Redbird sitt prøveeventyr!

[Redbird]

Jeg føler med deg kjære. Å tenker kjempemasse på deg! Slaget er jo heldigvis ikke slått enda da! Jeg trur det letteste for meg hadde vært å tenkt, at vi kan fortsatt klare det, det er fortsatt håp. Å at vi bare skulle hatt en pause, til å bare være oss, for så å prøve igjen senere. ( Å ha sex regelmessig å bare kose oss. Ikke tenke eggløysning eller noe), så hvem vet, kanskje klarer dere det selv Det er som de sier, når du minst venter/tenker på det. Så skjer det

Jeg krysser alt jeg kan, for at det skal klaffe for dere, på den ene eller andre måten! Det fortjener dere, virkelig!

Jeg har en back-up plan til deg... spar dere opp penger, eller spill på lotto.. eller ran en bank

Og så dere dere et sabbatsår... hvor dere reiser til tja... f.eks en karibisk øy, og bare lever det glade liv. Laaate dager, deilige morgener, masse kjærlighet og glede og god mat... Og masse het elskov såklart! Innbiller meg at det kunne blitt baby på gang ut av noe sånt...(dere skulle IKKE tenkt på å lage baby altså, bare gjort det)

Du har jo sagt at du ikke kan gi opp, du må tro det er håp. Og det ER håp, det er bare til å se på andre som har vært heldige.

Mislykka forsøk ligger nå bak deg. Hva ligger foran deg?

Dere har begge helt rett, men det er mange aspekter ved dette som er vanskelig:

Ikke tenke på det; Jah, den er lett du! Uansett hvor mye man prøver å IKKE tenke, så tenker man. Det går bare ikke bort.

Bare fordi man har lyst: Joda, klart det går, men - se punkt over. Vanskelig!

Sabbat-år/reise: Nettopp dette har vi jo gjort. Altså...ikke reise bort i ett år, det vil vi ALDRI få råd til Men det er over et år siden forrige forsøk og 2012 brukte vi på OSS! Ingen prøving, ingen styring. Vi reiste til Dublin i mars og Venezia i august, midt i mellom var vi på bilferie i Sverige og lekte cowboys! (ikke spør... ) Dette har jo vist seg å ikke hjelpe stort...

Nå skal vi på en måte prøve dette igjen, men med hjelp fra akupunktur. Her, igjen, blir det vanskelig å IKKE tenke på det. MEN! Vi skal prøve å ha fokuset på boligjakt!!

Og nei, jeg gir ikke opp! Kan jo ikke det, når Manden DAGLIG sier at han ikke gir opp!

"Det er ikke over før "the fat lady sings"....så jeg må be moren din om å ikke synge med det første."

[pusilus]

"Det er ikke over før "the fat lady sings"....så jeg må be moren din om å ikke synge med det første."

Han manden din altså, jeg gir meg ende over

Skal be noen mødre her også om å slutte å synge

[Citrus]

Har akkurat brukt noen timer på å lese gjennom hele prøverdagboken din og ønsket så innmari at drømmen om et barn skulle gå i oppfyllelse i løpet av disse 100 sidene.. Det må være en påkjenning og en sorg jeg ikke er i stand til å sette meg inn i, men dere virker som et fantastisk sterkt par! Ønsker dere alt godt videre:)

[Redbird]

Har akkurat brukt noen timer på å lese gjennom hele prøverdagboken din og ønsket så innmari at drømmen om et barn skulle gå i oppfyllelse i løpet av disse 100 sidene.. Det må være en påkjenning og en sorg jeg ikke er i stand til å sette meg inn i, men dere virker som et fantastisk sterkt par! Ønsker dere alt godt videre:)

Citrus! Du er fantastisk ene og alene fordi du har lest igjennom HELE dagboka mi...

Vi håpet vi også...Hadde virkelig håpet av side 100 skulle være fyllt med glede og rosa skyer....

Takk for fine ord. Er ganske utrolig at vi i bunn og grunn har blitt sterkere sammen og ikke sklidd fra hverandre...!

Men det er ikke over.... Vi gir ikke opp...!

