en man-to liv

[Gjest lady vs nature]

Hei. Jeg måtte bare lufte tankene min litt. Men det blir kjempefint om jeg får litt råd samtidig

Har et spørsmål som truer å voske i et stort problem. Har vært sammen med typen i 2 år (høres greit ut, ikke sant...?... bare vent). Men jeg er ikke den eneste kvinne i hans liv Han er samboer med en annen som han har barn med. Aldri i livet mitt har jeg tenkt å være sammen men noen som er gift eller samboer eller "opptatt" på en annen måte. Men det bare skjedde, hvorfor vet ikke jeg, heller ikke hvordan... Det har blitt kjempe vanskelig å balansere mellom de to livene han har og det blir stadig verre. Jeg elsket ham så høyt men begynner nå å føle usikkerhet.

Når jeg tenker og prøver å se "10 years from now" ser jeg at vi fortsatt driver med det samme, han bor der, jeg bor har, vi treffes når det passer for ham (fordi det skal alltid passe for meg dersom jeg har ikke noe annet, dvs. et annet forhold). Jeg ville ha barn med ham, ville være sammen hele livet...men det blir nok umulig. Jeg er heller ikke sikker at jeg vil det nå. Han er den typen som sier "elsker deg" kun etter 5 glass pils, ikke gir komplimenter og ikke liker å snakke om viktige ting (f.eks. forhold, følelser, framtiden). Han blir let sur og mener at jeg bør forutse hvorfor han er sint. Bare å tenke å leve med en som er langsint og som ikke ønsker å snakke om viktige ting gir meg meg ikke mye håp. Når vi krangler sier han at det er samme for ham om vi er fortsatt sammen eller ei. Hvordan kan det være mulig????

Det er ikke enkelt å la det være etter 2 år og alt som vi har vært gjennom. Men det som er dumt er at jeg savner ham og samtidig tenker på hvor deilig kan det være å ha et forhold hvor man snakker om alt. For meg betyr det å leve fortsatt i usikkerhet, uten å vite hva han egentlig vil....og følelsene mine visner bare. Hvor lenge skal jeg prøve, hvor mye orker jeg, hvorfor.... Hvem vet?

[Gjest Gjest]

det er bare å gå. ha det kjipt i noen måneder og så blir alt mye bedre du er tidsfordrivet hans, og han høres ut som en løk.

det samme gjør nesten du, ved å se ti år frem i tid med en mann som bor med en kvinne som han sannsynligvis VIL bo med. og den kvinnen er ikke deg.

vet ikke hva du vil høre.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner at jeg egentlig ikke orker å komme med kommentarer her jeg, selvom jeg vitterlig gjør det.

Du vet egentlig hva du må gjøre du, men du kommer til å fortsette å plage deg selv. Det er det vi jenter er best på. Jeg syns jo det er ubegripelig at du gidder.

Han kommer ikke til å endre noe.

Kjære deg... han får jo både i pose og sekk... han kan ikke ha det bedre. Stiller samboeren krav til han, stikker han til deg og stiller du krav til han løper han hjem igjen.

Men du kommer til å la han gjøre det, så noen råd trenger du i grunnen ikke. det er bare bortkastet.

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg måtte bare lufte tankene min litt. Men det blir kjempefint om jeg får litt råd samtidig

Har et spørsmål som truer å voske i et stort problem. Har vært sammen med typen i 2 år (høres greit ut, ikke sant...?... bare vent). Men jeg er ikke den eneste kvinne i hans liv Han er samboer med en annen som han har barn med. Aldri i livet mitt har jeg tenkt å være sammen men noen som er gift eller samboer eller "opptatt" på en annen måte. Men det bare skjedde, hvorfor vet ikke jeg, heller ikke hvordan... Det har blitt kjempe vanskelig å balansere mellom de to livene han har og det blir stadig verre. Jeg elsket ham så høyt men begynner nå å føle usikkerhet.

Når jeg tenker og prøver å se "10 years from now" ser jeg at vi fortsatt driver med det samme, han bor der, jeg bor har, vi treffes når det passer for ham (fordi det skal alltid passe for meg dersom jeg har ikke noe annet, dvs. et annet forhold). Jeg ville ha barn med ham, ville være sammen hele livet...men det blir nok umulig. Jeg er heller ikke sikker at jeg vil det nå. Han er den typen som sier "elsker deg" kun etter 5 glass pils, ikke gir komplimenter og ikke liker å snakke om viktige ting (f.eks. forhold, følelser, framtiden). Han blir let sur og mener at jeg bør forutse hvorfor han er sint. Bare å tenke å leve med en som er langsint og som ikke ønsker å snakke om viktige ting gir meg meg ikke mye håp. Når vi krangler sier han at det er samme for ham om vi er fortsatt sammen eller ei. Hvordan kan det være mulig????

