min sønn er redd for å mislykkes

[Gjest jalla]

Hei. Først må jeg presisere at jeg ikke er opptatt av min sønn skal være best i alt eller være "vellykket". Jeg skriver for jeg kjenner meg selv igjen i barnet mitt i noe som jeg opplevde som vanskelig i min barndom.

Jeg drev aldri aktiv idrett. Jeg slet med presentasjoner på skolen. Alt for jeg var redd for å feile. Min sønn er likedan. Han nekter å delta i enhver form for konkurranse. Ikke løping, ikke klatring, ikke fotball. Han er fysisk flink, men ikke når det kommer til å delta i øvelser.

Vi er som foreldre opptatt av å gi ham et positivt selvbilde. Sosialt fungerer han bra. Gutten er seks. Hvordan kan vi få ham til å fortsette med turn, fotball osv.....

Hva er et sunt "press-nivå"?

Takker for svar.

[Guinevere]

Først av alt, er du helt sikker på at grunnen til at han ikke vil delta, er at han er redd for å mislykkes? Kan det være at han rett og slett ikke har noen glede av disse aktivitetene og at det er derfor han nekter? Imidlertid, hvis han har lyst til å holde på med dette, men er plaget av prestasjonsangst, så tror jeg det er lurt å presse litt, men samtidig være klar på at han er god nok som han er, enten han presterer bra eller ikke. Fortell at det er lov å feile, at alle gjør feil en gang iblant, og at det er dét man lærer av. Det essensielle her må være å redusere redselen hans til det minimale. Men for all del, ikke gjør en for stor sak av denne redselen, ikke se det som en altoverskyggende del av barnets personlighet. Jeg har selv stor og vond prestasjonsangst på ett bestemt felt (ikke sport), og trenger litt mildt press for å gjøre akkurat den tingen jeg er redd for - jeg vil så gjerne, men er nesten for redd til å hoppe i det. Hos meg har det blitt til en ond sirkel, jeg er så redd for å mislykkes at det er akkurat det som skjer. På de fleste andre punkter i livet er jeg derimot ganske så avslappet.

Mitt svar er altså: Et sunt pressnivå er når man oppmuntrer barnet og gir det mot til å gjøre noe som det selv har lyst til, slik at det kan overkomme redselen. Har de lyst selv, tror jeg at de tåler endel press. Et usunt pressnivå er å presse barnet til å gjøre noe han eller hun i utgangspunktet ikke har lyst til.

[Gjest Papirkurven]

Veldig bra at du ikke er opptatt av at han skal vinne. Jeg vokste opp med press, var best i klassen, men kunne alltids bli bedre og uansett hva bra jeg gjorde var det alltid et "men".

Konkurranser er kjempedestruktive! Til og med i en alder av 25 blir jeg dritdeppa når jeg er med og kommer sist eller lavt. Trenger han virkelig å være med på det?

Synes dere skal snakke med ham og finne ut hva han har lyst til å drive med, jeg. Hvis han vil drive med turn, men ikke tør å konkurrere, må dere jo bare prøve å skape en holdning der konkurranser bare er moro og øving. Eller så kan han droppe konkurransene.

Eller kanskje han trives best med "alene-aktiviteter"?

[Pjukset]

Hvor gammel er sønnen din, TS? Det er bra at du har fokus på at han skal ha et sunt selvbilde, og noen ganger tror jeg så absolutt man trenger et dytt i riktig retning. La oss si at dette dreier seg om prestasjonsangst i forhold til konkurranse, har dere pratet med han om hva angsten dreier seg om? Er det frykt for å komme sist, bli sett ned på av andre, eller annet?

Hvis ikke, kan det være at han ikke liker at det skal konkurres om ting, men heller vil delta i aktiviteter hvor det ikke finnes konkurrering? Når vi går på skolen så blir vi jo karaktersatt fra a til å, kanskje han ønsker at fritiden hans skal innebære aktiviterer hvor han ikke blir vurdert og føler han må prestere, men heller ønsker at det skal være en total avveksling? Det ble en lang setning

[Gjest LanaLane]

Jeg var (er) også slik. Unngår konkurranser for enhver pris, har alltid vært slik, i frykt for å ikke være god nok.

Jeg klarte å bli med i konkurranser som gikk på lag, slik at jeg ikke var den eneste, men selv da syntes jeg det var ekkelt.

Har slått meg til ro med at jeg ikke er et konkurransemenneske i slike sammenhenger, men heller er et snikende ullteppe.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Husk at ikke alle liker konkurranser der det er om å gjøre å være best. Jeg er en sånn. Jeg eier ikke konkurranse innstikt, unntatt når det gjelder lagspill - da vil jeg selvsagt gjøre det beste for laget. Men jeg liker ikke konkurransesport der det er om å gjøre å vinne, jeg liker mer å gjøre ting sammen fordi det er gøy.

Fokuset bør kanskje være det? At man driver med noe fordi sporten eller aktiviteten i seg selv er artig, og at det ikke er om å gjøre å vinne cup'er eller medaljer.

[Erle84]

Jeg sluttet med noe jeg er virkelig flink til pga prestasjonsangst - og det er kjipt å tenke tilbake på. Men det var fordi det var en så høy forventing om å delta i konkurranser.

Hva med å få ham til å delta på noe som han ikke trenger å prestere i, altså som ikke er konkurransepreget?

[Gjest Gjest]

MÅ han drive med konkurranseidrett da?? Hva med klatring for eksempel? Karate? Korps?

Jeg hatet gym på skolen, fordi vi hadde en haug med idrettstalenter i klassen. Jeg var ikke flink, og hadde heller ingen interesse av sport, men måtte jo være med på alle konkurransedagene ( om å gjøre å løpe fortest, hoppe lengst, flest runder, osv osv).

Som voksen skjønner jeg jo hvorfor jeg ikke likte det; jeg har NULL konkurranseinstinkt! Bryr meg absolutt ikke om sånne ting.

Og da er det så utrolig slitsomt om man skal presses til å være med på ting bare fordi alle andre gjør det.

Så mitt tips er å slutte å presse, spør heller om han vil være med på ting hvor det ikke er om å gjøre å være raskest eller best.

[Gjest Papirkurven]

MÅ han drive med konkurranseidrett da?? Hva med klatring for eksempel? Karate? Korps?

Karate må man jo konkurrere i for å stige i gradene, man kommer ikke videre fra hvitt belte uten...

og korps er også en rimelig aktiv konkurranseaktivitet.

Desverre er det blitt sånn at unger utsettes for konkurranser uansett hva det er. Hoppetau, lesing, trening, hobby og moro. ALT er konkurranse.