Hvordan takle forhold

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er 25 år gammel og har en samboer som er 22, vi har bodd sammen i 4 år, og har det vel egentlig bra sammen.

Problemene våre bunner ut i at hun for litt over et år siden ble voldtatt av en bekjent av oss. Han har innrømt alt og er dømt.

Etter det skjedde har hun problemer med å stole på folk, noe jeg skjønner godt.

Hun vil ikke prate med meg om det, og siden hu går til psykolog og sånt så har jeg skjønt at jeg ikke skal mase, men la hun heller komme til meg.

Jeg har vært i kontakt med Dixi sammen med henne et par ganger, men hun vil gjøre det selv, vil ikke ha noe hjelp til det her.

Jeg har snakka med noen på Dixi uten at hun vet det siom har sagt at et er en naturlig reaksjon, å ikke ville rippe opp i ting med å snakke om det. Så jeg prøver så godt jeg kan å ikke blande meg i det, selv om jeg gjerne vil snakke med henne og hjelpe henne videre

Men hun vil ikke snakke med meg om noen ting lenger, med en gang det er snakk om problemer av noe slag så stenger a seg inne. Vi hadde det ikke sånn før, da snakka vi om alt.

Men nå vil a ikke, med en gang det er snakk om noe, f.eks økonomiske problemer, familieproblemer eller hva som helst, hun vil bare snakke om ting som går bra. Og jeg kan skjønne det, hun går i terapi to ganger i uka på grunn av det som skjedde, og det er kanskje nok negative tanker da..

Men vi som et par må jo klare å diskutere ting, ikke bare snakke om sommer og sol liksom....

Nå for tida føler jeg det som jeg går rundt og bare godsnakker med ei jeg ikke kjenner lenger..

Vi har heller ikke hatt sex etter at det skjedde, og det er greit, jeg skjønner at hu trenger tid, men jeg får såvidt lov til å gi henne en klem, jeg får ikke lov til å ligge inntil henne om natta, og hun klarer såvidt å sitte i armkroken min når vi ser TV på kveldene.

Dette sliter på meg og, jeg veit hun har det verre, men er det her slik et forhold skal være, da?

[Gjest Gjest_hart_*]

det at hun går i samtaler betyr ikke at hun jobber med seg selv.

for meg høres det ut som om hun er fanget i en ond sirkel, men heller ikke vil eller vet hordan hun skal håndtere.

det er jo helt innlysende at dere burde ha parterapi sammen for hennes - og din del.

du må nok ta en samtale med henne hvor du ikke lar henne snakke seg bort - men hvor du forteller at deres forhold er iferd med å bli ødelagt hvis hun ikke sier seg villig til å jobbe sammen med deg.

du trenger ikke delta i hennes samtaler angående selve hendelsen, men dere trenger å lære hvordan dere skal leve som kjærester med det som har skjedd.

det kan godt hende hun ikke er klar for det - men da kan hun heller ikke leve i et forhold enda.

du må også forkalre henne at dersom hun ønsker å være sammen med deg - men ikke tar tak i problemene dere har, så utsetter hun det bare til det neste forholdet hun får.

hun føler nok at du ikke forstår henne, og det gjør du forsåvidt ikke heller(akkurat som oss) - men du kan heller ikke være statisk i deres forhold.

du kan jo bare si det som det er: du vet ikke hvordan hun føler, og du vet ikke hva hun tenker. du kommer aldri til å forsåt hvor tøft dette er for henne.

hun kan ikke endre det som har skjedd, og hun kan ikke kontrollere hva som skal skje i fremtiden.

men hun kan gjøre noe med hvordan hun håndterer nåtiden - og du vil være delaktig i det.

men både du og hun er nødt til å være aktive deltakere i denne prosessen om dette skal gå.

om hun ikke vil det nå, så er det hennes valg. men da må du ut av forholdet, og hun blir sittende igjen med et utsatt problem.

ingenting forsvinner selv om man ikke snakker om det.

vil hun ikke dette så mener jeg du bør gjøre det som er best for deg. du har gjort mye, og du forsøker so best du kan.

kanskje hun ikke er klar for å være i et forhold, ¨men det vet du ikke før du tar det opp med henne.

