Forholdet til mamma som voksen

[Gjest Bruker - ikke innlogget for denn]

Jeg har valgt å være anonym under dette innlegget, i frykt for at noen som kjenner familien skal kunne kjenne igjen historien og hvem jeg er gjennom mine tidligere innlegg.

Mamma var bare 18 år da hun fødte meg, og jeg er hennes første - av totalt fire. Jeg har alltid tenkt at vi har hatt et godt forhold. I ungdomstiden ble det en del krangling dog, men slik er det vel for mange? Da jeg flyttet hjemmefra som 18-åring hadde jeg hyppig kontakt med mamma, og vi traff hverandre regelmessig for å gå på café, shopping eller bare å snakke. Hun var den jeg kunne ringe til når jeg var forelsket, når jeg var trist eller når jeg bare kjedet meg. Ikke at jeg bare ringte henne, ofte foretrakk jeg å heller ringe venninner - men jeg visste alltid at jeg KUNNE ringe mamma.

De siste to årene har vi imidlertid fått et veldig dårlig forhold. Jeg klarer ikke peke på en enkelthendelse eller en årsak til at det er blitt slik, og aner ikke hva jeg kan gjøre for å gjøre det bedre. Jeg kan ikke lenger ringe mamma når jeg trenger noen å snakke med. Hun er faktisk den siste jeg føler jeg kan ringe. Vi snakkes sjeldnere og sjeldndere, det kan gå måneder - nesten halvår mellom vi har kontakt. Og det selv om vi bor knappe 10 min fra hverandre. Når vi så snakkes ender det alltid i en diskujson som ender av i en krangel. Det slår rett og slett aldri feil, uansett hvor lite innstilt jeg er på å krangle.

Jeg synes dette er utrolig trist, og det plager meg mye. Forloveden min er også plaget av denne "konflikten", og er alltid opprørt etter vi har besøkt dem. Han mener hun behandler meg stygt og at det virker som at hun er ute etter å "ta meg" og vise at hun er bedre enn meg hele tiden. Det er mulig, jeg vet ikke.

Jeg føler at jeg har plaget henne hver gang jeg ringer henne for noe. Som f.eks da jeg ringte og spurte henne om hun ville være med å se brudekjolen min. Da ble hun sint og sa "Tror du jeg har tid til sånt? ". Dessuten holder hun alltid på med noe når jeg snakker med henne, snakker med alle andre samtidig, kjefter på lillebrødrene mine, støvsuger etc. Og jeg ringer ikke akkurat ofte, kanskje hver 6.uke? Det er ikke noe bedre når jeg er på besøk, da setter hun seg aldri ned meg meg/oss - men løper rundt omkring og rydder, vasker, baker, skriver mail eller snakker i telefonen med andre. Hun kommer aldri på besøk til oss og ringer meg heller aldri.

Hun forsøker også å rakke ned på meg. Jeg ringte henne nylig og spurte litt om hvordan svangerskapene hennes hadde vært med tanke på kvalme og trøtthet, ettersom dette ofte går i arv. Da spurte hun om vi planlagte å få barn, hvilket jeg svarte at vi tenkte på, ja. "Det må du ikke finne på! Du kommer til å bli en forferdelig mor, stakkars barn", svarte hun da. På spørsmål om hvorfor hun sier sånt, bare ler hun det bort og snakker om noe annet. Forloveden min reagerer også på at hun alltid skal sympatisere så voldsomt med ham og kommer stadig med utsagn som at "stakkars deg, som må holde ut med henne". Han har faktisk sagt til henne ved et par anledninger at han har det utrolig bra sammen med meg, og at det tvert imot er en fryd å få være kjæresten min, men hun gjentar det stadig likevel. Mulig hun prøver å være morsom, men når ingen ser humoren i det - hva er da poenget?

Kunne nevnt episoder i fleng, men tror dere skjønner litt hva som er problemet. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for at ting skal bedres, jeg føler jeg har prøvd alt! Snakker henne etter munnen om det bygges opp til diskusjon for å unngå kranglene, prøver å få de fleste samtaler vi har til å dreie seg om HENNE og hennes liv, ettersom hun tydeligvis ikke kan fordra å snakke om mitt, har prøvd å snakke med henne om at forholdet vårt er blitt så annerledes (men fikk ingen respons overhode, hun mente det alltid hadde vært sånn og det var ikke noe å snakke om)...

