Leste mammas dagbok

[Gjest Candyfloss]

Hei.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å skrive dette innlegget, men føler at jeg må, for dette har plaget meg lenge. Jeg har tenkt og tenkt uten å få noe særlig ut av det, og vet ikke helt hva jeg skal si eller gjøre. For cirka ett år siden leste jeg mammas dagbok. Jeg vet det var et overtramp på hennes privatliv, og jeg skammer meg veldig. Jeg kan uansett ikke ta det tilbake nå. Dagboken var fra mange år tilbake, og der sto det at faren min ville at moren min skulle ta abort da hun var gravid, og at hvis jeg bli født, ville han ikke ha noe med meg å gjøre. Det sto om at han ikke møtte opp under fødselen, uteble i flere uker... Behandlet henne som en dritt rett og slett. Så langt tilbake jeg kan huske har jeg alltid spurt etter pappa, og fått det samme svaret; han er på jobb... Hvor mange timer av døgnet er det akseptabelt å være på jobb? Kan en som er der en gang i uka under min oppvekst defineres som pappa?

Jeg husker jo selvfølgelig at han har vært frem og tilbake, det er han jo nå også. Lillebroren min ser han i hvert fall tre ganger i uken, det er mer enn hva jeg gjorde. Han har aldri tatt meg med på noen ting, og det vil aldri bli slik heller. Jeg har grått mye siden jeg leste det som sto der. At hun både avskydde og elsket det barnet som vokste inne i henne. Jeg var uønsket...Det er en forferdelig tanke. Det sliter på meg, og jeg tør ikke ta det opp med henne. Jeg har vel vært et problem. Har helt siden jeg var liten vært småspist, sengevæter, voldelig, kuttet meg opp ved pulsåren og hatt angstopplevelser.

Jeg skulle aldri lest den dagboken. Da jeg så på pappa for noen dager siden, så jeg på han som en helt annen person.. En som ikke ville ha meg.. En som aldri har tatt seg tid til å bli kjent meg... Hva nå?

Klem, CF

[Gjest Hilde K S]

For det første så skal du alltid, alltid huske på at du er verdt mye. At noen er glad i deg og setter pris på deg.

Å vokse opp i en lite støttende familie er svært skadelig for barn og ja, jeg snakker av egen erfaring.

Selvskading er en fortsettelse av smerte som har blitt påført men ikke lenger påføres. Derfor må det rettes opp ved selvpåført smerte, en reell følelse som er kjent når en er forvirret.

Du bør oppsøke psykolog, healer, uansett noen som du kan snakke fritt med for å få ut det du måtte sitte på av jævlige følelser. Husk at profesjonelle har hørt det meste av koko tanker ( feks folk i skikkelig dype psykoser ) så ikke vær redd for hva du kan komme til å si. Dessuten er de taushetsbelagte.

Og klart det var litt uriktig å lese dagboken, men det vet du jo. Årsaken til din atferd ligger jo ikke der men andre steder, sannsynligvis i oppveksten. Selvskadelig atferd har du jo hatt siden før du leste dagboken....

Oppsøk hjelp og husk at dette på ingen måte er din feil !

Klemmer

[Gjest Tex]

Jeg skulle aldri lest den dagboken.

Du har helt rett. Se hva det gjorde med deg da du

"spiste av kunnskapens tre"

Da jeg så på pappa for noen dager siden, så jeg på han som en helt annen person.. En som ikke ville ha meg.. En som aldri har tatt seg tid til å bli kjent meg... Hva nå?

Det vil antakelig aldri bli det samme igjen.

Du må leve med det du nå vet og jeg tviler på at du får det lettere i forhold til faren din.

Av og til er det faktisk best å ikke vite.

Jeg vet ikke om du har barn, men om du ikke har.... Tenk deg godt og vel om før du velger far til dine barn. Det er ikke retur-rett vet du....

Lykke til videre......

Trøsteklem fra Tex

[Gjest Tex]

Da jeg leste igjennom innlegget mitt så jeg at det var forferdelig negativt. Det var ikke meningen å ødelegge dagen for deg.....

Jeg mener bare at i de voksnes verden finnes mye som barna ikke har noe med, og at det er en grunn til at man bør ligge unna.

Nettopp fordi det er til det beste for barna ikke å vite alt....

Min datter vokser opp uten sin biologiske pappa, og jeg er stadig redd for hva det gjør med hennes selvfølelse at "pappa ikke bryr seg om meg"

Jeg må rett og slett være dobbelt så mye for henne og det tar på.

Gi moren din en blomst for at hun ikke har snakket stygt om han i ditt nærvær og gi deg selv en blomst for det flotte mennesket du er selv.

Pass godt på lillebroren din.

