Hvor lang tid tar det å komme inn i miljøet på en jobb?

[Gjest "Ny" i jobben]

Jeg er relativt ny i en jobb (5 mnd.) og begynner å lure på hvordan andre har det på jobb, og hvor "sammensveiset" man er.

Jeg må innlede med at jeg virkelig gjør mitt beste på jobb, jeg er hyggelig og grei mot mine kolleger, og veldig lærevillig.

I løpet av en arbeidsdag er det imidlertid knapt noen som snakker med meg. Jeg går som oftest hjem fra jobb en dag uten å ha "konversert" noe særlig med noen.

Alle har sin "bestevenn", og det er ingen ledige til meg, om det går an å si det sånn.

Ikke røyker jeg heller, så blir naturlig nok ikke invitert med ut på røykehjørnet heller.

Jeg prøver å være hyggelig, og innlede samtaler med de andre, men får følelsen av at jeg "forstyrrer". Her om dagen gikk jeg bort til en kollega, smilte og var hyggelig.

Han svarte kort på mine spørsmål, ikke noe mer, jeg fikk ikke et smil en gang - bare et dønn alvorlig blikk som sa "var det noe spesielt eller?".

Man er jo selvsagt på jobb for å jobbe, men når man tilbringer store deler av tiden sin der, blir det veldig ensomt i lengden å ha det slik.

Hva er dette her for noe? Det er helt sprøtt å måtte begynne å tenke at det må være meg det er noe galt med - de andre har jo det tilsynelatende hyggelig sammen!

Huff

Hvor "sosial" er du med de andre på din jobb?

[Arwen]

5 mnd var da fryktelig lenge jeg har bare brukt noen små uker hver gang jeg har byttet jobb og er vel ikke noe særlig over gjennomsnittet sosial tror jeg.

Et triks jeg har lest en gang er at når man møter nye mennesker skal man snakke til de som om man har kjent de lenge Det pleier faktisk å fungere greit.

[Rosalie]

Hvor aktiv er du i lunsjen? På arbeidsplassen jeg er på nå er det lite tid som går med på pisspreiking utenom i lunsjen. Det vil si - man slenger da innom et og annet kontor for en 20 sekunders samtale en gang eller to i løpet av dagen, men ellers jobber vi stort sett når vi ikke har lunsj.

Et tips er å bare henge seg på røykerne når du ser de går ut. Vi røykere syns det er koselig med ikke-røykere som blir med ut for å få seg litt frisk-luft.

[Gjest Gjest]

Jeg har jobbet her i 3,5 år, og har det fremdeles slik Men det er vel fordi jeg ikke passer inn i miljøet. Vi har stort sett følgende grupperinger:

- gamlekara. De er alle menn, de er alle 50+, de har alle jobbet der lenge, og de vil ha fint lite med oss andre å gjøre, ellers takk. Jeg er 28, og jente, og har bare jobbet her 3.5 år, altså er jeg ikke kvalifisert til å være med i klubben.

- gutteklubben grei. Dette er menn mer på min alder dvs 25-35. De er alle gutter. De har tydeligvis aldri kommet over jentelusredselen fra barneskolen. Jeg er jente, ergo kan jeg ikke være med i klubben.

- araberne. Disse snakker alle arabisk, og til tross for at de alle snakker engelsk flytende og noen av dem brukbart norsk, går det ikke an å gjøre dette med andre enn kundene.

- de russisktalende. Samme som over.

Så i løpet av arbeidstiden er jeg heldig om jeg får et hei, til nød et nikk. Det er mange dager ingen sier noe til meg i det hele tatt.

Det kan jo hende det er noe av det samme på din arbeidsplass, at du ikke "passer inn" i de faste gruppene.

[Gjest "Ny" i jobben]

Takk for svar fra dere.

Jeg vet ikke om det kan være at jeg ikke "passer inn"...jeg er bl.a. jente uten barn, og det er flere av oss der.

Jeg har hele livet fått tilbakemeldinger på at jeg er oppegående, smilende, morsom, klok og omgjengelig - og jeg er også sosial, og prøver å se det beste i alle.

Men dette er visst ikke "nok".

Jeg har hittil prøvd å ta det som en utfordring, og tenkt at det vil gå seg til. Men jeg synes dette begynner å bli lenge, og har en følelse av at mønsteret snart har satt seg, og jeg har blitt "The Loner" på min egen arbeidsplass.

