Hvordan få sammlivet til å fungere

[Gjest Speil]

Vi har fått en tvillinger, og etter det så har ting gått litt nedover.

Vi har alltid hatt ett veldig greit og enkelt forhold. Lite krangling og fine dager.

Nå om dagene så sliter jeg, om han sliter vet jeg ikke. Han sier at han har det kjempe bra, og det er mulig. Han er lite følsom av seg. Så lenge han får sex og mat så er han kjempe glad.

Jeg savner å føle at vi er sammen om livet vårt. Vi bor sammen i hans leilighet, han eier bilen. Jeg betaler alle andre regninger, all mat, klær, baby ting osv.

Vi planlegger å kjøpe hus nå snart, da blir vel mulig vår økonomi noe mere sammkjørt. Vi snakket om dette før vi fikk barn at vi skulle ha felles økonomi. For jeg sa klart i fra til han at vis vi ikke skulle ha felles økonomi så kom ikke jeg til å ta perm med 80% lønn for det har jeg ikke råd til. Han tjener mye mer en meg.

Så nå sitter vi her med baby og har ikke felles økonomi. All min lønn får til regninger og mat. Jeg har ikke noe til overs til meg selv. Han har fått mye bedre råd etter at vi flyttet sammen, jeg har fåt utrolig mye dårligere råd. Han bruker penger på ting til bilen (han er litt bil gal) og på andre ting han synes er morsomt.

Jeg strever med å få endene til å møtes. Føler at jeg sitter helt alene med livet mitt og at jeg ikke har noen man. Han har ikke noe problem med å be om penger på slutten av mnd hvis han skulle ha gått tomt. Han har ca dobbel så god lønn som meg og ca like høye utgifter som jeg har samlet på en mnd.

Ellers så har vi aldri noen dype sammtaler. Jeg sitter hjemme med barna på dagen. han kommer hjem til middag og så slpper han av en times tid, og så er det alltid noe som skal fikkses, hjelpe en kammerat med noe, må ut å se etter en del til bilen eller mototsykkelen osv, og så sitter jeg alene hjemme. Han kommer hjem etter at jeg har fått lagt tvillingene og da sitter han og koser seg forand tv eller laster ned på dataen uten at vi har noen slags form for dype samtale.

Denne uken har jeg lagt tvillingene på 3 mnd alene 6 av 7 kvelder. Har prøvd å snakke med han om det. Da bil han veldig lei seg, og sier at han har ikke vært ute på byen på ukevis, og det stemmer han flyr lite på byen men han er aldri hjemme uansett.

Har prøvd å snakke med han så mange ganger at jeg begynner å gi opp. Forige gang så foreslo jeg til og med samtale terapei, sånn at en kan lære å snakke sammen. men han ser ikke ut til å fatte at noe er galt.

merker at jeg har vært inne på tanken å bryte. For hva hadde vært forskjellen. Jeg hadde antakelig fått bedte økonomi (jeg bruker billig sminke fra H&M for jeg har ikke råd til å bruke 100 kr på en ordentlig fundation) jeg sitter uansett hejmme med barna helt alene nesten hele uken, jeg har ingen nå heller som jeg kan prate med.

Synes det er veldig tris.

Dette er våre første barn, og tvillinger er mye arbeid. Han mener at det å være hjemme hele dagen med de er som å ha fri. jeg er oppe så og si hele natten og det går i ett hele dagen. jeg får aldri sove noen ekstra timer på helgen for da er det altid noe han skal. Som regel så planlegger han noe som jeg synes er alt for stressende å ha med tvillingene på, dermed blir jeg hjemme og han drar av gåre med noen venner for å gå dakstur på fjellet eller noe sånt. Han sier selvsagt på veg ut døren at "det var synn at du syntes det blir for tungt da, får finne på noe hjemme dere da"

Skal jeg bare gi opp. Får han ikke til å sammarbeide alene og klarer ikke å få an til å bli med til terapi?

[Gjest Faerie]

Lag deg avtaler, gi beskjed om at "i morgen må du være hjemme med ungene, for jeg skal gå tur sammen med venninne". Han skjønner ikke hvor stort ansvar det er før han får prøvd ansvaret selv.

Mht økonomi så finnes det mange mange tråder her på kg om det samme, søk litt så vil du se hvilke råd andre i lignende situasjon har fått.