[Gjest :)]

det at hun går i samtaler betyr ikke at hun jobber med seg selv.

for meg høres det ut som om hun er fanget i en ond sirkel, men heller ikke vil eller vet hordan hun skal håndtere.

det er jo helt innlysende at dere burde ha parterapi sammen for hennes - og din del.

du må nok ta en samtale med henne hvor du ikke lar henne snakke seg bort - men hvor du forteller at deres forhold er iferd med å bli ødelagt hvis hun ikke sier seg villig til å jobbe sammen med deg.

du trenger ikke delta i hennes samtaler angående selve hendelsen, men dere trenger å lære hvordan dere skal leve som kjærester med det som har skjedd.

det kan godt hende hun ikke er klar for det - men da kan hun heller ikke leve i et forhold enda.

du må også forkalre henne at dersom hun ønsker å være sammen med deg - men ikke tar tak i problemene dere har, så utsetter hun det bare til det neste forholdet hun får.

hun føler nok at du ikke forstår henne, og det gjør du forsåvidt ikke heller(akkurat som oss) - men du kan heller ikke være statisk i deres forhold.

du kan jo bare si det som det er: du vet ikke hvordan hun føler, og du vet ikke hva hun tenker. du kommer aldri til å forsåt hvor tøft dette er for henne.

hun kan ikke endre det som har skjedd, og hun kan ikke kontrollere hva som skal skje i fremtiden.

men hun kan gjøre noe med hvordan hun håndterer nåtiden - og du vil være delaktig i det.

men både du og hun er nødt til å være aktive deltakere i denne prosessen om dette skal gå.

om hun ikke vil det nå, så er det hennes valg. men da må du ut av forholdet, og hun blir sittende igjen med et utsatt problem.

ingenting forsvinner selv om man ikke snakker om det.

vil hun ikke dette så mener jeg du bør gjøre det som er best for deg. du har gjort mye, og du forsøker so best du kan.

kanskje hun ikke er klar for å være i et forhold, ¨men det vet du ikke før du tar det opp med henne.

statist..

[Gjest Stjernedryss]

Jeg synes det virker som kjæresten din opptrer ganske umodent på tross av det som har skjedd. Du bør nok gi beskjed om at hvis forholdet skal fortsette så må hun skjerpe seg. Det at hun har hatt det vanskelig betyr ikke at hun skal få lov til å ødelegge for deg.

Hun skal være glad for at hun har folk rundt seg som bryr seg, og vil hun komme seg videre selv er hun nødt til å også kunne snakke om ting som går dårlig.

Jeg tror du kan ta av deg silkehanskene og fortelle hvordan det ligger ann.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for gode svar. jeg veit at jeg må ta tak i det, men det er ikke så lett når jeg ser reaksjonen hennes bare jeg prøver å snakke om at vi ikke har det helt optimalt om dagen..

Sa til henne under middagen i dag at vi måtte snakke sammen, hun lurte på om noe var galt. Der og da kjente jeg at det holdt på å klikke litt for meg.. om noe er galt?Ja, hele forholdet vårt er galt akkurat nå...

prøvde å forklare henne at vi må se på oss selv som et par, se på hvordan vi har det både sammen og hver for oss, men det gikk ikke inn... det eneste jeg oppnådde var at hun gikk, da jeg gikk etter henne fikk jeg beskjed om å holde meg unna, for jeg skjønte ikke hvordan hun har de uansett. Selvfølgelig gjør jeg ikke det, og det veit jeg, men hu vet heller ikke hvordan jeg har det! For hun vil ikke høre... hun vil ikke la meg forklare at det her er vanskelig for meg og.. hele det siste året har vært en påkjenning for meg og, selvsagt ikke på samme måte som for henne, men det har ikke vært lett...

jeg foreslo parterapi, men hun sa at det var ikke noe vits, hun har det bra med meg sier hun... hva hjelper vel det når jeg ikke har det bra?

