Unngå din første kjærlighet..

[Gjest Gjest_Unhappy_*]

Jeg surfet litt på nettet da jeg kom over denne artikkelen:

http://www.adressa.no/forbruker/sexogsamli...icle1229916.ece

Er det sant? Ikke så veldig oppmuntrende for meg som holder på å komme over min første kjærlighet. Jeg har jo hørt at de fleste aldri kommer heelt over sin første kjærlighet. Men jeg er så redd for at jeg aldri skal føle den følelsen igjen, den stormende forelskelsen..er det teit av meg å tro dette..?=S

[Gjest Kaya83]

Jeg surfet litt på nettet da jeg kom over denne artikkelen:

http://www.adressa.no/forbruker/sexogsamli...icle1229916.ece

Er det sant? Ikke så veldig oppmuntrende for meg som holder på å komme over min første kjærlighet. Jeg har jo hørt at de fleste aldri kommer heelt over sin første kjærlighet. Men jeg er så redd for at jeg aldri skal føle den følelsen igjen, den stormende forelskelsen..er det teit av meg å tro dette..?=S

Du kommer over han den dagen du treffer han igjen uten å ha sett han på evigheter, og han har blitt skikkelig bleikfeit og går og drasser på ei importert ei..

[Gjest Gjest_Unhappy_*]

Du kommer over han den dagen du treffer han igjen uten å ha sett han på evigheter, og han har blitt skikkelig bleikfeit og går og drasser på ei importert ei..

hahahaha, jeg holder meg unna enn så lenge. Har truffet han når jeg har vært full og det har ikke hjulpet, bare gjort det verre=/ Håper du har rett=)

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det er over 25 år siden jeg var sammen med min første kjærlighet. Han er like kjekk i dag.

Tenker innimellom når vi hilser, om hvordan livet hadde vært med han. Men det er ingen såre følelser, bare gode minner.

[Cuckold]

Jeg surfet litt på nettet da jeg kom over denne artikkelen:

http://www.adressa.no/forbruker/sexogsamli...icle1229916.ece

Er det sant? Ikke så veldig oppmuntrende for meg som holder på å komme over min første kjærlighet. Jeg har jo hørt at de fleste aldri kommer heelt over sin første kjærlighet. Men jeg er så redd for at jeg aldri skal føle den følelsen igjen, den stormende forelskelsen..er det teit av meg å tro dette..?=S

Verden lukter, smaker og føles sterkere når du er 15 enn når du er 30. Bøker og filmer gjør større inntrykk, opplevelser på reiser setter seg og preger deg i større grad. Likevel leser de fleste fortsatt bøker og gleder seg over å reise og oppleve nye ting når de er passert 30. Så hvorfor skal man forvente at forelskelsen skal være et unntak og oppleves akkurat som for en 15-åring?

[Gjest Gjest_Unhappy_*]

Verden lukter, smaker og føles sterkere når du er 15 enn når du er 30. Bøker og filmer gjør større inntrykk, opplevelser på reiser setter seg og preger deg i større grad. Likevel leser de fleste fortsatt bøker og gleder seg over å reise og oppleve nye ting når de er passert 30. Så hvorfor skal man forvente at forelskelsen skal være et unntak og oppleves akkurat som for en 15-åring?

Jeg tror du har et poeng. Jeg tror grunnen til at jeg er redd er fordi jeg aldri har følt noe sånt for en annen person før og har ingenting og sammenligne med. Men jeg er bare 21 da..så jeg var dømt til å oppleve kjærlighetssorg en gang uansett.

[Erle84]

Jeg har rett og slett innfunnet meg med at jeg ALDRI kommer til å komme over min første kjærlighet. Det er mange år siden det ble slutt, og ikke varte det så forferdelig lenge heller. Men herregud så forelsket jeg var, helt besatt! Det var så sårt å miste ham at når jeg tenker på ham den dag i dag, kjenner jeg en liten klump i halsen - rett og slett fordi jeg husker følelsene mine. Og når jeg kjører forbi der han bor (venner på facebook, vettu, det er ikke lurt, da vet man plutselig hvor ens første kjærlighet bor), ser jeg alltid etter ham. Helt merkelig greie.

Men jeg elsker mannen min! Jeg får sommerfugler i magen når han står opp og vasker gulvet i bare bokseren fordi jeg sukker over at det er brødsmuler på kjøkkengulvet, og når han smiler tenker jeg på første gang jeg traff ham, og det første flørtesmilet han sendte meg, og hvordan jeg smeltet totalt. Ikke den intense, besatte forelskelsen. Men en trygg, god, dyp kjærlighet hvor jeg bare er vanvittig takknemlig for å ha ham, selv de stundene hvor han oppfører seg som en idiot

Kjærlighetssorg er forferdelig vondt. Men det går over, til slutt. Og man opplever helt klart kjærlighet igjen. Men man kan ikke forvente å elske to personer på samme måte.