Det er ikke enkelt å la det være etter 2 år og alt som vi har vært gjennom. Men det som er dumt er at jeg savner ham og samtidig tenker på hvor deilig kan det være å ha et forhold hvor man snakker om alt. For meg betyr det å leve fortsatt i usikkerhet, uten å vite hva han egentlig vil....og følelsene mine visner bare. Hvor lenge skal jeg prøve, hvor mye orker jeg, hvorfor.... Hvem vet?

hallo- what goes aroun comes around. kom deg vekk. Du kan da ikke føle deg så lite verdifull. gjør noe...ikke gjør deg så liten å vær med på å ødelegge hans barns liv. du ødelegger mer enn du aner. kjærpings

[Gjest Gjest]

Fyren er et vandrende rasshøl som utnytter deg og sin samboer på det groveste.

Det du faktisk burde ha gjort, var å ta kontakt med samboeren hans og fortelle nøyaktig hvilket rasshøl han er. På den måten får han smekk på pungen på alle tenkelige måter :-)

[Gjest Marlo]

Enten så godtar du situasjonen slik den er nå, eller så gjör du noe med den - ganske enkelt sånn egentlig

[Gjest lady vs nature]

Takk for svarene. En gang tenkte jeg å ta kontakt med samboeren hans, hun virker grei... men det ble ikke noe av. Jeg vil ikke gjøre ham eller henne vondt, uansett om jeg føler meg slik. Er så redd at barnet roper ut navnet mitt en dag hjemme...

[Gjest Gjest]

Har jeg forstått det rett at hans samboer ikke vet om dette?

Beklager TS, men jeg synes det er forkastelig at du holder på med en mann som har samboer og barn. Mannen er selvsagt enda verre, bare så det er sagt, men i min bok er ikke kvinner som ikke holder seg unna opptatte menn mye verdt heller. De gir mannen en mulighet til å drite i familien sin. Om det er følelser involvert, eller om forholdet til samboeren er dårlig, er ikke relevant. De aller fleste vil oppleve mangler i sitt forhold om kreftene "brukes opp" andre steder.

Og at du ønsker å gjøre dette mot deg selv er jo også interessant. Det vitner om lav selvrespekt å leve i et forhold hvor man vet at man ikke er alene, og antakelig er en god nr 2, eller kanskje 3 eller 4 etter samboer og unger.

Kom deg unna. For din, samboerens og barnas skyld!

[Gjest Gjest]

Enig med Marlo! Aksepter situasjonen eller gjør noe med den.

Det høres ut som du egentlig er ferdig med mannen, men ikke forestillingen eller drømmen om hva som kunne blitt mellom dere.

Hadde du egentlig ville hatt han hvis han halvsur dukket opp hjemme hos deg og ville flytte inn?? Håper ikke det...

[Gjest lady vs nature]

Igjen- takk. Det er utrolig vanskelig å akseptere at jeg har kommet til det punktet hvor jeg faktisk tenker om å forlate ham. Alle trenger jo trygghet og noen å dele livet med...og jeg håpet det var han. Enda en uoppfylt drøm

[Gjest Gjest]

Igjen- takk. Det er utrolig vanskelig å akseptere at jeg har kommet til det punktet hvor jeg faktisk tenker om å forlate ham. Alle trenger jo trygghet og noen å dele livet med...og jeg håpet det var han. Enda en uoppfylt drøm

Du finner noen som du fortjener og som fortjener deg. Bare gi det tid og ikke forhast deg. Regner nå med at du har lært at du ikke skal begynne med noen som allerede er i et forhold fra før av?

[Gjest Gjest]

Igjen- takk. Det er utrolig vanskelig å akseptere at jeg har kommet til det punktet hvor jeg faktisk tenker om å forlate ham. Alle trenger jo trygghet og noen å dele livet med...og jeg håpet det var han. Enda en uoppfylt drøm

Er det ikke merkelig at trådstarter her prøver å fremstå som et offer, at vi skal synes synd på henne...når hun med vitende og vilje har hatt et langt forhold til en mann med familie??? Bare jeg som reagerer på det?

Skjerp deg, trådstarter.

[Gjest Gjest]

Forstår deg godt. Dette er ingen enkel situasjon. Og ikke slltid som det påstås, "lett å unngå". Nå er du der, du vet hva du har, hvor du har han, og hva følelser som det bringer med seg. Og avslutter du, så blir nok det også vont. Spørsmålet er vel hva som til syvende og sist er det verste. Ut fra det du skriver kan jeg ikke se at du har andre en de to valgene.

