Avtaler som misligholdes av samboer

[Gjest Gjest_jj_*]

Jeg og samboer har snakket mye om hvordan vi ønsker å ha en felles oppdragelse på barnet hans og hvordan vi ønsker å holde andre avtaler.

Bor der på heltid hos dem og passer barnet mye alene. Har barnet ofte mer enn barnefaren selv til tider.

Barnet har funksjonshemning som krever ekstra oppfølging enn andre barn, og har atferdsvansker både i skole, hjem og på fritiden. Dette med for eksempel med rutiner osv er svært viktig for dette barnet..Og at man kan stole på det vi voksne sier.

Ofte er det slik at samboer ''glemmer'' dem avtalene vi har lagt for dagen.

Jeg føler han noen ganger bruker det som en unnskyldning også for at han ikke holdt avtalene sine.

Han godkjenner andre avtaler med andre utenom å høre med meg (hvor jeg er med i avtalen osv...) Dette kan han dessuten gjøre midt foran meg og.

Jeg sier selvfølgelig ifra at jeg misliker og det er irriterende at vi har satt et felles mål om å holde våres avtaler og plikter osv.

Dette med å holde avtaler skjer gang på gang på gang på gang....

Det kan være alt fra små avtaler til store avtaler.

Det at samboer er veldig impulsiv gjør det ikke bedre.

Jeg skønner ikke hvordan jeg skal få han til å holde avtalene vi setter oss.

Dette gjelder i stor grad med barnet hans.. Og ikke minst de avtalene vi setter for oss selv forholdet mellom meg og min samboer oss i mellom når det gjelder avtaler for kun oss.

Jeg har snakket med samboer mange ganger og nevnt det vi er enige om begge to. Han bekrefter også dette gang på gang på gang at, ja vi skal alltid holde avtalene våres.... Dessuten er det særdeles viktig for meg og at jeg vet hva jeg har å forholde meg til i det daglige. Med mange slike brutte avtaler.......... så går det på irritasjonen løs... Jeg er lei av å være en mamma som flyr og må passe på både samboer og hans sønn. Alt dette surret gjør så jeg selv ikke greier å huske mine egne avtaler i forhold til andre p.g.a jeg blir så sliten av å passe på at samboer skal holde sine avtaler i forhold til barneoppdragelse og ellers...

Ved å for eksempel ikke holde sine avtaler blir det dessuten vanskelig for barnet og stole på det vi sier, noe vi hører ganske ofte fra barnet selv....

Er det noen som har noen råd?

Jeg holder på å koke opp av irritasjon....

[Kvelerslangen]

Dette hørtes veldig slitsomt ut!

Får inntrykk av at du tar mer ansvar for oppdragelsen av sønnen hans enn dere kanskje er klar for. Og at du prøver å oppdra samboeren din i tillegg. Hvis samboeren din synes at du tar over styringen, er dette kanskje hans måte å vise det på - ved å bryte og endre avtaler?

Ville det ikke vært bedre for deg og dere om du slakket litt på kravene, ved å redusere antall avtaler, og la far ta mesteparten av ansvaret? Det er da ikke riktig at du skal ta mer ansvar for sønnen hans enn det han selv gjør?

[Gjest TS]

Nei jeg er enig i at jeg ikke skal ta mer ansvar for sønnen en det faren gjør.

Men det er dette med avtaler som er viktig å holde. Jeg har prøvd og senke på kravene, men jeg ser jo at sønnen da lurer faren sin ganske ofte trill rundt.

Igjen og igjen og igjen er rutiner viktig p.g.a funskjonshemmingen til barnet.

Og hvis vi ikke holder rutinene går det ut over hele familien med mye frustrasjon osv, p.g.a barnet da ikke respekterer våres autoritet som voksne og ønsker gjerne og ta over styringen i hjemmet. Barnet tenker også at da er det ikke så nøye at det ikke selv holder avtalene vi gjør med barnet, og hele tiden begynner barnet da og teste grensene våres for å se hva reaksjoner vi får.

Selv om vi gjør mye positive ting så skal barnet på en eller annen måte greie å ødelegge den positive stunden med å slite oss ut ved å teste grensene enda mer.. Det er ikke så koselig lenger å finne på hyggelige ting med barnet p.g.a all testingen av grensene, respektløsheten ovenfor oss osv.

Dette er utrolig slitsomt. for oss Det sliter selvfølgelig både på meg og samboer (far til sønnen). I begynnelsen slet det mest på samboer, p.g.a barnet maser mest på sin far.... Det er masing fra morgen til kveld omtrent ganske ofte. Nå har det smittet over til meg p.g.a når barnet sliter faren sin ut blir det ingen hyggelig tilværelse å være nærme i hjemmet etter barnet har lagt seg. Alt må være stille, ingen kan prate og man suges tom for energi, p.g.a samboer prøver og få tilbake humøret i løp av kvelden. Mye p.g.a utbrenthet og utslitthet, stadig testing av grenser 100 ganger om dagen osv... Har også gjort meg til en mindre glad person enn før.

Det er viktig for denne familien at vi har et sundt familieforhold da barnet i tidligere alder har gått glipp av dette.

Samboer har ikke hatt et sundt liv tidligere heller så det kan nok hende han sliter litt p.g.a det. Han jobber aktivt på sitt område der han sliter.. Det står kjempe respekt av det begge har greid og opparbeide seg, både far og sønn.

Men når alt kommer til den vanlige hverdagen og man skal leve sammen som en familie er det viktig med disse avtalene igjen. Ikke skal man både være familie men man skal også fungere som samboerpar, kjærester, familie, forhold mellom meg og sønnen til faren, forholdet mellom sønnen og faren.

