Tenåringer på bytur (dagtid)

[Gjest Gjest_Lucia_*]

Jeg lurer på hvor mye tenåringsforeldre kontrollerer ungdommens rett til å dra til sentrum for å "vandre" uten noen spesielle gjøremål annet enn å treffe venner.

Hvor gammel er din tenåring, og hvor stor er byen?

Når er det på tide å la tenåringen bestemme helt selv uten å legge føringer for hvor han/hun drar?

[Involvert]

Jeg lurer på hvor mye tenåringsforeldre kontrollerer ungdommens rett til å dra til sentrum for å "vandre" uten noen spesielle gjøremål annet enn å treffe venner.

Hvor gammel er din tenåring, og hvor stor er byen?

Når er det på tide å la tenåringen bestemme helt selv uten å legge føringer for hvor han/hun drar?

Svarer kanskje ikke helt på spørsmålet ditt, men likevel:); Da jeg var rundt 12-13 år fikk jeg lov til å dra inn til 'byen' alene. Byen det er snakk om er passe stor.

Dette var før jeg fikk mobiltelefon, og vi hadde regler på hvilken buss jeg skulle ta hjem. Og at jeg -kun- skulle gå i kjøpesenteret.

Da jeg var 14-15 gikk jeg hvor jeg ville. Men sendte uansett SMS til mamma/pappa om hvilken buss jeg tok hjem

[Gjest Gjest]

Vi bor i Oslo og vår 14-åring får dra f.eks på kino eller på shopping i på forhånd avtalt område. Hun får ikke lov å "henge" i sentrum uten mål og mening. Er vel egentlig generelt imot "henging", så jeg vet som regel hvor hun skal og hvem hun skal være sammen med.

[Gjest Gjest]

Har en 16-åring og byen(bykommunen) har ca 60 000 innbyggere. På dagtid får hun dra til byen som hun vil. På kvelden vil vi nok ha litt mere kontroll, men hun drar på kino, stevner,festivaler o.l. med venner. Vi bringer og henter.

Foreløpig har det ikke blitt noen konflikter om dette..............

[Gjest Wacmoc]

Når jeg var 14-tiss () hang jeg i byen uten å gjøre en dritt i 5-6 timer en hel sommer. Men det var fordi jeg ikke hadde noe liv, vennene mine hang der, og pappa gav faen.

Nå er jeg 17, og har siden jeg var 16 fått lov til å gjøre det meste, dra hvor jeg vil, så lenge jeg er hjemme til 10 på skoleuker, og 02.30 i helgene.

Men nå har jeg en ekstremt ansvarsfull kjæreste med lappen som pappa stoler 100% på, og det har mye å si på saken

( Edit; Bor i by med 20.000 inbyggere, men ca 40 om du tar med alle småbyene rundt. Bor i "hovedbyen" )

Endret 28. mai 2009 av Wacmoc

[Gjest Gjest]

Mine fikk ikke dra til byen (oslo) uten at de hadde noe spesielt å gjøre der, heller ikke vårt lokale senter. Skulle de noe spesifikt der var det greit, for å "henge" var ikke lov.

[Gjest Squill]

Guri. Jeg synes mange av dere er urimelig strenge. Fra jeg var 12-13, var det ingen som stilte spørsmålstegn ved hva jeg gjorde på dagtid (jeg var for øvrig fri på kveldstid også)! For en tenåring er det viktig å være med på det som skjer, og jeg møtte venner og "hang" nesten i byen nesten hver helg (jeg var med i en politisk ungdomsorganisasjon, og hadde venner fra alle kanter av byen...) Dette er da virkelig en del av å utvikle seg som ungdom!

Gudskjelov fikk jeg lov til å gjøre meg mine egne erfaringer som ung, som gjorde meg til et ansvarsfullt menneske. Det verste som finnes er foreldre som vil gjøre krav på å vite hva ungdommene deres driver med til en hver tid. La dem ha sine privatliv, og møte hvem de vil, hvor de vil, på fritiden sin!

Selv har jeg noen venninner som ble holdt i hundehalsbånd hjemme. De hadde innetider, restriksjoner for hvem de fikk være sammen med, og generelt masete foreldre. Dette var jentene som tok minst ansvar for livene sine etterpå.

[Gjest Gjest]

Guri. Jeg synes mange av dere er urimelig strenge. Fra jeg var 12-13, var det ingen som stilte spørsmålstegn ved hva jeg gjorde på dagtid (jeg var for øvrig fri på kveldstid også)! For en tenåring er det viktig å være med på det som skjer, og jeg møtte venner og "hang" nesten i byen nesten hver helg (jeg var med i en politisk ungdomsorganisasjon, og hadde venner fra alle kanter av byen...) Dette er da virkelig en del av å utvikle seg som ungdom!

