Gjest Gjest_Unhappy_* Skrevet 29. mai 2009 #3 Skrevet 29. mai 2009 Jeg følte det samme med min første kjæreste, vi var riktignok ikke sammen i mer enn 3 måneder, men jeg følte også at om han tok på meg osv så trakk jeg meg unna, likte det ikke osv.. Fler og fler ting ved han begynte også å irritere meg, jeg merket at jeg ble fortere sur på han selv om jeg selvfølgelig ikke ville føle dette. Nå kan sikkert ikke dette sammenlignes med ditt forhold i og med at dere har vært sammen i 3 år så det må jo ligge sterke følelser bak det. Men det virker som meg om at det enten er briste eller bære for dere. Enten så kommer du over disse følelsene eller så går de ikke over og det beste er å avslutte forholdet. Et tips kan være og ta en liten pause fra han (selv om jeg hater det ordet selv) for og se om du savner han.
Mir Skrevet 29. mai 2009 #4 Skrevet 29. mai 2009 Min første samboer var det slik med. Jeg ville ikke kysse og ha intime saker lenger, klemming var ok! Jeg tror det var fordi vi gikk over til å være "bestevenner" og ikke kjæreste lenger. Det var utrolig vondt, men dagen etter vi gjorde det slutt skjønte jeg at det var riktig fordi man vet jo hvordan det skal føles hvis man virkelig vil være med en person !man blir ikke "kvalm" av å bli tatt på da, da er det bare deilig!
Gjest LonelyAngel Skrevet 29. mai 2009 #6 Skrevet 29. mai 2009 Her bør du ikke forhaste deg! Du får nesten bare se for deg livet med han og livet uten han, og så bestemme deg for hvilket liv du hadde hatt det best i. Med han eller uten? HUSK: at det er mange kvinner/menn som går i fra partneren sin når forholdet blir litt kjedelig og treger noen mnd senere, og da er det somregel for sent. Tenk deg GODT om.
Andrelinoge Skrevet 30. mai 2009 #8 Skrevet 30. mai 2009 Har null erfaring med forhold, men liker å lese. Han er fin, sier dei rette tingene, fantastisk i senga. Snill og god mot deg. Du er uærlig med han. Blir kvalm av han, ekkelt at han tar på deg?. Alt han sier er galt meiner du. Du har nok vært meget forelsket i han. Ein emosjonell berg og dal bane. Ofte det ein får fra bad boys. Mulig han var tøffere før, og har blitt for snill og tekker deg. Han ga deg sommer fugler i magen. Skjer ikke spennedes ting lenger mellom dere det er kanskje rutine. Kjærlighet kommer etter alt dette, når du kan stole på han og han er din beste støtte og venn. So lenge han ikke bryter deg ned, bør ikke du gjere det med deg selv. Hadde ei tante som var slik dei er separert. Ho hadde mye i hodet, men tok sin frustrasjon ut på andre ikke sin mann. Det at det varte så lenge er pga av dei fekk 3 barn...når klekkinga vart slutt snudde hun seg mot han. Alt var galt. Ikke ambasiøs som du sier. Og alt det andre. Hun flyttet ut, hun ville flytte vekk studere og bu nær sin mor og søstre. Han kjempet for barna, og han har dei nesten heile tida ho avogtil i helgene. Han er mitt største idol. So flink med barna. Dei er so veloppdragne og ryddige og sunne. Ungene hadde dratt for å besøke henne da hun hadde flyttet ut. Hadde hun dratt på fest, og sonen sat til 0300 om natta å ventet på henne dei er glad i sin mor, og når mannen sa dei skulle skilles. Vart barna sinte på han. Han er ein vaktmester på ein skole. Men han er so flink med den jobben. Å være amisiøs er ikke alt i livet. Ein skal/bør lære å være fornøyd med livet selv om det ikke er helt topp. Kom deg ut eller fiks hodet. Du kan jo si hva du føler akkurat nu til han. Menn er ikke tanke lesere. Det vil nok såre han. Det kan bli slutt og. Kanhende dere setter dere ned og arbeider med det som er galt og finner ei felles løysing. Han kjenner vel deg mye betre enn oss her på forumet. Har hatt eit par venninder som har vært gretne på meg (lett gjennomskuelig). Har spurt kva som er galt. Ingen sier hva som er galt. Eg har ikke noe problem å snakke om ting, avogtil er det bra å få det ut,,samler ein opp for mye sprekker ein til slutt.
