Aldri gifte meg?

[Linni3]

Har bodd med "drømmemannen" i et år nå, altså, vi har jo våre problemer som alle andre, men alt i alt så er han mye bedre enn andre jeg har møtt.

Jeg blir mer og mer forelsket hver dag, tross nedturer innimellom, og tenker at han er den jeg kunne tenke meg å gifte meg med.

Har aldri hatt slike tanker tidligere, men jeg føler virkelig at dette er mannen i mitt liv!

Får nevne at jeg er i slutten av 20årene og han i begynnelsen av 30årene, og jeg har tatt opp dette emnet et par ganger, og han sier "ikke faen, jeg skal aldri gifte meg, det er første skrittet til skilsmisse".

Dette syns jeg er utrolig trist, siden jeg ser for meg at vi kan holde sammen i mange mange år (og ja, da er jeg realistisk).

Vi har begge to et barn hver fra før, som er jevngamle og fungerer som søsken. Jeg har også ymtet frempå at jeg kanskje vil ha et barn til når jeg klatrer over 30, selv om jeg er "ferdig" med barn per idag. Man skal aldri si aldri, og jeg kan se for meg en til, bare ikke ennå.

Dette er han også helt negativ til.

Jeg syns dette er utrolig frustrerende, for ellers så er vi helt på samme stien.

Forlovelse er også uaktuelt fra hans side (ja, jeg vet at dette skal resultere i giftemål), men for noen er dette å symbolisere sin kjærlighet for hverandre.

Jeg vil gjerne oppleve dette med den jeg setter høyest, men han virker som han sier nei rundt alt dette bare for å være "kul og tøff".

Skal jeg i det heletatt fortsette i dette forholdet? Er utrolig glad i ham, men vil (barnslig sagt) føle meg litt mer elsket enn bare dette her.

Om han vil være med meg fremover sånn han sier, så ville han vel ønsket det samme som meg?

[Gjest TheDutchess]

Du er ikke alene.. akkurat sånn er det med meg og. Uheldigvis. Kanskje han er redd for det å gifte seg, det å være "stucked" (unnskyld ordbruket) i ett forhold? Kanskje du skal spørre han hvorfor han ikke vil, og hvorfor giftemål, forlovelse og eventuelt ett nytt barn er uaktuelt. Så får du jo si akkurat sånn som du føler.. Vi jenter er nok flinkere med forpliktelser og følelser enn hva gutta er (som regel).

I mitt tilfelle vet jeg med meg selv at forlovelse, giftemål, barn osv. Er på en måte.. et VIRKELIG tegn fra begge sider av vi elsker hverandre og vet vi har funnet den rette. Jeg vet at jeg slapper med av i livet med sånne "løfter" og forpliktelser. Vet ikke åssen det er med deg da :-)

Lykke til!

[Gjest Gjest_mann38_*]

Høres akkurat ut som meg han, men jeg er nå gift i dag

Jeg gjorde det kun fordi det føltes riktig for meg, ikke fordi min daværende kjæreste og samboer mente at det var riktig for forholdet. For forholdet betydde det egentlig ikke så mye, men vi fikk barn og da syntes jeg det var riktig.

Om han er som de fleste menn så vil han stritte imot fordi du "maser" om det. Om du derimot bare tar det med ro og gir det mer tid (ett år er kort) så tipper jeg han forandrer mening om både det ene og det andre

[superMe]

Ekteskap er ikke for alle, forståelig at du føler deg "mindre elsket" av at han ikke vil gifte seg, men det er mange som bare ikke har noe tro på den ordningen.

Du burde kanskje ta en alvorsprat med han og si hvor mye ekteskap har å si for deg, og få et ordentlig og seriøst svar på om han aldri kommer til å ville dette. Men synes det blir veldig trist å ikke være sammen med mannen i ditt liv bare fordi dere ikke kan gifte dere. Går fint an å ha et fullverdig liv som samboere!

[Gjest Gjest]

Dere kan jo være sammen i mange mange år uten å være gift da vet du Livet ut, faktisk. Jeg skjønner ikke hvorfor noen på død og liv skal være gift framfor å være samboere.

