Å se på noen som en trussel

[Gjest Gjest]

Vær så snill,ingen negative kommentarer til det å være sjalu. Det er slitsomt nok som det er med de fysiske følelsene som gjør deg utmattet og sjalusi er et emne som man fort skammer seg over så jeg trenger ikke påfyll.

Jeg er ikke redd for at han skal være utro. Jeg stoler på ham.

MEN jeg ser på en av venninnene hans som en trussel. Jeg føler hun er på mitt territorium.

Kort fortalt så ble de kjent ved utvekslingsprogram. Kjæresten min er en veldig sosial person og blir lett god venn med det motsatte kjønn. Har ikke hadd trøbbel med det før. Men denne jenta deler en lidenskap med kjæresten min som jeg ikke har. Og hun har satt såpass spor at han vil besøke henne i hjemlandet. Jeg skulle visstnok være med.

Uansett,jeg har vært kvalm i ett døgn nå. Urolig og skjelver. Pulsen øker når jeg tenker på dette. Jeg er så redd for at hun skal stjele han fra meg uten at han ser det selv. Det er så vondt og slitsomt å føle det på denne måten. Jeg vil ikke være den hysteriske dama.

Jeg er mer redd for hennes eventuelle baktanker med sitt venneforhold til kjæresten min enn det jeg er for hans.

Han kan ikke fordra sjalusi. Han er av den typen som kommer til å gjøre ting på trass om han føler seg urettferdig behandlet.

Herregud,jeg er så kvalm og urolig. Jeg er så redd for å gjøre ei fjær til ti høns.

Bør man snakke om slike følelser/tanker med partneren? Jeg er så redd for at han skal misforstå. At han skal føle seg anklaget.

Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger,jeg er helt utkjørt.

[Gjest Gjest_Vanija_*]

Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Jeg var der selv i to år.

De hadde møttes på en leir da hun var her i Norge som utvekslingsstudent fra USA. De ble gode venner, og var mye med hverandre etter at leiren var over. Etterhvert gikk de også over til å være kjærester. Dette forholdet endte med at hun ble sendt tilbake til USA lenge før hun opprinnelig skulle pga. problemer med oppholdstillatelsen. I starten snakket de på telefon hver eneste natt. Sendte mange mailer/brev og hadde mye kontakt. Sommeren etter møter jeg ham, og vi blir sammen. Jeg begynner å legge merke til at han ofte nevner denne venninnen fra USA. Får til slutt vite at de også hadde vært sammen. Så kommer beskjedene om at han planlegger å reise til henne.. HELDIGVIS ble det aldri noe av det på grunn av økonomi.

Jo mer han snakket om henne, jo mindre begynte jeg å føle meg. Hun ble tatt opp i de fleste sammenhenger, og han kunne finne på å nevne det på de verste plassene. Jeg ble etterhvert sykelig sjalu på denne jenta jeg aldri hadde møtt, men som kjæresten min tydligvis var ufattelig opphengt i.

I desember i fjor kom hun tilbake til Norge, og jeg fikk være med å møte henne. Jeg hatet hvert eneste sekund av møtet. Heldigvis var denne jenta oppmerksom nok til å skjønne hva som foregikk i hodet mitt, og kontaktet meg på egenhånd, uavhengig av kjæresten min. Hun fortalte mye, og i slutten av samtalen forstor jeg at sjalusien min ikke hadde rot i virkeligheten. Nå skal vi møtes igjen i sommer, og jeg gleder meg.

Jeg var også usikker på hennes hensikter slik du beskriver. Mitt eneste råd er at du kontakter henne (ja, det er grusomt, flaut, teit og alt det der) men jeg vil tro at du vil føle deg bedre etter det.

For meg hjalp det ikke å snakke til kjæresten min om sjalusiproblemene, da han bare reagerte med sinne, og gjorde meg enda mer deprimert.

[Gjest Gjest]

Takk for svar

Jeg tror derimot ikke jeg kommer til å kontakte henne. Da snakker jeg heller med kjæresten.

Jeg kommer til å føle at jeg snoker om jeg tar kontakt med henne bak kjæresten min sin rygg og det er ikke det jeg ønsker.

Men som sagt;takk for utveksling av erfaring

[Gjest Lily1]

Vær så snill,ingen negative kommentarer til det å være sjalu. Det er slitsomt nok som det er med de fysiske følelsene som gjør deg utmattet og sjalusi er et emne som man fort skammer seg over så jeg trenger ikke påfyll.

Jeg er ikke redd for at han skal være utro. Jeg stoler på ham.

