pårørende

[Gjest Gjest]

Jeg vet mange bare vil tenke, kom deg vekk med en gang....Men så lett er det da ikke:( Min samboer gjennom 8 år, har begynt å ruse seg igjen etter flere års opphold... Han ruser seg på speed og piller...

Dette er noe som gjør at han blir stygg mot meg ,og behandler meg dårlig. Han er stadig på farta og gir ikke lyd fra seg. gir rett og slett faen....

Jeg vet jo etter et så langt samliv sammen med han at det er ikke slik han pleier å være...Og vet jo at han har klart å avruse seg tidligere. Men nå virker det som om det er viktigere enn forholdet vårt..Tror han ruser seg pga masse hodekjør og mye motgang han har hatt..Han sier til andre at han er veldig glad i meg, men viser det ikke akkurat så veldig godt nå...Og her sitter jeg da, vet ikke hva han driver med, hvor han er ,hvordan hans form er...kan ikke akkurat ringe politi og dykehus for å sjekke om noe er skjedd......Jeg vil så gjerne hjelpe han, og være hans støtte..For han er egentlig en sinnsykt bra mann....og jeg har en så sterk magefølelse som sier at jeg skal holde ut litt til...

Lurer bare på om det er noen som har vært i samme situasjon? enten som misbruker eller pårørende? Hvordan burde jeg tre frem for å prøve å få han til fornuft???Jeg vet så lite om det her at jeg er ganske rådvill......Og jeg frykter at jeg vil få en på trynet, og erfare at jeg betyr mindre enn den rusen...Skal sies at han har sagt at jeg er den eneste han kan tenke seg å etablere seg med, og få familie med,etc.......etc...jeg er fryktelig glad i han, og vil helst at vi skal klare å komme styrket ut av dette, men hva burde jeg gjøre?

[Gjest strykebrett]

Akkurat nå betyr du mindre for han enn rusen. En rusmisbruker mister seg selv på en måte og evner ikke å se hva som egentlig er viktig. Rusen er prioritet 1, 2, 3 og 4. Han syns ikke bare rusen er viktigere enn deg, han syns den er viktigere enn seg selv til og med. Han lar jo rusen ødelegge kroppen sin og forholdet til sine medmennesker. Så viktig er rusen for han at han er villig til å ofre alt han har for den. Beklager hvis jeg virker hard her, men jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg vil så gjerne hjelpe han, og være hans støtte..

De fleste pårørende tenker slik. Jeg beklager å måtte si det, men du kan ikke hjelpe en som ikke vil ha hjelp. Og slik som han er nå så vil han ikke slutte, han vil fortsette å ruse seg. Den dagen han selv ønsker seg hjelp kan du skaffe han plass på avrusning og hjelpe han med systemet, men dette kan han sikkert bedre enn deg siden han har vært gjennom det før.

På denne nettsiden for pårørende finner du mer om dette.

Vær så snill, ikke la dette ødelegge deg. Du må fortsette livet sitt og ikke bare sitte inne og bekymre deg for denne mannen. Jeg vet det er hardt, men du må ta vare på deg selv først og fremst.

Og: IKKE gi han penger!!!

[Gjest Gjest]

Jeg vet mange bare vil tenke, kom deg vekk med en gang....Men så lett er det da ikke:( Min samboer gjennom 8 år, har begynt å ruse seg igjen etter flere års opphold... Han ruser seg på speed og piller...

Dette er noe som gjør at han blir stygg mot meg ,og behandler meg dårlig. Han er stadig på farta og gir ikke lyd fra seg. gir rett og slett faen....

Jeg vet jo etter et så langt samliv sammen med han at det er ikke slik han pleier å være...Og vet jo at han har klart å avruse seg tidligere. Men nå virker det som om det er viktigere enn forholdet vårt..Tror han ruser seg pga masse hodekjør og mye motgang han har hatt..Han sier til andre at han er veldig glad i meg, men viser det ikke akkurat så veldig godt nå...Og her sitter jeg da, vet ikke hva han driver med, hvor han er ,hvordan hans form er...kan ikke akkurat ringe politi og dykehus for å sjekke om noe er skjedd......Jeg vil så gjerne hjelpe han, og være hans støtte..For han er egentlig en sinnsykt bra mann....og jeg har en så sterk magefølelse som sier at jeg skal holde ut litt til...

Lurer bare på om det er noen som har vært i samme situasjon? enten som misbruker eller pårørende? Hvordan burde jeg tre frem for å prøve å få han til fornuft???Jeg vet så lite om det her at jeg er ganske rådvill......Og jeg frykter at jeg vil få en på trynet, og erfare at jeg betyr mindre enn den rusen...Skal sies at han har sagt at jeg er den eneste han kan tenke seg å etablere seg med, og få familie med,etc.......etc...jeg er fryktelig glad i han, og vil helst at vi skal klare å komme styrket ut av dette, men hva burde jeg gjøre?