Jeg får bare følelsen av å bli frøset ut. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor, bortsett fra at det for eksempel, som jeg skrev, ikke er noen "ledige" til meg - alle har på en måte sine, som de har dagens rutiner med.

Det virker også som spesielt ei jente prøver å holde meg utenfor, i det hun er hyggelig og smilende, til alle unntatt meg. Smilet bokstavelig talt slokner når hun ser meg.

Jeg har også opplevd himling med øyne, kolleger som gjør narr av det jeg sier, og stadig pirk på småting jeg under ingen omstendigheter har mulighet til å vite, fordi jeg ikke har blitt fortalt det/blitt opplært.

Jeg har forresten heller ikke fått en eneste positiv tilbakemelding, enda jeg tror jeg er akkurat der jeg skal være i læringskurven, og vel så det.

Jeg har begynner å vurdere å si opp, men jeg har ikkenoe bedre å gå til, og jobben er perfekt på alle andre måter. Men nå begynner selvtilliten å få seg en knekk, og klumpen i magen vokser for hver dag.

[Cata]

Merkelig arbeidsplass.

Tror jeg har brukt 3-4 uker på de arbeidsplassene jeg har vært innom, og jeg er ikke noen übersosial person egentlig. Klart - etter såpass kort tid har jeg på ingen måte kjent alle kjempegodt, men har i det minste følt meg noenlunde med i miljøet.

Har aldri vært på en arbeidsplass som er så "klikkete" som det du beskriver. Men mulig jeg er heldig fordi jeg stort sett bare jobber sammen med menn. Nå mingler vi ikke mye på fritiden, men i den grad vi har hatt avdelingssammenkomster utenfor arbeidstid så er jeg blitt invitert (og har deltatt) på lik linje med gutta. Og i morgenkaffen og lunchen føler jeg meg i høy grad "med".

Skjønner godt at du blir frustrert og lei deg og beklager at jeg ikke har noen gode råd til deg . Mellommenneskelige relasjoner er vanskelige når de først har gått i stå.

Tror forresten at det som ble nevnt over her - at man skal snakke med mennesker som om man har kjent dem lenge ikke er så dumt. Tror faktisk jeg har praktisert det selv uten at jeg har vært bevisst på det.

Men ikke la deg lure til å tro det er deg det er noe galt med altså

[simba80]

ah, jeg har det litt sånn som deg! Hos oss er miljøet delt i "de unge" og "de gamle". Jeg er da i kategori "de gamle" pga alder. Problemet er at jeg er en ganske sprudlende og glad person, og føler meg mer på nett med de unge, de gamle er stille og litt "satt".

i tillegg er jeg mellomleder, og de unge ser da på meg som en "sjef", og ikke en person man kan prate så mye med utenom praktiske ting.

Så da går jeg her da, i midten av to grupperinger og kjeder meg. Jobben i seg selv er morsom, men jeg tenkte senest idag: er det verdt det?

Godt å høre fra andre som har det sånn...

[Gjest Gjest]

Takk for svar fra dere.

Jeg vet ikke om det kan være at jeg ikke "passer inn"...jeg er bl.a. jente uten barn, og det er flere av oss der.

Jeg har hele livet fått tilbakemeldinger på at jeg er oppegående, smilende, morsom, klok og omgjengelig - og jeg er også sosial, og prøver å se det beste i alle.

Men dette er visst ikke "nok".

Jeg har hittil prøvd å ta det som en utfordring, og tenkt at det vil gå seg til. Men jeg synes dette begynner å bli lenge, og har en følelse av at mønsteret snart har satt seg, og jeg har blitt "The Loner" på min egen arbeidsplass.

Jeg får bare følelsen av å bli frøset ut. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor, bortsett fra at det for eksempel, som jeg skrev, ikke er noen "ledige" til meg - alle har på en måte sine, som de har dagens rutiner med.

Det virker også som spesielt ei jente prøver å holde meg utenfor, i det hun er hyggelig og smilende, til alle unntatt meg. Smilet bokstavelig talt slokner når hun ser meg.

Jeg har også opplevd himling med øyne, kolleger som gjør narr av det jeg sier, og stadig pirk på småting jeg under ingen omstendigheter har mulighet til å vite, fordi jeg ikke har blitt fortalt det/blitt opplært.

