Mor driver et psykisk spill

[Gjest Gjest_Nikita_*]

Jeg er så kjempefrustrert, sint og utrolig lei meg på samme tid...

Samboeren min og jeg har det daglige ansvaret for hans 14 år gamle datter. Biologisk mor har kun helgesamvær fordi hun er psykisk ustabil. Jenta er veldig glad i mammaen sin, og dette er vi nøye på å støtte henne fullt ut på. Men vi sliter veldig for tida.

Mor setter jenta opp mot oss, blant annet ved å fortelle løgner om oss og forandre på avtaler sånn at jenta tror det er vi som skaper trøbbel for henne mens det faktisk er mor som er intrigemakeren. Jeg vil ikke gå inn på detaljer, for det kan bli for gjenkjennbart.

Resultatet er uansett at jenta ofte er opprørt og fortvilet, hun vil flytte hjem til mamma, og mor vil ha henne hjem til seg. Men pga morens psyke så går ikke dette.

Nå sitter vi midt i ei floke vi ikke aner veien ut av. For vi kan jo ikke si til jenta at "moren din er syk, hun lyver og lager intriger". Jenta er altfor glad i mor til at vi kan si sånt om henne. Og jenta er så sta på at alle som mener mor er syk er verdens dummeste mennesker som ikke skjønner noe som helst. Prøver man å forklare henne på en forsiktig måte at mor ikke er frisk nok til å ta vare på henne så blir det baluba i dagesvis. Vi prøver heller å glatte over når mor gang på gang steller istand problemer ved å spre løgn og påvirke datteren negativt.

Det nytter ikke å snakke med mor, det har vi prøvd mange ganger. Hun ser ikke selv at hun skader datteren sin mentalt med de tingene hun finner på (jenta blir så lei seg at hun gråter i 2-3 dager etter besøk hos mor). Mor mener datteren bare har mammalengsel...

Utenom konfliktene mor skaper så har både samboeren min og jeg et veldig godt forhold til jenta. Hun er åpen og blid, og vi koser oss sammen. Men om noen våger å si noe annet enn at mamma er verdens beste mamma så går hun i svart og låser seg fullstendig. Vi sier derfor aldri noe negativt om mor, vi bare fokuserer på mors positive sider. Men det blir jo på en måte feil det også, fordi vi lever en løgn.

Vi har prøvd å sende jenta til psykolog for å få snakket om de vonde tingene, men det funket ikke fordi hun nektet å snakke med psykologen.

Jeg må innrømme at jeg har blitt så motløs og rådløs at jeg ikke klarer å se noen løsning på floken. Jeg føler at det meste er prøvd og vurdert, men jenta forguder mor og setter henne på en pidestall. Jeg er så redd for at jenta skal få psykiske problemer selv eller rømme eller ... Jeg vet ikke annet enn at jeg er bekymret, sint og lei meg på en gang. Det samme er samboeren min, som får vondt av å se datteren sin slites så voldsomt.

[FireFairy]

Hva med å kontakte familievernkontoret? De har sikkert noen råd å komme med. Vi har vært i kontakt med de ang stebarn som bor både hos mor og far (50/50), og de har arrangert flere møter for barn som bor to plasser. Må si ungene har hatt veldig utbytte av det og kost seg på møtene.

Det kan jo godt være at de har noen råd å komme med i deres tilfelle også. Lykke til!

[Black Eyed Susan]

Jenta er 14 år og har ikke vondt av informasjon om morens psykiske lidelse. Dette er noe som sikkert har påvirket henne over tid, og det er noe hun må forholde seg til fremover. Støtter forrige innlegg i forhold til å kontakte familievernkontoret. Det er ikke sikkert jenta deres ønsker et møte, men dere kan søke råd om hvordan dere kan formidle informasjon på en god måte.

[Silmarill]

Kanskje hun reagerer slik fordi hun innerst inne vet at mamma er psyk!

Hun vil ikke bli konfrontert med det men hun erjo stor nok til å vite hvordan syk mamman er.

Viktig å si til henne at hun ikke er dødelig syk da!

Kanskje hun er livredd for at hun er det?

Tror nok at en familierådgiver kan hjelpe dere alle 4

Lykke til!