Forlovelse betyr at dere skal gifte dere. Det er jo bare tullete og dumt og forlove seg når man ikke har tenkt å gifte seg.

Om det er viktigere for deg å få en ring på fingeren enn å leve sammen med mannen du påstår du elsker, så begynner jeg å lure på om du faktisk elsker ham, eller om du bare elsker tanken på å leke familie.

[Linni3]

Du er ikke alene.. akkurat sånn er det med meg og. Uheldigvis. Kanskje han er redd for det å gifte seg, det å være "stucked" (unnskyld ordbruket) i ett forhold? Kanskje du skal spørre han hvorfor han ikke vil, og hvorfor giftemål, forlovelse og eventuelt ett nytt barn er uaktuelt. Så får du jo si akkurat sånn som du føler.. Vi jenter er nok flinkere med forpliktelser og følelser enn hva gutta er (som regel).

I mitt tilfelle vet jeg med meg selv at forlovelse, giftemål, barn osv. Er på en måte.. et VIRKELIG tegn fra begge sider av vi elsker hverandre og vet vi har funnet den rette. Jeg vet at jeg slapper med av i livet med sånne "løfter" og forpliktelser. Vet ikke åssen det er med deg da :-)

Lykke til!

Har prøvd å spørre han om hvorfor, men han er ikke god på å prate om ting, virker til tider som han er ganske (unnskyld utrykket) "tom" i hodet når vi prater.

Men det skal være sagt at da vi traff hverandre, så var han veldig masete, vi ble seriøse etter bare 3(!) uker, han hintet etter den første uka at jeg kledde husnøkkelen hans, og ikke lenge etter så flyttet jeg inn hos ham.

Han har hele tiden sagt at jeg betyr alt for han, og at han aldri har hatt det så bra før osv.

Jeg ser også på ekteskap som et tegn på ekte kjærlighet, og det er DET vi har.

Men han er ikke særlig "flink" med forhold da, ikke god på å kommunisere, ingen bursdagsgaver, valentinesday eksisterer ikke for ham, blomster forekommer aldri, og måtte nesten gråte meg til julegave.

På mange områder er han best, på andre områder er det fullstendig mørkt...

Håper virkelig han snur en dag... blir bare så trist av dette....

[Linni3]

Jeg må på ingen måte på død og liv gifte meg. Som jeg sa så har jeg aldri tenkt i de baner tidligere, men jeg elsker ham så utrolig mye at dette er noe jeg ønsker mest av alt.

Har forresten ingenting til overs for folk som kun er ute etter en ring å vise til og som drømmer om brudekjoler , å leke familie osv.

Det har ingenting med saken å gjøre.

[Gjest Gjest]

Dere er da vitterlig like mye eller lite forpliktet til hverandre om dere er gift eller ikke. Dersom dere er gift, er det litt mer papirarbeid for å komme seg ut av det, men ellers er jo ikke akkurat forpliktelsesfølelsene hos folk så store der heller (ref. skilsmissestatistikken). Om han vil gifte seg eller ikke sier ingenting om hva han føler for deg! Og at du vurderer å forlate ham fordi han ikke vil gifte seg sier jo mest om deg...

[Donpedro]

Jeg synes ihvertfall han skylder deg å gi deg et seriøst svar på hvorfor han ikke vil, ut over "ikke faen".

Jeg ville heller ikke satset på at han endret mening mht evt barn senere.

[Linni3]

Jeg synes ihvertfall han skylder deg å gi deg et seriøst svar på hvorfor han ikke vil, ut over "ikke faen".

Jeg ville heller ikke satset på at han endret mening mht evt barn senere.

akkurat de tankene jeg sitter igjen med også...

og at det sier mest om meg at jeg er inne på tanken om å ikke fortsette med ham, er fordi jeg ser det som at jeg har mer følelser enn han, mulig jeg vrir på det, men det er sånn jeg oppfatter det.

og vil være i et forhold hvor samboeren min elsker meg like høyt som jeg elsker han. enkelt og greit...

[Gjest Gjest]

Hei Linni3!