Hverken jeg eller forloveden min liker å besøke henne, og det blir sjeldnere og sjeldnere. Pappa derimot er lett å besøke, og setter seg alltid ned med oss når vi er innom. Han setter mamma på plass innimellom når hun er helt urimelig, men tror ikke han tør å snakke alvorlig med henne om dette - selv om jeg ser på blikkene han sender oss når han er der at han også ser problemet. Hun liker meg bare ikke lenger. Og jeg skjønner ikke hvorfor.

Hva kan jeg gjøre?

[Gjest ei datter]

Inviter henne ut på middag og spør hva som har forårsaket endringen i det gode forholdet du følte at dere hadde en gang. Hvis det er noe du har gjort så er det bedre at hun sier fra til deg enn at du skal gå der og lure.

Min mor og jeg har aldri hatt spesielt godt forhold, det har mange årsaker. Hver gang jeg har forsøkt å ta opp noe med henne så blir jeg møtt med en mur av taushet og så beklager hun seg til mine søsken og så får jeg høre det igjen fra dem. Alt hadde vært mye lettere hvis hun kunne ha gått rett på meg, konfrontert meg hvis det var noe hun ikke likte ved det jeg sier til henne. Men noen liker ikke å ta opp vanskelige ting og bruker heller tiden på å være martyr og komme med små stikk hele tiden.

[Gjest Marlo]

Hvor gammel er moren din?

Kan det ha skjedd noe som hun ikke har fortalt deg?

Mener på ingen måte å skremme deg eller noe, men jeg har sett lignende tilfelle hvor mor fikk kreft og ikke ville fortelle barna sine det. Kampen mot kreften täret på og hun ble rett og slett ufyselig mot de andre rundt seg (i etterkant tror jeg det kan ha värt en måte å gjöre döden litt lettere på for de andre)

Sier ikke at din mor har kreft, men det kan ha skjedd noe annet i livet. Forholdet til din far kanskje? Eller stefar om det er slik?

Det virker jo veldig rart at hun går fra å väre en supermor til noe slikt som det du forklarer her.

Kanskje hun er sjalu på deg? At du får et liv hun kanskje önsket seg?

Eller kanskje bare ditt syn rett og slett forandrer seg over årene som du blir eldre?

Jeg har alltid hatt et greit forhold til min mor, men etterhvert som årene gikk så begynte jeg å se sider av henne jeg rett og slett ikke liker. Nå klarer jeg henne ikke...

[Gjest Gjest]

Hei på deg og min største sympati har du!

Synes du tar dette veldig modent. Jeg hadde også i flere år i min vokse alder et litt anstrengt forhold til min mor, vi kranglet mye og jeg følte hun alltid kritiserte meg. Denne boblen er sprukket nå og det er et par håndgrep jeg har gjort:

Sett fra hennes side kan det hende hun føler:

- at du ikke ringer og besøker henne så ofte lenger og hun skjønner ikke helt hvorfor, men hun er såret og greier ikke snakke om det

- at hun føler hun har mye å gjøre med barn i huset og at hun demonstrer dette ved å ikke ta seg tid til deg når du kommer men med å gjøre alt mulig

- hun misunner deg for hvordan du er og kritiserer deg i stedet for å påpeke hvor god du egentlig er

Du bør tenke at dette er hennes følelser og ikke dine. Forsøk å forstå henne i stedet for å legge all skyld på henne for å ha ødelagt forholdet derer. Gå i det selv, er det noe du signaliserer til henne, ser du litt ned på henne for måten hun oppfører seg på?

Jeg ville forsøkt å legge stoltheten din til side møtt henne på hennes arena. Spør om du kan hjelpe henne med noe, ring oftere, besøk henne oftere, ikke snakk om problemene, men dykk inn i hennes hverdagsliv. Kanskje vil hun få et annet syn på deg om du forsøker å sette deg inn i hvordan hun har det?

Det er klart at hun er den mest voksne og mammaen din og at det egentlig burde være helt omvendt, men av og til må den som faktisk ser hva som er galt gjøre noe med det. Jeg har ihvertfall et helt annet forhold til min mor i dag etter at jeg forsøkte å forstå henne og respekterte henne for den hun er fullt ut. Hun kritiserer ikke lengre og kommer heller med moderlige råd om jeg trenger de.

Håper du forsto hvor jeg ville hen, ikke tenk, hun liker meg ikke lengre (selv om hun har sagt det) tenk heller, hun sier det bare fordi følelesen hennes blokkerer for å tenke klart og handle rettferdig ovenfor deg. Kanskje hun sliter med noe innerst inne som hun er litt sint for?