For meg høres det ut som du er hans avkobling i hverdagen. For han gir ikke komplimanger, og vil ikke snakke om de dypere tingene. Kanskje er han en slik person som ikke klarer å snakke om slikt, men er han da vert deg? Vet ikke hva han sier om fremtiden eller om han har sagt noe om den i det heletatt. Det at han sier det er det samme, kan være en måte å si til deg at du bare er avkoblingen. Men det kan og være en måte å la deg få muligheten til å gå selv.

Ikke baser din avgjørelse på hva du tror han vil og forventer. Tenk heller på hva du vil i det store og det hele. Vil du egentlig ha ham om det blir brudd? Vil du kunne klare å stole på en som har vært utro over så lang tid?

Forresten hva gjør dere om samboeren oppdager dette?

Har du noen å snakke med om dette? Det kan være vanskelig å ta en avgjørelse når man ikke får luftet tanker om et og hit med andre...

[Gjest brutal_mann]

Enten får du dumpe fyren, eller så får du ta en telefon til hans samboer.

[Gjest Papirkurven]

Har de et åpent forhold eller?

Tror du ikke du kommer til å få lyst til å etablere deg en gang? Hva skjer da? Når han ikke vil forlate samboer og barn for deg?

Synes du ikke du er mer verdt enn som så? Og samboeren like så? Det er veldig enkelt å bli forelsket og la seg blinde av kjærlighet, men dere lar dere egentlig begge utnytte av en mann som ikke er moden til å ta voksne avgjørelser, men bare er ute etter sin egen tilfredstillelse

Og hva med barnet? Det må da bli kjempeforvirra (oppfatta det slik at h*n vet om deg, men ikke skal si hjemme?)

Skjønner jo at du ikke vil ødelegge, men tro meg, den dagen bobla sprekker, uansett hvilken måte det skjer på, blir alt ødelagt uansett.

[Nepa]

Igjen- takk. Det er utrolig vanskelig å akseptere at jeg har kommet til det punktet hvor jeg faktisk tenker om å forlate ham. Alle trenger jo trygghet og noen å dele livet med...og jeg håpet det var han. Enda en uoppfylt drøm

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du noen gang har trodd at denne mannen skulle gi deg trygghet? Han har da hatt samboer hele tiden?

Når du sier "enda en uoppfylt drøm", tenker jeg at du tar utgangspunkt i at ting ikke skal gå bra, du forventer ikke at du selv skal lykkes.

Jeg tror dette kan være noe av forklaringen på at du satser på en mann som er opptatt; du er garantert å mislykkes, og det visste du fra før, det blir en selvoppfyllende profeti.

Jeg mener du har rett på all lykke du kan få, derfor bør du kutte kontakten fullstendig med denne mannen som behandler deg som ei dørmatte.

Du har ikke godt av det!

[Gjest Gjest]

Er så redd at barnet roper ut navnet mitt en dag hjemme...

Vet barnet om "forholdet" deres?

[Gjest lady vs nature]

Hei.

Barnet vet om oss men er såpass lite at det ikke skjønner akkurat hva skjer... Men det kommer sikkert snart, barnet vokser og det er bare noen dager igjen til det sier navnet mitt...

Problemet er at jeg ikke har noen å snakke sammen med. Det er ikke lett å fortelle det til en venn når du vet at du gjør noe som du ikke skulle. Jeg selv føler at det er feil, har hatt slik vondt følelse hele tiden, men når en er forelska... Hele tiden var det kun jeg og jeg alene, ingen andre som jeg kunne be om råd eller hjelp eller prat. Det er komplisert og når jeg tenker godt gjennom ser jeg at det ikke er det jeg ønsker. Men da kommer vi igjen til det punktet hvor jeg sier... jeg elsker ham....

Nå vurderer jeg om å si det til ham, det er jo bedre enn å ringe sambo hans, da blir det mye verre for alle de 3.

[Gjest Gjest]

Jeg har overhodet ingen sympati for deg i denne saken, trådstarter. Følelser eller ei, denne mannen er opptatt, og det burde du respektert. Først og fremst burde du respektert det med tanke på hans kone og barn, men også for deg selv. Hvorfor synke så lavt at du legger deg etter en som helt tydlig gir utrykkk for å ikke ville forlate familien?

Hold deg langt borte!

[Gjest Gjest]

Er det ikke merkelig at trådstarter her prøver å fremstå som et offer, at vi skal synes synd på henne...når hun med vitende og vilje har hatt et langt forhold til en mann med familie??? Bare jeg som reagerer på det?

Skjerp deg, trådstarter.

Jeg er helt enig! Hadde kvinnen som min mann var utro med skrevet et slikt innlegg her, tror jeg at jeg hadde ledd hånlig av henne. Å fremstille seg selv som et offer er patetisk. Det er TS som er inne på et territorium hvor hun overhodet ikke hører hjemme. Patetisk.