Får ikke til å avslutte forholdet.

[Paradise]

Jeg føler at forholdet til samboeren min gjennom 2 år nærmer seg slutten. Det er ikke noe som kan bedres ved å snakke om det... Ikke noe vits i å kjempe... Har ikke de riktige følelsene lenger.

Når vi krangler tenker jeg at det ikke skal bli vanskelig å gjøre det slutt, men sånn til vanlig når alt er ok, så får jeg meg ikke til å gjøre det.

Jeg får ikke til å fokusere på det som ikke er bra i forholdet, men tenker på det som er bra... Og så utsettes samtalen. Men jeg kan jo ikke fortsette sånn...

Jeg er egentlig helt sikker på at begge ville hatt det bedre uten hverandre, men når jeg prøver å snakke om det får jeg helt jernteppe og ser som sagt ikke det negative.

Kan ikke huske sist vi hadde det helt fantastisk... Vi krangler endel, det er noe negativt flere ganger om dagen, til tider har vi det ganske bra, men vi har liksom blitt vant til at det stort sett er under middels bra.

Jeg har prøvd å slå opp før, men da ble han helt ifra seg og sa at ting ville bli bedre igjen... Jeg begynte og se for meg det, og håpte det, men nå vet jeg at det ikke går.

Trenger et spark i rumpa!

[kinkeline]

Kan du ikke skrive en positiv og en negativ liste, så vise den fram når du endelig klarer å starte samtalen? Da har du litt "hjelp" til å vise han hvordan du har det.

[Karry]

Nei, det er jo utrolig vanskelig det der. For noen av oss iallefall. Jeg tror du bare må hoppe i det rett og slett, du kommer antakelig ingen vei nemlig ved å prate mer med han om det. Og det hjelper heller ikke å skrive lister over pluss og minus, for det er ikke det som er poenget? For om han så gikk aktivt inn for å endre de 3 største irritasjonsmomentene så ville det ikke hjulpet det dugg tenker jeg?

Flytt ut. Han kommer sikkert til å opptre som om han blir kjempeoverrasket, men du kan jo ikke bli i et dødt forhold fordi han vil det, eller ikke våger å bryte

Foreslår at du gjør en avtale med noen venninner slik at du får en forpliktende avtale (for for din egen del så kan du hele tiden utsette det ikkesant?). Avtal fredag om en uke, og da kommer de og hjelper deg med å flytte. Ta fri fra jobb og gjør det mens han er på jobb. Ring og si at nå har du flyttet ut. At du beklager at det blir på den måten (for det er unektelig litt brutalt), men at det ble eneste mulighet. Avtal evt å spise middag med han uka etter så han får anledning til å avslutte samtalen, men gå hjem hvert til deres.

[Silmarill]

Du må nok bare "hoppe i det" som andre her også skriver!

Gjør du det ikke nå kommer du bare til å irritere deg over forholdet og om du tenker deg om så er det ikke sånn du har det nå du vil leve resten av livet!??

Vanskelig å avslutte forhold, men det blir lettere når du får alt på avstand etter et brudd! Snørr og tårer må man ofte bare regne med, men noen lett avgjørelse er det absolutt ikke.

[Gjest brutal_mann]

Dump og aldri se deg tilbake. Dårlig samvittighet trenger du ikke ha. Det er verre at du lar han bli i et forhold med ei som ikke vil være i forholdet.

[Hillevi]

Flytt ut. Han kommer sikkert til å opptre som om han blir kjempeoverrasket, men du kan jo ikke bli i et dødt forhold fordi han vil det, eller ikke våger å bryte

Ring og si at nå har du flyttet ut. At du beklager at det blir på den måten (for det er unektelig litt brutalt), men at det ble eneste mulighet.

Det er vel ikke et monster hun skal flytte ifra, og de er vel ikke fjortiser.

At det er eneste mulighet er jo helt feil. Positiv/negativ liste er vel heller ikke så bra, for det kan gi han forhåpninger hvis pos.lista er lang, og han kan få det helt jævlig hvis du har ramset opp 1000 ting på neg.lista.

Dere må snakke sammen. Sånt er aldri lett... Hvis du får jernteppe bør du skrive ned hovedtrekkene i det du skal fortelle, bare noen punkter. Spør gjerne om ikke han har følt på det samme som deg. Om ikke han og synes at ting ikke har vært så bra i det siste?