[Gjest TS]

Ja har tenkt på det. Men jeg savner ikke så mye tid alene savner tid sammen med han. Jeg ammer begge tvillingene og derfor kan jeg nesten ikke være borte fra de i mer en 1-2 timer av gangen.

Har ikke lyst til å sette han i en veldig vannskelig situasjon heller.<vil at han skal kommunisere med meg en å måtte ty til skremsels takktikker. For tro meg du kan få nærve sammenbrud hvis du er hjemme med tvillingene og vet hva du gjør. Så da han som ikke vet hva han gjør hadde vel hengt seg.

[Chakoya]

Kjære ts!

Jeg synes strengt tatt ikke det er bare du som skal ta mesteparten av ansvaret for barna deres og ei heller bare betale. Når man får barn sammen er det viktig at begge to er med å betale så ingen lider økonomisk p.g.a den ene betaler langt mer enn den andre. Man skal hjelpe hverandre opp!

Sett gjerne opp budsjett så han får se det øye for øye hvor lite du nå har iforhold til han å rutte med. Det er ikke alle som skjønner det før dem ser det svart på hvitt foran seg på et ark med skikkelige nummer osv. Det å ha et budsjett ferdiglagd er dessuten bare bra for å ha full oversikt over egen økonomi!

Kommunikasjon er en bragd for å si det slik. Det er noe som må øves inn gang etter gang. Der inngår tålmodighet. Det å være en god lytter. Det å gi rom for den andre til å prate. Det og få pratet selv også. Det å gjøre seg forstått. Det å vite at den man snakker med forstår det man sier osv. Dere trenger å kommunisere bedre. Å respektere andre sine følelser, respektere noens følelse for behov og lignende. Så til slutt kommer den aller største utfordringen... Det å møtes på halvveien og få til en ordning som begge kommer fint ut av og kan være fornøyde med. Få frem deres behov begge to.

Ikke bare han, men også du. Du må forklare han hvordan du føler det inni deg og om det er okey for han og stå å se på. Og du må også forstå han, noe jeg også tror du gjør.

Still mer krav til din mann. Det er viktig! Man har lov å sette krav om man gir og gir av seg selv. Et sted går grensen! Barna trenger dessuten pappaen sin! Og du kunne trengt litt avlastning!

Det er viktig at din mann forstår hva som må til når man har fått barn.

Et liv med barn fører med seg omvendinger i livet. Kanskje hadde ikke din kjære sett helt for seg hvilke forandringer det kommer til å kreve. I tillegg 2 barn krever mye mer enn 1 barn. Det er mye å omstille seg etter.

Men ved bevisstgjøring, vilje og sammarbeid tror jeg det kan ordnes!

Terapi er ingen dårlig ide! Det er mange som går i terapi for å lære om rollefordeling, bevisstgjøring av følelser til partnere osv. Og å prøve å møtes på midten ved hjelp av noen ''nøkler''.

Familieværnkontoret har dessuten gratis rådgivning og kan arrangere samlivskurs som er gratis. Som jeg tror går over ca en helg eller noen dager.

Ønsker deg lykke til!

[Nigo-san]

Lag deg avtaler, gi beskjed om at "i morgen må du være hjemme med ungene, for jeg skal gå tur sammen med venninne". Han skjønner ikke hvor stort ansvar det er før han får prøvd ansvaret selv.

300% enig.

Ja har tenkt på det. Men jeg savner ikke så mye tid alene savner tid sammen med han. Jeg ammer begge tvillingene og derfor kan jeg nesten ikke være borte fra de i mer en 1-2 timer av gangen.

Har ikke lyst til å sette han i en veldig vannskelig situasjon heller.<vil at han skal kommunisere med meg en å måtte ty til skremsels takktikker. For tro meg du kan få nærve sammenbrud hvis du er hjemme med tvillingene og vet hva du gjør. Så da han som ikke vet hva han gjør hadde vel hengt seg.

Ja, men det gjør han ikke.

Seriøst, hvis du vil ha han til å forstå hva det vil si å være hjemme med barna, så må det demonstrasjon til. Ærlig talt, hør på deg selv: det du gjør hver dag vil liksom ta livet av mannen din?!? Setter du ham i "en veldig vanskelig situasjon" hvis du sier at du tar en fridag?

