Til menn!

[Villpus]

Hei alle flotte menn der ute (og kvinner som er eksperter)

Jeg vet at dere er ulike og så videre. Men jeg ønsker bare å få høre litt erfaringer fra date-livet. Gjerne litt om hvordan dere er når dere liker en kvinne ekstra godt, hva som skremmer dere, hva dere setter pris på og gjerne noen gode historier.

[Gjest brutal_mann]

Kvinner er håpløse. VIRKELIG håpløse! Men det er bare om du er skrullete nok til å høre på ting de sier.

Aldri stol på en kvinnes ord, se kun på hennes handlinger og vær en bædbåi. Det er alt som skal til.

[Ethereal]

Enig med brutal_mann om badboiz azz.

[Andrelinoge]

Dette er det eg gjør og vet ikke om det er rett

liker en kvinne: Da blir eg litt for "Decent" ergo viser hun altfor mye respekt, putter hun opp på ein pidestall (om noe slikt ord finnes da hmm) Eg trur det aller beste om ho. Er romantiker. Har alltid hatt tru på å finne den rette, ikke ONSs. Men mitt system er utdatert, nu er det "sex and the city" systemet som er i bruk. Pløye gjennom mange menn for ein dag finne den rette. (ikke alle damer gjør det trur eg)

skremmer meg: "bitch shield" + "hard to get", er ikke super jeger tar ein avvisning som ein avvisning, ikke det at ein skal prøve hardere og mer.

Setter pris på Høflighet og vennlighet, og glad personlighet. + å ha interesser utenom bare å feste, og gå på byen å drikke.

historie hmm vet ikke om dere har lyst å høre det da. Kan ta ei som eg fortsatt lurer sjølve på, historie altså. Jobbet på ein arbeidspalss i 9år, var lei fekk permisjon og prøvde meg ein annen plass, på den tida hadde ei jente som eg har kjent og jobbet med i ferier og avogtil i fleire år, i ca 7 år komt att fra skule i oslo (ferdig utdanna).

Begynte å jobbe på den arbeids plassen eg hadde permisjon fra...ei kjempeglad og sprudlandes jente med humor. Og sjølironi. Kvar gong eg kom innom sa hun hei, ho såg meg alltid og vinket. So etter ei stund begynte ho å mase om at eg måtte kome att, ho ville jobbe med meg. Smilte å sa at vi skulle ha dei same vaktene.

Eg drøyde pga av at eg trivdes med arbeidet der eg var, men so kranglet eg med direktøren og han truet meg med "ein gong til so smeller det" som var urettferdig eg gjorde ein bra jobb å drive avdelinga mens min sjef var på ferie, var bare att noen hadde forandret planer for noe over natta og ikke informert meg og eg var under tidspress og vi satte i gang. So eg kom han i forkjøpet og sa opp. Tilbake til min gamle jobb.

Vi flørtet heile tida på jobb (eg går ikke ofte ut på byen), ein kunde sa på spøk foran oss begge til meg at eg flørtet mye med ho. Vart heit i toppen og spurde om eg flørtet for mye og sa eg var veldig flau, og ho smilte og sa (husker ikke helt) det var ikke noe galt i det.

Ho ler og smiler alltid av visakort biletet mitt, men nekter å vise meg sitt (hva er det for noe greie?). Har faktisk mast litt, men ho vært bare vrangare og nu gjør det til eit poeng å unngå å vise det til meg.

Ho ringte ein dag, ho var værfast og forsinket so ho ville at vi skulle byte vakt og vi hadde ein liten prat. Ville vise henne noe so laget facebook profil la ut noen bilete. Sente sms legg meg til når du får tid, + sjekk ut det og det. Vart so skuffet da eg fann ut at ho hadde ikke giddet å sjekke. So eg sa det og ho vart fornærmet. Sa unnskyld og håpet alt var bra. Men nei. Var på ein fest med ho, snakket bare høflig til kvarandre. På byen ungikk eg ho lenge, gikk bort til ho til slutt for å slå av ein prat. "Bitch shield" deluxe, ho var rett og slett kverulerandes og nedlatandes.