[Gjest ts]

Takk for rådene.

Jeg skal ringe familievernkontoret og spørre litt om hvordan de kan hjelpe. Men jeg er usikker på i hvor stor grad jenta skjønner at mor er syk. Jenta har bodd sammen med mor store deler av livet, og flyttet på heltid til oss først da det ble klart hvor mye mor slet med livet sitt. Barnevernet ble koblet inn og det ble bestemt at jenta skulle bo hos oss.

Mor øser sine sorger og bekymringer utover jenta (mor kaller det naturlige samtaler om livets gang), og mor lot jenta være hjemme fra skolen i ukesvis om gangen da hun bodde hos henne (mor sa at hun kunne jo ikke bære jenta med seg på skolen dersom hun ikke ville dit). Hos oss fungerer jenta fint. Hun går på skolen hver dag og sier skolen er helt ok, selv om hun nok helst hadde gjort helt andre ting. Mor sier jenta fortsatt mistrives kjempemasse på skolen, at hun bare ikke tør si det til oss. Jenta avslører selv at hun og mor prater om slike ting, og at mor støtter henne i at "lærerne er teite, de skjønner ingenting". Når jenta har vært hos mor er det en kamp å få henne på skolen i 1-2 dager etterpå, men så går det glatt etter det. Det er denne type ting det går i, så mor er ikke tydelig syk i 14-åringens øyne. Psykisk sykdom kan være vanskelig å avsløre, særlig når man har vokst opp med sånne forhold og ser det som normalt.

Iblant tenker jeg at det beste hadde vært om vi hadde flyttet til andre kanten av landet. Da hadde mor og datter hatt mindre samvær som kunne påvirke datteren negativt. Men i disse mobiltider er det jo så godt som umulig å begrense kontakten. Jenta prater med mor på telefonen flere ganger om dagen.

Jeg er redd både mor og datter vil sette seg fullstendig på bakbeina angående familievernkontor, men vi skal forsøke. Takk for tipset!

[Gjest Vært der...]

Kan dessverre ikke gi deg noen gode råd, annet enn å si meg enig med de som har sagt at jenta er stor nok til å få litt innblikk i deres syn på saken. At dere forklarer hva mamma gjør "galt" (det er tøft og det er sikkert ikke noe jenta setter pris på å høre, men fakta er fakta), hva dere synes er vanskelig å forholde dere til, osv. Så pent som mulig, og med en uttrykt forutsetning om at dere ikke ønsker å snakke stygt om henne eller være slem mot henne (moren altså).

Ring Familievernkontoret, men ikke ha for høye forhåpninger. De har ikke hjemmel til å kalle inn noen som ikke vil. Så hvis mor setter seg på bakbeina er det ingenting de kan eller vil gjøre for dere. Er de skikkelig vrange, kan de til og med nekte å ha dere på samtaler med jenta- uten moren. Min personlige erfaring er at de rett og slett ikke vil gå inn i konflikter som dette.

Kanskje dårlig gjort av meg å være så negativ- burde jo forsøke å få motet ditt opp, ikke sant- men mannen min og jeg sitter i en klin lik situasjon, har sittet der i flere år, og kommer til å sitte der i flere år til er jeg redd. Har prøvd, og prøvd, men sannheten er at så lenge den ene forelderen bruker barnet på en slik måte, som støttespiller og venn, og ikke eier grenser for manipulering og hva barn skal måtte forholde seg til, så har de reale foreldrene tapt. Alternativet er å gå til motangrep, noe som vil skvise barnet fullstendig, så det er uaktuelt. Vi har også vært inne på tanken om å flytte, for å si det sånn, og vi hadde jaggu gjort det dersom ikke en av oss var helt bundet i jobben.

Jeg tror du kan glemme å få mor til å bedre seg og sin oppførsel, med eller uten hjelp utenfra. Den eneste sjansen du har er å forsøke å få jenta til å skjønne litt mer av hva som foregår. Hun blir jo større etterhvert, og dere kan tørre å prate mer åpent med henne. Og så lenge hun ikke skjønner hva dere ser og sliter med, så er det lett for henne å forsvare mor i ett og alt. Min erfaring er at de stabile foreldrene (eller hva man skal kalle dem) prøver å overkompensere for den/de andres mas og kjør, og dermed blir helt stille om seg og sine følelser. Det er gjort med de beste intensjoner, men da blir bildet bare enda skjevere. Så mitt tips er å lirke, prøve å få jenta til å se ting litt fra deres side også, høre på henne, diskutere (og krangle litt ), og ellers... tja, vente på at hun blir voksen?