Endret 12. oktober 2012 av Redbird

[fionel]

SÅ bra å høre at du ikke gir opp! Og så utrolig flott at dette har gjort dere sterkere sammen <3 Det er viktig i sånne situasjoner

[Redbird]

ENDELIG har jeg fått mens igjen. Tok nesten fire uker det! Selv etter 4 runder er det første gang det har tatt SÅ lang tid!! Må være Lutinus som gjorde det. Før har jeg jo brukt Crinone.

Jaja. Så er man her igjen da....

[honning]

[pusilus]

[boobla]

innom å lusker fortsatt. Synd å se dere ikke har lyktes enda.. Ha ei fin helg!

[fionel]

Da har jeg lest hele dagboken din fra side 1... Og jeg vil kun gi deg en stor klem <3 Du er nok ett av de sterkeste menneskene jeg har hørt om på evigheter!! Jeg håper og tror det virkelig vil lykkes for dere tilslutt.. Enten på den ene eller andre måten

[Redbird]

fionel: Takk...! Det var vakkert sagt av deg...! Føler meg ikke sterk, men skjønner jo at det må ligge et ur-instink i meg...

Update: Fremdeles ikke gravid. SHOCKINGLY ENOUGH...hah...

Har gått til akupunktur sammen med Manden en stund nå og sist mandag begynte jeg med fotsoneterapi også, på oppfordring fra akupunktøren min (en gammel familievenn, så han prøver litt ekstra for vår skyld...!) Han har en kollega som jobber med det og han, etter halvtimen på mandag, at det kunne virke som om det satt "problemer" i livmoren min. At energibanene var tette og at det ikke var balanske slik det skal være. Har LITT tro på at han kanskje kan hjelpe, i samarbeid med nålene!

Akupunktøren min fortalte at han hadde en dame som hadde operert vekk høyre eggstokk og venstre eggleder og som hadde fått beskjed av legene at hun ALDRI kunne bli gravid. Det var fysisk UMULIG.

Så gikk hun 6 måneder til fotsoneterapi og ble gravid. Legene kunne ikke tro det!!

Så, jeg håper...jeg er motakelig for slik energi, såh, NÅH..!

[Nuttapia]

Hvordan går det med Redbird og akupunkturen?

[Redbird]

Min reise. Mitt fall. Min sjel. Min blottleggelse.

Det hele begynte vel i april 2009. Da mannen min og jeg bestemte oss for at vi ville ha barn sammen. Eller, jeg fant ut at jeg var klar for å få barn, etter en liten åpenbaring, men det er en annen historie. Det va umiddelbart vekk med p-piller og inn med telling av dager og notering av sykluser. Vi var ved godt mot og ingenting er vel så morsomt som å lage barn? Jeg ordnet meg profil på kvinneguiden sitt forum hvor jeg fikk masse gode råd og tips fra andre prøvere og tidligere prøvere.

I mai (tror jeg) 2010 bestemte vi oss for å ta en test av mannen min fordi han heletiden var overbevist om at han ikke kunne få barn på grunn av epilepsien han hadde som barn og den sterke medisinen han gikk på, ganske lenge. Vi var ikke negative, men syntes det var greit å få det sjekket. Vi dro til Dr. Purvis sin privatklinikk i Oslo, test ble avlagt og vi fikk beskjed om å vente på svar via brev. Vi ventet ganske lenge. Er ikke sikker på hvor lenge.

Så kom brevet. Nedtur nummer 1. Mannen min åpnet det mens jeg var et annet sted i leiligheten og da jeg kom tilbake til stua satt han lamslått og stirret i gulvet. Jeg spurte frenetisk hva som var galt og det slo meg ikke at det var Brevet, før han tomt pekte mot det der det lå på skrivebordet hans. Jeg leste det. Og kollapset på gulvet. Ingen av oss visste hvem som skulle trøste hvem, vi var begge sønderknuste. Det var ingenting positivt i brevet. Liten sjanse for unnfangelse på egen hånd. Dårlig antall. Dårlig kvalitet. Ingen håp. Ingen.