Tull og tøys, han overlever. Men det vil nok være en vekker for ham å prøve seg på en dag alene med dem. Kanskje han vil forstå noe av ditt behov for voksenliv også, hvis han får tilbragt en dag med bare barnegråt.

Når det gjelder økonomien, har jeg ingen tips. Skjønt det kan kanskje være en tanke å sette 3-4-5000 av lønna inn på en egen konto hver måned, og når den siste regningen skal betales den måneden sier du at du ikke har penger igjen? Det er bare ment som en ytterst midlertidig løsning, dere må for all del se på økonomien hvis det blir felleslån på hus.

[Gjest ts]

Ja da sitter jeg er alene på 17 mai.

Prøvde å snakke med han igjen i går, men gikk ikke noe bedre. Han blir veldig såret og jeg blir bare fortvilet.

I dag hadde vi planer om å ha en stille dag, gå litt i gatene med barne men ikke noe veldig siden de er så små. Skulle mulig grille sammen med ett annet venne par av oss som også har små barn. Men som vanelig så har han kommet opp med en annen ide som er større en livet selv.

Han ville heller reise på hytta til en kamerat som ligger ved sjøen. Det er 4 timer med bil en veg, for å feste og spise og mat.

Han reiste med de i dag kl halv syv, kommer vel hjem i natt en gang. Synes det ikke passet å ta med barna. Blir mye drikkin, jeg ammer vær 3-4 time og ingen av de andre har barn. Så her sitter jeg alene.

ER JEG TREIG SOM IKKE ORKER SÅNT??? Når vi er noen plass så er det jeg som må ha barna uansett, skifte, trøste og gi mat. Det er utrolig slitsomt, og de skal sove flere ganger om dagen.

Så da sitter jeg her med mine små på deres første 17 mai og jeg har mest bare lyst til å gråte. Har kjøpt inn nydelige klær som de skulle ha på seg ute, men vet ikke om jeg tar noen tur.

Håper resten av dere koser dere på 17 mai da:) her er det u det minste fint vær.

[Piper]

Høres ut somd ere lever to forskjellige liv, der han gjør som han vil og du lar han gjøre det. Siden han gjør det som apsser seg, gir du han lov til å fortsette slik. Hadde du satt foten ned og gitt han en klar tale, kan det godt være han hadde sett annerledes på det.

I morgen setter du deg ned med han, og forklarer han hvordan du ahr det. At du vurderer å avslutte forholdet med han, siden dere lever som dere gjør. Han tar ikke hensyn til deg, og da er det minste du kan gjøre er å ta hensyn til deg selv.

Det blir ikke verre å være alene med barna, for da slipper du i alle fall irritasjonsmomentene du har i forhold med han. Dette forklarer du han også. Gi han en kalr tale, ikke hint, ikke bry deg om han blir såret, si at han er nødt til å høre og nødt til å gjøre noe med det for ellers kan ikke du leve slik. Du gir han da ett valg, og velger han å fortsette som han gjør nå har han tatt valget sitt.

Det spiller heller ingen rolle vha han sier, for han må vise det i handling. Noe han ikke gjør nå, for nå har han deg og barna der når det passer han men planlegger ting han vet du ikke vil være med på for å slippe å ha dere med. Dette må han forandre på, for ellers bør du ta sakene dine og gå.

Når det gjelder økonomien bør dere sette dere ned og planlegge ett skikkelig budsjett, og han kan ikke komme til deg i slutten av mnd for mere penger. Han har mere enn deg, og da bør han klare seg fint på det også.

Håper virkelig du får en fin dag i dag, men er kjempe lei meg på dine vegne som har en mann som tar så lite hensyn. Kanskje hanr ett og slett ikke var klar for å få barn, men ønsker fortsatt å leve som han gjorde før. La han ikke gjøre det, og skulle han gjøre det så tar du med deg barna og flytter.

[Gjest Gjest_mann_*]

Jeg fatter ikke at kvinner velger å få barn med så tafatte og stakkarslige menn som det der. Hva slags verden lever folk i? Hør på deg selv da TS. Mannen din gidder ikke ta sin del i barnestellet, han lar DEG betale alle regninger, selv så bruker han pengene sine på bil og festing, dette til tross for at han tjener dobbelt så bra som deg. Og når du konfronterer ham med dette så begynner han å furte som en tenåring og drar bort på 17 mai? Jeg sier bare en ting, be ham skjerpe seg noe så inni helvete, eller så tar du ungene å stikker fra ham.