Men lykke lykke til. Håper dere får det til bedre enn oss. Vi har bare gitt opp og venter på at barna skal bli store.

[Gjest Gjest]

Jeg skal ringe familievernkontoret og spørre litt om hvordan de kan hjelpe. Men jeg er usikker på i hvor stor grad jenta skjønner at mor er syk. Jenta har bodd sammen med mor store deler av livet, og flyttet på heltid til oss først da det ble klart hvor mye mor slet med livet sitt. Barnevernet ble koblet inn og det ble bestemt at jenta skulle bo hos oss.

Mor øser sine sorger og bekymringer utover jenta (mor kaller det naturlige samtaler om livets gang), og mor lot jenta være hjemme fra skolen i ukesvis om gangen da hun bodde hos henne (mor sa at hun kunne jo ikke bære jenta med seg på skolen dersom hun ikke ville dit). Hos oss fungerer jenta fint. Hun går på skolen hver dag og sier skolen er helt ok, selv om hun nok helst hadde gjort helt andre ting. Mor sier jenta fortsatt mistrives kjempemasse på skolen, at hun bare ikke tør si det til oss. Jenta avslører selv at hun og mor prater om slike ting, og at mor støtter henne i at "lærerne er teite, de skjønner ingenting". Når jenta har vært hos mor er det en kamp å få henne på skolen i 1-2 dager etterpå, men så går det glatt etter det. Det er denne type ting det går i, så mor er ikke tydelig syk i 14-åringens øyne. Psykisk sykdom kan være vanskelig å avsløre, særlig når man har vokst opp med sånne forhold og ser det som normalt.

Jeg ser at barnevernet har vært involvert. Jeg synes dere bør ta kontakt med barnevernet igjen. Siden de kjenner saken.

Hvilke tiltak satte barnevernet inn hos moren før det ble bestemt at faren skulle få den daglige omsorgen?

En mulighet er at jenta ikke føler seg trygg på deg og faren. Og derfor ikke tør å snakke med dere om evt. problemer på skolen. Hvis faren er svært streng eller utagerende våger hun ikke å bli hjemme selv om det er et helvete på skolen. Kanskje jenta føler seg tryggere på moren og derfor betror seg til henne? Jeg synes dere bør finne ut hvordan jenta egentlig har det. Ellers kan hun få store psykiske problemer etterhvert.

Du nevnte at jenta ikke ville prate med psykolog. Tror du hun ville gjort det hvis hun fikk prate med psykologen uten faren tilstede? Og hvis psykologen lovet at foreldrene ikke skulle informeres om innholdet i samtalene? Når barnet er over 12 år har barnet flere rettigheter i forhold til å begrense foreldrenes innsyn i journal.

[Gjest Gjest]

Ring Familievernkontoret, men ikke ha for høye forhåpninger. De har ikke hjemmel til å kalle inn noen som ikke vil. Så hvis mor setter seg på bakbeina er det ingenting de kan eller vil gjøre for dere. Er de skikkelig vrange, kan de til og med nekte å ha dere på samtaler med jenta- uten moren. Min personlige erfaring er at de rett og slett ikke vil gå inn i konflikter som dette.

Jeg har god erfaring med familievernkontoret, så jeg mener at det absolutt er verdt et forsøk. At de ikke har hjemmel til å innkalle noen som ikke vil, stemmer ikke, selv om det i dette tilfellet selvfølgelig ikke vil få konsekvenser for 14-åringen om hun nekter å komme (det vil det kunne få i andre sammenhenger, for voksne).

Uansett, hvorvidt familievernkontoret har hjemmel eller ikke, er i dette tilfellet irrelevant. Dersom far bestemmer at jenta skal være med på et slikt møte, blir hun med. Hun er et barn. Om hun så ikke sier et kløyva ord under møtet, så mener jeg at det ikke er galt av far å bestemme at hun skal være med.

