Hvordan bli et bedre menneske?

[kaprifolen]

Føler meg litt teit nå, men trenger å lette hjertet mitt litt...

Saken er den, at jeg har en innstilling til livet på at jeg vil være et best mulig menneske. Jeg prøver å være en god venn, og for å si det enkelt, så er utgangspunktet mitt at jeg vil gjøre det for andre som jeg ofte har savnet at folk har gjort for meg...

Jeg husker viktige og mindre viktige hendelser, ønsker lykke til/spør hvordan det gikk, og interesserer meg virkelig i mine venners ve og vel.

Jeg er utadvendt og blid, og prøver så godt jeg kan å stille opp når mine venner trenger meg.

Saken nå, er det at jeg blir så utrolig trist når det viser seg at jeg på en måte "ikke får noe igjen" for innsatsen min...

Og jeg føler for å påpeke at jeg er ikke en sånn som husker ting for å få skryt for det, jeg gjør det fordi jeg virkelig bryr meg... Jeg tar initiativ til å ta kontakt hvis det er lenge siden sist, osv. Men det er liksom ingen som gjør det samme mot meg... Forholdet til min såkalte bestevenninne har svunnet henn... Etter at jeg flyttet var det kun jeg som ringte, og da jeg fant ut at jeg ikke ville ringe henne igjen før jeg hørte noe tilbake, så... Vel, det er nesten et år siden, og hun har ikke tatt noe kontakt annet enn å svare på bursdagshilsnenen jeg har sendt til barna hennes. Og allikevel snakker hun om at hun synes det er så trist at kontakten mellom oss har dabbet av. Uten at hun gjør noe for å holde det vedlike!

Jeg gransker meg selv opp og ned, og har funnet ut at det må jo være meg det er noe feil med.. Jeg har slitt skikkelig med å få et nettverk her jeg har flyttet nå. Trodde endelig jeg hadde funnet et skikkelig bra miljø, men etter et par uker med masse å gjøre, sykdom etc, så merker jeg jo fort at det er jo ingen som "savner" meg for å si det sånn...

Jeg er så trist og lei meg, og skulle bare ønske jeg kunne føle meg som et verdsatt medlem av en vennegjeng. Føle at jeg betydde noe for noen! Annet enn akkurat der og da hvor jeg har sagt/gjort en ting noen andre trenger.

Noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre? Jeg har lurt litt på om det faktum at jeg er utadvent og sånn, kanskje gjør at jeg virker selvsentrert, men jeg prøver så hardt jeg kan å jobbe for å endre det! Også sliter jeg en del med sykdom i perioder. Når folk spør hvorfor jeg ikke "kom ditt eller var med på datt", så merker jeg at jeg kvier meg for å si at jeg har vært syk fordi jeg ikke vil virke sutrete. Men så er det jo på en måte viktig for meg å gi uttrykk for at jeg veldig gjerne VILLE, men dessverre var "indisponert"... Skjønner?

Håper noen kan gi meg litt feedback på dette... Hvordan bli et bedre menneske, og en person folk vil være venner med?

[Solskinn]

Noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre? Jeg har lurt litt på om det faktum at jeg er utadvent og sånn, kanskje gjør at jeg virker selvsentrert, men jeg prøver så hardt jeg kan å jobbe for å endre det! Også sliter jeg en del med sykdom i perioder. Når folk spør hvorfor jeg ikke "kom ditt eller var med på datt", så merker jeg at jeg kvier meg for å si at jeg har vært syk fordi jeg ikke vil virke sutrete. Men så er det jo på en måte viktig for meg å gi uttrykk for at jeg veldig gjerne VILLE, men dessverre var "indisponert"... Skjønner?

Jeg tror ikke dette har med om du er et dårlig menneske å gjøre eller at du virker selvsentrert. Men kan det ha noe med at du ikke tør vise dine svakere sider å gjøre? Jeg merket selv at i det jeg ble mer ærlig og turte å vise mer av de negative sidene mine så ble også vennskapene mine bedre. Før det fremstod jeg som litt for "perfekt" og en del følte rett og slett ikke for å knytte seg til meg på et dypere nivå. Jeg kan nå være efriende ærlig med vennene mine, jeg kan være barnslig, sutrete og grinete og det rare var at når jeg viste disse sidene så ble jeg bedre likt.

Samtidig så har jeg lært at nye vennskap tar lang tid. Jeg har ofte hatt en tendens til å forvente for mye for tidlig, fordi JEG knytter meg veldig lett til andre mennesker. Jeg måtte lære at andre ikke gjør dette like kjappt som meg, og at jeg derfor ikke kan sette mine standarder som utgangspunkt for hva jeg skal forvente av vennene mine. Det kunne faktisk ta opp til flere år før jeg ble virkelig oppriktig savnet i sosiale settinger, mens jeg selv som det var den som automatisk etterlyste andre når de var borte en dag.

