Kjæresten deppa

[Gjest Hanne er Gjest]

Hva gjør man egentlig når samboeren er på randen til depresjon? Jeg er skikkelig bekymret for han. Hvordan kan jeg hjelpe? uff, livet er virkelig tøft iblant. Begynner å bli deppa selv og få vondt i hodet av bekymringer. Vi er slitne begge to av økonomiske bekymringer, men man kan da ikke bare gi opp?! Vi har lav gjeld, men med den ene arbeidsløs så kan det gå på helsa løs iblant. Har lyst til å klatre på en fjelltopp og bare skriiike for å kjenne at jeg faktisk lever, ikke bare eksisterer.. (Men tenk om noen ser meg )

[Bellangel]

Det ma vaere en forferdelig vanskelig situasjon a havne!

Jeg haper for begges del at dere har sokt proffesjonell hjelp. Hvis ikke, er jo det forste skritt.. Du kan ikke hanskes med dette alene.. For selv sa mye du vil stotte og hjelpe, sa trenger han nok en utenforstaende.. A prove a hanskes med det selv, forer bare til at du blir fullstendig tappet for energi, og da kan du ikke hjelpe noen..

Jeg tror det er viktig a la ham fa vite at du stotter og er glad i ham. Og at du ikke ser pa det som hans feil..

Hvordan foler du det overfor ham? Er du sint? Det er sikkert kjempelett a tenke "ta deg na sammen mann"...

Gar han pa arbeidledighetstrygd?

Har dere venner dere kan snakke med?

Sender deg en god trosteklem..

[Bettie]

Det er ikke lett å finne profesjonell hjelp, for hjelpeapparatet er sørgelig dårlig utbygd.

Når du er så engstelig finnes det likevel noen veier du kan gå.

Den ene veien er sosialkontoret. Det KAN hende dere har krav på hjelp, ihvertfall kan man be om hjelp til økonomisk rådgiving, og hjelp til å forhandle med kreditorer slik at børa blir lettere å bære en stund.

En annen vei å gå, er å bruke fastlegen. Be om en samtale der du legger fram bekymringen. Er samboeren på randen til en depresjon finnes det bl.a. medisiner som kan være med på å løfte stemningsnivået noe. Og fastlegen vil ha oversikt over hvilke andre muligheter til hjelp som finnes i kommunen. uansett vil det kunne hjelpe deg å legge noe ansvar fra deg.

Et råd til deg er å bruke alle de kanaler som du har til å lufte fortvilelsen din. Bruk venner og familie, hvem som helst - men bruk dem.

Og det er slett ikke dumt å klatre på en fjelltop eller finne et annet område og skrike frustrasjonen ut. Om noen skulle se deg - hva så? Antagelig kjenner de deg ikke likevel. men det er mye hjelp i å skrike frustrasjon, sinne og fortvilelse ut.

Husk også på å gjøre noe du synes er hyggelig, å ta vare på deg selv, lage noen pustehull i elendigheten. Du vil trenge det hvis du skal stå oppreist videre.

Men er du bekymret for depresjonen, så bruk heleapparatet og legg litt over på fastlegen din.

[Gjest Anonymous]

Da jeg var deprimert var det utrolig godt å ha mannen min å holde i hånden.

Nå når jeg er frisk har vi kommet enda nærmere hverandre enn før depresjonen.

Jeg gikk til psykolog i 6 mnd. privat.

det var dyrt, men absolutt nødvendig.

[Joey]

Min egen selvfölelse får et löft hver gang jeg fikser noe på egen hånd. Kanskje legger jeg et laminatgulv eller bytter til vinterdekk, kanskje sorterer jeg strömper.

Kanskje et lite oppdrag å löse kan hjelpe ham? Har du noe som skal males eller noe?

[Gjest Coolaid]

Kan forstå situiasjonen. Økonomiske bekymringer og arbeidsløshet er en trist ting. Følte meg verdiløs og ille til mote av at jeg ikke hadde jobb. Følte at "alle" kunne se på meg at jeg var arbeidsledig. Det er veldig viktig at man ikke gir opp, og husker å støtte partneren sin i en slik situiasjon. Det verste man kan gjøre er å synke lenger ned i "dritten". Vær aktiv, bruk kropp og sinn og BESTEM dere for at dette skal vi klare. Så går det bra når dere minst venter det. Ønsker dere lykke til. Klem fra meg!

[Achmed]

Har lyst til å klatre på en fjelltopp og bare skriiike for å kjenne at jeg faktisk lever, ikke bare eksisterer.. (Men tenk om noen ser meg   )

Det er nok fjelltopper å ta av i dette landet. Ta med deg pjokken på tur, ta med hver deres notatblokk opp på hver deres topp, skrik ut alt dere orker, skriv ned alle tankene deres etter at dere er ferdigskreket, og når dere møtes igjen etterpå, sammenligner dere notatene deres og snakker grundig gjennom tankene.

Naturen i seg selv er en god psykolog.

[Gjest Vil være anonym nå]

Gå til fastlegen, få henvisning til psykolog, det er ikke alltid medisiner er løsningen.

Pass på å ikke "mase" på ham, men være der og støtte ham. Selv om du tror at du støtter så kan det faktisk vise seg at han ikke føler at du er der for ham i det hele tatt.

Jeg har selv en mann som har slitt med depresjoner i et år nå, han har vært sykemeldt hele tiden og er nå akkurat begynt på rehabilitering.

Det startet med økonomiske problemer og jobbproblemer. Jeg føler at ting løser seg nå, men han kjenner ikke det samme, for når noe er nøstet opp i, kommer noe annet han kan deppe over.

Han har gått av og på på medisiner og kommet fram til at han er bedre når han ikke bruker dem, og jeg er enig.

Det vanskeligste er å få forståelse og støtte fra familie og venner. Det har endt med at vi faktisk har mistet alle de (vi trodde var) gode vennene våre fordi de ikke klarer å takle å ha en psyk kompis. Nærmeste familie også har trukket seg unna, som feks. hans og min mor: "Dere er voksne nå, og må klare dere selv". Tenk å si det til sin sønn som akkurat har prøvd å ta liv av seg, og til sin svigerdatter som fant ham og måtte redde ham.

Håper dere klarer å ta fatt på veien sammen, det er tungt, og du må være der for ham en stund. Dette er ting som kan ta tid. Lykke til!