Ellers enig i at barnevernet bør kunne kontaktes igjen.

[Gjest Gjest]

(...) hun vil flytte hjem til mamma, og mor vil ha henne hjem til seg.

Sier jenta hvorfor hun vil flytte "hjem" til moren? Hvorfor sier jenta hjem til moren? Hun bor jo fast hos dere? Føler hun seg mer hjemme hos moren?

Når jenta blir 16 år kan hun flytte til moren uten deres samtykke. Hvis det blir en rettsak nå vil også jentas ønske om å bo hos moren bli vektlagt. Hvor lenge er det siden faren fikk den daglige omsorgen?

Jeg stiller noen kritiske spørsmål fordi det er det advokater og sakkyndige ville gjort. Det er viktig å se saken både fra deres side, fra barnets side og fra morens side. Det er ikke fordi jeg tviler på din vurdering.

Håper det ordner seg for jenta.

[Gjest Vært der]

Jeg har god erfaring med familievernkontoret, så jeg mener at det absolutt er verdt et forsøk. At de ikke har hjemmel til å innkalle noen som ikke vil, stemmer ikke, selv om det i dette tilfellet selvfølgelig ikke vil få konsekvenser for 14-åringen om hun nekter å komme (det vil det kunne få i andre sammenhenger, for voksne).

Uansett, hvorvidt familievernkontoret har hjemmel eller ikke, er i dette tilfellet irrelevant. Dersom far bestemmer at jenta skal være med på et slikt møte, blir hun med. Hun er et barn. Om hun så ikke sier et kløyva ord under møtet, så mener jeg at det ikke er galt av far å bestemme at hun skal være med.

Hva du mener er riktig og galt er vel mer irrelevant enn Familievernkontorets egen informasjon...

Jeg er helt enig med deg i at foreldre bør kunne ta med barna sine, særlig hvis de har daglig omsorg for dem, men det har man altså ikke mulighet til uten at den andre forelderen er med på det. Dette er informasjon vi fikk fra et Familivernkontor for under en måned siden. Jeg mistenker at det er regelrytteri og veldig stivbeint tolkning av reglene, men min mann kunne bare glemme å få hjelp med sin sønn dersom mor ikke var enig og kom på et formøte (like trolig som å møte en rosa elefant på gaten).

Du har rett i at de har mulighet til å innkalle mor (burde ha formulert meg annerledes, ser jeg), men overhodet ingen sanksjonsmuligheter dersom hun ikke møter. Møteunnlatelse tre ganger på rad kan riktignok bli brukt som bevis i en rettssak, men hvis rettssak er uaktuelt får det ingen konsekvenser overhodet. Så den enkleste måten å hevne seg på en ekspartner, hvis du er av den typen, er å sitte på ræva og si nei nei nei, for det er ingen som har mulighet til å gjøre noe med det...

Men praksis varierer nok, og en telefon kan i alle fall ikke skade! Kanskje de har gode råd og tips også. Men jeg ville bare si fra om vår erfaring fra en sak som er nesten identisk, at Familievernkontoret løser ikke alt, som enkelte later til å tro.

Ellers enig i at barnevernet bør kunne kontaktes igjen.

Enig jeg også. De har for det første kjennskap til saken, pluss at de har hjemler og myndighet som Familievernkontoret ikke har. Så i forhold til å få noe gjort, konkret, i saken, er det kanskje verdt å ta opp tråden herfra?

[Gjest ts]

Jeg ser at barnevernet har vært involvert. Jeg synes dere bør ta kontakt med barnevernet igjen. Siden de kjenner saken.

Hvilke tiltak satte barnevernet inn hos moren før det ble bestemt at faren skulle få den daglige omsorgen?

En mulighet er at jenta ikke føler seg trygg på deg og faren. Og derfor ikke tør å snakke med dere om evt. problemer på skolen. Hvis faren er svært streng eller utagerende våger hun ikke å bli hjemme selv om det er et helvete på skolen. Kanskje jenta føler seg tryggere på moren og derfor betror seg til henne? Jeg synes dere bør finne ut hvordan jenta egentlig har det. Ellers kan hun få store psykiske problemer etterhvert.