[Gjest ST]

[Ja det er lett å si at jeg bare skal dra, og det er lett for meg å tenke på det. Det å gjennomføre det er noe helt annet.

Har ikke lyst til å være alenemor til tvillinger i en alder av 23. Håpet i det minste å kunne bli gift før jeg reiste fra mannen min (litt humor dør man ikke av oppi alt det dumme)

[Gjest Gjest]

Du har ikke to barn, men tre. På tide at mannen blir voksen. Jeg har vært igjennom det der og til slutt orket jeg ikke mer og valgte bort det største barnet. Ble faktisk lettere for da visste jeg hva jeg hadde å forholde meg til samt at jeg slapp gjentatte brutte forhåpninger.

[Karry]

Her må du trumfe igjennom et par ting. Han skjønner ikke at den måten å drive fellesøkonomien på er svimete, men her må du ta grep.

Dette gjorde jeg, og har aldri angret; jeg sa at vi skulle opprette en felleskonto for alt som gjaldt fellesting. Mat, strøm, barneklært, barnehage, forsikringer osv osv. Alle fellesutgifter dekkes fra denne kontoen. Her betaler vi begge to inn, men vi har en fordelingsnøkkel etter inntekt! Jeg tjener 1/3 del av hva han tjener. Ergo er det fair at han betaler 2/3 av regningene også. Så kan du si at han sitter igjen med mer penger til seg selv enn jeg, men for meg lettet denne ordningen mye fordi jeg slapp å tenke på fellesutgiftene i allefall, og visste hva jeg hadde igjen. Og så er han veldig raus ellers. Dere må sette opp et budsjett for å finne ut hva hver av dere skal betale inn hver mnd. Lag en oversikt over hva dere mener er fellesutgiftsposter, og hva dere har i rellel utgifter. Så får dere justere senere om det forholder seg annerledes etterhvert.

Det å få barn er en STOR omstilling, og dette er ikke den første utfordringen du kommer til å møte. Som du ikke var forberedt på. Alle gjør det, bare litt ulike varianter. Du MÅ lære deg å ta opp ting løpende ettersom ting dukker opp, fremfor å grave deg ned og forsure forholdet, men det smarteste du gjør er å servere en løsning! Og til menn må du være veldig veldig tydelig.

Kjør på!

[Solskinnsbolla]

Ja da sitter jeg er alene på 17 mai.

Prøvde å snakke med han igjen i går, men gikk ikke noe bedre. Han blir veldig såret og jeg blir bare fortvilet.

I dag hadde vi planer om å ha en stille dag, gå litt i gatene med barne men ikke noe veldig siden de er så små. Skulle mulig grille sammen med ett annet venne par av oss som også har små barn. Men som vanelig så har han kommet opp med en annen ide som er større en livet selv.

Han ville heller reise på hytta til en kamerat som ligger ved sjøen. Det er 4 timer med bil en veg, for å feste og spise og mat.

Han reiste med de i dag kl halv syv, kommer vel hjem i natt en gang. Synes det ikke passet å ta med barna. Blir mye drikkin, jeg ammer vær 3-4 time og ingen av de andre har barn. Så her sitter jeg alene.

ER JEG TREIG SOM IKKE ORKER SÅNT??? Når vi er noen plass så er det jeg som må ha barna uansett, skifte, trøste og gi mat. Det er utrolig slitsomt, og de skal sove flere ganger om dagen.

Så da sitter jeg her med mine små på deres første 17 mai og jeg har mest bare lyst til å gråte. Har kjøpt inn nydelige klær som de skulle ha på seg ute, men vet ikke om jeg tar noen tur.

Håper resten av dere koser dere på 17 mai da:) her er det u det minste fint vær.

Jeg synes bare dødssynd på deg! Det er ille at du har funnet ut av hans egoistiske og LITE EMPATISKE sider nå etter at dere har fått barn. Jeg må virkelig si at du skal stille KRAV til din mann-Dette er for meg veldig provoserende lesning, for jeg har en mann som virkelig stiller opp og har forståelse for mine dager som hjemmeværende-allikevel er jeg drittlei til tider, og jeg har bare EN unge!