[Elbereth]

Det er over 25 år siden jeg var sammen med min første kjærlighet. Han er like kjekk i dag.

Tenker innimellom når vi hilser, om hvordan livet hadde vært med han. Men det er ingen såre følelser, bare gode minner.

Det er snart 25 år siden jeg var sammen med min første kjærlighet, og han er enda kjekkere i dag. Har litt kontakt med ham, men vi er begge lykkelig gifte, og vi mimrer innimellom litt om vår sommerromanse da vi var 16

[Gjest Gjest_Unhappy_*]

Tror dere har rett. Man kan ikke elske to personer på samme måte, men det betyr ikke at det ikke er like bra, selv om det er på en annen måte?

Jeg vil ha en trygg og stabil kjærlighet, med eksen min var det ikke sånn. Jeg visste aldri hvor jeg hadde han, han var vinglete, visste aldri når han skulle si han ville ha pause, men følelsene var like sterke for det. Han var utro mot meg, men følelsene ble ikke svakere, aldri..

[Ethereal]

Jeg vil heller ha dårlige forhold videre, enn å ikke ha opplevd den første store kjærligheten.

Jeg bryr meg virkelig ikke om ingen andre forhold kan toppe den første kjærligheten.

[Gjest Gjest]

Lurer litt på hvordan man skal hoppe over sin første kjærlighet, jeg.

Den første er jo den første uansett når den kommer, om dere skjønner!

Jeg var vel en liten "player" med forpliktelsesangst som tok litt lett på ting frem til jeg var godt inne i tjueårene. Hadde mest elskere, noen få kortvarige forhold. Ingen store kjærligheter. Er det det som vil si å hoppe over den?

Men jeg opplevde jo min første store kjærlighet jeg og en dag, etter en lang rekke mini-kjærligheter og ikke-kjærligheter. Og jeg kjenner meg absolutt igjen i det at jeg nå driver og jakter på denne intense lidenskapelige følelsen jeg hadde da.

Jeg har kommet totalt over han da, det er ikke slik at jeg glorifiserer selve forholdet eller personen. Bare følelsen jeg hadde.

[Gjest gyan]

Min først kjørlighet (16-18år) hadde jeg det utrolig flott med,kunne ikke funnet en bedre gutt å hatt mitt første forhold til. Nå er jeg 28,og jeg tenker aldri nevneverdig på ham,vi er ennå bekjente og har litt kontakt,men jeg ville aldri i verden blitt sammen med ham igjen,selv om han er like snill og god enda(han ser faktisk nesten helt lik ut også,hehe) Mulig det har med å gjøre at når det blir slutt i min forhold så ser jeg meg aldri tilbake,jeg går bare videre. Er det ferdig så er det ferdig liksom,hvertfall for min del...

Har heller ingen problemer med å forholde meg til noen av eksene mine.

Og jeg tror definitivt ikke at den største store kjærligheten(for min del) var noe mer spesiell en de andre seriøse forholdene mine,jeg har følt like mye og like sterkt i voksen alder,kanskje til og med mer

[Gjest musihus]

Det er 10 år siden jeg opplevde min førstekjærlighet.

Og hanhar bare blitt styggere og styggere med åra. Jeg unngår han hvis jeg ser han før han ser meg. Hva jeg tenkte på for ti år siden vet ikke jeg. Æsjåfy!Blir flau over meg selv jeg.

[Sunshine]

Jeg har rett og slett innfunnet meg med at jeg ALDRI kommer til å komme over min første kjærlighet. Det er mange år siden det ble slutt, og ikke varte det så forferdelig lenge heller. Men herregud så forelsket jeg var, helt besatt! Det var så sårt å miste ham at når jeg tenker på ham den dag i dag, kjenner jeg en liten klump i halsen - rett og slett fordi jeg husker følelsene mine. Og når jeg kjører forbi der han bor (venner på facebook, vettu, det er ikke lurt, da vet man plutselig hvor ens første kjærlighet bor), ser jeg alltid etter ham. Helt merkelig greie.

Men jeg elsker mannen min! Jeg får sommerfugler i magen når han står opp og vasker gulvet i bare bokseren fordi jeg sukker over at det er brødsmuler på kjøkkengulvet, og når han smiler tenker jeg på første gang jeg traff ham, og det første flørtesmilet han sendte meg, og hvordan jeg smeltet totalt. Ikke den intense, besatte forelskelsen. Men en trygg, god, dyp kjærlighet hvor jeg bare er vanvittig takknemlig for å ha ham, selv de stundene hvor han oppfører seg som en idiot

Kjærlighetssorg er forferdelig vondt. Men det går over, til slutt. Og man opplever helt klart kjærlighet igjen. Men man kan ikke forvente å elske to personer på samme måte.

Utrolig godt skrevet! Du beskrev det veldig godt.

Jeg tror at den første kjærligheten alltid vil være annerledes fordi det er første gang vi elsker en person. Og alt er gjerne enda mer intenst når man er yngre