Du nevnte at jenta ikke ville prate med psykolog. Tror du hun ville gjort det hvis hun fikk prate med psykologen uten faren tilstede? Og hvis psykologen lovet at foreldrene ikke skulle informeres om innholdet i samtalene? Når barnet er over 12 år har barnet flere rettigheter i forhold til å begrense foreldrenes innsyn i journal.

Vi vurderer å kontakte barnevernet igjen ja. Må kanskje gjøre det nå.

Før far overtok daglig omsorg ble det prøvd med forskjellige tiltak i mors hjem, blant annet miljøarbeider og tett samarbeid med skolen og oss. Ingenting funket.

Jeg tror nok det stemmer at jenta ikke er like trygg på far (og meg for den del) som på mor, men vi har et nært samarbeid med skolen og de tegner et annet bilde enn mor gjør. Skolen bekrefter den versjonen jenta gir oss: Hun blir ikke plaget, hun har venner, hun gjør det hun får beskjed om i timene osv. Jentas grunn til å mislike skolen er at det er kjedelig (som de fleste tenåringer synes) og at hun ikke liker at andre skal bestemme hva hun får lov til (også typisk tenåring). Så jeg tror ikke hun har det ille på skolen, men om hun hadde funnet en unnskyldning for å slutte så hadde hun grepet den med begge hender. Hun er for ung til å se de langsiktige konsekvensene av å ikke gå på skole.

Og selv om jenta er tryggere på mor enn på oss, så betyr det ikke at hun er utrygg. Hun betror oss masse, så lenge det ikke handler om mor. Far er langt fra utagerende, han har en mild framtoning. Men han holder fast ved regler som er satt, som det at hun må gå på skolen, har faste innetider osv. Jenta er vant til svært få grenser hos mor, så til tross for at vi ikke på noen måte er ekstremt strenge så oppfatter hun mange av våre regler som tåpelige og unødvendige. (Plikter som tar fem minutter hver dag, gjøre lekser, legge seg til rett tid kvelden før skole osv) Men det funker helt greit så lenge ikke mor blander seg. Det er etter samvær med mor at ting funker dårlig. Og telefonsamtalene med mor fører ofte til problemer også. I perioder der jenta ikke har så mye kontakt med mor går alt veldig glatt.

Da jenta var hos psykolog var det først med far, så alene, så med mor... Psykologen har forsøkt forskjellige metoder for å få henne til å prate, men det funket ikke. Jenta fikk vite at samtalene var mellom henne og psykologen, at ingen skulle få vite hva hun snakket om. Men det kan hende jenta egntlig ikke stoler på dette. Vi har kjøpt henne en dagbok der vi oppfordrer henne til å skrive ned vanskelige tanker, fordi det ofte hjelper å få satt ord på ting. Dagboka har lås og hun gjemmer den på rommet sitt, så jeg håper hun føler at den er en trygg plass å være privat.

[Gjest Gjest]

Jeg har god erfaring med familievernkontoret, så jeg mener at det absolutt er verdt et forsøk. At de ikke har hjemmel til å innkalle noen som ikke vil, stemmer ikke, selv om det i dette tilfellet selvfølgelig ikke vil få konsekvenser for 14-åringen om hun nekter å komme (det vil det kunne få i andre sammenhenger, for voksne).

Uansett, hvorvidt familievernkontoret har hjemmel eller ikke, er i dette tilfellet irrelevant. Dersom far bestemmer at jenta skal være med på et slikt møte, blir hun med. Hun er et barn. Om hun så ikke sier et kløyva ord under møtet, så mener jeg at det ikke er galt av far å bestemme at hun skal være med.

Ellers enig i at barnevernet bør kunne kontaktes igjen.

Familievernkontoret kan bare kalle inn til mekling i forkant av rettsak. Det er aktuelt hvis faren mener at moren ikke bør ha samvær, eller ha mindre samvær. Hvis en forelder ikke møter til mekling kan meklingsattest likevel skrives ut, med bemerkning om at den ene ikke møtte til mekling. Dette er ikke positivt for den som ikke møtte. Ved vanlige problemøsende samtaler må foreldrene være enige om å møtes til samtaler på familievernkontoret. Her kan en nekte å møtes uten at det får konsekvenser.