Andrelinoge Skrevet 30. mai 2009 #10 Skrevet 30. mai 2009 Han har aldri vært noen bad guy, vi har alltid vært veldig snille mot hverandre og behandlet hverandre med respekt. Veldig lite krangling og up&downs i forholdet vårt, helt siden vi ble sammen. Og ja, jeg var stormende forelsket i han, og kanskje varte den nyforelsket-perioden vår lenger enn hva som er gjennomsnittet. Men jeg syns likevel det begynner å bli en stund siden (kanskje et drøyt år) den første fasen stilnet, og jeg kan med hånden på hjertet si at han nå er min beste venn, den jeg stoler mest på i verden og antageligvis den som betyr mest i verden for meg også. Også var det det med ærlighet da....vi har hatt noen samtaler i det siste der jeg har fortalt han at jeg har tenkt en del på forholdet vårt i det siste, at ting har endret seg osv. Han har forsåvidt vært enig, i at vi har hatt lite tid sammen, at vi ikke har vært så flinke å være "kjærestete" og finne på ting sammen i det siste. men hvor ærlig kan man være? Når jeg ikke klarer å sette fingeren på hva som er galt, når han ikke gjør noe galt...så syns jeg det blir vanskelig og lite produktivt å sette meg ned og fortelle han rett ut at han irriterer meg? det er jo ikke noe han gjør galt, det er ikke hans feil, det er ikke noe han kan gjøre for å endre det? Ok høres ut som dere er godt på vei, tok vel tak i dei aller illeste stikkordene. Hjelper jo å snakke om det, selv om det er på eit forum. Rydder i tankene.
Gjest Gjest Skrevet 30. mai 2009 #12 Skrevet 30. mai 2009 Be han være frekk og litt småslem mot deg. Damer er jo ikke så glad i snille menn. Fortell han at han er altfor snill, og sørg for at han forstår at du virkelig mener det.
Gjest brutal_mann Skrevet 1. juni 2009 #13 Skrevet 1. juni 2009 Du føler ikke noe for han lenger og tenner ikke lenger på han. Ergo, dette forholdet er på vei utfor kanten. Spørsmålet er om du klarer å avslutte det før det går for langt.
Myrthel Skrevet 1. juni 2009 #14 Skrevet 1. juni 2009 Jeg har opplevd mye av de samme følelsene, som du beskriver. Jeg og eksen var sammen i mange år, før jeg følte at forholdet gikk over i "kameratskap". Han var snill og god - men for meg gikk følelsene over til vennskap.. Dypt og inderlig vennskap.. Derfor var det så utrolig vanskelig å gjøre det slutt også.. Vi hadde vært sammen i nesten 10 år... (samboere de siste 5). Jeg forsto at jeg "måtte" ta en avgjørelse, når jeg tente på andre menn jeg møtte... (før eller siden ville det endt i utroskap, vil jeg tro). Men det tok meg faktisk over 2 år, før jeg klarte å gå fra han... Det var et vondt brudd, fordi han faktisk var min beste venn. Og det vennskapet viste vi begge var over - samtidig med bruddet. Det ble for komplisert å fortsette vennskapet, selvom vi prøvde i noen mnd. Min nåværende mann - har jeg vært sammen med i over 10 år nå. Der er følelsene helt anderledes. Jeg tenner fortsatt like sterkt på han, som jeg gjorde i begynnelsen. Jeg bobler av "forelskelse" ofte fortsatt, selvom man selvsagt også har hverdager - hvor vi "bare" har et trygt og godt forhold. Nå er min mann BÅDE min beste venn og min spennende elsker.. Jeg vet nå (og har vist det lenge) at det å ta steget og flytte ifra min eks, var absolutt helt riktig for meg. Et liv uten boblende følelser, og et godt sexliv - er ikke et liv for meg... Hva du bør gjøre, må du kjenne på selv. Det kan jo hende forholdet deres er nede i en bølgedal nå, og vil ta seg opp igjen. Jeg vil ikke råde deg til det ene eller det andre. Det er dine følelser, og det er ditt liv... Men tenk nøye igjennom alt. Sårer du typen din nå, ved å fortelle han om dine følelser - og siden angrer.... er det ikke sikkert han ønsker deg tilbake... Derfor bør du være rimelig sikker på hva du vil, før du går til neste skritt... Lykketil..
Gjest ennovy Skrevet 1. juni 2009 #15 Skrevet 1. juni 2009 Så du skrev at dere var veldig mye med hverandre når dere skulle finne på noe grunnet felles interesser ol. Men hva med å ikke være så mye sammen, finne på litt ting hver for dere. Du shopper med venner, han finner på noe med kompiser. så dere rekker å savne hverandre. Kjenner et par som hadde det litt som dere. De var alltid sammen, hver helg, hver dag. Hun kunne ikke finne på noe uten han og vise versa.For å gjøre enlang historie kort. Det ente med at han var utro. De er nå sammen igjen, men de er ikke like "avhengig" av hverandre. Hun fester med venner, han skater med kompiser. Folholdet dems er bedre en noensinne. Er så mange som starter et forhold som er sammen konstant, og det varer ikke så lenge. Hva med å lufte det for kjæresten din at dere kanskje skal finne på litt forkjellig ting med andre en hverandre. Så dere rekker å savne hverandre, gi litt ny "glød" i forholdet. Bare en ide fra min side. Har sett mange forhold gå skeis pga. det at de ALLTID er sammen..
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå