Hvordan bli mer tolerant?

[Rafi]

Hvordan jobbe med seg selv for å bli mer tolerant og greie å overse ting? Jeg hisser meg stadig opp over svigermor, men jeg vil ikke være sånn. Det er bare det at hun "trykker på akkurat de knappene" som irriterer meg:(

Etter at vi fikk barn har naturlig nok svigermor vært en stor del av livet vårt (ukentlig). Vi er 2 veldig forskjellige personer, men hun er veldig snill og hyggelig da. De tingene jeg sliter mest med hos andre mennesker er når de er styrete, masete, krampeaktige og intense. Og dette er jo da en god beskrivelse av svigermor egentlig. Der de andre besteforeldrene (foreldrene til mannen er skilt) er kjempeglade for å ha blitt beste foreldre og stiller opp det de kan, er svigermor fullstendig tussete, maser kanskje litt for mye og er helt vill når vi er på besøk. Når det er sagt så går barnet og svigermor veldig godt overens, og hun har vært barnevakt, og da kosa de seg begge to.

Jeg har prøvd å jobbe med meg selv for at det skal bli koselig når vi er på besøk der, eller de er hos oss. Men det ender ofte med at jeg blir skikkelig irritert og sur. Jeg misunner folk som bare greier å slappe av og gi blaffen i sånne situasjoner. Jeg vil også bli sånn!!

Nå var vi hos svigermor på 17. mai, og da vi kom så stupte hun ut og opp i vogna, men mannen rakk å skyve henne unna da lillegutt endelig hadde sovnet etter en lang dag og vi ville ikke at hun skulle vekke han. Vogna sto i skyggen mens vi satt ute og snakket, og da hun så en bevegelse oppi der stormet hun bort med en gang. Reiv med seg ungen og inn til alle naboer for å vise fram "farmors stolthet". Hun er jo fryktelig engasjert da, og veldig flink til å vite hva lillegutt vil eller trenger. "han er nok varm. han ser varm ut", han er helt klart trøtt ja, det ser jeg på han. Han er tørst, han er sulten, han liker ikke sånn mat osv osv. Og ofte stemmer det jo ikke i det hele tatt da.

Og hun ble jo helt i hundre da hun oppdaget at gutten hadde fått en ny tann. Løp bort til meg og mannen for å fortelle nyheten, at gutten vår hadde fått en ny tann og den måtte vi se. Eh ja... det er vel en 14 dager siden den kom. vi har sånn nogenlunde oversikt:/ svarte jeg.

Generelt er det fryktelig slitsomt når gutten er sliten og vil ha litt ro, og vi har lagt han i vogna. For hver gang det er bevegelse oppi der så stormer hun bort "heeeeiii". og hvis vi sier noe: ja, men han er jo våken jo!!! han får ikke akkurat sjansen til å sovne for å si det sånn.

Jeg blir så sliten og oppgitt og sur når jeg er på besøk der, men for min egen del hadde det jo vært best om jeg greide å overse dette og "kose meg"? Jeg vil jo ikke på besøk dit, fordi jeg synes det er et h.....

Noen som har noen råd til meg? Jeg fatter ikke at hun ikke merker at jeg og mannen blir slitne og lei jeg...

[Gjest Gjest_Mona_*]

Må si jeg kjenner meg igjen i det du skriver! Men det var før... Her er det mormor som var "verst". Eller oldemor til gogutten vår. Hun er gammel og særO_o

Jeg tenker inni meg at det ikke er så ofte vi ses, og at hun tross alt er veldig gammel og har "rett" til å være litt surrete/ikke oppdatert.

Også mener de det bare godt da:) Hadde vært mer frustrert hadde det vært motsatt: at hun ikke hadde brydd seg i det hele tatt.

