tror nok forholdet går mot slutten...

[Gjest Gjest_sandra_*]

Er så utrolig utslitt nå. Så lei av berg og dalbane, min samboer svingende temperament, det å ikke ha tillitt til han i forhold til andre damer.

Vi ble foreldre for 7 mnd siden til en herlig liten jente som vi begge elsker over alt på denne jord. Hun var ikke planlagt, men hjertelig velkommen.

Å være mamma er fantastisk, men jeg skulle så gjerne sett at familielivet var noe mer idyllisk, at det hadde føltes noe tryggere.

Han har et voldsomt og svingende temperament. Som regel er han super, helt til en ny nedtur oppstår og jeg er både "drittkjerring", "hore" , "fittekjerring" osv. Har kastet ting etter meg o.l. Tålt mye.. Tålt høre mye og finne ut av mye.. Flørtene hans på nettet, sexforum han har chattet på osv. Drittlei!

Føler meg ikke respektert og vil ikke at datteren min skal høre pappaen si slike ting til/om mammaen. Han bagateliserer dette som skjer og det ender med at jeg føler at jeg overdriver.. men når jeg står midt oppi det så er det jo forjævlig!!!

Hadde han bare vært grusom hele tiden... Saken er jo den at han som regel er kjempe skjønn mot meg..

Vi kan ikke diskutere noe særlig. Kommunikasjonen på bånn! Føler vi er på vidt forskjellige stadier. Jeg tar aldri opp ting til "rett tidspunkt"..Går og tenker og kverner på ting selv og føler at jeg ALDRI får tatt opp dette med han, seriøst..

Jeg er en kampperson og vil egentlig ikke gi opp familien, men begynner å innse at det kanskje er eneste mulige utvei i vårt tilfelle...Er så vondt!

Aner ikke hvordan vi skal klare det økonomisk.

Fikk ikke barnehageplass til snuppa og derfor ble vi enige om at jeg skulle gå hjemme med henne og studere på deltid , tre kvelder i uka, ved siden av.. Om et år har jeg ferdig utdannelse. Betalt for skoleplassen og greier.. Men om jeg blir alene, vil jeg klare det da?.. økonomisk mener jeg?.. Får vel noe støtte men...

Er jeg "feig" om jeg gir opp allerede nå? Burde jeg kjempet enda mer i og med vi har et barn? ...

[LitaPia]

Jeg mener ikke at du er feig om du går ifra denne mannen. Du vil alltids klare det alene, selv om det kanskje blir litt trangere økonomisk.

Selv hadde jeg ikke godtatt om mannen min hadde gjort slike ting, og ville ikke levd sammen med han om han hadde gjort slik mot meg uansett hvor mange barn vi hadde.

Skjønner at det er tungt, og jeg ønsker deg masse lykke til-dette får du til

[TittTitt]

Nei, du er absolutt ikke feig!Langt i fra. Bare det du skriver viser hvor god du er. Alt for god for typen din. for og si en ting først:

Ungen vil aldri bli ltkkelig, eller få det godt, når hun lever med 2 foreldre som ikke er lykkelig, eller har det godt.

Du vil få det MYE bedre uten han. Du sier han som regel er super. Men ikke hele tiden. Og det er ikke godt nok. Han skal være super hele tiden. Selvfølgelig skal det være krangling i et forhold, men et sundt krangleforhold er anderledes enn et usundt forhold. Han kaller deg stygge navn, som har fåregått over lengre tid. Det kaller jeg for psykisk terror. Rett og slett! Pluss han kan kaste ting etter deg. Og det at han ikke respekterer deg og deres forhold. Siste nevnte er rett og slett pga han oppsøker nettsteder hvor han chatter og flørter.

Jeg skjønner godt at du vil være i en lykkelig familie. Men familie medlemmene er ikke nødt å være i samme blod. Du kan få deg en gutt som faktisk er super god, som du kan være i familie med

[TittTitt]

glemte jo selvfølgelig å svare på det med studie og økonomien. Det vil nok bli trangt med penger. Men jeg tipper du har familie, søsken kansje, og til og med venner som stiller opp for deg. Du finner en løsning på det, og ikke gi opp studiene

[Gjest sandra TS]

Takk LitaPia

usj.. før sa jeg det samme.

Så fort en mann hadde behandlet meg respektløst på en eller annen måte, ble det på hue og rævva ut.. MEN realiteten blir noe helt annet.. Styrt av følelser ikke bare fornuft. Gjør alt så vanvittig vanskelig!

Føler innimellom jeg snakker til en vegg når jeg skal prøve ta opp problemene våres. Han mener at jeg bare hører det jeg selv vil høre, men hva når han ikke snakker, tydelig viser meg at han ikke gidder å følge med en gang..? umulig å få diskutert noe da, blir jo bare til at jeg diskuterer "med meg selv".

vondt å skulle bryte.. velger å tenke "pause" og så får vi heller se hva som skjer. Frykter for at han ser pause som "fri" og bare løper ut og finner damer å feie over - men jeg må våge å slippe opp denne kontrollen skal vi kunne ta en tid borte fra hverandre.

I forhold til bolig passer det utmerket å ta denne pausen nå.

Må uansett selge denne 1-romsen vi sitter på midt i byen. Får da leie hver vår bolig og ta det derifra.. Men får jeg, som alenemamma, råd til det som student da? Må jeg kanskje gi opp studiedrømmen?

Usj, så glad i denne mannen, men slik situasjonen er nå kan jeg ikke si at jeg elsker han. Sårer igrunnen det også.. Så fortvilende situasjon dette..

[LitaPia]

Det kan høres lurt ut å ta en liten time out fra hverandre. Så får du tiden til å bygge opp deg selv igjen, for det høres ut som om han tærer på selvtilliten din ved å oppføre seg som han gjør.

Angående økonomien kan du snakke med en rådgiver på skolen, lånekassen og nav. Jeg mener å ha hørt at man får ekstra støtte om man er alene med barnet og studerer. I tillegg mener jeg at faren er pålagt å betale sin del for barnet. Men sjekk opp med de jeg nevnte, de har mere peiling enn meg på hvor mye du kan få av støtte økonomisk.

Det er mange som er alenemor/alenefar som studerer, så du klarer det du også

Ønsker deg masse lykke til TS, jeg synes at du virker både tøff og ansvarlig som ikke vil la dette gå utover deg selv og snuppa di lengre