Vi fikk dratt oss opp igjen og tok kontakt med fastlegen over sommeren. Egentlig er tidsgrensen før man blir henvist til sykehus og IVF 2 år, men legen var snill. Han skulle sende søknad. Vi tok blodprøver og tester, fylte ut papirer og ventet. Blodprøvene var OK og søknader ble sendt.

Vi trengte ikke vente så lenge, allerede i september var i satt opp til infotime på Rikshospitalet.

Det var en skremmende opplevelse. På en positiv måte. Å sitte der, med tre andre par og bli vist hvilke behandlinger de bruker og hvordan de utføres. Å bli vist rundt på avdelingen hvor så mange andre sitter og er MIDT oppi det hele. Det ble veldig virkelig.

Hvordan tiden forløper videre er noe uklart. Vi hadde vel vår første ICSI i slutten av 2010. Et egg inn, tre på frys. Kryssede fingre. Høye håp. Stort fall.

Så, ikke lenge etter, et frysforsøk. To egg inn. Som endte i ingenting.

Andre forsøk i senhøsten 2011 eller tidlig 2012, tror jeg. Ingen på frys denne gangen. Kun ett egg inn. Ingen suksess.

Vi orker ikke mer. Kroppen min makter ikke mer. Vi tar pause. Vi vil bruke 2012 til reise og kos og oss. Det gjør vi også. Vi reiser både til Sverige og vår ynglingspark og ikke minst til Venezia. Den beste ferien i vårt liv. Alt er godt og humøret stiger og håpet vokser. Igjen. Dette skal gå bra.

Siste forsøk. September2012. Lang regime med medisiner. IGJEN. Det tar på. Kraftig.

Vi var så optimistiske. Men denne gangen gikk det ennå dårligere. To egg inn, men ingen på frys. Det var det. Siste forsøk. Ingen nye sjanser. Disse to. Det sto på disse to.

Nei.

Ingen positiv test. Ingen positiv blodprøve. Verden min faller sammen. Alt blir svart og tomt. Jeg gråter til jeg er sår. Verden har stoppet opp. Jeg kan ikke bli mamma.

Vi må inn til avsluttende samtale med legen. Grusomt. Å sitte der og se på 50/50 gravide og håpefulle. De ser på meg. Jeg klarer ikke la være gråte. Kanskje skjønner de det. At hos disse er håpet ute. Ingen mer hjelp å få fra Rikshospitalet.

Ordene til legen er tomme. “Overflate-prat.” En gjennomgang av alt vi allerede har gått igjennom og vet. Råd. Tomme råd. Gå privat. Men vi er ikke rike. Vi har ikke 60 000,- å legge ut. Vi kan ikke. Et klapp på skulderen. Et lykke til. Papirene på to vonde år i hånda. Adjø.

Jeg klarer ikke hverdagen. Legen sykemelder meg i en måned. Råder meg til å snakke med noen. En psykolog. Jeg har ikke råd. Ikke nå lenger. Hver krone er spist opp. Vi lever fra hånd til munn. Vi to. Fremdeles. Jeg tror jeg klarer meg. Tror jeg er forbi det. Og det er jeg sikker også. En stund.

Eneste vi kan prøve nå er alternativ behandling. Mannen min har lenge gått til akupunktur for hans dårlige kvalitet og det har vist seg å hjelpe. Jeg starter jeg også, på oppfordring fra akupuntøren. Han har gode erfaringer, sier han. Så jeg gjør det. En gang i uken, sammen med mannen min. Så anbefaler han fotsoneterapi i tillegg. Så jeg prøver det også. Smertene er ubeskrivelige. En ting er nåler i halve kroppen, en annen ting er å bli klemt på veldig ømfintlige steder på kroppen du ikke engang visste du hadde. Dette sliter like mye på kroppen min som medisinene gjorde. Jeg er utmattet, øm, sliten, sår. Humøret går opp og ned. Så tester vi ph-verdien i kroppen. Den viser seg å være veldig sprikende. Vi matcher ikke i det hele tatt! ‘Ikke rart det ikke har gått’ – sier terapeuten. Jeg blir rådet til å ta kosttilskudd for å balansere ut min sure ph. Jeg gjør det. Jeg gjør alt. Unødvendig å si; pulvere jeg må ta smaker grusomt. Det verste jeg noen gang har tatt i min munn. Jeg kaldsvetter mens jeg står over vasken og prøver å tvinge det i meg, men tilslutt, etter en halvannen uke, gjør jeg ikke annet enn å brekke meg – av lukta. Jeg klarer ikke mer. Så alternativet er piller. Max dose? Sånn ca 16 piller om dagen. Men det har jo en effekt. Ph-verdiene balanseres ut med mannens nøytrale og det er fremdeles håp.