Hvis han sier at det kan bedres, så må du si at avgjørelsen er tatt, og at det må bli sånn.

Hva med å skrive et langt brev hvor du beskriver alt du føler nå? Da er det ikke nødvendig med så mye snakking!

[Ethereal]

Det er aldri lett å avslutte et forhold. Man er jo fremdeles glad i personen, selv om følelsene har forsvunnet og ting har forandret seg.

Men det er veldig lett å grue seg mer og mer dess lenger man utsetter bruddet. Det beste er nesten å hoppe i det så fort som mulig.

Husk at de situasjonene du lager oppi hodet ditt, ofte ikke er like ille i virkeligheten

[Silmarill]

Nei, det er jo utrolig vanskelig det der. For noen av oss iallefall. Jeg tror du bare må hoppe i det rett og slett, du kommer antakelig ingen vei nemlig ved å prate mer med han om det. Og det hjelper heller ikke å skrive lister over pluss og minus, for det er ikke det som er poenget? For om han så gikk aktivt inn for å endre de 3 største irritasjonsmomentene så ville det ikke hjulpet det dugg tenker jeg?

Flytt ut. Han kommer sikkert til å opptre som om han blir kjempeoverrasket, men du kan jo ikke bli i et dødt forhold fordi han vil det, eller ikke våger å bryte

Foreslår at du gjør en avtale med noen venninner slik at du får en forpliktende avtale (for for din egen del så kan du hele tiden utsette det ikkesant?). Avtal fredag om en uke, og da kommer de og hjelper deg med å flytte. Ta fri fra jobb og gjør det mens han er på jobb. Ring og si at nå har du flyttet ut. At du beklager at det blir på den måten (for det er unektelig litt brutalt), men at det ble eneste mulighet. Avtal evt å spise middag med han uka etter så han får anledning til å avslutte samtalen, men gå hjem hvert til deres.

Å bare dra sin vei er ikke rett måte å gjøre det på! Det er det hverken for ts. eller den andre personen!

Alle fortjener en forklaring uansett! Tenk deg selv, du ville ikke likt det dersom en samboer bare stille flytter ut uten forklaring???

Selv har jeg tidligere skrevet hva jeg mener du ts. skal gjøre!

[Lenestol]

...satt og leste tråden din tidligere i kveld. Kjente meg veldig godt igjen det du skriver.

Ironisk nok begynte vi å snakke sammen om å slå opp etter at jeg hadde lest dette (han visste ikke at jeg hadde lest tråden din, og det var han som tok det opp). Han innrømmet at han ikke klarte å finne engasjement til å gi det jeg ønsker at han skal gi i forholdet. Og jeg sa at jeg ikke kunne være i forhold med han dersom han ikke kunne gi mer. (Dette sa jeg før jeg "tenkte meg om". Har tenkt så mange ganger på det før, men ikke hatt guts til å si det.) Jeg VILLE ikke si det der og da, men VET at det var det beste.

Den rolige konklusjonen var at vi valgte å avslutte forholdet i kveld. Begge to var veldig lei seg, for vi er glad i hverandre. Men vi har det best hver for oss.

Ting er veldig dritt her og nå. Tårene triller. Men jeg vet at det er for det beste. Kanskje jeg føler ting er bedre i morgen. Eller overimorgen. Neste uke. Neste måned. Ting ordner seg alltid uansett.

Husk at man egentlig bare må hoppe uti det. Er pyton der og da. Men om du vet det kommer til å bli slutt uansett, så er det ikke vits i å langpine seg.

Ønsker deg veldig lykke til. Klem fra ei som er DER akkurat nå

[Paradise]

Husk at de situasjonene du lager oppi hodet ditt, ofte ikke er like ille i virkeligheten

Jeg skal prøve å huske det. Men jeg frykter at dette ikke kommer til å bli rolig og greit. Han kan jo ikke synes at alt er topp han heller, men jeg tørr ikke håpe at han har tenkt på det samme i det siste.

Den rolige konklusjonen var at vi valgte å avslutte forholdet i kveld. Begge to var veldig lei seg, for vi er glad i hverandre. Men vi har det best hver for oss.

Ting er veldig dritt her og nå. Tårene triller. Men jeg vet at det er for det beste. Kanskje jeg føler ting er bedre i morgen. Eller overimorgen. Neste uke. Neste måned. Ting ordner seg alltid uansett.

