bosted

[Gjest Anonym2003]

Hei

Jeg var tidligere jevnt og trutt innom kvinneguiden for å lufte spørsmål jeg ønsket synspunkter på tidligere. Jeg føler at jeg nå står oppe i et dilemma og håper på noen reflekterte svar fra dere.

Situasjonen er at jeg er samboer med en kvinne på 37 år. Hun har to døttre på 8 og 17 år som har vær sin far. Jeg er 34 og har ingen barn fra før.

Vi har nå vært samobere i ca 9 måneder og vi bor i hennes leilighet. Vi ble kjent for ca 15 måneder siden så mange vil vel kanskje si at vi har flyttet sammen tidlig. Men det fungerer bra heldigvis. Før vi traff hverandre bodde jeg i eget hus på den andre siden av byen. Vi bor i en middels norsk by. Dette huset leier jeg nå ut. Kjøretid mellom leiligheten og mitt hus er ca 15 min.

Så til kjernen til mitt dilemma. Jeg ønsker at vi skal flytte til huset som jeg eier. Jeg la ned mye innsats og penger i å pusse opp dette huset når jeg kjøpte det. Huset er også større enn hennes leilighet slik at vi vil få bedre plass. Jeg har også en garasje der hvor jeg kan "pleie" min hobby som er veteranbil. Jeg ønsker også å holde på med litt hagearbeid og plenklipping som jeg er vant til fra før. Jeg ønsker tilogmed vedfyring.... Jeg synes det blir utrolig passivt å sitte i en leilighet uten plen, uten snømåking....... Føler at jeg blir helt passivisert.... Jeg har ingen sted å rømme når spinnesiden setter seg ned for å se på hotell Cæsar og all den andre dritten som sendes på TV. Jeg kjenner nå på meg at den situasjonen jeg er i ikke kan vare over tid.

Hennes side av saken er at hun ikke ønsker at hennes yngste datter skal bytte skole for denne skal visstnok være den beste i byen. Dessuten så har hennes eldste datter besteforeldre i nærhet av der vi bor nå. Uansett hva jeg argumenterer med så avsluttes rekken med argumenter med at hun har barn mens jeg har ikke. Dermed er det jeg som må føye meg. Jeg har vært såpass at jeg har ringt til skolekontoret i kommunene og sjekket om skolen er så mye bedre enn andre. Byråkratene der mente at forskjellen ikke er noe å snakke om. Når det gjelder eldstedatteren så bryr jeg meg ikke så mye for hun skal snart studere på annen kant av landet uansett.

Jeg tror ikke dere trenger flere opplysninger for å skjønne tegningen. Så til spørsmålene mine. Hvor problematisk er det egentlig for et barn på 8 år å bytte skole? Selv var jeg helt hysterisk mot å flytte når jeg selv var i den alderen så det ble ikken noe av når jeg var liten. Når jeg ser hvor problematisk jeg selv har hatt det med å håndtere endringer i voksen alder så hadde jeg ønsket at mine egne foreldre hadde flyttet den gangen. Jeg har forhørt meg med etater som skal ha innsikt i barns forhold og de hevder at barn generelt har en god evne til å tilpasse seg endringer.

Hva kan man gjøre i en slik situasjon? Hvilke argumenter skal jeg bruke? Har noen av dere vært oppe i tilsvarende situasjoner, så vær så snill å fortell meg hvordan dere håndterte det. Har noen av dere blitt så frustrerte over slike dilemmaer at det har ført til samlivsbrudd? Hun sier at hun ønsker å gifte seg med meg så jeg kan ikke tro at hun er usikker på forholdet vårt.

Hjelp meg litt på vei her da dere.....

Hilsen mann/gutt som må ha mer å gjøre.....

[Gjest Chica]

Kan ikke jenta fortsette på skolen hun går på idag da, hvis dere får til en ordning med kjøring og henting?

Men, dere må snakke godt sammen, det kan jo være hun ikke er klar for å flytte til ditt hus, og bruker datteren som unnskyldning.

Hvis jeg var henne ville jeg vært litt skeptisk til å flytte datteren min bort fra det strøket hun er vokst opp i, og evt bytte skole, men det er noe unger flest opplever! En 8-åring får fort nye venner på det nye stedet, og det er jo ikke så veldig langt.

Lykke til!

[punkyB]

Hva med å kjøpe et nytt hus på 'hennes' side da ?