Jeg har hatt en narkoman bror i mange år. Tving han til fornuft. Om han så ikke liker deg lengre, så har du ihvertfall hjulpet et annet menneske. Dette er noe jeg ikke unner NOEN.

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Jeg er vel der du er...bare har kommet meg litt lenger...

Jeg ble kjæreste med en som brukte litt stoff. Vi flyttet til ett helt annet sted. Så han sluttet. etter fem år begynner han igjen. Jeg går i 6måneder for å finne bevis. Enda jeg VISTE att han holdt på hjalp det ikke så lenge jeg ikke hadde bevis. Så en dag fant jeg sprøyten. Jeg pakket kofferten hans. Da ble han fryktelig sinna, og jeg måtte ringe politi for å hante han. Etter samtale med politiet, måtte han til psykolog på asenteret for å bli rusfri....

Så gikk det 6 år.....så begynnte han igjen...jeg viste d igjen i fra dag en....å igjen måtte jeg finne bevis....men denne gangen var han smartere....så jeg fant aldri bevis.....Men han fikk en psykose..etter å brukt stoff i lang tid....så han kom liksom inn i systemet....men han ville ikke ha hjelp....så etter nen måneder så separerte jeg meg o fra han.....men jeg er ikke blitt kvitt han for det. Siden vi har tre barn i sammen med han, vil han altid være i livet mitt,

Nå er det gått ett år....å i dette året har det skjedd mye....har har plaga meg, slått meg...han har att ungene minimalt....da kun i sammen med noen andre....

Han har ikke hatt noen sted å bo....han har blitt arestert flere ganger...han har lovd millioner av ganger att han skal slutte.....men bare men en bitteliten motgang så tar han den korteste veien....å ruser seg...

Han har maksimalt vært rusfri i 14 dager sammenhengene i løpet av dette året.

Men nå har han vel rusfri i 14 dager....bare venter på att alt skal eksplodere i gjen....han jar skaffet seg ett sted å bo...han har vært hos psykolog....han lover att han skal klare d denne gangen.....men nå har jeg sluttet å tro på han....

Det er som å h aett 4. barn en alltid har i bakhodet.

Men det verste er att ingen forstår meg...når folk hører att min x er narkoman, vet de ikke att han er verdens kjekkeste mann. Når han er rusfri. De forstår ingenting. Jeg er såååå av folk som liksom vil hjelpe....med de har ikke peiling...

Jeg vet alt om hvordan du har det nå....beskyldninger...å kjefting.....i fra han. Uansett hva du gjør så får du kjeft, ingenting du gjør er bra nok.

Skulle ønske jeg kunne vært der for deg og med deg.

[Gjest Gjest]

Jeg er vel der du er...bare har kommet meg litt lenger...

Jeg ble kjæreste med en som brukte litt stoff. Vi flyttet til ett helt annet sted. Så han sluttet. etter fem år begynner han igjen. Jeg går i 6måneder for å finne bevis. Enda jeg VISTE att han holdt på hjalp det ikke så lenge jeg ikke hadde bevis. Så en dag fant jeg sprøyten. Jeg pakket kofferten hans. Da ble han fryktelig sinna, og jeg måtte ringe politi for å hante han. Etter samtale med politiet, måtte han til psykolog på asenteret for å bli rusfri....

Så gikk det 6 år.....så begynnte han igjen...jeg viste d igjen i fra dag en....å igjen måtte jeg finne bevis....men denne gangen var han smartere....så jeg fant aldri bevis.....Men han fikk en psykose..etter å brukt stoff i lang tid....så han kom liksom inn i systemet....men han ville ikke ha hjelp....så etter nen måneder så separerte jeg meg o fra han.....men jeg er ikke blitt kvitt han for det. Siden vi har tre barn i sammen med han, vil han altid være i livet mitt,

Nå er det gått ett år....å i dette året har det skjedd mye....har har plaga meg, slått meg...han har att ungene minimalt....da kun i sammen med noen andre....

Han har ikke hatt noen sted å bo....han har blitt arestert flere ganger...han har lovd millioner av ganger att han skal slutte.....men bare men en bitteliten motgang så tar han den korteste veien....å ruser seg...

Han har maksimalt vært rusfri i 14 dager sammenhengene i løpet av dette året.

Men nå har han vel rusfri i 14 dager....bare venter på att alt skal eksplodere i gjen....han jar skaffet seg ett sted å bo...han har vært hos psykolog....han lover att han skal klare d denne gangen.....men nå har jeg sluttet å tro på han....

Det er som å h aett 4. barn en alltid har i bakhodet.