Man kan bestemme at en 14-åring skal bli med. Men hvis 14-åringen nekter mener jeg at man ikke skal bruke tvang eller straff. Det vil bare virke mot sin hensikt. Man bør prøve å motivere barnet slik at barnet selv ønsker å delta.

[Gjest ts]

Sier jenta hvorfor hun vil flytte "hjem" til moren? Hvorfor sier jenta hjem til moren? Hun bor jo fast hos dere? Føler hun seg mer hjemme hos moren?

Når jenta blir 16 år kan hun flytte til moren uten deres samtykke. Hvis det blir en rettsak nå vil også jentas ønske om å bo hos moren bli vektlagt. Hvor lenge er det siden faren fikk den daglige omsorgen?

Jeg stiller noen kritiske spørsmål fordi det er det advokater og sakkyndige ville gjort. Det er viktig å se saken både fra deres side, fra barnets side og fra morens side. Det er ikke fordi jeg tviler på din vurdering.

Håper det ordner seg for jenta.

Jeg skjønner at det er viktig å se på ulike sider av saken, jeg tar det ikke ille opp.

Jenta sier hjem til mor fordi det er der hun har bodd mesteparten av livet. Hun sier hun vil hjem fordi mors hjem er det eneste hun klarer å se på som et hjem. Det kommer nok også mye av at mor hele tiden snakker om at "når du flytter hjem igjen så ... ".

Jeg vil ikke si nøyaktig hvor lenge hun har bodd hos oss, men det er ikke lenge sammenlignet med alle årene hos moren. Det ble vedtatt i fylkesnemnda at far skulle få omsorgen, for mor nektet å la jenta flytte frivillig og jenta ville heller ikke selv flytte. Hun er glad i faren sin, men har et ekstremt nært forhold til moren sin. De to er veldig avhengige av hverandre. Jeg tipper at jenta også føler et ansvar for moren, siden hun vet at mor ofte er lei seg og gråter. Jenta har tatt på seg oppgaven med å være den som trøster og hjelper mor, og det er et ansvar en 14-åring ikke skal ha.

[Gjest Gjest]

Forstår at dette er en vanskelig sak. Særlig for jenta.

Jeg mener fortsatt at barnevernet er rett instans å kontakte. Håper de har tid til å hjelpe dere, og håper dere ikke må vente lenge før dere får hjelp.

[Gjest Lille-pus]

Vanskelig og litt ekkel situasjon å være i for dere voksne dette

Tror du TS at det ville hjelpe om en lege snakket med jenta ?

Er det slik at mor har fått en diagnose på problemene sine ? Dersom mor har fått det så kan kanskje en spesialist på den diganosen være det riktige mennesket til å snakke med jenten.

Det er vel ikke urimelig å anta at jenten kanskje har tanker som veksler mellom at hun kan være litt flau over mamman sin (men det får ingen vite !) og at hun er litt redd for at det mamman sliter med kan være arvelig ?

Selvsagt vil hun ikke snakke med noen om det, kanskje fordi at begynner hun å snakke om det så "går det hull på byllen" og det vil hun ikke fordi det er verdens beste mamma, kombinert med de problemene som kanskje jenten tross alt føler at det bringer med seg, emn som ingen skal få vite om.

Spekulerer litt her jeg nå, men har litt erfaring med en unge som var omtrent likedan.

[Gjest ts]

Vanskelig og litt ekkel situasjon å være i for dere voksne dette

Tror du TS at det ville hjelpe om en lege snakket med jenta ?

Er det slik at mor har fått en diagnose på problemene sine ? Dersom mor har fått det så kan kanskje en spesialist på den diganosen være det riktige mennesket til å snakke med jenten.

Det er vel ikke urimelig å anta at jenten kanskje har tanker som veksler mellom at hun kan være litt flau over mamman sin (men det får ingen vite !) og at hun er litt redd for at det mamman sliter med kan være arvelig ?

Selvsagt vil hun ikke snakke med noen om det, kanskje fordi at begynner hun å snakke om det så "går det hull på byllen" og det vil hun ikke fordi det er verdens beste mamma, kombinert med de problemene som kanskje jenten tross alt føler at det bringer med seg, emn som ingen skal få vite om.