Vi skulle på same fest senere , ho var innom jobb fullt festklar for å hente noe, greide ikke å se på meg eingong. Spurde om ho var klar for fest, men ho bare mumlet noe. Hennes mor som skulle kjøre henne spurde om eg ikke snart var klar. Men eg sa eg skulle jobbe litt til og når eg var ferdig gjekk eg nok heim og tar kvelden.

I ca 1-2 måneder gjekk eg på byen og eg gikk aldri bort til henne (ho er alltid ute). På jobb var hun stort sett sur og gretten (iallefall om morningen greidde som regel å smelte henne utover dagen). Spurde eit par ganger om det gikk bra og da begynte hun å skjelve med lippene, og eg skiftet tema for eg var redd hun skulle begynne å grine. Hun tålte ikke spøker lenger. Kunder klagde på at ho alltid var sur. Mange la merke til det.

Eg hadde vært på dalfest og gløymt at eg hadde skyss og tatt bussen. Skyssen ringde og dei høyrde jenter som lo og fniste og alle trudde eg heldt på med dame. Men eg sat bare på buss med noen fnisete jenter. So på mandag kom ein kar på jobb og sa "fekk du deg dame på søndag" Og ho sto rett ved siden. Eg svarde, eg nei hadde bare gløymt eg hadde skyss og tatt bussen. Rett etter 1,5m bak min rygg. begynner ho å snakke med ei arbeidkollega. Om at han der kunden var kjekk. Kva var det han heitte igjen og ho skulle absolutt finne nummeret hans eller no slikt.

Ein dag hadde ho mistet stemmen, den dagen var ekkel for ho såg so sint ut da hun skulle forklare ting til meg uten å snakke viste loser tegn og fing til meg...yeahh wtf. Rett før hun skulle gå heim, kom hun bort til meg, såg ganske bister ut, og eg sa at eg vart lei meg om ho ikke smilte. Det gjorde hun og alt vart bra den dagen.

Gikk vel rundt resten av uka med steinansikt, og til slutt gjorde hun noen hånd tegn alla (joey i friends til meg va fa napoli) og eg svarte kalt med å si "endelig" var litt lei heile greia nu. Gud hjelpe meg so sur og bister ho vart og ho passet på å være nær heile tida å vise meg at ho var sur.

PS ikke spør damer om dei er sure, forda blir dei surere :o)

Ho ringte meg i fylla, og vi sente noen sms framogtilbake. jobb relatert. Endte med at eg spurde om det var eg som gjorde hun so lei og trist. Og eg ville ha den glade arbeids kompisen min tilbake. Og sa at eg synes det var kjekt å gøy å jobbe med ho før men no...ho svarde at ho synes og det er kjekt å gøy å jobbe med meg, men hun var lei byen vi var i det var alt. + andre RL greier.

Fryd og glede, ho vart hyggelig på jobb igjen. Men flørtinga stoppet. Og ein mye gladere og sjarmerandes person. Den gode tonen og spøkinga mellom oss var tilbake. Hun ser meg fortsatt med eingong eg kommer på jobb og vinker og smiler. Men på byen ser hun meg aldri (eg legger merke til henne heile tida), beste beskrivelse er når eg ser henne har hun "1000 yard stare". Sjølv om vi passerer 2m fra kvarandre og eg smiler til henne, ser hun rett fram. Men eg går ofc aldri bort til henne siden, bitch shield er det værste eg veit.

Skjønner godt korfor hun er litt bitch på byen, ho er jo kjempe pen, og plenty av mannfolk etter seg. Ein må jo holde dei unna.

Nå har hun fått seg leilighet i Oslo, flytter so snart hun har jobb, jobber når vi treng hu. Game Over...

Mye tekst gitt uff uff, ja mye min feil her ja fordi eg er tiltaksløs. Og kanskje ikke mann nok?. Men ho er steike fin ho kan få kvensomhelst, so korfor skulle ho gidde å dille med meg hmm. Gud for ein taper eg er,,,,jaja iallefall trives eg som "geek". Mye kjekt på fri tida.

[Gjest Gorgonzola]

Kvinner er håpløse - definitivt, og den viktigste grunnen til at jeg gidder å leve.

Men - det er en spesiell ting som er skikkelig dirty: Kvinners eventyrlige evne til å huske hva en mann har sagt f.eks. sommeren 2003 og så konfrontere stakkaren med dette sommeren 2009, det er dirty triks altså, og det som gjør oss menn så inni h...... frustrerte over dere. Skam

[Villpus]

Å svarte!!! Vi er virkelig håpløse :gjeiper: , hehe. Ikke kan vi gi direkte hint, eller droppe hele hint-greia. Vi svinger i humøret som himmel og helvete og forventer at dere skal skjønne nøyaktig hvorfor til enhver tid. Og på toppen av det hele husker vi alle tingene dere har gjort, eller skulle ha gjort, men ikke søren om vi husker hvor mye krangling det blir hver gang vi tar det opp.

Akkurat nå er jeg lykkelig for å være en kvinne som ikke har bedre hukommelse enn en gullfisk med alzheimer....

[Gjest hogwash]

De fleste kvinner er håpløse ja. Noen av tingene som plager:

- Dramaqueens

- Krav om superkrefter (som tankelesing)

- Absurde humørsvingninger

Klart, noen få positive sider finnes det, men skulle dønn ærlig ønske at jeg tente på menn, så jeg slapp å lete etter nåla i høystakken (den berømmelige normale, fornuftige kvinnen)

[TVA_Oslo]

De fleste kvinner er håpløse ja. Noen av tingene som plager:

- Dramaqueens

- Krav om superkrefter (som tankelesing)

- Absurde humørsvingninger

Klart, noen få positive sider finnes det, men skulle dønn ærlig ønske at jeg tente på menn, så jeg slapp å lete etter nåla i høystakken (den berømmelige normale, fornuftige kvinnen)

Kuren til dette er vel en wall slam og 2 fingere inn, og ansiktsslikking Da holder de alltid kjeft

[Gjest KateW]

Kvinner er håpløse - definitivt, og den viktigste grunnen til at jeg gidder å leve.

Men - det er en spesiell ting som er skikkelig dirty: Kvinners eventyrlige evne til å huske hva en mann har sagt f.eks. sommeren 2003 og så konfrontere stakkaren med dette sommeren 2009, det er dirty triks altså, og det som gjør oss menn så inni h...... frustrerte over dere. Skam

Så du mener at å trekke fram utsagn brukt i tidligere debatter ikke er lov i eksisterende kommunikasjon, eller argumentasjon for å underbygge et poeng? Shame!

[Gjest postsekk]

Kan jeg få si at kvinner er håpløse selv om jeg er en selv? Nå synes jeg menn kan være rimelig borti natta de og da, bare så det er sagt..

[Gjest Gjestdeluxe]

Mye tekst gitt uff uff, ja mye min feil her ja fordi eg er tiltaksløs. Og kanskje ikke mann nok?. Men ho er steike fin ho kan få kvensomhelst, so korfor skulle ho gidde å dille med meg hmm. Gud for ein taper eg er,,,,jaja iallefall trives eg som "geek". Mye kjekt på fri tida.

Herregud...det høres ut som om du har planlagt videre løp, ja.

[yoga]

For en herlig tråd!

Ja, kvinner er håpløse! Og jeg tror vi jammen meg er litt herlige inniblandt all den håpløsheten vår Innimellom..

Glad jeg ikke er mann jeg, som faktisk må prøve å holde ut med oss.

For er det ikke litt sånn da, medkvinner, at jo tryggere vi er på mannen, dess mer får han oppleve av alle være humørsvingninger og analyseringer fra x-antall år tilbake?

Såklart ikke hele tiden, men ofte nok til at det kan legges merke til

[Villpus]

For en herlig tråd!

Ja, kvinner er håpløse! Og jeg tror vi jammen meg er litt herlige inniblandt all den håpløsheten vår Innimellom..

Glad jeg ikke er mann jeg, som faktisk må prøve å holde ut med oss.

For er det ikke litt sånn da, medkvinner, at jo tryggere vi er på mannen, dess mer får han oppleve av alle være humørsvingninger og analyseringer fra x-antall år tilbake?

Såklart ikke hele tiden, men ofte nok til at det kan legges merke til

Haha, helt enig der!!!!

Når vi er nyforelska og usikre på partneren, så er vi så søte. hjelpsomme og forstår oss ihjel. Men når det er over....ja, da vet vi posisjonen vår og ser ingen grunn til å servere det rosa bildet han har av oss. Men det er klart vi er herlige, det er en grunn til at de vil ha oss

En eks av meg fortalte noe interessant: Han sa at en ting hadde han forstått ang kvinner, og det var at han aldri kom til å forstå de.

[Mcgy]

Ho ringte ein dag, ho var værfast og forsinket so ho ville at vi skulle byte vakt og vi hadde ein liten prat. Ville vise henne noe so laget facebook profil la ut noen bilete. Sente sms legg meg til når du får tid, + sjekk ut det og det. Vart so skuffet da eg fann ut at ho hadde ikke giddet å sjekke. So eg sa det og ho vart fornærmet. Sa unnskyld og håpet alt var bra. Men nei.

Må innrømme at for meg så skriker dette ut feilen... Hadde det vært meg en fyr hadde blitt "skuffet" over fordi jeg ikke hadde rukket å vært på pcen ville jeg blitt veeeeldig skeptisk. Det kommer jo an på hvordan du sa det da men inntrykket mitt ble ihvertfall at du mente du hadde rett til å reagere på hennes prioritering og at du også fulgte med på hva hun gjorde.

[Andrelinoge]

Må innrømme at for meg så skriker dette ut feilen... Hadde det vært meg en fyr hadde blitt "skuffet" over fordi jeg ikke hadde rukket å vært på pcen ville jeg blitt veeeeldig skeptisk. Det kommer jo an på hvordan du sa det da men inntrykket mitt ble ihvertfall at du mente du hadde rett til å reagere på hennes prioritering og at du også fulgte med på hva hun gjorde.

Du har sikkert rett. Men eg følte meg ikke som ein "fyr". Hadde jo kjent henne i 7 år ca. Vi gjorde ikke så mye på fritida samen da, stort sett jobb. Hadde vel vært på kino 1 gang og noe andre greier som eg ikke husker og firma fester. Følte meg meir som ein kompis med hu. Alltid kanskje skjønt at hun har lika å jobbe med meg og vi har hatt ein god tone. Aldri sjekka ho opp, eg har vanskelig for å bli forelsket har bare vært det 1 gang.

Var bare noe eg var veldig "keen" på å vise ho so i staden laga eg ein facebok profil og lasta opp noen bilete. Tok vel ei og ei halv uke før hun la meg til og har ikke sjekket ut bileta (ho har iallefall ikke sagt noe og eg har ikke spurt)

Vart litt overraska sjølve over kor skuffa eg vart. Om det var ein liten forrelskelse eg hadde eller det faktum at hun ikke var/ville være so spesielt kompis med meg. Var temlig stygg ja. Siden hun kom triumferandes, og spurde om eg var glad ho hadde lagt meg til facebook.

Men eg sa at eg var skuffet bla bla, men eg smilte fra øyre til øyre da eg sa det. Sa det faktisk med ein svært spøkefull tone. Men hun vart heilt knust og styrtet avgårde uten eit ord.

Sa unnskyld senere på dagen, men skaden var nok skjedd.

Har aldri lagt ann på henne har følt hun er utenfor min "league". Var nok der og ukene etterpå, det demret om at muligens hun hadde følelser for meg. For steike so mange bizarre ting og humørsvingninger som dukket opp.

Kan være alt er noe eg har innbilt meg hehe. Trur vi menn er like håpløse som damer.