Men nå er jeg sliten. Mer sliten enn jeg klarer å beskrive. Jeg gråter ved den minste ting. Tårene ligger der, under øyelokkene og lurer, hele tiden. Jeg får ikke puste. Musklene strammer rundt brystkassa. Det gjør vondt. Veldig vondt. Jeg sover mer og mer urolig. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Jeg tror jeg har glemt ting, selv når jeg faktisk ikke har glemt det.

Jeg ser ikke lys i horisonten.

‘Det ordner seg!’

‘Ikke tenk på det!’

‘Ikke fokuser på alle andre som får det til!’

‘Adopter da vel!’

‘Det hjelper ikke å gå rundt å gråte!’

‘Det ordner seg for snille jenter.’

‘Du er heldig! Du kan jo sove lenge i helgene!’

‘Reis bort en stund!’

Et nakkeskudd til hver av dere.

NO IVF-TREATMENT – NO OPINION.

Hører jeg noe av dette, eller mer til,en gang til så mister jeg all normal hjerneaktivitet. Da blir jeg hundre prosent gal. Jeg hater disse menneskene. Virkelig. Velmenende råd, men så grusomt dårlig plassert! Jeg trenger ikke deres “gode råd”! Det er nemlig ingen gode råd å gi! Med mindre noen overleverer en million i tusenlapper så vi kanskje kan klare å gjennomføre private IV forsøk, eller søke om adopsjon så kan dere bare holde dere langt unna. Jeg trenger ingen klapp på skulderen eller trøstende ord. Jeg trenger ikke sympati.

Jeg trenger “closure”.

Jeg trenger hjelp til å innse at dette er det. “This is it.”

Jeg klarer ikke det alene. Jeg er ikke i stand til å si til meg selv at jeg må forstå at dette er kanskje slik livet mitt blir.

For skal jeg være i stand til å fortsette behandlinger hos akupunktør og fotsoneterapeut så må jeg det. For akkurat nå er jeg så langt nede i et svart depresjonshull at jeg ikke vet om jeg kan få hodet ut lenge nok til å takle ennå en runde med smerte og fokus på fruktbarhet og hjemme-prøving og piller.

Jeg kjenner at apatien kommer snikende og truer med å stenge ned hele systemet. Jeg er jo halvveis der allerede. Jeg fungerer ikke hjemme, jeg fungerer ikke på jobb. Ting sklir fra meg. Den minste lille ting overmanner meg fullstendig. Jeg skrur kanskje ikke av, men jeg skrur NED veldig mye. Toner ting ut. Orker ikke smile. Orker ikke ta innover meg hva andre forteller.

Jeg kan like greit stirre inn i en vegg.

Hverdagen betyr ingenting lenger, for det som betyr noe er tatt fra meg.

Lidenskapen er borte for det jeg brenner for er slukket.

Jeg trenger hjelp.

Dette er mitt rop om hjelp.

Jeg vil ikke klare å lese igjennom denne for å rette på eventuelle feil. Så dere som orker å lese for bare holde ut med både skrivefeil og den uendelige flommen av ord.

[Nótt]

Kjære Redbird. Jeg har fulgt deg på din lange vei, og nå gråter jeg på dine vegne. Jeg hadde håpet så inderlig at det skulle ordne seg for dere. Nå kan jeg ikke annet enn å gi deg en god

[CathrineMic]

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Ingenting jeg sier, vil gjøre det bedre uansett, det vet jeg. MEN, jeg vil du skal vite at vi er her for deg

Jeg håper du får hjelp. Jeg håper av hele mitt hjerte at det skal klaffe for dere, på den ene eller andre måten. Det er virkelig noe dere fortjener!!!