God klem

[Gjest FruFryd]

Kanskje hun er sjalu på deg? At du får et liv hun kanskje önsket seg?

Virker som det kan være noe der, sjalusi.

Ikke nødvendigvis at du får ett bedre liv en det hun har, men kanskje det har noe med alder å gjøre? At hun er kommet i en slags panikkalder, og ser at du står helt på starten av livet på en måte. Og hun kanskje føler seg "utslitt"

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for svar!

Jeg er 25, mamma er 43. Hun lever et hektisk liv, men velger det i meget stor grad selv. Har tre hjemmeboende gutter, hvorav en med "spesielle behov", 80% jobb og likevel tar hun MINST en etterutdanning per semester, er styreleder i kor og ulike lag, foreldrerepresentant i alt mulig... Så at hun faktisk har det travelt, det har jeg aldri tvilt på.

Jeg var vel egentlig 20 når forholdet vårt begynte å endre seg, men de siste to årene har vært ekstreme. DA jeg bodde hjemme gjorde jeg alltid mye for henne, jeg var gjerne den som vasket huset, laget middagene, hentet guttene i barnehage/skole også videre. Når jeg så flyttet ut, fortsatte jeg å stille opp regelmessig med det jeg hadde anledning til. Det har selvsagt blitt mindre og mindre, iog med at jeg har et eget hus å vaske, en egen middag å lage og studier og jobb tar min tid også. Men hver gang vi er der ute GJØR jeg noe for henne, fysisk. Fra og vaske hele huset til å tømme oppvaskmaskinen. Jeg føler at jeg prøver å sette meg inn i hennes hverdag å møte henne med forståelse, men hun har totalt stengt dørene.

Dette med sjalusi er noe jeg har tenkt litt på selv også. Hun var jo som sagt bare 18 da hun fikk meg, og det var ikke planlagt akkurat. Hun har flere ganger sagt at hun angret på dette, og at det frarøvet henne hele ungdomstiden. Mulig hun er sjalu på at jeg faktisk har hatt en ungdomstid? At jeg er 25 år og ennå ikke har ansvar for andre enn meg selv? Forloveden min tror kanskje hun kan være sjalu på at jeg har en 6-årig utdannelse, og at det er derfor hun stadig kaster seg på disse videreutdanningene sine. Det skal dog sies at vi arbeider innen totalt ulike fagfelt, og mamma har aldri vist noen interesse for det jeg studerer. Tvert imot. Men kanskje hun er sjalu på statusen, på lønnen, på alt det fører med seg?

Men hva gjør jeg da? Om hun er sjalu på meg? Jeg prøver alltid å si fine ting til henne, som at hun fremdeles ser ung og pen ut, at hun er den smarteste damen i mils omkrets, at jeg gjerne skulle vært som henne - osv (Selv om jeg faktisk ikke lenger mener det siste der...) HVordan kan jeg få henne til å innse at hun ikke trenger å være sjalu på meg, og heller gleder seg med meg over min lykke?

Jeg tror ikke det har skjedd noe hun holder skjult for meg. Ikke av en slik betydning i alle fall. Selvsagt kan jeg ikke vite 100%, men jeg tviler likevel. Hun har ringt meg én gang i den senere tid. Da hadde hun oppdaget en kul i brystet, og i og med at jeg er lege - valgte hun å ringe meg. Hun ble utredet, og det viste seg å ikke være noe. Men hun ringte faktisk meg, og det tror jeg hun hadde gjort om hun f.eks hadde fått en kreftdiagnose også. At hun og pappa skulle ha problemer i ekteskapet tviler jeg også på, men det er jo ikke umulig. Men gir det henne en unnskyldning for å oppføre seg slik?

Ah. Frustrert.

[Gjest datter]

Vet du, jeg tror din mor er veldig sliten ut fra det jeg leser om hverdagene henne. Og det at du ikke bor der lenger gjør at hun må gjøre mer selv. Og så blir hun litt bitter selv om hun sikkert innser at hun ikke kan tvinge deg til å bli boende hjemme, du må tross alt skaffe deg ditt eget liv. Gjør guttene noe hjemme eller har hun lent seg for mye til deg, det er dessverre slik fortsatt at noen mødre glemmer at guttene faktisk kan ta sin del av arbeidet hjemme.

Hun kan være misunnelig på deg fordi du ikke har noe ansvar i forhold til hennes ansvar. Send henne på en ukes ferie, eller dere to kan reise et sted sammen.