Gudskjelov fikk jeg lov til å gjøre meg mine egne erfaringer som ung, som gjorde meg til et ansvarsfullt menneske. Det verste som finnes er foreldre som vil gjøre krav på å vite hva ungdommene deres driver med til en hver tid. La dem ha sine privatliv, og møte hvem de vil, hvor de vil, på fritiden sin!

Selv har jeg noen venninner som ble holdt i hundehalsbånd hjemme. De hadde innetider, restriksjoner for hvem de fikk være sammen med, og generelt masete foreldre. Dette var jentene som tok minst ansvar for livene sine etterpå.

Til dels enig med deg. Jeg synes det er greit at foreldre har en viss kontroll med hva tenåringene gjør og sammen med hvem. Det er ikke alle tenåringer som klarer å ta fornuftige valg på egenhånd, så disse trenger en fast hånd som kan prøve å passe på at de ikke roter seg bort i rusmiljøer osv.

Men er ellers helt enig i at ungdom trenger frihet for å lære å ta ansvar. Å holde ungdommene i lenke til de er 18 har lite for seg. Det fører med stor sannsynlighet til at de vil gjøre opprør for å bryte seg fri.

[Gjest Mor utenfor Oslo]

Det har litt med hvor en bor å gjøre.

Vi bor på et lite tettsted utenfor Oslo. 17-åringen min reiser inn til Oslo og har gjort det siden han var 15 år. Men han er veldig ordentlig av seg. Og drar kun inn til Oslo om det er noe han skal kjøpe. Ikke bare for å reke rundt. Å ta toget inn til Oslo og gå fra stasjonen på Vestbanetorget og gå rundt i gater som han egentlig ikke er kjent i bare for å gjøre det er ikke noe han har hatt lyst til. Heldigvis sier jeg.... Men han får lov å dra innover når han skal noe bestemt. Også på kvelden faktisk for å gå på konsert i Oslo Spektrum.

Det handler om at jeg stoler på ham. Samtidig så har man jo ikke peiling på hva andre folk kan finne på. Han var i Oslo da det var en eller annen fotballkamp og det ble mye bråk på Oslo S akkurat når han skulle hjem. Jeg synes ikke det er så gøy. Man vet jo aldri hva de kan bli blandet inn i... Selv om de selv ikke har valgt å blande seg.

[Thomas Andrè]

Jeg har jobbet på en avvenningsplass for rusmisbrukere. Samtlige innlagte forteller om manglende kontroll hjemmefra, og at de var dritmisunnelige på venner som hadde strenge regler å forholde seg til. Jeg passer heller for mye enn for lite på mine barn.

[Gjest Gjest_lene_*]

På dagtid/etter skolen fikk jeg gå i byen (Bergen) med venner fra jeg var ca. 12 såvidt jeg husker. Men mamma spurte alltid hva jeg skulle, hvem jeg var med og når jeg kom hjem. På kveldstid pleide de å hente meg til avtalte tidspunkt frem til jeg var 16-17.

[Gjest Gjest_lene_*]

Så ikke at du også spurte når man ikke lengre trenger legge føringer... Jeg fikk være ganske "fri" fra jeg var 16-17 og fikk meg kjæreste, da var jeg stort sett hos han i helgene, før det hentet foreldrene mine meg alltid f.eks. kl halv ett eller ett hvis jeg var på fest eller hos venner. På ukedagene måtte jeg fortsatt være inne til midnatt så lenge jeg bodde hjemme, av hensyn til at jeg ikke skulle vekke foreldrene mine når jeg kom hjem (utenom hvis det var noe spesielt selvfølgelig).

Men å forhøre seg veldig om hva jeg gjorde etter skoletid sluttet de vel med når jeg begynte på videregående. Det eneste var at jeg måtte si om jeg kom hjem til middag og gjerne ca tid jeg kom hjem på kvelden...

[Gjest Squill]

Jeg har jobbet på en avvenningsplass for rusmisbrukere. Samtlige innlagte forteller om manglende kontroll hjemmefra, og at de var dritmisunnelige på venner som hadde strenge regler å forholde seg til. Jeg passer heller for mye enn for lite på mine barn.

Jeg kjenner flere som fikk slike skjebner også. Blant annet hadde jeg en veldig god vennninne på barne- og ungdomsskolen som ble heavy misbruker. Men selv om vi begge hadde det fritt hjemme, var det én stor forskjell på hjemmene våre:

Foreldrene mine var der alltid. De serverte middag hver dag, de hjalp meg med skolearbeid når jeg ba om det, de krevde at jeg skulle ta del i husarbeidet, at jeg skulle følge opp skolen, de snakket med meg om valgene de tok i barneoppdragelsen. Holdningene deres var alltid at jeg og broren min skulle lære av egne erfaringer, ved å møte masse forskjellige situasjoner. De hentet oss aldri med bil når vi hadde vært ute, vi fikk værsågod ta den siste bussen hjem, og dersom vi ikke rakk den, fikk vi gå. Da lærte vi å rekke siste buss neste gang.