Dere har til syvende og sist bare hverandre.

Stor klem fra Tex.

[Gjest Anonymous]

Da jeg leste igjennom innlegget mitt så jeg at det var forferdelig negativt. Det var ikke meningen å ødelegge dagen for deg.....

Jeg mener bare at i de voksnes verden finnes mye som barna ikke har noe med, og at det er en grunn til at man bør ligge unna.

Nettopp fordi det er til det beste for barna ikke å vite alt....

Min datter vokser opp uten sin biologiske pappa, og jeg er stadig redd for hva det gjør med hennes selvfølelse at "pappa ikke bryr seg om meg"

Jeg må rett og slett være dobbelt så mye for henne og det tar på.

Gi moren din en blomst for at hun ikke har snakket stygt om han i ditt nærvær og gi deg selv en blomst for det flotte mennesket du er selv.

Pass godt på lillebroren din.

Dere har til syvende og sist bare hverandre.

Stor klem fra Tex.

:enig_animasjon:

De hadde ikke stjerne her ellers ahdde du fått den nå, veldig bra at du rettet på det, og kunne ikke skrevet det bedre selv heller. :D

[Gjest Candyfloss]

Takk for svar! :D

Ja, jeg burde kanskje snakke med noen om dette.

Det føles rart og uvirkelig..liksom som det ikke dreier seg om meg.

Det er så forferdelig trist, og mamma skjønner ingenting nå.. Jeg lar jo sinnet mitt gå utover henne!

I morgen skal jeg skjerpe meg.

Gi henne en klem og si unnskyld.

[Gjest Tex]

mamma skjønner ingenting nå.. Jeg lar jo sinnet mitt gå utover henne!

I morgen skal jeg skjerpe meg.

Gi henne en klem og si unnskyld.

Ærlighet varer lengst,

og jeg tror det er viktig at du får frem hvor lei deg du er,

på flere måter....

Du viser en veldig voksen holdning her synes jeg...

Kjempeklem i dag også.......

[Gjest Lea]

Vet ikke om dette hjelper... men dagbøker er rare ting.

I de periodene jeg skrev dagbok, så ble det ofte til at jeg skrev ned følelsene mine slik de var der og da.

At jeg ikke fikk gå på kino (som 15-åring) ble til at foreldrene mine nektet meg å gå ut (noe som absolutt ikke var sant).

Hvis jeg hadde hatt en dårlig dag på skolen, så skulle jeg rømme og aldri mer komme tilbake.

Alt ble satt på spissen. Og hvis foreldrene mine (eller noen andre) hadde lest dagboka, så hadde de muligens lagt med inn på lukket avdeling.

Poenget mitt er at man ofte tyr til dagbøker når man er deppa og skriver ting som faktisk ikke stemmer helt. Man skriver mens man står midt oppi noe og ser ofte ting bare fra EN side, noe som gjør alt veldig mye mer dramatisk.

Jeg skjønner godt at du er lei deg pga dette, men jeg håper at du kan gi begge foreldrene dine en sjanse.

[Linemor]

Det er vel ganske mange som er født uten og være planlagt og ønsket. det er nok flere enn man tror som går rundt og ikke har en god følelse i magen når de er gravide. at man blir gravid vil ikke si at man bare gleder seg og tror at alt skal bli så fint og flott.

det at faren din ikke har stilt opp er jo veldig synd for deg, men det er jo ikke noe verre egentlig, selvom du vet at han ikke ønsket seg barn i begynnelsen.

skjønner at du ikke har lyst til å snakke med moren din, siden du har lest dagboken hennes uten og få lov. men kan du ikke spørre om du var planlagt og sånn da, for å komme inn på emnet? eller har du kanskje prøvd det alt. jaja, det er ikke lett å si hva du bør tenke og gjøre. men ikke la de negative tankene ta overhånd, for da blir det bare verre. alle er verdt noe, og ikke alle har det bare lett når de vokser opp eller senere i livet.

[Gjest dorian]

Hei!

> Det føles rart og uvirkelig..liksom som det ikke dreier seg om meg.

Og det gjør det ikke heller, CF.

Det er en helt annen situasjon, mellom to mennesker som må avgjøre om barn er det riktige å få i den situasjonen de var i der og da.

Ikke noen prisverdig oppførsel av faren din, men...

But hey: It's his loss? :blunke:

Og det er jo mange tanker som dukker opp når man skal ha barn, siden dette er en stor omveltning i livet.

At moren din hadde litt ambivalente følelser mens hun var gravid er kanskje ikke så rart. Hun var jo glad i faren din, og var kanskje redd for at barnet skulle forandre forholdet deres?