Men det verste er att ingen forstår meg...når folk hører att min x er narkoman, vet de ikke att han er verdens kjekkeste mann. Når han er rusfri. De forstår ingenting. Jeg er såååå av folk som liksom vil hjelpe....med de har ikke peiling...

Jeg vet alt om hvordan du har det nå....beskyldninger...å kjefting.....i fra han. Uansett hva du gjør så får du kjeft, ingenting du gjør er bra nok.

Skulle ønske jeg kunne vært der for deg og med deg.

huff.....Jeg er lei meg på dine vegne..Det er ekstra trist når man har barn sammen...Vi har jo ikke det, men det er alikevel noe som knytter meg så sterkt til han....jeg klarer ikke å gi slipp-ikke det grann..Også blir jeg som du sier så fryktelig lei meg av at alle andre skal fortelle meg hvor ille det er. For det vet jeg jo. Jeg vet jo hva jeg burde gjøre , men hjertet mitt brånekter..Jeg er i et dilemma med meg selv.Han er verdens messt fantastiske person, men lett overtalelig...Han har blitt kjent med nye mennesker, som kjører hardt løp, og han har som sagt en del motgang i livet sitt nå.Jeg prøver å være en støtte for han, men han flykter bare fra problemene, og glemmer meg i samme slengen.Jeg tror nok at han er glad i meg, men dt hjelper jo ikke når rusen tar overhånd.Det er vondt å se han forfalle, og det er vondt å bli forsømmet selv. Jeg føler meg som et null, som ikke betyr mer enn det... Jeg har reist bort noen dager i håp om at han raser fra seg.Men han er jo bare enda verre..han takler ikke være alene, og da tyr han til de nye "vennene"..Samtidig kan ikke jeg være hjemme oan, for så å bli behandlet dårlig når hg vente på han evnt.finner det for godt å komme hjem..Jeg er utrolig sliten i hodet mitt nå..Vet ikke hvilket ben å stå på.Nå får jeg heller ikke tak i han, og jeg vet at han var heelt vekk igår, og begynte å bli dårlig.. Så nå sitter jeg her med skyldfølelse for at jeg ikke har bedt han komme eller at jeg har kommet hjem...Hvis noe er skjedd han nå, så vil jeg aldri tilgi meg selv.......Jeg elsker han over alt på jord,tross behandlingen jeg får nå, for det er jo ikke slik han egentlig er.. det vet jeg jo......

Vet liksom bare ikke hvordan jeg skal gå frem for å få fornuft inni hodet hans...Ikke har jeg noen som skjønner meg heller, for de sier bare at jeg må vekk,...De er ikke der selv, og klarer ikke å se hvor vanskelig det er....

[Gjest Vært der...]

Du skriver at hvis noe har skjedd med han vil du aldri tilgi deg selv. Men han er da voksen? Og må selv ta ansvar for sine handlinger. Det må du si til deg selv. Og gjenta det.

Jeg har vært i samme situasjon og det er som å lese om meg selv, bortsett fra at jeg har litt erfaring med rus fra flere år tilbake.

Men så ble jeg sammen med han. Og med han fulgte amfetamin og piller og alkohol. Men mest det første. Krydret med lån av penger som aldri ble betalt tilbake, trusler, vold og dager da han forsvant.

Mitt konsum av alkohol steg, mens amfetamin klarte jeg å holde meg unna, bortsett fra to ganger. Men det er ikke meg jeg skal skrive om, men mine erfaringer med en som er avhengig av amf og piller. Det var et mareritt hvor jeg ikke kunne planlegge dagene fordi det alltid skjedde noe og han aldri hadde ro.

Til slutt var det heldigvis ikke mer igjen å hente, dvs jeg så at hvis jeg valgte å leve sammen med han, valgte jeg bort deler av familien min, de fleste (alle?) vennene mine, hobbyene mine, sparekontoen, og selv om det ikke var lett, bygget jeg meg opp og gjorde det slutt.

Men han ga seg ikke selvsagt, jeg hadde jo alltid tilgitt han og var alltid lett å komme hjem til og spise opp det som var i kjøleskapet, forsyne seg av drikkevarer og sove ut.

Jeg taklet ikke abstinensene hans, fordi han ble så rastløs at det smittet over på meg og han krevde nesten all min oppmerksomhet. Latterlig, en voksen og intelligent og belest mann, men det er fakta. Jeg har lest om adhd og han passer fint inn i diagnosen men jeg er ingen lege og en rusmisbruker kan passe inn i samme bildet.

Jeg har innsett at jeg ikke klarte å leve sammen med han og han var ikke motivert til å slutte. De få gangene han forsøkte å bremse ned kom abstinensene og hans krav om full oppmerksomhet. Det var som han plaget meg for å glemme seg selv...vanskelig å forklare.

Han har også holdt seg rusfri tidliger og vært på institusjon, kommet seg på bena og sprukket igjen men det var før vi ble sammen.