Jeg er utrolig glad i samboer.... Men innimellom føler jeg barnet funskjonshemming og stadig testing av grenser, konstant masing, hyperaktivitet osv, og samboer sin evne til å ikke holde sine avtaler, gjøre så jeg føler meg verdsatt i denne familien osv, snart setter en stopper for forholdet våres.

Jeg ønsker overhodet ikke dette.... Sitter ofte og gråter når jeg er alene p.g.a jeg er redd for å miste det jeg holder så kjært. Jeg er glad i sønnen hans og... Men finner vi snart ikke løsning på problemene så må jeg gå. For dette sier helsen min klart ifra om ikke går over tid.

Kan imidlertidig legge til at vi har meldt oss opp i terapi og at vi begge er villige til å arbeide for det.. Men det er så en kamp å måtte være ''mor'' for både samboer og sønn... Føler meg noen ganger rett og slett som ei ''mor'' fremfor samboer/kjæreste til min kjære...

Uff jeg føler meg så frustrert og ikke minst at jeg holder på å bli gal!

[Susan Sto Helit]

Jeg tror i forkant av denne terapien, at du skal tenke litt over hva slags følelser og tanker du får av denne situasjonen du er i.

Det viktigste er jo at du får hjelp av en tredjepart til å få samboeren din til å forstå hva du føler, og hvorfor.

At ting som han kanskje gjør i beste mening, faktisk får deg til å føle deg lite verd, og ikke som en person med innflytelse.

Si klart ifra om at du faktisk ikke kan fortsette å leve sammen med han hvis dette ikke endrer seg drastisk.

Dere må bli likeverdige her, og for barnets skyld må dere også støtte hverandre i hverandres avgjørelser, og selvfølgelig holde de avtaler som gjøres.

[Gjest Gjest]

Nei jeg er enig i at jeg ikke skal ta mer ansvar for sønnen en det faren gjør.

Men det er dette med avtaler som er viktig å holde. Jeg har prøvd og senke på kravene, men jeg ser jo at sønnen da lurer faren sin ganske ofte trill rundt.

Igjen og igjen og igjen er rutiner viktig p.g.a funskjonshemmingen til barnet.

Og hvis vi ikke holder rutinene går det ut over hele familien med mye frustrasjon osv, p.g.a barnet da ikke respekterer våres autoritet som voksne og ønsker gjerne og ta over styringen i hjemmet. Barnet tenker også at da er det ikke så nøye at det ikke selv holder avtalene vi gjør med barnet, og hele tiden begynner barnet da og teste grensene våres for å se hva reaksjoner vi får.

Selv om vi gjør mye positive ting så skal barnet på en eller annen måte greie å ødelegge den positive stunden med å slite oss ut ved å teste grensene enda mer.. Det er ikke så koselig lenger å finne på hyggelige ting med barnet p.g.a all testingen av grensene, respektløsheten ovenfor oss osv.

Dette er utrolig slitsomt. for oss Det sliter selvfølgelig både på meg og samboer (far til sønnen). I begynnelsen slet det mest på samboer, p.g.a barnet maser mest på sin far.... Det er masing fra morgen til kveld omtrent ganske ofte. Nå har det smittet over til meg p.g.a når barnet sliter faren sin ut blir det ingen hyggelig tilværelse å være nærme i hjemmet etter barnet har lagt seg. Alt må være stille, ingen kan prate og man suges tom for energi, p.g.a samboer prøver og få tilbake humøret i løp av kvelden. Mye p.g.a utbrenthet og utslitthet, stadig testing av grenser 100 ganger om dagen osv... Har også gjort meg til en mindre glad person enn før.

Det er viktig for denne familien at vi har et sundt familieforhold da barnet i tidligere alder har gått glipp av dette.

Samboer har ikke hatt et sundt liv tidligere heller så det kan nok hende han sliter litt p.g.a det. Han jobber aktivt på sitt område der han sliter.. Det står kjempe respekt av det begge har greid og opparbeide seg, både far og sønn.

Men når alt kommer til den vanlige hverdagen og man skal leve sammen som en familie er det viktig med disse avtalene igjen. Ikke skal man både være familie men man skal også fungere som samboerpar, kjærester, familie, forhold mellom meg og sønnen til faren, forholdet mellom sønnen og faren.

Jeg er utrolig glad i samboer.... Men innimellom føler jeg barnet funskjonshemming og stadig testing av grenser, konstant masing, hyperaktivitet osv, og samboer sin evne til å ikke holde sine avtaler, gjøre så jeg føler meg verdsatt i denne familien osv, snart setter en stopper for forholdet våres.

Jeg ønsker overhodet ikke dette.... Sitter ofte og gråter når jeg er alene p.g.a jeg er redd for å miste det jeg holder så kjært. Jeg er glad i sønnen hans og... Men finner vi snart ikke løsning på problemene så må jeg gå. For dette sier helsen min klart ifra om ikke går over tid.

Kan imidlertidig legge til at vi har meldt oss opp i terapi og at vi begge er villige til å arbeide for det.. Men det er så en kamp å måtte være ''mor'' for både samboer og sønn... Føler meg noen ganger rett og slett som ei ''mor'' fremfor samboer/kjæreste til min kjære...

Uff jeg føler meg så frustrert og ikke minst at jeg holder på å bli gal!

Kva slags fungsjonshemning er det gutten har? ADHD? Kan far ha same greia sidan han ikkje klarer å holde avtaler?