Når fortelle daten om kronisk sykdom?

[Gjest Gjest_Marikari_*]

Jeg har nylig vært ute med en utrolig koselig dame. Jeg har barn, hun har ikke. Et av barna mine har ADHD. Jeg har også ADHD selv, men fungerer normalt på alle områder.

Nå lurer jeg på når jeg bør fortelle dette?

Jeg tenker selv at dette ikke er noe hun trenger å vite før det eventuelt begynner å bli seriøst. Mens en venninne mente jeg burde si det ganske raskt. Barnet fungerer veldig godt, men trenger ekstra hjelp til lekser og å organisere ting rundt seg. Itillegg er h*n nok litt umoden for alderen.

Hva synes dere?

[kristian82]

Jeg har nylig vært ute med en utrolig koselig dame. Jeg har barn, hun har ikke. Et av barna mine har ADHD. Jeg har også ADHD selv, men fungerer normalt på alle områder.

Nå lurer jeg på når jeg bør fortelle dette?

Jeg tenker selv at dette ikke er noe hun trenger å vite før det eventuelt begynner å bli seriøst. Mens en venninne mente jeg burde si det ganske raskt. Barnet fungerer veldig godt, men trenger ekstra hjelp til lekser og å organisere ting rundt seg. Itillegg er h*n nok litt umoden for alderen.

Hva synes dere?

Om du har ADHD og ditt barn også har det, men fungerer "normalt" så er jo det absolutt ikke noe som du er forpliktet til å brette ut for ethvert menneske du begynner å bli kjent med. Kan jo komme ann på sykdommen også, men ADHD, hadde jeg ikke reagert noe som helst på om en jente jeg datet hadde, men ikke fortalte det før senere. Blir en annen ting med kroniske sykdommer som f.eks er smitsomme eller som er svært alvorlige og f.eks fører til at man må gå til dialyse 5 dager i uken og er ofte syk etc. Men ADHD er jo ikke noe i nærheten av noe sånt da.

[Gjesten]

Hvis du tenker deg at det kan bli seriøst mellom dere to, burde du fortelle henne det snart. Jeg tviler på at ADHD er noe hun vil se som et problem, men hun bør få vite hva hun begir seg ut på.

[Gjest Stjernedryss]

Hvis du tenker deg at det kan bli seriøst mellom dere to, burde du fortelle henne det snart. Jeg tviler på at ADHD er noe hun vil se som et problem, men hun bør få vite hva hun begir seg ut på.

Det du sier der er bare tull. En person blir ikke noe annerledes selv om man får vite at han/hun har adhd så det er ikke noe man må "begi seg ut på". Du kan fortelle det med en gang, eller vente med det.

[Gjest Gjest]

Ville kanskje ventet litt. De fleste med adhd klarer seg jo fint og som Stjernedryss sier så vil ikke det forandre synet på personen, bør i alle fall ikke det. Men noen sliter jo mer enn andre med denne diagnosen, f.eks sliter en del med depresjon fordi de føler at de ikke klarer å gjennomføre mål på lik linje med andre.

Du takler det jo fint, men det kan være at hun er litt usikker på hva denne diagnosen egentlig innebærer. Fortell henne det og si at hun kan stille spørsmål hvis det er noe hun lurer på. For meg ville det ikke utgjort noen forskjell.

[Gjest Gjest]

er i samme situasjon, forteller det når tiden er inne for det.. skal ikke skamme seg for slikt, alle har noe.. adhd er er unike:) kuule:)

[Gjest Gjest]

er i samme situasjon, forteller det når tiden er inne for det.. skal ikke skamme seg for slikt, alle har noe.. adhd er er unike:) kuule:)

Hihi. Ja, de med adhd er unike, i likhet med resten av verdens befolkning

[Gjest Gjest]

Hihi. Ja, de med adhd er unike, i likhet med resten av verdens befolkning

vel, jeg personlig synes de er ekstra kule og underholdende! Lærer noe nytt og spennende hver dag og FOR en energi!

[Gjest Gjest_pasta_*]

Blir en annen ting med kroniske sykdommer som f.eks er smitsomme eller som er svært alvorlige og f.eks fører til at man må gå til dialyse 5 dager i uken og er ofte syk etc. Men ADHD er jo ikke noe i nærheten av noe sånt da.

Jeg hadde blitt mer skeptisk av en mann med ADHD enn en som måtte til dialyse eller cellegiftbehandling eller hva som helst.

Så jeg ville vite det med én gang, takk.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde blitt mer skeptisk av en mann med ADHD enn en som måtte til dialyse eller cellegiftbehandling eller hva som helst.

Så jeg ville vite det med én gang, takk.

Jeg er så enig så enig! Jeg var sammen med en med ADHD før diagnosen var så kjent som den er i dag. Jeg var fullstendig ødelagt etter forholdet, og måtte i terapi for å komme meg på beina igjen selv. Denne diagnosen kan være en enorm belastning for pårørende! Jeg ville vært myye mer redd for å involvere meg i en med en psykisk sykdom, enn en med en fysisk sykdom.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har adhd selv, og vill si at for meg ville det bare være et pluss om typen hadde det.