Foreldre er noen rare greier

Faren min var gammel, og hadde tilsvarende gammeldags syn på korporlig avstraffelse (les: juling).

Følgelig ble jeg slått både titt og ofte, noe som i dagens verden virker helt boink, for å si det sånn

Men det var slik man var i den generasjonen, og jeg hater ham ikke for det - men ble ekspert på å snike meg unna

Han var vel heller ikke direkte tilstede i hverdagen, mer en slags grå eminense i bakgrunnen som ble tilkalt ved De store Avgjørelsene.

Men ok - har noen koselige minner og, da.

Du har mye å fare med, CF.

Stor klem!

dorian

[Gjest Candyfloss]

Innlegget kom dobbelt...

[Gjest Candyfloss]

Poenget mitt er at man ofte tyr til dagbøker når man er deppa og skriver ting som faktisk ikke stemmer helt. Man skriver mens man står midt oppi noe og ser ofte ting bare fra EN side' date=' noe som gjør alt veldig mye mer dramatisk.[/quote']

Det har du helt rett i, jeg så jo selv at følelsene tok litt overhånd i dagboka, men jeg vet at det var veldig mye sannhet der. Jeg har til og med sett han dytte henne ned trappa da jeg var syv år. Jeg VET at han har voldelige tendenser og at han er oppdratt annerledes (han er utenlandsk, muslimsk). Er det ikke slik at de bryr seg mer om gutte- enn jentebarn? Er det ikke merkelig at han plutselig var mer hjemme da broren min kom til verden?

Jeg vet jeg burde snakke med noen - helst mamma. Men jeg får meg ikke til å si det. Hvis hun hadde lest min dagbok, hadde jeg ALDRI tilgitt henne. Det er en grunn til at man skriver dagbok. Dagboken fikk meg også til å smile litt. Det sto om hvor nydelig jeg var som unge, at jeg var grunnen til at hun holdt hodet over vannet....det var veldig fint å lese, for jeg har hatt vanskeligheter for å tro at de er glad i meg.

Linemor, jeg prøvde å gå inn på emnet. Jeg begynte å ta opp at pappa ikke har vært der - verken for meg, broren min eller henne. Hun sa at folk er forskjellige, at de var unge og at de begge har gjort mange feil. Det virket som hun prøvde å fortrenge det han har gjort.

Takk for svar alle sammen... Vet ikke hvorfor det plutselig dukker opp.. Kanskje fordi jeg snart regnes som voksen (jeg fyller atten neste måned)..

Klem.

[Gjest Coolaid]

Du har funnet ut at du ikke skulle lest den, det sier du jo selv. Så la det være med det, gjort er gjort. Kanskje du kan prøve å leve i nuet, la gammel dritt ligge. Vet at dette ikke er lett men har selv en far som ikke stilte opp i oppveksten min. Men nå stiller han opp for mine barn og er en flott farfar. Ikke lett å la det ligge men prøv å gjøre det beste ut av det nå. Men for all del, du har all rett til å være skuffet.

[Joplaya]

Hei!

Mødre har en veldig god evne til å tilgi sine barn, prøv å fortelle henne det. Slik jeg ser det trenger du en bekreftelse på hennes kjærlighet til deg? I så fall er det henne du bør snakke med dette om. Fortell om alle dine vonde tanker omkring det du har lest og tenkt. La hun få komme med sin versjon.

Det du leste i dagboken. At hun avskydde og elsket det ufødte barnet. Fokuser på at hun elsket!

Vet ikke om dette var til noen trøst eller hva... Men ut ifra det jeg har lest, tror jeg du var et høyt elsket barn, til tross for omstendighetene.

Snakk med din mor, kanskje det kan løse veldig mye for deg? Kan være verdt det.

[Exodus]

For å være ærlig leste jeg : vet jeg ikke burde, bla bla bla, leste mammas dagbok, bla bla.

da gadd jeg ikke lese mere: Maken til FREKKHET, innvadere din egen mor`s privatliv!. Har du ikke såpass RESPEKT for din egen mor: at du lar tingene hennes være i FRED???

Ok jeg leste litt til... : Og hva skjedde da du begikk overtrampet og innvaderte din mors privatliv: samma f*** om den er gammel, og WHATEVER.. Jo :Da leste du ting du kanskje like så greit hadde klart deg uten,,, ikke sant????

[Junebug]

Mødre har en veldig god evne til å tilgi sine barn' date=' prøv å fortelle henne det. Slik jeg ser det trenger du en bekreftelse på hennes kjærlighet til deg? I så fall er det henne du bør snakke med dette om. Fortell om alle dine vonde tanker omkring det du har lest og tenkt. La hun få komme med sin versjon.[/quote']

:enig_animasjon: Enig med Joplaya. Hadde dette skjedd meg tror jeg at jeg hadde måttet få luftet dette med moren min for å komme meg videre.

