Etter 6 år fra hverandre

[Gjest Gjest_Stine_*]

Hei damer og menn!

Dette er ikke en sutretråd, ikke en "jeg elsket han-vi slo opp-jeg savner han"- tråd. Det kommer rett fra levra og jeg vil egentlig bare lufte noen tanker og lese noen av andres tanker =)

Da jeg var 20 møtte jeg en utrolig person som skulle vise seg å være en person som betydde utrolig mye for meg. Vi hadde et intenst og turbulent forhold i 2 år. Jeg føler fortsatt den dag i dag, at han virkelig elsket meg og jeg at jeg elsket han tilbake.

Vi kunne prate ordentlig sammen, tok opp problemer når de dukka opp, kranglet og elsket. Alt var både helt jævlig og helt nydelig samtidig. Jeg orker ikke å gi så mye detaljer om forholdet, men jeg klarte ikke å forplikt meg 100% til han (pga mye som har skjedd meg, hadde ikke noe med han eller følelsene mine for han å gjøre) og det sugde ut energien vår etterhvert, spesielt hans, for han orket ikke å gi mer uten å få noe som helst tilbake. Jeg var aldri utro eller noe, det var mye annet.

Vi har vært av-og-på-venner i tiden etter. Perioder med uvennskap, krangler, og perioder med ordentlig godt vennskap. Akkurat nå, de siste månedene,har det vært greit. Vi har møttes over en kaffe et par ganger, snakker sammen når det passer seg.

Jeg har blitt 28 år, han er 31. Nå er det slik at selvom vi har vært fra hverandre så lenge, og vi har vokst opp osv, så elsker jeg han fortsatt. Både han og jeg har hatt andre kjærester, vi har reist (hver for oss, bodd andre byer/land), levd livet med andre ord. Men jeg føler fortsatt at noe mangler i livet mitt, og jeg vet at det er han. Den eneste grunnen til at det ikke funka mellom oss, er pga at jeg ikke var mentalt klar for en slik forpliktelse enda.

Jeg har tatt det opp med han tidligere, og han innrømte ærlig at han også elsket meg og kunne sluppet alt for å prøve på nytt med meg (både når han har vært singel og når han har vært opptatt). Vi har ALDRI gjort noe fysisk igjen siden det ble slutt, og vært veldig ærlige mot hverandre og partnere vi har hatt.

Vi er lykkelige mennesker, det er ikke slik at jeg dør uten han eller kan ikke leve livet mitt uten han. Jeg vil bare ikke ha et liv uten han inni det. Nå er jeg så heldig at jeg har han som venn, men jeg føler at jeg elsker han og at det på en måte er feil å ikke prøve igjen. Jeg får ofte (ikke alltid) sommerfugler i magen hvis jeg ser han tilfeldig i byen (bor i samme by nå), jeg blir glad når jeg hører fra han. Jeg føler meg ofte i forelskelsesrus når jeg tenker på den personen han er.

Poenget er : Vi har disse følelsene for hverandre, men vi har fine liv ellers. Er det noe vits i å prøve å få det til å funke 6 år etterpå? Eller skal vi bare la det ligge og leve våre liv? Jeg har pratet med han om dette, og det jeg får høre er "du vet hva jeg føler, du vet hva jeg ønsker, men det er opp til deg hva du kan og vil gjøre. Jeg er alltid her uansett, som venn eller mer". Hva er "greit" å gjøre ?

[Pialill]

Hvis problemene dine var grunnen til at det ikke varte forrige gang, og hvis de er borte nå, så ser jeg ikke noe problem med å prøve igjen:)

[Gjest brutal_mann]

Enten går du hele linjen ut og får deg et forhold til fyren, eller så dumper du han for godt. Enten eller. Slike mellomløsninger du lever med nå e bare slitsomme for alle involverte i forksjellige forhold.

[Gjest Gjest]

Har dere satset? Hva hindrer deg eventuelt? Kjenner meg så igjen i dette, bare at jeg er i hans situasjon.

[Gjest Gjest_Stine_*]

Har dere satset? Hva hindrer deg eventuelt? Kjenner meg så igjen i dette, bare at jeg er i hans situasjon.

Hei gjest! TS her =)

Vi har snakket mye om dette de siste ukene. Vi kommer hele tiden tilbake til følelsene vi har for hverandre og kom frem til at så lenge disse følelsene er der og så merkbare, så kan vi ikke gå videre eller bli sammen med andre. Det ville bare vært feil.

Det føles litt som om vi har bestemt oss for å prøve igjen, men ikke helt enda. Jeg trenger å vite at dette kan vare og at i så tilfelle det ikke varer, så blir ikke alt annet ødelagt. Før jeg er helt trygg på det, så kan jeg ikke ta det store steget.

Vi har møttes og vært med hverandre nesten hver dag. Ingenting fysisk enda, vi har bestemt at det ikke hører til i vårt "forhold" før ting er krystallklare.

Jeg vet ikke helt hva som er lurest å gjøre. Som dere sikkert merker, så er jeg ikke av typen som bare følger hjertet, jeg er mer faktabasert og tar beslutninger utfra hva som er lurest. Noen tips ?

[Gjest Gjest]

Hvorfor gjøre noe når dere har det fint slik dere har det?

Høres rart ut at han sier det er opp til deg, du får det til å høres ut at han ikke har egne meninger, noe som sikkert ikke stemmer.

[Gjest Gjest_nina_*]

Jeg traff han jeg elsker når jeg var 17 år og vi hadde on/off forhold i noen år før vi bestemte oss for å være venner. Jeg visste jeg elsket han, men han var nok ubevisst sine egne følelser. Vi var venner fra 20-28 års alderen, men da jeg gikk inn i et forhold ble kontakten brutt- jeg klarte ikke å være venn med mannen jeg elsket samtidig som jeg var sammen med en jeg var begeistret for. Syv år inn i forholdet gikk det ikke mer- han jeg elsket dukket opp i hodet og hjertet flere ganger om dagen. Jeg gjorde det slutt, flyttet ut og tok kontakt med han igjen. Nå er vi sammen- begge innså at vi langt mer enn venner og at tiden ikke hadde vært riktig hvis vi skulle blitt sammen i tenårene.

Den man elsker skal man satse på- alt annet vil enten bli plagsomt eller lunkent.

[Gjest Gjest_snø_*]

Ville bare si at det er godt å lese andres refleksjoner rundt dette..er litt i samme situasjon som deg men usikker på om jeg skal satse..litt sånn "nå el. aldri" følelse

[Ethereal]

Jeg hadde angret hvis jeg ikke prøvde igjen. Du taper ingenting på det Hvis det ikke går, så går det ikke. Forhåpentligvis kan dere da skilles som venner og fortsette å leve det livet dere hadde før dere prøvde på nytt. Som du selv sier er du jo allerede lykkelig nå. Du vet du kan leve uten han. Men du kan også få det enda bedre med han

[Gjest Gjest_Stine_*]

Hvorfor gjøre noe når dere har det fint slik dere har det?

Høres rart ut at han sier det er opp til deg, du får det til å høres ut at han ikke har egne meninger, noe som sikkert ikke stemmer.

Nettopp spm mitt, vi har det ganske greit nå.

Men som du sier, så stemmer det ikke at han ikke har egne meninger. Det er mer jeg som ikke klarer å ha en mening om dette. Han er veldig klar på hva han vil.