Parforhold? Ment to be???

[Titti]

Jeg har nå vært singel snart 5 år og har bare hatt noen 'elskere'....

(Gikk da ut av et samboerskap på 6 år og har ei datter på 8 år)

Selvfølgelig savner man noen av og til, men må si at for det meste stortrives jeg med å være singel.

Syns det er litt skummelt at jeg trives så godt og vet jo at man blir mer og mer egoistisk jo lengre man bor alene....

Men, har en ganske så stor vennegjeng og veldig mange av de som er par, gift eller ikke, har så mange komplikasjoner, det er krangling, utroskap osv......

Tenker da (for meg selv) at det er utrulig godt og slippe all den diskusjonen, er det skittent/rotete hjemme hos meg, feks., så er det jeg som må ta ansvar for dette.

Men, skal det være slikt? Begynner å lure på om det ikke er ment at to mennesker skal leve sammen 'for evig'?!?! -At vi ikke er ment til å være monogam??!

Har jo trodd at 'MANNEN' (med stor M) finnes der ute for meg å, men begynner å lure på om jeg gidder å 'lete', gidder arbeidet liksom??

Nei, huff, dette ble nesten litt deprimerende, men, men.....

Hva mener dere?

[punkyB]

Det er vel fordeler og ulemper med begge deler - å bo sammen med noen eller ikke.

Jeg tror nok at man kan ha livslange forhold men da må man jobbe for det. Man kan ikke forvente at alt er perfekt hele tiden - og man må lære seg å jenke seg etter hverandre.

Men jeg tror også det blir mer og mer vanlig med særbo. Da slipper man jo krangling om hvem som skal gjøre hva osv. som vel er den største grunnen til at mange forhold ryker.

Jeg tror nok at når du treffer den 'rette' (kan være flere av de) så finner du fort ut at du ikke vil være singel lenger. Du må jo bare ha øynene åpne etter han.

En ting jeg også tror er at for mange er opptatt av at de MÅ være i et forhold - spiller ingen rolle om det funker helt ræva - så lenge en er sammen med noen. De om det. Kan jo være vanskelig å bryte ut av et dårlig forhold også - skjønner det, spesielt hvis det er barn med i bildet.

[Gjest Vega]

Hm. Har vært single også - syntes det var ok. Men så traff jeg jo mannen min da... og det ble mer å ta hensyn til...

Blir jeg single igjen, tror jeg kanskje jeg vil satse på å dele hus f.eks. med en venninne eller venn - et slags kollektiv - vil i alle fall ikke hoppe i et nytt forhold. Ser soleklare fordeler med å være single når jeg er det, liker det å kunne gjøre nøyaktig hva som faller meg inn - uten å måtte ta hensyn.

Er nok litt ego, ja.

[Gjest Anonymous]

Enig med deg titti. Hva skal man egentlig med en mann?????

Jeg bor selv alene med min sønn, som er litt eldre enn din datter.

Og jeg har det helt flott uten en mann. Jeg er foresten i 30-årene.....

Orker ikke mere å ta hensyn til et annet voksent menneske i husholdet. Har mere enn nok med meg selv, og min sønn. Og dette kommer ikke fra et egoistisk menneske. Jeg er bare veldig klar på hva jeg IKKE vil ha!!!!!! :blunke:

Har alltid tatt mest hensyn til andre, så dette er helt nytt for meg, å endelig få lov til å tenke på meg selv. Og jeg vil gjerne fortsette å leve på denne måten, for den passer meg utmerket. Men forelsker jeg meg, og dette er gjensidig, veeeeel, la meg bare si; at DET må sannelig være litt av en mann om jeg skal revurdere livssituasjonen min!!!!!!

[Gjest gjest i natt]

Aldri mere parforhold for meg, er min konklusjon pr. i dag!

[Skusla]

Vel, det er nok både gode og dårlige sider ved å leve slik lenge.