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, og det høres ut som det er min samoboer du beskriver

Jeg har sagt til han at jeg ikke har behov for noe stort bryllup.

Kan like gjerne oss på rådhuset eller på en strand på Fiji (drømme...... )

Men for meg er det å bli mann og kone den ultimate forpliktelsen og bekreftelsen, både overfor hverandre og omverdenen, at vi elsker hverandre og har tenkt å være sammen resten av livet!

[Linni3]

Hei Linni3!

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, og det høres ut som det er min samoboer du beskriver

Jeg har sagt til han at jeg ikke har behov for noe stort bryllup.

Kan like gjerne oss på rådhuset eller på en strand på Fiji (drømme...... )

Men for meg er det å bli mann og kone den ultimate forpliktelsen og bekreftelsen, både overfor hverandre og omverdenen, at vi elsker hverandre og har tenkt å være sammen resten av livet!

Der sa du det ! Har også foreslått noe smått og koselig med kanskje bare oss to enten i utlandet eller her hjemme.

Men men,får vel se det an da... ta livet med ro og la bartene gro

[Gjest Gjest]

Der sa du det ! Har også foreslått noe smått og koselig med kanskje bare oss to enten i utlandet eller her hjemme.

Men men,får vel se det an da... ta livet med ro og la bartene gro

Hva er peonget med å foreslå noe slikt, når det ikke er bryllupet, men giftermål han har noe imot?

Jeg vil heller ikke gifte meg. Jeg ser overhodet ikke noe som helst romantisk i å skrive under på masse dokumenter som skal gjøre det så vanskelig får mannen min å gå ifra meg at han om han noen gang slutter å elske meg heller lever sammen med meg av bekvemmelighetshensyn. Hvorfor er det romantisk å skulle baste og binde noen til deg? Hva har det med kjærlighet å gjøre? Om han elsker meg, blir han hos meg selv uten kontrakter. Om han slutter å elske meg, vil jeg faktisk at han sier det og forlater meg, framfor å være hos meg når han egentlig ikke vil, men ikke orker papirarbeidet.

Jeg synes det er mye mer romantisk å være hos hverandre fordi man vil, ikke fordi man har kontrakt på at man "må".

Jeg synes heller ikke det er romantisk å love hverandre noe man overhodet ikke har kontroll over. Ingen kan kontrollere følelsene sine. Man kan ikke love å elske noen til evig tid. Følelser kan endre seg, og det kan man slett ikke bestemme noe om på forhånd.

Å være motstander av giftermål har da overhodet ikke noe med hvor mye man elsker den andre å gjøre.

[Gjest KateW]

Siste gjest, det handler allikevel på mange måter om å få en bekreftelse. Linni og typen snakker tydeligvis ikke samme "jeg elsker deg språk"

For henne vil et bryllup være det som gjør henne trygg, han gir faan.

Poenget er her, vil jeg si, at de må bli enige om hva som er viktigst, og hvems grunner som er viktigst.

Personlig så ser jeg på ekteskap som en naturlig forlengesle av det å være kjærester. Jeg ville følt meg på vent, dersom jeg skulle vært kjærest for alltid.

Så vi er forskjellige. Og man må kommunisere forskjellene. Har du TS forklart hvorfor ekteskap er viktig for deg?

Er det bare trygghet du trenger, eller er du ikke helt trygg på at han er glad i deg, dermed må han bevise det med et ekteskap?

Skjønner du?

Dere har tross alt bare vært sammen ett år...

Du får pønske og fundere litt, og ikke minst kommunisere litt og finne ut av hva som egentlig er motivene...

[Gjest Gjest]

Har prøvd å spørre han om hvorfor, men han er ikke god på å prate om ting, virker til tider som han er ganske (unnskyld utrykket) "tom" i hodet når vi prater.

Men det skal være sagt at da vi traff hverandre, så var han veldig masete, vi ble seriøse etter bare 3(!) uker, han hintet etter den første uka at jeg kledde husnøkkelen hans, og ikke lenge etter så flyttet jeg inn hos ham.

Han har hele tiden sagt at jeg betyr alt for han, og at han aldri har hatt det så bra før osv.