Det som er slitsomt i en sånn situasjon, er at du i tillegg til å klare økonomi og unger alene, må KJEMPE for at den som liksom elsker deg, skal komme over på din side. Synes virkelig den kommentaren han hadde, viser at han bor på en annen planet og ikke er klar for noe ansvar og ikke fortjener deg eller barna.

Dette, for meg, høres helt ulevelig ut.

[Karry]

Ja da sitter jeg er alene på 17 mai.

Prøvde å snakke med han igjen i går, men gikk ikke noe bedre. Han blir veldig såret og jeg blir bare fortvilet.

I dag hadde vi planer om å ha en stille dag, gå litt i gatene med barne men ikke noe veldig siden de er så små. Skulle mulig grille sammen med ett annet venne par av oss som også har små barn. Men som vanelig så har han kommet opp med en annen ide som er større en livet selv.

Han ville heller reise på hytta til en kamerat som ligger ved sjøen. Det er 4 timer med bil en veg, for å feste og spise og mat.

Han reiste med de i dag kl halv syv, kommer vel hjem i natt en gang. Synes det ikke passet å ta med barna. Blir mye drikkin, jeg ammer vær 3-4 time og ingen av de andre har barn. Så her sitter jeg alene.

ER JEG TREIG SOM IKKE ORKER SÅNT??? Når vi er noen plass så er det jeg som må ha barna uansett, skifte, trøste og gi mat. Det er utrolig slitsomt, og de skal sove flere ganger om dagen.

Så da sitter jeg her med mine små på deres første 17 mai og jeg har mest bare lyst til å gråte. Har kjøpt inn nydelige klær som de skulle ha på seg ute, men vet ikke om jeg tar noen tur.

Håper resten av dere koser dere på 17 mai da:) her er det u det minste fint vær.

Hæ? I alle dager. Det er det mest urimelige jeg har hørt! Nei, han er jo helt ute på jordet. Men du bør nok ta han med til et familieverknkontor uansett, for du må jo forholde deg til han uansett hvordan det går.

Går ikke an!

[Gjest Gjest_champ5_*]

Enig i siste. Gå med mindre han skjerper seg betydelig. Han sliter tydeligvis med å se helhetsoversikten. Selvsentrert guttevalp.

Hilsen mann

[Gjest Gjest]

Dette var trist lesing.

Men du har dessverre en del av skylda for det fordi du lar han holde på.

Men er du voksen nok til å være tvillingmor, så må du faktisk vise deg voksen nok til å ta et oppgjør med far til barna dine også.

Han vil aldri endre seg hvis du ikke tar grep nå, kanskje han ikke vil det da heller, men da velger du jo selv om du vil leve med det. Det er vel dessverre det som er normen. Jenter holder ut og holder ut fordi "de er jo så glad i" og gutta utnytter det til fulle.

Du får masse gode råd her SOM DU HELT SIKKERT IKKE VIL HØRE PÅ.... for du er jo så glad i....

[Crow Jane]

Hva har skjedd i etterkant av 17. mai? Har han vist noen som helst form for anger på at han lot resten av familien sin i stikken? Jeg bare lurer.....

Synd at han er så lite interessert i barna sine at han ikke er der for deres første nasjonaldag. Det vil jo synes i familiealbumet, for å si det sånn...

[Pingting]

Du har fått mange gode tips her, TS. Jeg har nok ikke så mye mer å komme med, bare en liten påpekelse: husk at han oppfører seg sånn fordi du LAR han gjøre det. Han gjør som han vil, skjønner ikke at det sårer deg og får ingen konsekvenser for det, så hvorfor skulle han da slutte? Dette går ikke over av seg selv, om du ikke gjør noe med saken vil dette være livet ditt. Vil du virkelig det?

Ang. å bli alenemor så skjønner jeg at det er lite fristende, men der bør barnas behov gå først. Jeg vet ikke hvor ille situasjonen egentlig er, så jeg skal ikke uttale meg om den saken. Noen ganger er det nok bedre å vokse opp med skilte foreldre hvor hver av partene er lykkelige hver for seg, enn med de som har valgt å holde sammen på grunn av barna. Ensomme, deprimerte foreldre som ikke kommuniserer og krangler er ikke grunnlag for et godt hjem. Om dette gjelder dere vet du best.