Deprimert samboer

[wahldoo]

Jeg 27, hun 24. Vært sammen 3,5 år. Det siste halvåret har hun vært deprimert. Legen har anbefalt henne lykkepiller, men hun vi ikke ta i mot.

Hun har ikke hatt jobb det siste året, og sitter kun hjemme foran pc-en hele dagen. Døgnrymen er ødelagt, og hun legger seg stort sett når jeg reiser på jobb om morgenen. Kan ikke huske sist vi la oss samtidig.

Hun har heller ingen kontakt med venner, og spiser svært uregelmessig. Røyker kanskje 30 om dagen. Hun er ikke utenfor døren en gang. Alle innkjøp og lignende er det jeg som må ta meg av.

Sex eller noe intimitet er hun overhodet ikke interessert i. Hun ber meg ofte kose litt med håret, nakken og ryggen, men noe mer enn det er ikke aktuelt. Jeg får aldri noe kos, selv om jeg naturlig nok har spurt. Kan ikke huske sitt vi kysset.

Hun betaler ikke en krone for å bo her, men forsørger eget matforbruk. Jeg betaler hele husleien på nærmere 9000 kr.

Denne energien smitter over på meg. Jeg har fått nok. Føler som om jeg har fått en pasient inn i stua som jeg må ta vare på. For jeg blir skikkelig sliten og smågretten av dette. Hun viser ingen initiativ til å forsøke å bedre situasjonen.

Hadde det ikke vært for depresjonen hadde jeg gjort det slutt for mange måneder siden.

Hva skal jeg gjøre???

Endret 18. mai 2009 av wahldoo

[Gjest Mjaubeibi]

Trur hun trenger et spark bak egentlig.

Hiv henne ut, vekk fra pc, og deg rundt lillefingen. Depresjonen må bli værre før an kan bli bedre. Trur du må sette hardt mot hardt, selv om hun har et jævlig liv (mener hun selv) så er det ikke meningen at hun skal ødelegge ditt og, selv om det virker som om det er noe hun planlegger.

Jeg var deppa en periode selv, det ble minimalt med sex osv med typen og eg, men eg koste uansett med ham, og viste ham at han var pen/fin osv. Nå kommer sommeren og samtidig som selvfølelsen stiger så stiger sexlysta

[Gjest Gjest]

Samboeren din trenger nok profesjonell hjelp.

Jeg jobber med psykisk syke mennesker og dette høres ut som en person som er langt på vei i en depresjon allerede og det kan ikke du håndtere. Ikke fordi du ikke vil, men rett og slett fordi det er for vanskelig for en nær person og hanskes med. Som du selv sier så er hun ikke interessert. Det er ikke fordi hun ikk er interessert, men rett og slett fordi hun ikke greier å gjøre noe med et og er heller ikke mottagelig for akkurat din hjelp fordi du blir for nær.

Det har ingen hensikt med noe spark bak i slike tilfeller. Du må bare prøve å nå frem til henne slik at hun kan ta i mot hjelp.

Jeg skjønner at du egentlig ikke orker mer, men snakk med henne om det og fortell at du ikke orker og at det må gjøres noe før forholdet blir ødelagt.

Hvis hun ikke vil, tror jeg ikke du skal ødelegge livet ditt fordi du synes synd på henne.

Det blir jo ikke bedre av det.

Lykke til

[Gjest Illiya]

Tror det har sammenheng med at hun ikke har jobb. Folk som ikke har faste holdepunkter og plikter i livet faller fort utenfor, og lever sitt eget liv med en egen rytme, slik hun gjør.

Ikke rart hun blir deprimert av å ikke komme seg ut om dagene, være oppe hele natta, isolere seg, ikke ha særlig inntekt osv.

Men det er endel ting hun kan gjøre selv hvis det ikke er kommet for langt. For det første kan hun snu døgnet. Selv om hun ikke må opp til noe om morgenen, er det verdifullt for begge at hun legger seg samtidig med deg. Da kommer hun seg også opp om morgenen, og har samme rytme som andre. Sover hun bort hele dagen, blir hun jo isolert fra andre, og gjør vel heller lite for å komme seg i jobb eller ha kontakt med folk.

Kanskje kan hun også prøve å bli med deg ut for å handle osv

Dessuten bør hun igjen bestille legetime, og kanskje du bør være med henne, så du også får innblikk i hvordan hun har det, og hvilke alternativer for behandling hun har-

Du blir jo lei av situasjonen, og det skjønner hun sikkert. Hun er vel veldig forandret fra hun var, kan jeg tenke meg? At hun ikke tar initiativ til endring kan nok komme av depresjonen, kanskje hun trenger hjelp for å søke hjelp. Vil hun ikke ha lykkepiller, bør hun få annen behandling, kanskje samtaler med psykiatritjenesten i kommunen?

Du bør nok uansett ta en prat med henne om dette og fortelle hvordan du føler det, samt at dere blir enige om noen kjøreregler, f.eks at hun legger seg til normal tid.

Når det gjelder jobb, så kan det at hun er ikke har noen være årsak til depresjonen. Hvorfor har hun ikke jobb nå? Har hun søkt på jobber det året hun har vært ledig?

[liv]

Sett ultimatum - behandling hos psykolog og piller eller dekke halve husleia - hun kan få stønad på sosialen til det om hun drar å søker.

Min x blir aldri frisk - det har selv legene og psykiatere sagt

Endret 18. mai 2009 av liv

[Gjest haes]

Tror det har sammenheng med at hun ikke har jobb. Folk som ikke har faste holdepunkter og plikter i livet faller fort utenfor, og lever sitt eget liv med en egen rytme, slik hun gjør.

Ikke rart hun blir deprimert av å ikke komme seg ut om dagene, være oppe hele natta, isolere seg, ikke ha særlig inntekt osv.

Men det er endel ting hun kan gjøre selv hvis det ikke er kommet for langt. For det første kan hun snu døgnet. Selv om hun ikke må opp til noe om morgenen, er det verdifullt for begge at hun legger seg samtidig med deg. Da kommer hun seg også opp om morgenen, og har samme rytme som andre. Sover hun bort hele dagen, blir hun jo isolert fra andre, og gjør vel heller lite for å komme seg i jobb eller ha kontakt med folk.

Kanskje kan hun også prøve å bli med deg ut for å handle osv

Dessuten bør hun igjen bestille legetime, og kanskje du bør være med henne, så du også får innblikk i hvordan hun har det, og hvilke alternativer for behandling hun har-

Du blir jo lei av situasjonen, og det skjønner hun sikkert. Hun er vel veldig forandret fra hun var, kan jeg tenke meg? At hun ikke tar initiativ til endring kan nok komme av depresjonen, kanskje hun trenger hjelp for å søke hjelp. Vil hun ikke ha lykkepiller, bør hun få annen behandling, kanskje samtaler med psykiatritjenesten i kommunen?

Du bør nok uansett ta en prat med henne om dette og fortelle hvordan du føler det, samt at dere blir enige om noen kjøreregler, f.eks at hun legger seg til normal tid.

Når det gjelder jobb, så kan det at hun er ikke har noen være årsak til depresjonen. Hvorfor har hun ikke jobb nå? Har hun søkt på jobber det året hun har vært ledig?

skriver under på denne.

hun må i behandling.

jeg har selv slitt delvis med dette, men jeg oppsøker behandling i form av samtaler lenge før det kommer til dette punktet.

derfor har samboeren min aldri opplevd meg slik, og jeg tror aldri han kommer til å gjøre det heller.

man må ta tak i seg selv, og selv om depresjon er årsaken til hennes atferd - så kan man også samtidig komme inn i en ond sirkel av selvmedlidenhet.

har sett enkelte venner ha det samtidig, og da er det jammen ikke lett å omgås dem.....

det er lov å be om pause, og det er lov å gjøre det slutt om du ikke orker mer.

min største frykt er jo at samboeren min skal holde ut med meg kun fordi han synes synd på meg i perioder.......da hadde jeg foretrukket at han kastet inn håndkleet.

[Gjest Gjest_Katta85_*]

Jeg har en samboer som har moderat depresjon som de kaller det. Han kom aldri så langt ned som det samboeren din er nå. Uten å skryte av meg selv, men som han også har sagt er det nok litt pga meg. Jeg ga han selv valget da vi slet en periode da han var på sitt verste. Etter lang tid med dårlige dager satte jeg ned foten og sa han måtte søke hjelp for jeg klarte det ikke selv, og det kom til å ende med samlivsbrudd. Heldeigvis var sambo klar for dette selv, han ville ikke ødelegge det vi hadde og kjente selv at det måtte hjelp til. Han var til lege å startet med medisin mot depresjon, da dette ikke var nok, søkte han selv hjelp hos psykolog og er nå på faste timer.

Mannen min er en annen. Han er den glade, herlige mannen jeg forelsket meg i, og vi kan nå planlegge framtiden igjen.

Jeg er ikke logget inn nå, men hvis du vil snakke med noen som er har vært på samme plass så si ifra så kan jeg logge inn.

[Gjest Gjest]

En ting er sikkert, og det er at sjansene for at hun blir frisk igjen er stor. Men jo lengre en venter før en får hjelp, jo vanskeligere blir det å bli frisk og det kan bli en kronisk tilstand.

Skjønner at dette er veldig vanskelig for deg. Det er nærmest umulig å ikke la seg bli dratt ned av å se på noen som er så langt nede og tiltaksløs. Jeg syns du skal være ærlig med henne, si at du nå mener hun må søke hjelp (og at du kan følge henne, hjelpe henne med det), og at det må skje en forandring nå, ellers orker du ikke mer.

Hun kan i hvert fall ikke fortsette som hun lever nå, det er en veldig ond sirkel som bare vil gjøre henne sykere.

[wahldoo]

Når det gjelder jobb, så kan det at hun er ikke har noen være årsak til depresjonen. Hvorfor har hun ikke jobb nå? Har hun søkt på jobber det året hun har vært ledig?

Hun sluttet selv i den forrige jobben fordi hun ikke likte seg der. Hun har ikke gjort noe forsøk på å finne seg annen jobb. Til høsten skal hun begynne å studere.

[wahldoo]

min største frykt er jo at samboeren min skal holde ut med meg kun fordi han synes synd på meg i perioder.......da hadde jeg foretrukket at han kastet inn håndkleet.

Jeg er nok i den situasjonen. Hun har disse små glimtene innimellom hvor hun en den sprudlende jenta jeg husker fra da vi ble sammen. Og da kan jeg ikke tenke meg å gjøre det slutt. Men 90 % av tiden så er hun en skygge av seg selv.

[Gjest brutal_mann]

Om du ikke kan ta vare på deg selv, kan du heller ikke ta vare på andre. Forstår hun selv at hun har problemer?

[Gjest strykebrett]

En ting er sikkert, og det er at sjansene for at hun blir frisk igjen er stor. Men jo lengre en venter før en får hjelp, jo vanskeligere blir det å bli frisk og det kan bli en kronisk tilstand.

Syns du kommer veldig raskt med konklusjoner her, det er umulig å si noe om sjangsene for at hun skal bli frisk uten at det foreligger en diagnose. Depresjoner og angstlidelser kommer i mange former og noen av de er det ikke mulig å kurere.

Nå sier riktignok TS at dette kun har pågått i et halvt år, og det er gode nyheter.

Jeg vil anbefale TS å kopiere det han har skrevet i innlegget sitt her, og sende det til si det med ord . Det er en gratis og uforpliktende tjeneste fra mental helse, der det er kjempeflinke folk som svarer på brev som angår slike ting. De har i allefall gitt meg mange gode råd som pårørende til en med psykisk sykdom.

Håper det ordner seg for deg og kjæresten din ts!

[liv]

Min x gjorde og det, slutta på jobb fordi han ikke trives, så fant jeg han ny jobb, jobba en stund men slutta fordi han ikke trives og sånn fortsatte det. Ordnet aldri jobb selv. Prøvde å studere og, en stund latet han som han gikk på skolen mens jeg selv studerte et annet sted. Vi flyttet til der han studerte fordi jeg viste han aldri ville pendlet sånn som jeg måtte (11 mil hver vei). Måtte han pendlet så ville han aldri starta skolen en gang. Men han droppa ut etter to eller tre måneder for det var ikke noe gøy. Latet som han gikk på skolen i et par mnd etter det før jeg avslørte han.

Hun trenger hjelp. Jo lenger hun går jo mindre sjanse er det for at hun blir frisk. Min x blir aldri frisk. Dessverre har vi barn sammen som han ikke treffer men det er en annen sak.

[Satyr]

Jeg 27, hun 24. Vært sammen 3,5 år. Det siste halvåret har hun vært deprimert. Legen har anbefalt henne lykkepiller, men hun vi ikke ta i mot.

...

Denne energien smitter over på meg. Jeg har fått nok. Føler som om jeg har fått en pasient inn i stua som jeg må ta vare på. For jeg blir skikkelig sliten og smågretten av dette. Hun viser ingen initiativ til å forsøke å bedre situasjonen.

Hadde det ikke vært for depresjonen hadde jeg gjort det slutt for mange måneder siden.

Hva skal jeg gjøre???

Hei, klart hun kan bli frisk, relativt til tilstanden som den er nå. For eksempel kognitiv atferdsterapi kan være veldig effektivt for denne typen problemer. Viktig at hun kommer seg til behandling.

Men, og jeg regner med jeg får pepper for dette, om dere ikke har barn sammen ville jeg vurdert nøye eventuelle planer om et samliv med denne kvinnen. Har man først en slik depressiv episode, så er sjansen vesentlig større for å få en ny depresjon senere. Å bo sammen med et deprimert menneske ødelegger jo din egen livskvalitet. Er du virkelig glad i henne så er det vel verdt det, men hvis ikke....

Satyr