Hvordan jobbe med seg selv for å bli mer tolerant og greie å overse ting? Jeg hisser meg stadig opp over svigermor, men jeg vil ikke være sånn. Det er bare det at hun "trykker på akkurat de knappene" som irriterer meg:(

Etter at vi fikk barn har naturlig nok svigermor vært en stor del av livet vårt (ukentlig). Vi er 2 veldig forskjellige personer, men hun er veldig snill og hyggelig da. De tingene jeg sliter mest med hos andre mennesker er når de er styrete, masete, krampeaktige og intense. Og dette er jo da en god beskrivelse av svigermor egentlig. Der de andre besteforeldrene (foreldrene til mannen er skilt) er kjempeglade for å ha blitt beste foreldre og stiller opp det de kan, er svigermor fullstendig tussete, maser kanskje litt for mye og er helt vill når vi er på besøk. Når det er sagt så går barnet og svigermor veldig godt overens, og hun har vært barnevakt, og da kosa de seg begge to.

Jeg har prøvd å jobbe med meg selv for at det skal bli koselig når vi er på besøk der, eller de er hos oss. Men det ender ofte med at jeg blir skikkelig irritert og sur. Jeg misunner folk som bare greier å slappe av og gi blaffen i sånne situasjoner. Jeg vil også bli sånn!!

Nå var vi hos svigermor på 17. mai, og da vi kom så stupte hun ut og opp i vogna, men mannen rakk å skyve henne unna da lillegutt endelig hadde sovnet etter en lang dag og vi ville ikke at hun skulle vekke han. Vogna sto i skyggen mens vi satt ute og snakket, og da hun så en bevegelse oppi der stormet hun bort med en gang. Reiv med seg ungen og inn til alle naboer for å vise fram "farmors stolthet". Hun er jo fryktelig engasjert da, og veldig flink til å vite hva lillegutt vil eller trenger. "han er nok varm. han ser varm ut", han er helt klart trøtt ja, det ser jeg på han. Han er tørst, han er sulten, han liker ikke sånn mat osv osv. Og ofte stemmer det jo ikke i det hele tatt da.

Og hun ble jo helt i hundre da hun oppdaget at gutten hadde fått en ny tann. Løp bort til meg og mannen for å fortelle nyheten, at gutten vår hadde fått en ny tann og den måtte vi se. Eh ja... det er vel en 14 dager siden den kom. vi har sånn nogenlunde oversikt:/ svarte jeg.

Generelt er det fryktelig slitsomt når gutten er sliten og vil ha litt ro, og vi har lagt han i vogna. For hver gang det er bevegelse oppi der så stormer hun bort "heeeeiii". og hvis vi sier noe: ja, men han er jo våken jo!!! han får ikke akkurat sjansen til å sovne for å si det sånn.

Jeg blir så sliten og oppgitt og sur når jeg er på besøk der, men for min egen del hadde det jo vært best om jeg greide å overse dette og "kose meg"? Jeg vil jo ikke på besøk dit, fordi jeg synes det er et h.....

Noen som har noen råd til meg? Jeg fatter ikke at hun ikke merker at jeg og mannen blir slitne og lei jeg...

[MellonCollie]

Jeg skjønner godt at det kan være slitsomt, men jeg vil også råde deg til å tenke som gjest over her sier; tenk om det hadde vært motsatt, og hun ikke hadde brydd seg i det hele tatt?

Nå begynner jo gutten deres å bli ganske stor, så dere kan jo kanskje la henne være barnevakt litt oftere? Da får hun tilfredsstilt behovet sitt for å være sammen med ham, og du trenger ikke være der og irritere deg over ting Som du sier selv, så trives jo han i lag med henne.

Vi har også 4 stk helt tussete besteforeldre (første barnebarn på begge sider), og kanskje spesielt svigermor, fordi de bor litt lenger unna. De ser ham likevel 1-2 ganger på hver 14 dag, men jeg merker jo at når det er lenger siden sist, så blir det ekstra mye "mas".

Vi forsøker å være flinke til å sende mms/sms når det skjer noe. Alle gangene han har fått en ny tann, så forteller vi om dette. Samme om han lærer noe nytt som å krabbe, klappe etc. Da føler de at de er inkludert, så det fungerer veldig fint her i alle fall.