Jeg blir gal av min mor...

[Gjest smaatteri]

Min mor har vært alene (dvs. uten mann) så lenge jeg kan huske.

Hun har aldri virket interessert i et liv med hverken venninner eller menn...

For et halvt år siden begynte hun å snakke med en mann. De har hatt god kontakt og skriver flere ganger til hverandre pr dag.

Min mor har blitt helt gal etter dette mennesket.

Det har gått så langt at jeg vet faktisk ikke om jeg orker å snakke med henne mer.

I jula var jeg og sønnen min hos henne og jeg hadde gledet meg til denne jula lenge for jeg har bare sønnen min annenhver jul, siden hans far og jeg ikke bor sammen lenger.

Den jula klarte hun å ødelegge ved å bare sitte på internett hele tiden.

Når jeg tok det opp med henne skjelte hun meg ut og jeg så meg nødt til å reise til min far med sønnen min.

Dette har hun sagt at hun angrer på i ettertid, men det tar ikke bort det sinnet jeg fremdeles føler for at hun ødela hele jula.

For hun snakker bare om han. Hele tiden.

Jeg er gravid med mitt andre barn og om jeg prøver å snakke om det så kan hun avbryte meg for å fortelle noe denne mannen har sagt eller lignende.

Om søsteren min spør henne om hun kan være barnevakt av og til så kan hun si nei fordi hun har "nettdate" med mannen.

Om min mor og denne mannen krangler på nett (noe som skjer rimelig ofte) så drikker min mor seg full og sender meldinger til meg og søsteren min om at hun vil dø osv.

Dette er forferdelig slitsomt, for når vi vil hjelpe henne så sier hun at "han er alt hun har" og "uten han orker hun ikke å leve".

Hun sier også at hun har hatt et helvete hele livet fordi hun har hatt meg og søsteren min alene i alle år... Føler nesten hun holder det imot oss og er bitter for det.

Syns det er forjævlig å høre på et voksent menneske snakke slik om en mann hun aldri har møtt og at hun faktisk heller vil sitte og snakke med han enn å være med familien sin.

Jeg aner faktisk ikke hva jeg skal gjøre lenger... Er kjempesliten av å høre på denne sutringa hennes...

[felgen]

Hmm, de tegnene du beskriver der høres mest ut som nettavhengighet for meg. Det begynner å bli et vanlig problem, først og fremst blant unge, men også blant fraskilte og enslige. De som er nettavhengige har gjerne som første tanke i hodet om morgenen at de må sjekke chatten, nettsamfunnet etc, og har funnet mange nettvenner som plutselig har blitt de viktigste vennene i livet sitt.

Mange føler at de blir møtt med forståelse og blir godtatt for den de er på nett.

Selvsagt er dette utrolig slitsomt for dem som lever sammen med dem. I forhold til din mor virker det jo som om alt du sier henne preller av på henne. Hun har ikke møtt denne mannen i virkeligheten, men likevel er han viktigere enn deg, din sønn og ditt nye barn? Jeg ville spurt henne om det er slik hun føler det.

Denne bitterheten som du snakker om er vel kanskje en belastning for både søsteren din og deg. Dette bør dere kanskje prøve å sette ord på for hverandre.

Disse SMSene hun sender til deg og din søster virker litt som en oppmerksomhetsgreie. Det er neppe noen advarsel om at hun kommer til å ta livet sitt, mer et " se meg for faen! " rop. Hvorfor hun belaster deg og søsteren din med dette er jo et spørsmål. For deres del er vel dette umenneskelig slitsomt..