[minniepus]

Selv ble jeg flyttet til andre kanten av landet som 8-åring, og det gikk greit. Man er fortsatt flink til å skaffe seg venner i den alderen, og hun vil ha mulighet til å besøke de gamle ofte når avstanden er så kort.

Jeg tror det blir tungvindt i forhold til venner i nabolaget at hun skal fortsette på samme skole, slik som er foreslått over her.

Forstår deg godt, men noen løsning på problemet ditt, det har jeg ikke.

[Gjest Anonymous]

Jeg har en følelse av at det ligger mer bak dette.

Det kan være hun ikke vil flytte fra leiligheten sin for den er hennes trygghet.

det er veldig lett å bruke barna som "unnskyldning", men det er ikke sikkert det er kjernen i problemet.

Hva om dere selger begge deler og kjøper noe sammen, for ofte er det problemer ,med at det er den ene som eier boplassen, og en kan få en følelse av at det ikke er hjemmet, kan jo være hun føler det slik.

Ja jeg forstår at du bor hos henne, men noen mennesker føler det slik, og da kan det være en ide og selge det en har og kjøpe noe sammen.

Dere skal bygge opp noe sammen, og det kan være hun ikke vil flytte inn i DITT hus.

Kjøper dere noe sammen kan du få hage, plen ol å drive med, og hun får sikkerheten av at det også er hennes hjem. Jenten kan da kanskje beholde plassen på skolen.

Ellers tilpasser barn seg omgivelsene om de er "vanlig" oppegående barn, men er det et barn som sliter da bør en ikke gjøre noe slikt.

[Gjest Anonym2003]

Takk for mange reflekterte svar

Jeg tror det er mye i det som siste innlegg sikter til. Jeg tror min samboer føler seg "trygg" i det som er hennes leilighet. Hun har opplevd en turbulent barndom og konfliktfylte samlivsforhold tidligere. Jeg kan argumentere så rasjonelt jeg bare vil, men jeg føler ikke at jeg når frem.

Når det gjelder å kjøpe noe sammen så hadde det vært OK det, men i distriktet vi bor nå så er det i all hovedsak blokkbebyggelse, så det er neste umulig å få et hus.

Vi får håpe at det kan finnes en løsning om ikke alt for lenge ihvertfall. Jeg føler ihvertfall at jeg bor i en skoeske om dagen :oops:

Blokkleilighet på sommeren var nok kjedeligere enn jeg hadde tenkt meg gitt....

[OppNed]

9 mdr er da ikke så lenge, er det vel?

Hva med å holde isen i maven litt lengre, og se det hele litt an?

Hensynet til unger veier ofte tyngre enn noe annet, og det kan ta lang tid før hun føler seg "trygg" nok til å flytte på seg og sine. Min erfaring er at jeg trivdes med særbo-ordningen i flere år, før jeg var trygg nok på situasjonen til å ta med ungene på et flyttelass. Og angrer ikke et sekund på at dette ble brukt god tid på.

Et av barna er 8, som din kjærestes, og bytte av skole gikk greit. Endel savn de første månedene var det, men dette har bleknet nå. Og nye venner har dukket opp. Ikke lurt å vente for lenge heller.

[Gjest Anonymous]

Takk for mange reflekterte svar

Jeg tror det er mye i det som siste innlegg sikter til. Jeg tror min samboer føler seg "trygg" i det som er hennes leilighet. Hun har opplevd en turbulent barndom og konfliktfylte samlivsforhold tidligere. Jeg kan argumentere så rasjonelt jeg bare vil, men jeg føler ikke at jeg når frem.

Når det gjelder å kjøpe noe sammen så hadde det vært OK det, men i distriktet vi bor nå så er det i all hovedsak blokkbebyggelse, så det er neste umulig å få et hus.

Vi får håpe at det kan finnes en løsning om ikke alt for lenge ihvertfall. Jeg føler ihvertfall at jeg bor i en skoeske om dagen :oops:

Blokkleilighet på sommeren var nok kjedeligere enn jeg hadde tenkt meg gitt....

Om du foreslår for henne at dere kan selge begge boligene, og kjøpe en ny sammen, kanskje hun da ikke kommer med de samme argumentene, og det kan være en mulighet til at barnet kan bytte skole?

Da vil jo det være deres hjem og ikke ditt eller hennes