MEN jeg ser på en av venninnene hans som en trussel. Jeg føler hun er på mitt territorium.

Kort fortalt så ble de kjent ved utvekslingsprogram. Kjæresten min er en veldig sosial person og blir lett god venn med det motsatte kjønn. Har ikke hadd trøbbel med det før. Men denne jenta deler en lidenskap med kjæresten min som jeg ikke har. Og hun har satt såpass spor at han vil besøke henne i hjemlandet. Jeg skulle visstnok være med.

Uansett,jeg har vært kvalm i ett døgn nå. Urolig og skjelver. Pulsen øker når jeg tenker på dette. Jeg er så redd for at hun skal stjele han fra meg uten at han ser det selv. Det er så vondt og slitsomt å føle det på denne måten. Jeg vil ikke være den hysteriske dama.

Jeg er mer redd for hennes eventuelle baktanker med sitt venneforhold til kjæresten min enn det jeg er for hans.

Han kan ikke fordra sjalusi. Han er av den typen som kommer til å gjøre ting på trass om han føler seg urettferdig behandlet.

Herregud,jeg er så kvalm og urolig. Jeg er så redd for å gjøre ei fjær til ti høns.

Bør man snakke om slike følelser/tanker med partneren? Jeg er så redd for at han skal misforstå. At han skal føle seg anklaget.

Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger,jeg er helt utkjørt.

Jeg skjønner deg!

Min historie er litt annerledes enn din, men likevel kan jeg skjønne ditt ståsted.

Mannen min har en "beundrer" som er betatt/forelsket i ham, hun har vært det i mange år, men han så det ikke selv (i begynnelsen)... han trodde at hun bare var hyggelig!

Da jeg først fant ut av det, krevde jeg at han aldri var på tomannshånd med henne, for jeg visste aldri hva hun kunne finne på. Han skjønte ikke hvorfor, han skjønte jo ikke at hun ville ha ham, men han aksepterte det.

Men det stresset henne veldig at hun aldri fikk ham på tomannshånd, og hun gjorde alt hun kunne for å få tid alene med ham. Hun benyttet enhver anledning hun kunne finne for å møte ham.. telefonen kunne ringe kl 23 om kvelden (etter han hadde lagt seg), og hun behøvde hjelp til noe hjemme. Hun meldte seg på arrangementer hvor hun visste at han skulle være med, og trakk seg hvis han ikke skulle delta likevel...

Jeg kan skrive en hel bok om alt hun gjorde for å være sammen med ham, uten masse kjente rundt.

Og han skjønte fremdeles ingenting, og ble sinna på meg fordi jeg ikke kunne skjønne at kvinner og menn kunne være bare venner.

Han skjønte ikke at jeg vet at kvinner og menn kan være bare venner, men at jeg skjønte at akkurat denne kvinnen ville være mer enn bare venner.

For å gjøre en lang historie kort:

Det som åpnet øynene hans, var da hun begynte å innynde seg hos barna våre, og presenterte dem og han til foreldrene sine, med en tvetydig kommentar om at de kom til å se mye til hverandre framover.

Han tenkte ikke så mye over det, men stusset veldig over den kommentaren, og begynte å bli litt mer oppmerksom.

Han og barna begynte å få gaver og hilsener fra kvinnens foreldre, og det ble etterhvert tydelig at foreldrene hennes så på dem som et par, og at barna våre var "kommende barnebarn".

Da klarte han også å se det jeg så.

Poenget mitt med å fortelle dette, er at hvis han ikke ser at hun er forelsket i ham, er det ingenting du kan gjøre for å vise det til ham... han må se det selv.

Du kan snakke med ham til du blir blå, men han vil mest sannsynlig ikke skjønne deg.

Du kan kontakte henne, men hvis forholdet mellom dem er som du beskriver, vil han få vite det, og da vil du fremdeles være "den sjalu og hysteriske dama".

Mitt råd er å være den beste kjæresten du kan være for ham, og regne med at det er nok.

Det er deg han er sammen med, det er deg han valgte, og hvis han går fra deg til fordel for henne, er han uansett ikke mannen for deg.

[Gjest Gjest]

Takk for enda en tilbakemelding,setter stor pris på det.

Ditt tilfelle Lily1,virket ganske ille i og med at denne damen virkelig var forelsket i din mann.

Jeg har ingen bevis på noe i min situasjon men det er utrolig hvor mange skremmende tanker som dukker opp i ens eget hode ved denne frykten. Det er nesten uholdbart!

Får prøve å trøste meg med at hun nå er langt borte. Foreløbig iallefall.