Det er en rekke fordeler:

Det blir aldri kjedelig.

Man kan finne på impulsive ting sammen, uten å tenke så mye på konsekvenser.

Masse fantasi og kreativitet, og evner til å tenke "outside the box".

[Gjest Gjest]

Jeg har nylig vært ute med en utrolig koselig dame. Jeg har barn, hun har ikke. Et av barna mine har ADHD. Jeg har også ADHD selv, men fungerer normalt på alle områder.

Nå lurer jeg på når jeg bør fortelle dette?

Jeg tenker selv at dette ikke er noe hun trenger å vite før det eventuelt begynner å bli seriøst. Mens en venninne mente jeg burde si det ganske raskt. Barnet fungerer veldig godt, men trenger ekstra hjelp til lekser og å organisere ting rundt seg. Itillegg er h*n nok litt umoden for alderen.

Hva synes dere?

.det er så mange barn som trenger tilrettelegging av lekser og div. uten å ha adhd. Du får skrevet det slik at adhd er veldig alvorlig. på linje med hiv....

Adhd er vanlig. Du sir du fungerer normal, noe som de fleste gjør. jeg syns ikke en ny date skal informeres om alt mulig. Det får du ta når det blir sriøst

Er din adhd noe å fortelle tidlig? du fungerer og tydeligvis ikke noe problemer,men du har en diagnose, så jeg skjønnerikke problemet. Ditt barns adhd kan bli et tema om-når-hvis daten bir involert i ditt barn.

[Nika_83]

Jeg og min kjære har begge kroniske sykdommer. Han har Morbus Crohn og jeg har epilepsi. Vi fortalte hverandre dette forholdsvis tidlig, var før vi ble sammen, men etter noen mnd med dating...

Er glad man fikk det "ut av verden" såpass tidlig.. Er jo en forklaring på hvorfor jeg til tider "faller litt bort" og han kan sitte på do i evigheter...

[Gjest Badabing]

Jeg ville nok fortalt det ganske tidlig siden hun ikke har barn. Mulig hun håper på å kunne få det med deg etter hvert, og derfor bør det komme fram så tidlig som mulig.

[Black Eyed Susan]

Hvorfor har du ikke allerede fortalt det?

AD/HD er så mye. Mange av de som har denne diagnosen roter til livet sitt og har ikke fått den hjelpen de trenger. De ruser seg på amfetamin og utfører en god del kriminalitet. Når de ruser seg får de ikke medisinen de trenger og det blir vanskelig å få orden på livet. Andre igjen har fått den hjelpen de trenger, eller er ikke så hardt angrepet - de har orden på livet sitt og diagnosen er ikke et hinder for et godt samliv.

Ser noen skriver over her at de ble helt ødelagt etter er forhold med en med AD/HD diagnose. Dette er ikke noe som kan generaliseres, dessuten er det mye feildiagnostisering som er omgjort fra AD/HD til personlighetsforstyrrelse.

[babord]

Det hadde vært viktig for meg å få vite tidlig, både slik at jeg kunne tenke over adhd-trekk hos personen for å finne ut om jeg kunne leve med de, og for å finne ut mer om arvelighet o.l i forhold til eventuelle felles barn.

Som noen sa lenger oppe, jeg ville vært mer skeptisk til psykiske sykdommer enn til fysiske.

Hvis du fungerer normalt og ikke har merkbare symptomer så har du vel ingenting å frykte om du forteller det?

[robotkalle]

Jeg ville ventet lenger enn jeg ville ventet før jeg fortalte om epilepsi, da du har en merkelapp på adferd, og derfor har mye å vinne på å vise dama at du fungerer normalt til tross for adhd-diagnosen.

[Black Eyed Susan]

Jeg ville ventet lenger enn jeg ville ventet før jeg fortalte om epilepsi, da du har en merkelapp på adferd, og derfor har mye å vinne på å vise dama at du fungerer normalt til tross for adhd-diagnosen.

Er det ikke sånn vi oppretthoder stigmatisering? Det er ikke ok å måtte skjule sin virkelighet på grunn av andres ubevissthet og fordømmelse.

[babord]

Det er ikke fordømmelse å vurdere hvem du vil være sammen med eller ikke ut fra virkeligheten. Sykdommer som adhd kan påvirke personligheten, det er jo det sykdommen handler om! Ikke min fordømmelse som har funnet på det, bare sannheten.

Jeg kunne aldri fungert i et forhold med en som hadde merkbare adhd-trekk, men det går minst like mye på min personlighet som på deres..

[Gjest Gjest_Tine_*]

ADHD er 70% arvelig, så med tanke på eventuelle fremtidige barn vil jeg absolutt si at det er relevant.