Jeg kan nok ikke gi deg stort andre råd enn at du må være tålmodig og tørre å være deg selv med dine positive og negative sider. Du høres selv ut ti å være en veldig god venn, og det vil lønne seg i det lange løp. Ikke gi opp på dem som skuffer deg, de behøver bare litt lenger tid enn deg til å knytte seg like sterkt.

[Gjest Mallan]

[quote

Samtidig så har jeg lært at nye vennskap tar lang tid. Jeg har ofte hatt en tendens til å forvente for mye for tidlig, fordi JEG knytter meg veldig lett til andre mennesker. Jeg måtte lære at andre ikke gjør dette like kjappt som meg, og at jeg derfor ikke kan sette mine standarder som utgangspunkt for hva jeg skal forvente av vennene mine. Det kunne faktisk ta opp til flere år før jeg ble virkelig oppriktig savnet i sosiale settinger, mens jeg selv som det var den som automatisk etterlyste andre når de var borte en dag.

[kaprifolen]

Takk for svar!

Godt å høre at det ikke bare er jeg som knytter meg fort til mennesker...

Det med å vise sine svake sider.. Ja, jeg trodde vel egentlig at jeg gjorde det... Men kanskje ikke på en riktig måte? Jeg kjenner at jeg på en måte føler at jeg er redd for å "kreve oppmerksomhet" hvis jeg forteller om problemene mine og sånn...

Men samtidig har jeg en sånn holdning at hvis ingen snakker om problemer og sånn, så tror vel alle at de er alene om å ha det!? Så jeg er f.eks veldig åpen om at jeg har hatt depresjoner, gått på medisiner og terapi for det, at jeg møtte veggen osv. For da det skjedde med meg, følte jeg meg helt alene! Og hvis jeg er åpen om det, så kan det kanskje hjelpe andre til å føle at de ikke er alene eller unormale...

Men samtidig prøver jeg å være veldig på vakt for å ikke før samtalen over på meg, når målet mitt bare er å vise empati, hvis dere forstår?

Sukk... Skulle ønske jeg var mer selvsikker og avslappet...

[Chakoya]

Kjære ts!

Jeg må bare si at jeg synes det er kjempe flott at du ønsker å stille så utrolig mye opp. Slike mennesker blir man virkelig glad i. Og det tror jeg andre mennesker trenger også.

Hadde jeg vært på den plassen og funnet en som deg, ja da hadde jeg tatt vare på deg for å si det slik.

Desverre er det slik i dag at mange greier ikke vise sin takknemmelighet for det arbeidet man gjør eller at den takknemmeligheten folk greier å vise er for små for forventningene man har om hva taknemmelighet egentlig er.

Derfor er det viktig å kjenne sine grenser for hvor mye man kan gi før det går på ens såre vel.

Tidligere var jeg den du snakket om i stor grad. Ønsket å gi av meg selv til alle. Det var et travelt liv med mye energi ut og lite energi inn.

Men jeg så at folk prøvde å utnytte det litt. Dette såret meg utrolig mye.

Og jeg opplevde også folk som sa at dem synes det var trist vi mistet kontakten, men forventet at det var jeg som hele tiden måtte jobbe meg tilbake og dra på besøk.

Det endte med at jeg satte en grense for meg selv og andre. For å vise at slik er jeg, dette tåler jeg og dette tåler jeg ikke. Slik vil jeg ha det og slik vil jeg ikke ha det.

Jeg tror det med grensesetting ovenfor en selv kan være svært lurt når man gir så utrolig mye av seg selv uten å få så mye tilbake.

Så spørs det litt om det ligger forventninger om å få noe tilbake. Ja, det gjør det hos mange. Det gjorde det hos meg og. At jeg forventet å få litt tilbake etter alt jeg gjorde. Men sannheten var slik at forventningene ble ofte ikke infridd. P.g.a forskjellige grunner.

Det viktigste for meg og som jeg arbeider med fremdeles er å slutte å forvente for mye. Selv om jeg støtter opp en venn og gjør utrolig mye for andre så kan jeg ikke forvente å få det samme tilbake, litt mindre eller noe annet. Jeg må se an hvert enkelt individ og prøve å glede meg over det lille den enkelte kan bidra med. Om dette er for lite for meg så må jeg da tenke litt på meg selv og mitt igjen.

Ikke vær så hard mot deg selv. Du gjør sikkert en kjempe jobb. Bare lær deg å sett litt grenser for deg selv. Selv den beste vennen må sette en stopp strek innimellom. Jeg tror du gjør det og innimellom, men den er kanskje ikke tydelig nok for deg selv?

Fortsett å vær en god venn. Og jeg synes det er kjempe fint at du prøver og tenker så på å hvordan bli et bedre menneske.

Jeg tror heller ikke det er noe galt i måten du ønsker å være en venn på.

Bare ikke vær for streng med deg selv, og sett grenser for deg selv i forhold til andre.