Jeg ser også på ekteskap som et tegn på ekte kjærlighet, og det er DET vi har.

Men han er ikke særlig "flink" med forhold da, ikke god på å kommunisere, ingen bursdagsgaver, valentinesday eksisterer ikke for ham, blomster forekommer aldri, og måtte nesten gråte meg til julegave.

På mange områder er han best, på andre områder er det fullstendig mørkt...

Håper virkelig han snur en dag... blir bare så trist av dette....

Høres ut som en kopi av samboeren min dette!

Tror nok det er ganske mange av dem. Jeg er ikke av de som helst må gifte meg, så jeg bryr meg ikke så mye om akkurat det. Men jeg blir fakstisk snurt når han glemmer bursdagen min og jeg får pepper for at jeg dessverre kom til å glemme hans bursdag en gang!

Det er nok mange ting vi bare må lære oss å akseptere tror jeg.

Vi har vært sammen i 20 år, så det er ingen stor sannsynlighet for endring, men jeg fokuserer på de tingene som er positive....og kjefter litt når det blir for mye.

Det jeg ser også hos andre vi kjenner er mye av det samme, så forventningene våre må nok skrues ned litt, samtidig som at man jo ikke skal avfinne seg med alt heller.

Det er jo også så individuelt hva man takler i et forhold, noen finner seg i alt, noen ingenting. Det må nok en gyllen middelvei og kompromisser til.

[Phaedra]

[...] Å være motstander av giftermål har da overhodet ikke noe med hvor mye man elsker den andre å gjøre.

Å være forkjemper for det har heller ikke noe med hvor mye høyere man setter instituasjonen ekteskap enn "ekte kjærlighet" å gjøre. For meg er det å fri den største kjærlighetserklæringen man kan komme med, for det betyr at man virkelig har tenkt å tilbringe resten av livet sammen. Motstandere av giftemål får meg til å tro at de er ikke ønsker å binde seg resten av livet - i tilfelle det ikke funker.

Jeg ville muligens kunne levd med en mann som ikke ville gifte seg, men jeg ville ikke kunne levd med en mann som ikke ville ha flere barn hvis jeg ville det. Og for meg føles det riktig ut å gifte seg først og så få barn (konservativ, jeg vet :gjeiper: ). Og man binder seg uansett mye mer til en annen person ved å få barn sammen enn ved å gifte seg.

Endret 28. mai 2009 av Phaedra

[Gjest dama]

Ikke meningen å være frekk, men dette er så typisk kvinnfolk. JEG er kvinne selv, til opplysning. Jeg har aldri skjønt dette med at man elsker en person, men hvis man ikke kan gifte seg så må man gjøre det slutt!

Hvorfor skal du gjøre det slutt med han hvis du elsker han og egentlig er ferdig med barn?

Hvorfor er forholdet plutselig ingenting verd hvis du ikke får giftet deg? Jeg skjønner det bare ikke. Jeg skal heller aldri gifte meg, av prinsipp. Det betyr ikke at jeg ikke elsker samboeren min.

Det med unge kan det jo hende han endrer mening om. Men hvis du uansett fint kan leve uten en unge til, så kan du vel bare stresse ned og ikke mase på han om det. Jeg hadde også blitt stressa hvis en jeg hadde vært sammen med i ett år begynte å mase på meg om barn. Man kjenner ikke et menneske godt nok å vite om det skal vare etter bare ett år.

[Inx]

Har bodd med "drømmemannen" i et år nå, altså, vi har jo våre problemer som alle andre, men alt i alt så er han mye bedre enn andre jeg har møtt.

Jeg blir mer og mer forelsket hver dag, tross nedturer innimellom, og tenker at han er den jeg kunne tenke meg å gifte meg med.

Har aldri hatt slike tanker tidligere, men jeg føler virkelig at dette er mannen i mitt liv!

Får nevne at jeg er i slutten av 20årene og han i begynnelsen av 30årene, og jeg har tatt opp dette emnet et par ganger, og han sier "ikke faen, jeg skal aldri gifte meg, det er første skrittet til skilsmisse".