Er også enig med det Lea skriver - man overdriver alltid i dagbøker. Selv skrev jeg sporadisk dagbok og bare når jeg var sint eller deprimert. Når jeg leser den nå, ser det ut som om jeg alltid har vært deppa. men det var jeg jo ikke, når jeg var fornøyd skrev jeg ikke dagbok. Dagboken var en slags terapi for å få ut frustrasjoner. Så se ikke på dagboken som "sannheten".

og Exodus - hva var vitsen med innlegget ditt da? Nå har jo CF lest dagboken, hun vet det var feil men ingenting kan gjøre det ugjort. Hun ville ha råd om hva hun burde gjøre nå - totalt unødvendig å skjelle henne ut.

[Joplaya]

Tenkte jeg bare skulle si en liten ting ang det å ha et barn i magen.

Ikke alle føler at det er virkelig, at en er gravid med en baby. Da jeg gikk gravid føltes det som om alle andre gledet seg mye mer over barnet i magen min, enn jeg selv gjorde. Jeg gledet meg og var glad jeg var gravid osv. Men det kjentes ikke helt virkelig, om du skjønner. Hadde jeg visst da at det var akkurat gullet mitt jeg kom til å føde, hadde jeg nok hatt litt andre følelser - vært enda mer opptatt av magen min og graviditeten min på en måte. Litt vanskelig å forklare.

Kanskje det var slik for din mor også?

Kan være lett å hate noe som føles litt uvirkelig ut.

Men det er mye lettere å elske ditt barn. Din uskyldige, nydelige jentebaby.

[Skusla]

For å være ærlig leste jeg : vet jeg ikke burde, bla bla bla, leste mammas dagbok, bla bla.

da gadd jeg ikke lese mere: Maken til FREKKHET, innvadere din egen mor`s privatliv!. Har du ikke såpass RESPEKT for din egen mor: at du lar tingene hennes være i FRED???

Ok jeg leste litt til... : Og hva skjedde da du begikk overtrampet og innvaderte din mors privatliv: samma f*** om den er gammel, og WHATEVER.. Jo :Da leste du ting du kanskje like så greit hadde klart deg uten,,, ikke sant????

Litt vel hardt det innlegget der Exodus...

Det er vel knappes det som er poenget her akkurat nå.

Jenta har lest den, "skaden" har skjedd og hun har det vondt. Da hjelper det nok lite at du skriver slike innlegg. Hun VET det var galt og skriver det. Men gjort er gjort.

Det var fryktelig at du måtte finne ut slike ting, CF. men jeg er litt enig med Lea her.. Ting blir ofte satt på spissen i dagbøker. Likevel, du vet hvordan situasjonen er nå. Du skulle kanskje helst vært informasjonen foruten, men det går ikke nå.

Du får ta det som det er.. Prøve å bearbeide det. Prøv å snakke med noen om det.. For om du holder det inni deg, og lar det komme ut gjennom aggresjon og selvskading så er det dobbelt så ille.

Det er bare naturlig at du ser din far i ett annet lys, og det kommer nok ikke til å forsvinne. men du må lære deg å akseptere det.

Jeg har ikke verdens mest rosenrøde barndom selv, å når jeg var yngre reagerte jeg med sinne og aggresjon. Snakka aldri med noen. I dag ser jeg hvor skadelig det var.

Å lære seg å akseptere at sånn er det, er en LANG og vond prosess, men jeg tror ikke du vil få det godt med deg selv før du har innfunnet deg med det.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt det opp med foreldrene mine. Da vil du muligens og helt sikkert få en forsikring om at de ER glade i deg. Mye kan ligge bak de ordene hun skrev, men hun er nok definitivt glad i deg. Å det er nok faren din også..

Du er verd mye og det må du hvertfall ALDRI glemme.

[Gjest Candyfloss]

Tusen takk for svar.. Til Exodus også, han sier jo bare sin mening..

Men spørsmålet var nok ikke om det var galt det jeg gjorde, for det VET jeg, men hvordan jeg skal komme meg videre... Got that?

Jeg satt oppe ganske lenge med mamma her om dagen og snakket om barndommen min og sånt. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortelle at jeg leste den; det virket litt unødvendig nå som vi har pratet litt ut. Jeg er veldig glad i henne, og jeg vet vi begge har gjort mye dumt. I kveld skal vi spise middag sammen før jeg drar. Jeg vil bare si takk til alle som har svart, for hvis ikke dere hadde svart, hadde jeg nok reagert med å unngå mamma (les:aldri være hjemme).

Uønsket eller ikke; livet er herlig!