[Gjest Mallan]

Jeg har en veninne hvor vi begge har snakket en del med hverandre om dette. Begge føler at vi gir mye, er empatiske og forståelsesfulle. At vi gir mye til alle rundt oss, og at vi kanskje ofte ikke får likedann tilbake. Det er som det blir nevnt over, ofte slik at man kan bli litt utnyttet når man er for snill. Men vi har valgt å se på det som at Okei, vi har i alle fall hverandre som vet at vi begge er sånn. Og vi er meget meget flinke på å se hverandre, forstå hverandre, og hjelpe hverandre hvis det skulle være noe. Hvis jeg har et problem jeg sliter med, og er sur/lei meg/deprimert/sint i en måned (!), Så hadde ikke dette vært et problem for henne, fordi hun er såppas empatisk og forståelsesfull. Samme føler jeg ovenfor henne.

hmm poenget er, at ikke alle har det sånn. Jeg har denne ene veninnen som jeg virkelig føler kan forstå hva jeg føler, og som jeg virkelig kan fortelle alt til, og føle at hun faktisk setter seg inn i min situasjon. En person som virkelig er empatisk med store bokstaver! De andre menneskene i samme gjeng er vi veldig veldig glade i, men de har ikke samme tankegang. Og det er noe vi bare har akseptert. De har andre kvaliteter som man kan sette pris på

Vi har snakket med de andre om hvordan vi noen ganger føler at vi kan bli utnyttet av mennesker, og de har sett med egne øyne selv. Så etter hvert har de blitt flinkere til å ikke tråkke over grensene. Men sånt kan ta tid..

[kaprifolen]

Hmmmm... Dere gir mye bra og viktig å tenke på!

Jeg prøver å sette litt grenser for meg selv, ved å f.eks ikke gidde å være den som ringer hele tiden..

Men tungsinnet preger meg allikevel, når jeg begynner å tenke over hva jeg har av venner.

Skulle sånn ønske at noen av mine venner brydde seg like mye om meg som jeg bryr meg om de...

[Gjest Mallan]

fortell dem hva du føler! Det er mitt beste råd tror jeg..

[Chakoya]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver.

Jeg selv kom til den oppfatning av at vennene mine etterhvert var kanskje ikke slik jeg trengte eller troddedem var. Kanskje til og med var det i noen tilfeller meg selv som forventet, håpet osv mer enn det dem kunne gi.

Jeg tok etterhvert et valg om hvem jeg ønsket som nære venner, bekjente osv. I mange tilfeller lærte jeg meg å si nei, selv om jeg ønsket disse menneskene godt. Mine nære venner ble dem som gav meg det jeg trengte mest.

Etterhvert dannet jeg meg et lite livshjul ved å kategorisere litt hvem som hørte til hvor. Slik ble det enklere for meg å forholde meg til disse menneskene.

Jeg synes ikke det er galt å kategorisere mennesker på denne måten når det handler om hvem man ønsker å være med når man kjenner at enkelte mennesker gir mer negativitet til deg enn positivitet.

Selv om jeg valgte dette betyr ikke det at jeg slutter å bry meg om folk.

Jeg bryr meg fremdeles om folk, men jeg plasserer meg slik at jeg kan greie å gi til andre uten at det samtidig skal gå ut over meg negativt.

Dette ved å sette en klar og tydelig grense ovenfor meg selv og ikke minst dem andre der ute som skal ha med meg og gjøre, så dem vet hva dem har å forholde seg til.

Smisking, utnytting, falskhet, lyving, osv ble det stadig mindre av etter det.

Jeg fikk dessuten mer respekt.

Det kan nok hende noen følte seg snytt av min kategorisering, men ja....

Nå handlet det om meg selv for en gang skyld og det jeg kan trives med.

Jeg sa ihvertfall fra til folkene det gjaldt at nå føler jeg det slik og at jeg håper det kan respekteres.

Samtidig lærte jeg og å senke mine forventninger om at selv om jeg gir utrolig mye av meg selv til andre kan jeg ikke forvente det samme tilbake. Jeg burde heller glede meg over dem små gledene faktisk disse menneskene greide å gi til meg om det var det dem greide.

Jeg skjønner deg veldig godt. Det er ikke lett tema man er inne på.

Det må trenes på stadig vekk.

Husk på til slutt at du er bare et menneske du og. Ingen av oss er perfekte

Så ikke vær alt for hard mot deg selv.

Er selv veldig hard mot meg selv til tider og ønsker å være på topp for andre så lenge jeg greier... Men i lengden går det ikke... Toppkjemperene trenger noen ganger pause, grenser, folk på avstand osv dem også. Og dem trenger også folk som viser at noen bryr seg om dem!

Jeg tror ikke det lenger er så viktig (for meg) å være en toppkjemper.

Har et fint lite ordtak:

Lykken

Lykken er nødvendigvis ikke å klatre til topps på lykkestigen,

men å finne et trinn man trives på.

Endret 27. mai 2009 av Chakoya

[Tintin]

Jeg håper det ordner seg for deg

Skal prøve å få skrevet et lenger svar etterpå, men ville bare at tråden din skulle legge seg i mine innlegg så lenge

[Gjest Little Sister]

Ramlet over denne tråden etter å ha googlet litt. Er akkurat som om jeg skulle ha skrevet det selv...