Jeg har forresten heller ikke fått en eneste positiv tilbakemelding, enda jeg tror jeg er akkurat der jeg skal være i læringskurven, og vel så det.

Jeg har begynner å vurdere å si opp, men jeg har ikkenoe bedre å gå til, og jobben er perfekt på alle andre måter. Men nå begynner selvtilliten å få seg en knekk, og klumpen i magen vokser for hver dag.

Kjære deg: Finn deg noe annet! Det fins mange arbeidsplasser hvor du vil passe utmerket godt inn i miljøet. Finn deg en av disse. Pass også på å fortelle (pent og høflig) til din sjef om hvorfor du velger å avslutte arbeidsforholdet.

[Gjest Gjest]

Har det på akkurat samme måte. De andre kjente hverandre før og henger fortsatt sammen, spøker og ler og gir oppgaver til sine "venner". Vi var flere kontorer som flyttet sammen til ett stort. Jeg er helt utenfor. Mine tidligere kolleger er ganske usosiale og dermed har jeg ingen å henge med, ikke til lunsj, og ikke til noen pauser. Ganske kjipt. Kollegene er kalde, enkelte har helt sluttet å smile og enkelte eier ikke sosial antenne. Det er heller ikke lagt opp til noen felles uformelle møteplasser.

Jeg har opplevd bedre miljø andre steder der de har lagt vekt på felles uormelle møteplasser (så ikke bare røykerne skulle få sitt) og felles lunsjer, og jeg har hatt venninner på andre arbeidsplasser.

Trenger vel ikke si at jeg er på vei ut....

[Gjest Gjest]

Trenger vel ikke si at jeg er på vei ut....

Mange langtidssykemelder seg på grunn av ikke-inkluderende og dårlige arbeidsmiljø. I Danmark: hver 6. arbeidstaker.

[Leiah]

Mange langtidssykemelder seg på grunn av ikke-inkluderende og dårlige arbeidsmiljø. I Danmark: hver 6. arbeidstaker.

Ja, for med langtidssykemelding blir man inkludert på jobben. Nei, finn heller ny jobb og slutt i den gamle fremfor langtidssykemelding.

[Gjest gjest 007]

samme probleme her, men har ikke vært der så lenge da, noen ser bare rart på meg, svarer på det jeg spør om ikke noe mere, ikke noe tilbake melding til meg heller hvordan dem er fornøyd med meg, kan lissom ikke spør om sånt synest jeg, alle sender meg kalde blik å virker som hva gjør du her, uten om en da, men hun skal snart begynne en annen plass så da blir det ikke mere kontakt der heller, jeg prøver å prøver å snakke om jobb å alt mulig, men ikke noe smil heller noen ting, kun svar på ting som gjelder jobben,

i pausen sitter alle å glor i take når dem eter, jeg prøver vær gang å få i gang en samtale,

men neida, ser bare rart på meg, trivest med jobben, men kolegane er et kapittel for seg selv, i min jobb er det ikke lov å røyke , så de to gutten som røyker må gjeme seg, er barnehage så må ikke vise at en røyker, dem er veldig unge, men vanskleie dem å, når vi er ute med barna er det tre fire styk som går sammen, vi andre går som regel for oss selv med barna, ser ut som er mange der som lissom ikke tør å snakke, dem skuler andre veier å svarer på det en må,

[MissStiles]

Jeg er heller ingen übersosial person men greit å ha litt kontakt med de med jobber sammen med. Der jeg jobber, så sitter vi tett inntil hverandre og man kan prate mellom arbeidsoppgavene. Det synes jeg er litt hyggelig. Så slipper man å sitte en hel arbeidsdag og kikke i en pc-skjerm. Det pleier å ta meg et par uker å bli kjent med folk og komme inni miljøet. Akkurat nå jobber jeg bare deltid på jobben, pga skole så jeg føler ikke at jeg er helt inni miljøet akkurat nå. Siden jeg jobber så lite. Jeg har bare en person som jeg har god kontakt med, også på fritiden. Ellers har jeg sånn helt vanlig kontakt med de andre.

[Gjest Gjest]

Mange langtidssykemelder seg på grunn av ikke-inkluderende og dårlige arbeidsmiljø. I Danmark: hver 6. arbeidstaker.