Egentlig synes jeg alle som er storkonsumenter av rus bør holde seg for god til å få seg samboer, kjæreste eller til og med stifte familie. Men rus er et egokjør og en samboer og gjerne barn, bidrar til at han eller hun lettere kan hente seg inn igjen, spise seg opp, ha et fristed der den andre kan betale regningene osv.

Og ikke minst er det jo supert å ha en å tråkke på, for man behandler jo ikke de andre i miljøet og vennene sine som man kan behandle sin alltid tilgivende partner der hjemme.

Jeg har ingen råd å gi, men for meg var det best å komme meg vekk og gjøre det slutt med han.

Jeg var sammen med en periodedranker i noen år, men det var bare barnemat i forhold til å være sammen med en som bruker amfetamin og piller. Men da også satt jeg så ofte hjemme og ventet på han, at jeg til slutt ikke lenger hadde noe eget liv. Det var et tøft brudd, men brudd pleier ikke å være så enkle.

Lykke til. Han bør være motivert og søke seg inn til behandling. Først da kan dere kanskje satse på et forhold.

Men jeg forstår at du ser noe ingen andre ser, men de ser kanskje at ditt liv også sakte ødelegges fordi du er en medmisbruker og rusen påvirker hele ditt liv, selv om det er han som ruser seg. For hadde det ikke påvirket deg, ville du ikke skrevet om det som et problem her.

Det er ikke bare hans problem, selv om det er lettere for deg å se det slik fordi du da slipper å se deg selv og din egen rolle og etter det ta et valg. Et valg som vil bli vanskelig, samme hva du velger.

Jeg er ingen moralist, også fordi jeg selv konsumerer alkohol litt for ofte og røyker iblant og har testet ut diverse stoffer tidligere. Jeg trodde det skulle hjelpe forholdet at jeg selv hadde vært avhengig av amfetamin for en del år tilbake, men det ble ikke noe lettere for meg av den grunn. Kanskje verre, fordi han om mulig trodde at jeg skulle tilgi og forstå og godta enda mer...jeg vet ikke.

Han trodde det i alle fall i begynnelsen og jeg tror det kom som et sjokk på han at jeg begynte å bli mer og mer tilbakeholden og å stille flere og flere spørsmål ved hans bruk, helt til jeg gjorde det slutt. Jeg ble taus og trakk meg unna og var ikke lenger den samme. Jeg trodde han skjønte tegninga...Men han trodde meg ikke og jeg tror ikke han har godtatt bruddet enda.

I pillerus f.eks. glemmer man hva som ble sagt eller skrevet, hvilken dag osv. I ametaminrus flyr tida og alt er litt surrealistisk...så ikke så rart om man ikke husker alt helt konkret, særlig ikke når man blander.

[vanilla-]

Uff, jeg vet akkurat hvordan du har det. Det er skikkelig tøfft!

Og jeg vet det er skikkelig vanskelig å gjøre stort med det, men du må gå inn i deg selv og finne ut hva du vil, prøv å se for deg livet med han og livet uten, jeg er helt sikker på at du foretrekker livet uten, innerst inn, ihvertfall om du har kjent usikkerheten på kroppen og all dritten som følger med en del ganger.

Mange vonde følelser som følger med dette. Jeg ble så deprimert og nedkjørt av alt at tilslutt maktet jeg ikke mer. Endte forholdet flere ganger tidligere, men han kom snikende tilbake hver gang og sa ting som at han hadde forandret seg osv.

Til slutt måtte jeg flytte hjem til mamma, økonomisk ruinert som jeg var. Kuttet all kontakt med felles kjente og startet livet på nytt rett og slett, det var skikkelig tungt, men angrer ikke den dag i dag, vi hadde jo ingen framtid sammen, vi kunne ikke bo sammen, (jeg ble sittende med alle utgiftene) han viste meg verken omsorg eller kjærlighet, selv om jeg vet han var glad i meg så ga han aldri inntrykk for det. Jeg hatet han like mye som jeg elsket han. Til slutt ble han bare et monster og jeg klarte endelig å ta til vett.

Det finnes så mange andre som det er 10 ganger lettere å leve livet med.

Ønsker deg lykke til:) om du ikke klarer å gjøre no med det denne gangen så kommer dagen da det renner over, tru det eller ei.

[Gjest Gjest]

Det er mange som velger å bli hos sin rusmisbruker og det er knalltøft gjort! Mitt eneste råd er å ta kontakt med en selvhjelpsgruppe som Al-Anon eller Narranon(eller hva den heter..). Finnes gjerne flere og.

LYKKE TIL!!!!

[Paibunn]

Ta deg en titt på narkoman.org , det er en side for pårørende av narkomane - mange flinke folk du kan snakke med

Lykke til <3