Det er ikke så mye det går an å si, eller gjøre i en slik setting. Men jeg vil gjerne gi deg en god Og jeg håper, håper for dere!

[Miss I.W.]

Huff! Vet ikke hva jeg skal skrive til deg, annet enn at det er sterk lesning og at det virkelig har vært en tøff vei for dere! Jeg gråter for en fremmed...

[honning]

Tårene renner her også... Og jeg er tom for ord. Håper dagene blir litt bedre snart, du fortjener så mye mer enn dette!! Stor

[Pasjonsblomst]

Stor varm klem til deg, kjære Fuglen!

Og et smil, for det er de som ikke klarer å smile tilbake, som trenger det mest.

Det er harde ord du har fått ned på papiret, om en enda hardere hverdag. Du sier du trenger hjelp, og det tror jeg på. Da kan jeg jo tipse om psykolog, noen form for sorggruppe, eller likesinnede på nett eller i en forening osv. Hvordan har har andre kvinner og andre par forhold seg til barnløshet?

Du har kanskje kjent på det selv, at apati ikke tar deg videre i livet. Tida går, men alt er bare grått og tomt. Tror nok det at for closure så må du tillate deg selv å sørge skikkelig. Tror også at det er bedre å gjøre dette i dialog med noen andre, enn å gruble på ting selv. Slik grubling for seg selv kan fort gjøre en veldig forvirra og deprimert.... Man må få riktig perspektiv på ting.

Du har i flere år nå jobbet mot et mål.... det å bli mamma. Nå må du jobbe mot å IKKE være mamma, det vil si å finne ut hvordan du kan leve et godt liv uten barn. Hva du skal fylle dine hverdager og ditt liv med. Og ikke minst mannen sitt liv.

Kan ikke annet enn å ønske deg lykke til på livets vei videre.

Hilsen pasjonsblomsten med skuddsikker vest for anledningen!

[Pasjonsblomst]

Se for deg et fjell. Et diger og farlig fjell, bratt som bare det og meter på meter med mørk stein. Og isklumper..

Du MÅ klatre opp fjellet. Opp og over. Det er ikke noe for deg i dalen lenger, da det har vært et stort skred og alt du kjenner til der er dekket med stein og grus.

Selv om du hater å klatre, og ikke er noe særlig erfaren på det. Dette blir ditt livs utfordring. Om du bare klarer dette, og kommer deg helskinnet over. Så vil du føle lykke over å ha beseiret fjellet og den bragden det har vært. Men som du gruer deg, du får helt angst av å tenke på dette fjellet. DU vil ikke, du har det helt greit der du er nå, selv om dalen er mørk og sola knapt skinner ned på deg.

Underveis vil du ha lyst til å gi opp, og flere enn en gang vil du få lyst til å klatre ned i gjen. Helt ned i den mørke dalen du kom fra. Det krever mindre å gå ned enn å gå opp. Du er sliten. Men du har så lyst å overvinne dette fjellet, du KAN innerst inne, du tror du kan klare det.

Når du er på toppen er du fullstendig utmattet, det var en utrolig slitsom reise! Men nå ser du utsikt.. du ser et helt nytt landskap. Og sola skinner på deg. Det føles godt, selv om du er tungpustet.

Veien ned går mye lettere, selv om det er fare for å falle og skli. Du må trø varsomt og nyte turen og utsikten ned. Jo nærmere du er å komme ned, jo raskere og kjekkere er det.

Og husk, turen over fjellet blir mye lettere og morsommere dersom du har med deg en partner på veien.. Så slipper du å være alene, men kan få litt hjelp og støtte underveis.

Lykke til på turen!

[Pupsilure]

Kjære søte Redbird Du er vanvittig tøff som blottlegger deg slik. Jeg tenker det er første steg på veien mot å få det bedre. Ikke hold ting inne, få det ut! Det er tydelig at du har det vanskelig, og jeg vil også anbefale deg å snakke med noen, en psykolog kanskje. Mannen min har gått til psykolog den siste tiden, og jeg har vært med noen ganger, og det har hjulpet utrolig mye! Tenker på deg! :klemmer: