Samlivskurs

[Noravind]

Noe som har prøvd dette? Er det bare par med barn som går på slike kurs, eller er det også par uten barn som prøver dette?

Min samboer og jeg er inne i en tøff periode. Det er han som sårer meg, men jeg er for glad i ham til å gi opp. Han mener jeg fortjener bedre, og at han ikke tror han vil klare å forandre seg. Samtidig sier han at han elsker meg og ikke kan leve uten meg.

Er det noe vits i å prøve et kurs? Kan det hjelpe oss til å forstå hverandre bedre, og ikke minst bli flinkere til å kommunisere?

Noen erfaringer?

[Maja68]

Samlivskurs er for alle par med eller uten barn.

Stå på og lykke til :D

[Gjest lmari]

Jeg har tro på slike kurs. Har selv sett par som har løst flokene og lært seg å kommunisere etter slike kurs. Det er uansett verdt et forsøk, tror ikke dere har noe å tape på det.

Samlivssenteret på Modum Bad har det de kaller prep-kurs. De utdanner kursledere over hele landet også. Prøv dem på

www.modum-bad.no eller www.samlivssenteret.no

Lykke til! Høres ut som at dere har noe å bygge videre på -og det er verdt et forsøk, er det ikke?

[Noravind]

Hei! Vil bare si takk for svarene! Tror samboeren min er litt sånn

"bobb bobb" når det gjelder å gå på kurs. Han mener at våre

problemer ikke er noe man trenger å "brette" ut i all offentlighet.

Det er så typisk oss mennesker at man er redd for alt som har

med samtaleterapi/psykologi å gjøre. Skjønner ikke hvorfor!

Hvordan kan jeg evt. få overtalt han til å gjøre dette sammen

med meg? Få han til å forstå at dette kan hjelpe?

[Gjest lmari]

Du kan fortelle han at disse kursene ikke handler om de spesifikke problemene som dere har. Det er mer en læring i hvordan man skal kommunisere bra. Når dere har lært dere å kommunisere, blir det også lettere å løse de problemene dere har.

Kjenner et par som har vært på et sånt kurs. Også der var mannen litt skeptisk til å fortelle alle de andre kursdeltagerne om problemene. Men de var veldig fornøyde - du forholder deg til din egen partner hele tiden, og ingen forteller hva det er de sliter med høyt.

Hvis dette er problemer som dere må ha hjelp til å løse, kan det hende at en familieterapeut eller noe sånt kan hjelpe dere bedre? Da er det bare dere to og en annen person å forholde seg til..

[Gjest Anonymous]

Er ikke sikker, men kan dere ikke ta kontakt med familievernkontoret i kummunen deres? Vet om to par som gikk der og de fikk stor hjelp, noe som de nå sier at reddet forholdet deres. Begge parene er samboere og uten barn, men de fikk time der uten problem. En sånn hjelp koster jo ikke så mye og i tillegg trenger man ikke å føle at man bretter ut problemen sine for omverdnen.

Lykke til med forholdet deres. Håper det ordner seg.

[Gjest La Guapa]

:D

Vi kjøpte en samlivsbok som var helt topp.

Leste den sammen og etterpå har vi blitt mye flinkere til å være glade i hverandre.

La Guapa

[OppNed]

Jeg har ikke noen som helst tro på slike kurs, jeg.

Har vært på utallige seminarer og kurs og slike ting i jobb-sammenheng, og for å være helt blunt, så fungerer de som regel som sånne vekkelses-møter. Med et nesten religiøst tilsnitt. Og når folk er ferdige med å kvittere ut evalueringen, så er alle kjempeenige om at "dette var så lærerikt! Dette skal vi jaggu meg bruke!" Hekk...enkelte ganger så er jo folk nesten beruset, av en eller annen foredragsholder som er knakbra.

Hva skjer så...man faller som regel inn i det samme mønsteret. Som regel ihvertfall. Kanskje vil et eller annet bittelite poeng sitte igjen, men man lærer ikke folk å endre personlighet, altså. Det går ikke an.

Når det gjelder familierådgivning, så har jeg bare en ting å si...bortkastet tid.

Kommunikasjon mellom mennesker er der, eller er ikke der. Man lærer seg ikke å snakke sammen i voksen alder.

Men det er nå min erfaring, da

[Gjest Anonymous]

Vi har vært på PREP-kurs. Og alt i alt så kan det virkelig anbefales. Samboeren min var også skeptisk, men han ble gledelig overrasket. For på det kurset utleverer man ikke seg selv for andre, men man får mange nye innputs på ting å jobbe med og lærer en kommunikasjonsmodell. Vi har ikke fått til å bruke denne, men alt i alt er jeg glad for kurset, ikke minst fordi det var en helg med kun fokus på oss selv og at vi skulle ha det bra.

[Gjest Anonymous]

Vi har vært på PREP-kurs. Og alt i alt så kan det virkelig anbefales. Samboeren min var også skeptisk, men han ble gledelig overrasket. For på det kurset utleverer man ikke seg selv for andre, men man får mange nye innputs på ting å jobbe med og lærer en kommunikasjonsmodell. Vi har ikke fått til å bruke denne, men alt i alt er jeg glad for kurset, ikke minst fordi det var en helg med kun fokus på oss selv og at vi skulle ha det bra.

[OppNed]

Høres jo kjempekoselig ut, altså, men lar dette seg infiltrere i dagliglivet da? Det er jo det som er viktig. Alle kan jo reise bort og hygge seg enhelg, men jeg er litt interressert i effekten, jeg.

Langtidseffekten, altså. Sånne kurs er jo heller ikke gratis, så vidt jeg vet. Og hvis man skal bruke gryn på dette, så er det jo kjekt å vite om det bare dreier seg om et blaff; alla det kicket vi får når vi kjøper noe nytt.

[Gjest Zirine]

Jeg har ikke noen som helst tro på slike kurs, jeg.

Har vært på utallige seminarer og kurs og slike ting i jobb-sammenheng, og for å være helt blunt, så fungerer de som regel som sånne vekkelses-møter. Med et nesten religiøst tilsnitt. Og når folk er ferdige med å kvittere ut evalueringen, så er alle kjempeenige om at "dette var så lærerikt! Dette skal vi jaggu meg bruke!" Hekk...enkelte ganger så er jo folk nesten beruset, av en eller annen foredragsholder som er knakbra.

Jenta mi - hvis du har vært på en sånt seminar i forbindelse med jobb, så er det vel tvilsomt et samlivsseminar. Du tror kanskje ikke at det var et faktureringsseminar du dumpa innom?

Hva skjer så...man faller som regel inn i det samme mønsteret. Som regel ihvertfall. Kanskje vil et eller annet bittelite poeng sitte igjen, men man lærer ikke folk å endre personlighet, altså. Det går ikke an.

Når det gjelder familierådgivning, så har jeg bare en ting å si...bortkastet tid.

Kommunikasjon mellom mennesker er der, eller er ikke der. Man lærer seg ikke å snakke sammen i voksen alder.

Det er både sant og ikke sant. Jeg tror at man kan være god til å kommunisere men at ulike situasjoner eller hendelser i livet gjør det vanskelig for par å få det til videre. Under ideelle forhold, hvis ting viser seg å funke helt rosenrødt som det alltid har gjort, så er det ikke noe problem. Vi vet imidlertid at hendelser i våre liv kan gjøre at vi blir så såret, vi blir så skuffet, vi er i så stor dyp sorg, at vi klarer ikke å beholde den dømmekraften vi hadde tidligere. Vi klarer heller ikke å ressonere like klart eller å inneha like stor empati.

Mange klarer å hente seg inn igjen - andre klarer det ikke, men blir hengende i en ond sirken som består av

"du sa det"

"nei, det sa jeg ikke, det jeg mente var ...."

"jo, men det var ikke det du sa - og hvordan kan du hevde at jeg ... når jeg ... forstår du ikke at jeg ..."

Jeg tror at man kan komme dithen i et forhold at det kan være klokt å involvere en 3'je person - en som står utenfor og som ikke lar seg manipulere, men ser essensen og stiller de riktige spørsmålene.

Jeg tror ikke alle er like flinke til dette, men hvis man står fast og eneste løsningen ser ut til å være skilsmisse ... så skal man forsøke.

[OppNed]

Mjoooo...men tror du ting forandrer seg av den grunn da?

Tror det ska være djevelsk god foredragsholder altså, som hekker å vri ikke bare en, men to -2 - personligheter inn i nye tankeretninger. Dæven, h*n skal væære en dyktig person :o

Dette minner meg litt om det å lese sånne selvrealiseringsbøker, alle menn fra Mars etc. Som om andres sannhet skal bli din egen, med ett.

Tror du ikke at dette blir en slags trøsteforestilling da; en sånn lulle-seg-inn-i-greie om at *knips*...her får vi jo pinadø løsningen lagt på et fat?

Det skurrer....høres litt for lettvint ut.

[Gjest Zirine]

Aller først må jeg si at jeg LESTE samlivskurs, men TENKTE familierådgiving. Jeg er klar over at her er en fundamental forskjell - et samlivskurs består av mange mennesker og "juuhuu" - en familierådgiving foregår en til en rådgiver og et par.

Jeg har troen på det siste ja. Mest av alt fordi jeg tror, hvis rådgiveren er god, så kan vedkommende stille de riktige spørsmålene. I en opphetet eller vrang sirkel så har man en tendens til å gå rundt og rundt. Dette har ingenting med intelligens å gjøre - mye klokhet har blitt borte i en het kamp.

[OppNed]

Oki...skjønner hva du sier Zirine.

Men...faren er at en GOD rådgiver stiller litt FOR gode spørsmå. Faren med slikt, er vel at med de riktige spørsmålene, så kommer de vanskelige problemstillingene frem, og de kan være djevelsk vanskelig å ta stilling til, altså.

Tror mange ender opp med å hate rådgiveren sin, fordi de treffer spikeren så til de grader på hodet, i en gitt situasjon.

Det som er poenget med et godt parforhold, er vel gjerne å se helheten, og ikke enkeltsaker, tror du ikke? Tror svært få sakkyndige hekker denne balansegangen, med fare for at ett problem blir blåst utav proporsjon. Man kan da ikke forvente at en utenforstående skal kunne fikse det å sette seg inn i helheten i et parforhold heller. De er vel mer trent på enkeltsituasjoner, vil jeg tro.

Har selv en veldig skepsis til slike ting altså, selv om verdien av det å komme i prat er god i seg selv. Men når en utenforstående skal "styre" samtalen, basert på kun egne erfaringer, så ville jeg vært ytterst forsiktig med å settt på h*n som en guru-skikkelse.

For å være helt blunt, så tror jeg faktisk at enkelte familierådgivere ikke greier å vurdere sin egen impact godt nok, og tror enkelte par kan bli lullet inn i en midlertidig tro.

[Gjest Zirine]

Oki...skjønner hva du sier Zirine.

Men...faren er at en GOD rådgiver stiller litt FOR gode spørsmå. Faren med slikt, er vel at med de riktige spørsmålene, så kommer de vanskelige problemstillingene frem, og de kan være djevelsk vanskelig å ta stilling til, altså.

Tror mange ender opp med å hate rådgiveren sin, fordi de treffer spikeren så til de grader på hodet, i en gitt situasjon.

Dette er umulig for meg å svare på. Jeg har vært hos familierådgiver - dog alene - så dette vet jeg ikke hvordan fungerer i praktis. Det jeg tenker er at antageligvis har disse par'ene jobbet noe før de går til familierådgiving - en rådgiver skal gi dem nye innfallsvinkler - nye ting å tenke på. Jeg tror ikke at det kan hjelpe for par som allerede har bestemt seg for å skille lag, men jeg tror det kan hjelpe for par som elsker hverandre og som virkelig ønsker å være sammen, men har kommet til et punkt hvor de rett og slett ikke orker - de står fast. De klarer ikke å møtes annet enn i bitterhet.

Når det er sagt - det behøver ikke være en familierådgiver. Det kan vel egentlig være hvem som helst - som passer i en slik rolle (hvis du skjønner hva jeg mener)

Det som er poenget med et godt parforhold, er vel gjerne å se helheten, og ikke enkeltsaker, tror du ikke? Tror svært få sakkyndige hekker denne balansegangen, med fare for at ett problem blir blåst utav proporsjon. Man kan da ikke forvente at en utenforstående skal kunne fikse det å sette seg inn i helheten i et parforhold heller. De er vel mer trent på enkeltsituasjoner, vil jeg tro.

Nei, det er mulig du har rett. Det jeg tenker er at det er nettopp der en fagperson muligens har noe å tilføre folk - å se helheten - og få ut essensen av det som plager en. Få satt det ned på papir, forpliktelse - komme tilbake - hva har du egentlig gjort? Mild konfrontasjon - lette belastningen hos den involverte ... begge veier.

Har selv en veldig skepsis til slike ting altså, selv om verdien av det å komme i prat er god i seg selv. Men når en utenforstående skal "styre" samtalen, basert på kun egne erfaringer, så ville jeg vært ytterst forsiktig med å settt på h*n som en guru-skikkelse.

Jo, men det er jeg enig i. Men nå er det ikke sånn at folk mister forstanden når de går inn til slike folk. Det kan forsøkes - og hjelper det ikke, så greit.

For å være helt blunt, så tror jeg faktisk at enkelte familierådgivere ikke greier å vurdere sin egen impact godt nok, og tror enkelte par kan bli lullet inn i en midlertidig tro.

Tro på at?

[Gjest Coolaid]

:D

Vi kjøpte en samlivsbok som var helt topp.

Leste den sammen og etterpå har vi blitt mye flinkere til å være glade i hverandre.

La Guapa

Hvilke bok var det?

[OppNed]

Tro på at alt er i orden igjen...før man igjen sklir inn i gamle og uvaner, kanskje?

Nei, vet ikke, Zirine. Var temmelig rødvinstrøtt når jeg satt og tenkte på dette i går kveld, og ser jo at jeg er fryktelig negativ, der hvor jeg egentlig ikke har god nok innsikt i det hele tatt til å uttale meg så bombastisk som det jeg gjør.

Og, for all del altså, hvis dette kan forhindre samlivsbrudd, så har det jo en funksjon. Hvis forholdet er liv laga, mener jeg. Og det ikke bare fungerer som en utsettelse av problemer som er der så allikevel. Jeg er så dårlig på resignasjon, og det er så lett å bruke seg selv som målestokk, selv om det blir sneversynt. Typisk menneskelig snag.

Og har en sånn innebygd innstilling om at i et parforhold, så skal folk ha full mulighet til å være den de er, uten at andre (og da i særdeles fremmede synsere) skal på banen og fortelle dem hva de gjør feil. Enten passer to mennesker sammen, hvis ikke så passer de ikke sammen, rett og slett. Svart/hvitt tankegang, men samtidig en slags realisme kanskje. Som jeg synes det er gull å forsøke å leve ut ifra.

Jeg tror, uten å vite, at de fleste sosionomer som jobber med slike konsultasjoner jobber med utgangspunkt i at par skal finne ut av problemer og jobbe med dem og gå videre sammen. Og det er jo en ideologi som er helt uangripelig.

Der hvor jeg personlig ikke nødvendigvis synes at samlivsbrudd er en sånn ufattelig tragedie som mange andre synes :o Jeg digger tanken på mellommenneskelige gode relasjoner, men er ikke uten videre så sikker på at en og samme person skal være den eneste som fikser å gi et annet menneske alt dette. Men dette er jo et så bisarr tabubelagt tema at det nesten er vanskelig å dele med selv fremmede mennesker. Og da sier det seg selv at det kan bli vanskelig å dele dette med folk som står en nærm fordi at det automatisk vil kunne oppfattes som at den andre ikke trekker til. Mulig jeg er helt på jordet i manges øyne nå, men det spiller ingen rolle.

Jeg tror ikke jeg er alene om å tenke slik, tvert imot så tror jeg mange rundt omkring finner det vanskelig å leve ut hele jeg'et sitt i relasjon med ett eneste menneske, så lenge parforhold skal passe inn i en så snever ramme som det forventes av omverdenen.

Og det er vel her min skepsis mot slik rådgivning kommer inn, med fare for at jeg tar helt feil. Har selv bare en erfaring med det, og jeg var rasende på ham. Fordi at selv han ikke gav meg svaret jeg lette etter, men heller måtte finne det selv. Fant det selv, og det endte med brudd, altså. En standard ego-greie, hvor jeg er dønnsolid sikker på at jeg ikke trenger rådgivning fra en fremmed såkalt "ekspert" som umulig kan greie å sette seg inn i individualismen i et parforhold, når utgangspunktet er at dette skal berges, åkkesom.

Men så var det dette med å dreie tankebanen mot at man ikke er bare en, da. Men to.

Kan ikke hjelpe for at det sniiiker seg inn en tanke om det gode, gamle fundamentalistiske som sier at man skal JOBBE for å få ting til å funke, og dette er jo noe hele foreldregenerasjonen (med noen unntak seff) sverger til. Og...jeg ser jo hele tiden par som virkelig jobber med forholdene sine. Beundringsverdig. Virkelig. Og håper virkelig at det er verd det, og at folk tenker slik fordi de virkelig ønsker å være sammen med denne personen, og at det ikke jobbes så frenetisk som det gjøres hos enkelte fordi at det ligger ubevisste mekanismer som forventningspress, f.eks, og dytter på. Jeg mener...med et kort liv til rådighet, så synes jeg rett og slett det blir galskap å nijobbe for noe man innerst inne ikke egentlig ønsker, men av frykt for det ukjente, praktiske barrierer etc. Vet ihvertfall med meg selv, at jeg ikke ville mestret en fugl-i-bur-tilværelse. Men igjen, dette blir jo sinnsykt subjektivt.

LaGuapa...det er slike ting som det du sier som fascinerer hjernecellene så de blir helt blå...hvordan er det mulig å lære seg å bli mer glad ihverandre da? Ved å lese en bok, mener jeg? Det høres bare så fabelaktig fjernt ut for meg. Ikke misforstå altså, for jeg betviler jo ikke at du snakker sant. Ikke i det hele tatt. Men jeg forstår bare ikke hvordan to mennesker, med ulik bakgrunn og ulikt sammensatt personlighet kan sette seg ned sammen, lese en bok (eller lytte på en annen, eller gå på kurs etc) og endre følelsesregistret sitt.

Kunne vært utrolig ok å høre litt om dette. Som fenomen, mener jeg.