Dette syns jeg er utrolig trist, siden jeg ser for meg at vi kan holde sammen i mange mange år (og ja, da er jeg realistisk).

Vi har begge to et barn hver fra før, som er jevngamle og fungerer som søsken. Jeg har også ymtet frempå at jeg kanskje vil ha et barn til når jeg klatrer over 30, selv om jeg er "ferdig" med barn per idag. Man skal aldri si aldri, og jeg kan se for meg en til, bare ikke ennå.

Dette er han også helt negativ til.

Jeg syns dette er utrolig frustrerende, for ellers så er vi helt på samme stien.

Forlovelse er også uaktuelt fra hans side (ja, jeg vet at dette skal resultere i giftemål), men for noen er dette å symbolisere sin kjærlighet for hverandre.

Jeg vil gjerne oppleve dette med den jeg setter høyest, men han virker som han sier nei rundt alt dette bare for å være "kul og tøff".

Skal jeg i det heletatt fortsette i dette forholdet? Er utrolig glad i ham, men vil (barnslig sagt) føle meg litt mer elsket enn bare dette her.

Om han vil være med meg fremover sånn han sier, så ville han vel ønsket det samme som meg?

Nå er jeg mann og singel og kan kanskje ikke svare på hvor viktig dette med giftemål er for noen...

Men om jeg skulle gifte meg så tror jeg det utelukkende hadde vært fordi giftemålet ettablerer nye plikter, krav og rettigheter. Men dersom det var så at jeg og samboer/kjæreste ikke hadde fellesbarn og vi både hadde stabile inntekter og helse så kan jeg ikke se noen grunn til giftemål.

[Gjest dama igjen]

Hva er peonget med å foreslå noe slikt, når det ikke er bryllupet, men giftermål han har noe imot?

Jeg vil heller ikke gifte meg. Jeg ser overhodet ikke noe som helst romantisk i å skrive under på masse dokumenter som skal gjøre det så vanskelig får mannen min å gå ifra meg at han om han noen gang slutter å elske meg heller lever sammen med meg av bekvemmelighetshensyn. Hvorfor er det romantisk å skulle baste og binde noen til deg? Hva har det med kjærlighet å gjøre? Om han elsker meg, blir han hos meg selv uten kontrakter. Om han slutter å elske meg, vil jeg faktisk at han sier det og forlater meg, framfor å være hos meg når han egentlig ikke vil, men ikke orker papirarbeidet.

Jeg synes det er mye mer romantisk å være hos hverandre fordi man vil, ikke fordi man har kontrakt på at man "må".

Jeg synes heller ikke det er romantisk å love hverandre noe man overhodet ikke har kontroll over. Ingen kan kontrollere følelsene sine. Man kan ikke love å elske noen til evig tid. Følelser kan endre seg, og det kan man slett ikke bestemme noe om på forhånd.

Å være motstander av giftermål har da overhodet ikke noe med hvor mye man elsker den andre å gjøre.

Dette er som om jeg skulle skrevet det selv! Helt utrolig enig. Jeg har vært vitne til nok mange ekteskap der de bare er sammen pga. at det er så vanskelig å gå fra det.

EKTE kjærlighet betyr å være sammen selv om det er enkelt å gå. Hadde jeg vært gift og jeg og samboeren min hadde vært avhengige av hverandre på det praktiske plan så tror jeg at jeg alltid hadde vært redd for at vi til slutt bare ville være sammen fordi det er for vanskelig å gå.

Og det er min største skrekk, at noen er sammen med meg selv om de ikke elsker meg.

Slutt og mas om bryllup, TS. Det har ingenting å si for kjærligheten.

[Phaedra]

Jeg er enig i at det er litt tidlig å snakke om bryllup og barn etter etter 1 år, så du kan jo se det an noen år før du gjør noe forhastet. Kanskje han forandrer mening senere, men blir stresset av at du spør allerede nå. Men hvis du vil ha et barn til ganske snart så må du nok ta avgjørelsen tidlig - hva betyr mest for deg: han eller å få et barn til?

Endret 28. mai 2009 av Phaedra