Jeg ba henne tenke på noe annet enn seg selv en stund, tenke gjennom om vi burde fortsette det vi har, eller om det kanskje fantes bedre alternativ.fikk ikke noe svar, har ikke snakket med henne etter det. venter vel på at hu skal roe seg ned og se om hu har noe mer fornuftig å si...

jeg tørte ikke helt å tenke tankene om at vi ikke burde være sammen før etter jeg så svarene her,føler meg ikke så egoistisk lenger som jeg gjorde da jeg bare tenkte alene..

[Phaedra]

Jeg kjenner ingen som har blitt voldtatt, men jeg kan se for meg at man sliter noe voldsomt etter å ha opplevd noe slikt. Spesielt når man har blitt voldtatt av en felles bekjent. Kanskje hun sliter med skyldsfølelse? Kanskje hun føler at hun ikke greier å få noe grep om livet sitt? Kanskje hun er redd for hva du tenker, selv om du ikke har gitt henne noen grunn til det?

Hvis jeg var deg så ville jeg snakket med Dixi igjen, spurt dem hvordan voldtektsofre tenker og reagerer på generelt grunnlag. Hva du kan forvente av reaksjoner osv. Alle reagerer forskjellig, men det kan gi deg en idé om hvordan du hanskes med situasjoner som kan oppstå. Du kan jo også spørre dem om forslag til når du skal kunne begynne å stille krav til henne og hvordan du burde legge det fram for henne så det blir gjort noe konstruktivt. Det kan hende at hele hennes verden er snudd på hodet for tiden (litt over ett år er ikke nødvendigvis lang tid for henne).

Jeg synes det virker som kjæresten din opptrer ganske umodent på tross av det som har skjedd. Du bør nok gi beskjed om at hvis forholdet skal fortsette så må hun skjerpe seg. Det at hun har hatt det vanskelig betyr ikke at hun skal få lov til å ødelegge for deg.

Hun skal være glad for at hun har folk rundt seg som bryr seg, og vil hun komme seg videre selv er hun nødt til å også kunne snakke om ting som går dårlig.

Jeg tror du kan ta av deg silkehanskene og fortelle hvordan det ligger ann.

Jeg synes du høres veldig usympatisk ut, Stjernedryss, men det er kanskje bare ordleggingen din. Jeg er enig i at TS ikke kan sette resten av livet sitt på vent, men kjæresten til TS må ha lov til å bearbeide følelsene hun har etter voldtekten uten å bli anklaget for å ødelegge for TS og være umoden. Det er ikke alle som bare kan legge fortiden bak seg og gå videre i løpet av ett år.

Til TS igjen: du må gjerne stille krav til samboeren din, og noen krav synes jeg du faktisk skal stille. Jeg synes som sagt ikke at du skal ha livet ditt på vent, og jeg synes ikke at du skal gå rundt og ha det fælt heller. Jeg skjønner at samboeren din er vanskelig å leve med akkuratt nå, og jeg skjønner at du føler at forholdet deres ikke fungerer slik det er. Jeg har faktisk full sympati for de følelsene du sitter inne med - like mye som jeg har sympati for at samboeren din har det forferdelig vanskelig. På den ene siden bør hun få hjelp til å komme seg videre, men på den andre siden så kan det hende at du skyver henne fra deg ved å kreve noe hun ikke er klar til å gi enda, og at hun i verste fall ikke orker å følge dem opp. Det er egentlig ikke du som må ta tak i det, men hun. Du må bare finne en måte å hjelpe henne til å gjøre det på.

Snakk med Dixi (de har en støttegruppe for pårørende, kanskje noen der kan hjelpe deg), spør hvor du kan få hjelp til å hjelpe henne og hvordan du skal "opptre" eller forholde deg til reaksjonene hennes. Jeg tror det er umulig for de fleste av oss å sette oss inn i hennes eller din situasjon

edit: og en siste endring, jeg synes IKKE at du er egoistisk som tenker på denne måten TS. Jeg har som sagt full sympati med deg også.

Endret 23. mai 2009 av Phaedra