Venninnen min hadde en mor, men moren brydde seg ikke om noenting. Hun brydde seg ikke om venninnen min fulgte opp skolen, om hun gjorde noe matnyttig, om hun ble et fornuftig, tenkende menneske. Nå venninnen min trengte et voksent menneske å snakke med, var det ingen der. Når hun trengte et dekket bord, fikk hun en kjøpepizza.

Det er dette det handler om. Foreldrenes tilstedeværelse. Ungdom trenger ikke strenge regler og masse kontroll. De trenger å se verden, å treffe masse forskjellige mennesker, og havne oppi skumle situasjoner. Og å komme hjem til et trygt hjem og foreldre man kan snakke med om alt man har opplevd.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner flere som fikk slike skjebner også. Blant annet hadde jeg en veldig god vennninne på barne- og ungdomsskolen som ble heavy misbruker. Men selv om vi begge hadde det fritt hjemme, var det én stor forskjell på hjemmene våre:

Foreldrene mine var der alltid. De serverte middag hver dag, de hjalp meg med skolearbeid når jeg ba om det, de krevde at jeg skulle ta del i husarbeidet, at jeg skulle følge opp skolen, de snakket med meg om valgene de tok i barneoppdragelsen. Holdningene deres var alltid at jeg og broren min skulle lære av egne erfaringer, ved å møte masse forskjellige situasjoner. De hentet oss aldri med bil når vi hadde vært ute, vi fikk værsågod ta den siste bussen hjem, og dersom vi ikke rakk den, fikk vi gå. Da lærte vi å rekke siste buss neste gang.

Venninnen min hadde en mor, men moren brydde seg ikke om noenting. Hun brydde seg ikke om venninnen min fulgte opp skolen, om hun gjorde noe matnyttig, om hun ble et fornuftig, tenkende menneske. Nå venninnen min trengte et voksent menneske å snakke med, var det ingen der. Når hun trengte et dekket bord, fikk hun en kjøpepizza.

Det er dette det handler om. Foreldrenes tilstedeværelse. Ungdom trenger ikke strenge regler og masse kontroll. De trenger å se verden, å treffe masse forskjellige mennesker, og havne oppi skumle situasjoner. Og å komme hjem til et trygt hjem og foreldre man kan snakke med om alt man har opplevd.

Veldig godt skrevet. Jeg er helt enig med deg. Med et lite forbehold om det at tenåringer utvikler seg i forskjellig tempo, sånn at noen er for umodne til å kunne ta mer ansvar enn en 12-åring selv om de er 15.

[Thomas Andrè]

Jeg kjenner flere som fikk slike skjebner også. Blant annet hadde jeg en veldig god vennninne på barne- og ungdomsskolen som ble heavy misbruker. Men selv om vi begge hadde det fritt hjemme, var det én stor forskjell på hjemmene våre:

Foreldrene mine var der alltid. De serverte middag hver dag, de hjalp meg med skolearbeid når jeg ba om det, de krevde at jeg skulle ta del i husarbeidet, at jeg skulle følge opp skolen, de snakket med meg om valgene de tok i barneoppdragelsen. Holdningene deres var alltid at jeg og broren min skulle lære av egne erfaringer, ved å møte masse forskjellige situasjoner. De hentet oss aldri med bil når vi hadde vært ute, vi fikk værsågod ta den siste bussen hjem, og dersom vi ikke rakk den, fikk vi gå. Da lærte vi å rekke siste buss neste gang.

Venninnen min hadde en mor, men moren brydde seg ikke om noenting. Hun brydde seg ikke om venninnen min fulgte opp skolen, om hun gjorde noe matnyttig, om hun ble et fornuftig, tenkende menneske. Nå venninnen min trengte et voksent menneske å snakke med, var det ingen der. Når hun trengte et dekket bord, fikk hun en kjøpepizza.

Det er dette det handler om. Foreldrenes tilstedeværelse. Ungdom trenger ikke strenge regler og masse kontroll. De trenger å se verden, å treffe masse forskjellige mennesker, og havne oppi skumle situasjoner. Og å komme hjem til et trygt hjem og foreldre man kan snakke med om alt man har opplevd.

Og dette henger jo sammen da ikke sant. Å ha foreldre som "ser deg" kontra det å ha foreldre som ikke "ser deg"