Jeg valgte å bli tillitsvalgt.

[Gjest "Ny" i jobben]

Takk for svar alle sammen, det er nesten merkelig å lese om alle som er i lignende "bås".

Jeg synes bare det er så merkelig, og så urettferdig, for jeg skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre annerledes lenger, bortsett fra å være slik jeg er i utgangspunktet.

Jeg kan jo ikke tvinge meg på noen heller.

Jeg klarer heller ikke i min villeste fantasi å se for meg at jeg som en erfaren arb.taker på en arb.plass, ville tatt i mot en ny kollega slik. (Og nå er jeg jo snart ikke ny lenger heller.)

Og det er sikkert en hyggelig arb.plass, for andre enn meg. For de andre har jo noen/hverandre der.

Men, som en skrev her, om jeg søker meg bort, så kommer jeg til å gi en saklig begrunnelse til min arb.plass.

Men jeg synes dette er kjempetrist bare.

Jaja, takk for svar. Ny dag i morgen..

[tøydokka]

Det mange av dere beskriver vil jeg kalle regelrett mobbing. Huff, så utrivelig det høres ut å ha det slik på jobb. Glad jeg har gode kolleger. Vi tar vare på hverandre, og bryr oss om hverandre.

[Gjest Gjest_Ylva Virvla_*]

Kollegaene dine er forskjellige individer, ikke "en masse".

Er det ikke noen som virker hyggeligere enn andre?

Jeg er ikke bestemt sosial, men snakker som regel noe med kolleger hver dag. Vi sitter i åpent landskap da. 5 mnd er lenge forresten.

Jeg er også ny i jobben. Noen av kollegene liker jeg veldig godt. Det er ei som jeg omtrent ikke har snakket med. Hun har aldri tatt initiativ til å snakke med meg, og jeg bare med henne noen få ganger.

Jeg synes du skal tenke etter hvem du synes virker mest hyggelig på jobben, og prøve å peile deg inn på en eller flere forskjellige kolleger.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Mulig jeg er litt naiv her, men hva med å kreve plass og som Arwen sa snakke som om man har kjent personene lenge.

Tolk alle signaler i positiv retning (vær litt naiv, brautende og hyggelig ) og overse alle som prøver å gjøre få deg til å bli forlegen eller ekskludere deg fra gruppen.

[Gjest Gjest_Kvisten_*]

Jeg hadde det helt likt som du har det nå på min gamle arbeidsplass. Allerede første dag lo de av meg når jeg gjorde feil(var 18åt og helt uerfaren).. Satt alene og spiste lunsj hver dag og det var ingen som snakket til meg. De andre på min avdeling planla ofte middager med hverandre, men jeg ble aldri invitert. Nokså likt med at alle hadde en de var med fra før av.

Nå har jeg byttet jobb og er i ett supert miljø! Alle er snille, kommer med fine kommentarer nesten hver dag og inviterer meg med på lunsj osv! Jeg jobber egentlig alene(på sykehus, jobber som postvert), men sykepleierne behandler meg som jeg skulle vært en av dem:)

Jeg har blitt mye gladere etter at jeg byttet jobb! For meg har det vært fantastisk... Man mister MYE selvtillit når man er midt oppi det du beskriver nå...

[Guinevere]

Mulig jeg er litt naiv her, men hva med å kreve plass og som Arwen sa snakke som om man har kjent personene lenge.

Tolk alle signaler i positiv retning (vær litt naiv, brautende og hyggelig ) og overse alle som prøver å gjøre få deg til å bli forlegen eller ekskludere deg fra gruppen.

Idéen er ikke dum, men husk at den dessverre kan slå begge veier - enten kan det gjøre at hun blir sett og inkludert, eller så kan kollegene rett og slett synes at hun er innpåsliten og ikke tar et hint...

TS, jeg synes ikke det høres ut som noen særlig koselig arbeidsplass. Visst tar det tid å komme inn i et nytt miljø, men etter fem måneder burde det ikke være slik som dette. Jeg støtter det som er skrevet om at du kan forsøke å finne noen som virker hyggeligere enn andre, ta forsiktig kontakt med vedkommende og nøste det videre derfra. Og hvis det ikke bedrer seg, ville jeg vurdert å finne en ny jobb, før du for alvor begynner å tro at det er deg det er noe galt med.