Husk at man egentlig bare må hoppe uti det. Er pyton der og da. Men om du vet det kommer til å bli slutt uansett, så er det ikke vits i å langpine seg.

Ønsker deg veldig lykke til. Klem fra ei som er DER akkurat nå

Det var leit å lese... Føler med deg! Selv om det er fryktelig trist, så er dere ihvertfall enige. Og det må jo være en god ting i det vonde... Ting ordner seg alltid uansett, som du skriver. Men det er så skremmende å skulle hoppe uti det.

Bor dere sammen? Dette er jo veldig individuelt, men hva gjør dere nå? Skal dere fortsette å bo sammen en stund eller drar en av dere eller begge til familie/venner til dere eller en av dere finner nytt sted å bo?

Ingen av oss har noen vi kan være hos i nærheten...

Jeg blir helt perpleks av å se for meg dagene etter bruddet. Jeg har ikke noe sted å gå til, men jeg vil komme meg fra leiligheten så fort som mulig. Kan ikke bo sammen når det er slutt. Det ville vært ubehagelig nok i seg selv, men det kan også hende at jeg ville begynt å tvile og vurdere å bli, sånn som jeg har gjort før... Uff, jeg surrer bort både hans og min tid. Men jeg er fortsatt tom for ord jeg kan bruke. Tanker flakser kaotisk i hodet, og jeg føler det vil bli umulig å få til en grei samtale med han.

[snixy]

Jeg har det akkurat som du. Han er mye mer glad i meg enn jeg er i han. Hver gang jeg prøver å gjøre det slutt klarer han å "overtale" meg til at vi er ment to be, og at jeg er bare litt "utavmeg". Vet akkurat hvordan du har det! Og det er ikke lett!

Støttende klem til deg!

[Hillevi]

Jeg kom til å tenke på en ting etter at jeg svarte her igår. Et brudd kan sjelden gjøres smertefritt og perfekt! Når man gjør det slutt med den man har vært sammen med i noen år, er det sjelden slik at dere er 100% enige, lettet og går rett over i en hyggelig vennefase.

Du har vel dumpa eller blitt dumpa selv før? Hvilke måter ble det gjort på da, hva burde vært gjort annerledes? Hvordan ble samtalen åpnet, hva ble sagt og gjort? Når dere bor sammen er det jo ikke bare å møtes et sted, slå opp og gå hvert til sitt. Tenk over de viktigste tingene dine i hjemmet og få de plassert et annet sted... Det er ikke nødvendig å flytte absolutt alt med en gang.

Mye skal vel fordeles og ordnes med, så dere må forholde dere til hverandre en stund etter bruddet. Derfor er det kanskje lurt å gjøre det når det er en fin stemning rundt dere, og ikke si noe om at du vil avslutte forholdet under en krangel. Det ser det ut til at du har tenkt på selv også.

Å fortsatt bo sammen er ikke så lurt hvis det er stor sjans for at du ombestemmer deg uten egentlig å ville det. Er det mulighet for korttidsleie av (hybel)leilighet der hvor du bor? Noen gode venninner du kan låne sofaen til i noen dager? Foreldre? Er ikke ønskesituasjon å måtte "trenge seg på andre", men folk er der forhåpentligvis for deg!

[Karry]

Å bare dra sin vei er ikke rett måte å gjøre det på! Det er det hverken for ts. eller den andre personen!

Alle fortjener en forklaring uansett! Tenk deg selv, du ville ikke likt det dersom en samboer bare stille flytter ut uten forklaring???

Selv har jeg tidligere skrevet hva jeg mener du ts. skal gjøre!

Er enig med deg i det. Det er en ganske lavmåls måte å gjøre det på.

Vet ikke helt hvor jeg var hen med den kommentaren. Tar det tilbake.

[Hillevi]

Er enig med deg i det. Det er en ganske lavmåls måte å gjøre det på.

Vet ikke helt hvor jeg var hen med den kommentaren. Tar det tilbake.

Det hender at den man dumper er en stor drittsekk og at årsaken til bruddet ikke trenger å bli nevnt, for den er åpenbar. Da synes jeg det er ok å reise mens vedkommende er på jobb!

Men som regel må man jo snakke sammen; Hvordan skal ting gjøres med leilighet, eventuell bil, de siste regningene osv?

[Silmarill]

Er enig med deg i det. Det er en ganske lavmåls måte å gjøre det på.