Men tenk deg nøye om...

Jeg har ett godt eksempel her.

Da jeg var 5 år og min mor 34 skilte mine foreldre seg.. Mamma levde for oss to barna sine, og jobbet hardt i mange år. Hun hadde ett kort forhold ( å nå vet jeg jo ikke om evt elskere eller enda kortere forhold da men) som gikk i vasken pga avstand.

Årene gikk og mamma forble alene. Hun trivdes med det en stund.. Koste seg med venner, og hadde oss barna.

MEN, når det var gått 15 år, begge barna var flyttet ut satt hun der. Hun hadde utviklet sine vaner om hvordan ting skulle være osv osv, og var blitt mer og mer vanskelig for andre å komme innpå. For å bruke hennes egne ord: Hun var blitt ekstremt kresen, mye mye mer enn hva hun hadde vært før.

Hun var på ett par dater i en periode men ingen var god nok, ikke god nok til å komme mellom henne og hennes trygge tilværelse hvertfall.

Nå sitter hun der, å det har gått 21 år. Både jeg og broren min har egne liv og egne partnere ( han har barn og bor i USA).

Mamma prøver fremdeles å leve gjennom oss på en måte. Hun vil gjerne blande seg opp i våre ting, ikke for å være stygg eller ekkel, men rett og slett fordi hun har ikke annet å gjøre.

Hun har venninner, både skilte og som er godt gifte. Hun har en venninne gjeng som stort sett er i samme situasjon som henne selv, men der er EN forskjell: De har andre interesser.

Mamma er ensom til tusen, sitter hjemme omtrent bestandig og har begynt å innse at hun mest sannsynlig kommer til å ende opp alene. Dessuten så tør eller vil ( ikke vet jeg) hun ikke gjøre noe med situasjoen sin som feks å melde seg på ett kurs, gå ut å danse eller noe en gang i blandt, NOE.

Nå sier jeg ikke at dette er noe som SKJER MED ALLE. Langt derifra, jeg bare skriver dette som ett varsku. Jeg ser nemlig hvor hun sliter, og hvor forferdelig travelt det er for oss barna.

Hun VAR ikke sånn før... Greit nok hun nok aldri har vært den mest utadvente og spennende person på jord, men det har bare blitt sånn.

Mange, og forhåpentligvis de fleste klarer seg bedre enn hva min mor gjør når det kommer til å ha et nettverk rundt seg, noen som drar seg opp av godstolen, men det er en liten tankevekker.

Dessuten, tenk også på HVOR godt det er å ha noen hos deg. Tror det blir feil å fokusere på de negative tingene .. Selvfølgelig er de der, og kommer til å komme opp, men slik er det bare. Møter man den rette, så veier de positive tingene så utrolig mye mer. Da blir de negative bare ett friskt vindpust av og til.. For å lette på lokket, krangle litt gjør faktisk bare godt av og til.

Å ha hverandre, motivere hverandre, dra hverandre med på ting, holde hverandre med selskap, kjenne nærheten og samholdet er noe jeg ALDRI ville ha gitt fra meg frivillig.

Dette skriver jeg på egne erfaringer. Det kan hende du har opplevd mye annet som tilsier at du ikke ser det på samme måte, men tenk deg om. Årene går utrolig fort! :D

Uansett: Lykke til! :D

Klem fra Skusla!

[punkyB]

Skusla - du mener vel ikke man skal finne seg noen bare for å slippe å ende opp alene??

Jeg er allerede sinnsykt kresen og bevisst på evnt. hvem jeg skal ende opp med. Jeg er veldig fornøyd med livet pr.idag - selv om jeg ikke planlegger å være alene resten av livet. Men jeg går da ikke ut og plukker opp den første og beste. Poenget er jo å skaffe seg et liv uavhengig av partner - sine egne venner og interesser. Det bør man jo gjøre hvis man har partner også - det kan bli brudd , sykdom og dødsfall osv.