Spekulerer litt her jeg nå, men har litt erfaring med en unge som var omtrent likedan.

Moren har ikke fått en diagnose, for hun nekter å oppsøke hjelp. Men hun forteller selv at hun ofte er deprimert, og hennes ord og handlinger viser tydelig for oss voksne at noe er galt. Jeg tror ikke hun har noen alvorlig lidelse, men at hun er for syk til å klare å sette barnets behov framfor sine egne. (Med tanke på at hun bruker datteren som en skulder å gråte på osv).

Jeg tror du har et godt poeng i det med at hun ikke vil snakke om det, for da går det hull på byllen. Hun klamrer seg nok hardt fast til tanken på verdens beste mamma. Vi har snakket med henne om at "mamma er verdens beste mamma for deg, men selv verdens beste mamma kan gjøre feil iblant". Men selv et sånt utsagn får henne til å låse seg fullstendig. Hennes mamma gjør ikke feil, det er alle rundt dem som tar feil og skaper problemer. Dette gjenspeiler forsåvidt morens holdning. Hun tar aldri selvkritikk på noe som helst, hun opphøyer alltid sine egne handlinger til de eneste riktige (alle som velger å gjøre ting på en annen måte er idioter) og det er alltid synd på henne fordi ingen skjønner for en fantastisk mor hun er.

Jeg vil takke alle for fine svar i denne tråden. Det er godt å få noen til å se på saken utenfra, med et saklig blikk istedet for sure kommentarer. Takk til alle sammen!

[Gjest Gjest]

Vanskelig og litt ekkel situasjon å være i for dere voksne dette

Tror du TS at det ville hjelpe om en lege snakket med jenta ?

Er det slik at mor har fått en diagnose på problemene sine ? Dersom mor har fått det så kan kanskje en spesialist på den diganosen være det riktige mennesket til å snakke med jenten.

Det er vel ikke urimelig å anta at jenten kanskje har tanker som veksler mellom at hun kan være litt flau over mamman sin (men det får ingen vite !) og at hun er litt redd for at det mamman sliter med kan være arvelig ?

Selvsagt vil hun ikke snakke med noen om det, kanskje fordi at begynner hun å snakke om det så "går det hull på byllen" og det vil hun ikke fordi det er verdens beste mamma, kombinert med de problemene som kanskje jenten tross alt føler at det bringer med seg, emn som ingen skal få vite om.

Spekulerer litt her jeg nå, men har litt erfaring med en unge som var omtrent likedan.

Dette var en god idé, men jeg tror moren må samtykke hvis en lege skal prate med barnet om hennes diagnose.

[liv]

Sier jenta hvorfor hun vil flytte "hjem" til moren? Hvorfor sier jenta hjem til moren? Hun bor jo fast hos dere? Føler hun seg mer hjemme hos moren?

Når jenta blir 16 år kan hun flytte til moren uten deres samtykke. Hvis det blir en rettsak nå vil også jentas ønske om å bo hos moren bli vektlagt. Hvor lenge er det siden faren fikk den daglige omsorgen?

Ikke når det er vedtak fra barnevernet side.

[Gjest Gjest]

Ikke når det er vedtak fra barnevernet side.

Vet du om et slikt vedtak fra barnevernet varer helt til barnet er 18 år?

Situasjonen i det ene hjemmet kan jo forandre seg? Selv om det var best å bo i det ene hjemmet da barnet var 12 kan det skje vel ting som gjør det bedre for barnet å bo i det andre hjemmet 4 år senere? Har en 16-åring ingen rett til å bli hørt hvis det er et vedtak fra barnevernets side?

[Gjest Gjest]

Vet du om et slikt vedtak fra barnevernet varer helt til barnet er 18 år?

Situasjonen i det ene hjemmet kan jo forandre seg? Selv om det var best å bo i det ene hjemmet da barnet var 12 kan det skje vel ting som gjør det bedre for barnet å bo i det andre hjemmet 4 år senere? Har en 16-åring ingen rett til å bli hørt hvis det er et vedtak fra barnevernets side?

Joda, en 16-åring har rett til å bli hørt, men det betyr ikke at 16-åringen har rett til å bestemme selv.