Vet ikke helt hvor jeg var hen med den kommentaren. Tar det tilbake.

Står respekt av at du tar det tilbake og innrømmer feil med det du skrev

Av og til kan man bli grepet og bare skrver uten å tenke....

[Silmarill]

Det hender at den man dumper er en stor drittsekk og at årsaken til bruddet ikke trenger å bli nevnt, for den er åpenbar. Da synes jeg det er ok å reise mens vedkommende er på jobb!

Men som regel må man jo snakke sammen; Hvordan skal ting gjøres med leilighet, eventuell bil, de siste regningene osv?

Jeg må si at jeg mener det er ganske feigt å bare ta sakene sine å reise uten forklaring! Hadde du likt å kommet hjem og din partner var forsvunnet uten forklaring?

Klart man må snakke sammen med hensyn til mange ting!

[Hillevi]

Jeg må si at jeg mener det er ganske feigt å bare ta sakene sine å reise uten forklaring! Hadde du likt å kommet hjem og din partner var forsvunnet uten forklaring?

Klart man må snakke sammen med hensyn til mange ting!

Jeg mener at hvis en mann er en skikkelig drittsekk, da mener jeg hvis han rakker ned på dama, er frekk og sårer, slår og terroriserer... Så er det rett og rimelig å stikke mens han er ute. Da bør man bare tenke på sitt eget beste og gi blaffen i han som kommer hjem til tomt hus.

Men ved de fleste tilfeller, går det ann å få til et sivilisert brudd. Da er jeg enig i at det er feigt og veldig dårlig å bare gå uten forklaring.

Men nå er det ikke det denne tråden handler om.

Hvordan går det, Paradise (og Lenestol)?

[Paradise]

Jeg har det akkurat som du. Han er mye mer glad i meg enn jeg er i han. Hver gang jeg prøver å gjøre det slutt klarer han å "overtale" meg til at vi er ment to be, og at jeg er bare litt "utavmeg". Vet akkurat hvordan du har det! Og det er ikke lett!

Hvor lenge har det vært sånn? Hva har du tenkt å gjøre fremover? Er ikke lett dette nei...

Jeg skal sjekke muligheten for korttidsleie... Men vil snakke med han først. Føles feil å ordne med det ene og det andre, uten at han vet hva som foregår.

Har aldri bodd sammen med noen før, og aldri vært sammen med noen i mer enn 3 - 4 måneder. Da har det vært sånn at begge synes at ting skurrer litt, den ene sier at det bør bli slutt og den andre er enig. Aldri vært noe dramatisk, men aldri vært særlig seriøst heller.

Jeg skal prøve å få tankene ned på papir snart. Synes det er vanskelig å sortere tanker. Føler bare kaos... Jeg vet at jeg ikke vil være i forholdet lenger. Følelsene mine er ikke slik de bør være for han. Det holder jo igrunn. Trenger ikke ramse opp hva som er feil i forholdet... Bedre blir det jo ikke mellom oss uansett, det er ingen vits i å prøve. Men det virker så fælt å si at jeg ikke elsker han mer. Blir nesten uvel og på gråten av å skrive det...

[Gjest brutal_mann]

Men det virker så fælt å si at jeg ikke elsker han mer.

Men det er jo sant. Og hva er så ille med sannheten? Dette er faktisk det mest fair du kan si til han. Det ligger ingen rom for falske håp eller andre ting som vil dra smerten ut i tid. Et rent og pent kutt. Det aller aller aller verste og mest respektløse du kan finne på er å bli blaut når han begynnre å grine. Da kommer tullete ting som "Vi kan godt være venner..." og annet viss vass. Hold deg for god til det.

[snixy]

Hvor lenge har det vært sånn? Hva har du tenkt å gjøre fremover? Er ikke lett dette nei...

Det har vært sånn nesten ett år faktisk(har vært sammen i nesten 2). Eller, når jeg tenker meg om så ble vi egentlig sammen fordi han likte meg, og jeg ble sjarmert. Har bestandig vært han som har vært fullstendig overbevist om at det skal være meg og han. Han ser for seg ekteskap, barn og full pakke, mens jeg kanskje er mer glad i å ha noen der.

Får sikkert endel pepper på det innlegget her, men jeg er glad i kjæresten min, men jeg tror ikke det er "det rette". Men når vet man egentlig at det er "det rette"?