Forholdet mangler totalt alt som heter intimitet

[Gjest Gjest_Rådvill_*]

Først litt info:

Jeg er 28, hun er 25. Har vært sammen i snart 6 år. Vi har en sønn på 3 år.

Vi har hatt våre problemer, men har nå begge vokst og tilpasset oss hverandre og forholdet uten om sexen fungerer egentlig bedre enn noen gang og for å være ærlig så har aldri sexen vært veldig fantastisk. Men det har i det minste vært der. Selv om det alltid har vært betydelig mindre enn jeg har vært lysten på..

Jeg har alltid tenkt at jeg ikke kan være så overfladisk at jeg gjør det slutt pga. sex. Men nå begynner jeg å nærme min grense. Jeg har behov for sex, kos og intimitet, den er nå totalt fraværende. dvs.. en sjelden gang i fylla greier jeg å overtale henne til sex.. om man kan kalle det sex. den er på "kommer du snart?" basis. Så gir henne henne en oralorgasme, så er det finito. Intimiteten og kosen ellers er nesten like ille. Vi kysser og klemmer riktig nok flere ganger iløpet av dagen, men kliner ekstremt sjeldent/nesten aldri, det "er hun ikke så fan av". Hun blir også irritabel om jeg "tafser" på henne som hun kaller det. At jeg er sexuelt frustrert er visstnok overhodet ikke formildende i den sammenheng.

Hun gir absolutt 0. For å oppsummere det enkelt: hun vil ikke snakke om det, for hun mener det er ferdigsnakka (uten å egentlig ha svart eller snakket om noen ting), hun vil ikke ha sex, hun vil ikke gi meg noe, ikke suging, ikke en runk, jeg får ikke ta på henne for å runke selv engang, får faktisk ikke ta dyna til side for å se henne naken engang. Hun er ikke beskjeden sånn sett egentlig, hun kan vandre rundt naken og fornøyd etter dusjen o.l i en ikke-sexuell setting, men prøver jeg da å ta litt på henne kommer klærne fort på.

Det som plager meg mest følelsesmessig er hennes manglende interesse i å gi meg NOE som helst. Har prøvd og prøvd å sette meg inn i hennes situasjon, at jeg har 0 sexlyst. men jeg greier rett og slett ikke å forstå hvordan det er mulig hvordan hun ikke engang kan gi meg en blowjob eller en runk en gang i blant. Om jeg så skulle synes noe var JÆÆÆÆVLIG ekkelt, hadde jeg likevel gjort det for henne om jeg visste det betydde så mye for henne som dette gjør for meg.

Jeg tenker ofte at livet er for kort til å leve slik.. men hovedproblemet er min sønn... jeg takler rett og slett ikke tanken på å ikke være hos han hele tiden. Jeg begynner nesten å gårte med tanken på en annen hver uke ordning e.l.. jeg greier bare ikke. Jeg har nok vært en godt over gjennomsnittlig involvert far. Det er stort sett jeg som tar alle stell, står opp hver dag med han, også i helgene osv.. Vi koser oss dønn ihjel og fungerer som en familie veldig veldig bra. Praktisk og økonomisk er det også en STOR utfordring å evt. skulle skille lag, kanskje så godt som umulig de første årene.

Så ille som det er nå har det vært de siste 2-4 årene, har ikke merket noe forskjell før/etter fødselen for de som måtte lure. Var faktisk kanskje litt mer første året etter fødselen enn før hun ble gravid. Så har det dalt fort og sikkert.

Jeg har nå tilsammen vært i forhold 8 av de siste 10 årene. Jeg har ALDRI vært utro og har aldri engang tenkt tanken eller vært i nærheten. Men de siste par månedene har jeg funnet glede i å flørte anonymt på nett. Dette har ført til at jeg faktisk har begynt å vurdere utroskap. Det føles helt jævlig å engang bare skrive det, jeg har ALLTID vært klinkende klar på at utroskap er fullstendig uaktuelt og har også kjeftet opp kompiser og venninner som har vært det. Og har alltid ment at fylla heller ikke er noen unnskyldning, er du i stand til å ha sex er du i stand til å la være, uansett hvor dritings du er.

Men disse 5 årene og som sagt spesielt de siste 2 har forandret meg, og jeg liker ikke det jeg ser. Jeg har nå funnet ei som kjenner situasjonen og som jeg nærmest 100% kan ha deilig sex og kos med uten å bli oppdaget. Og jeg kjenner jeg vurderer det veldig veldig sterkt. Det er ikke for et ligg og så ferdig jeg er interessert i. Det er hele opplevelsen, sexen, kjenne noen som virkelig er kåte mellom hendene, å føle seg attraktiv, å kunne ha deilig hudkontakt uten å halshugd og dyttet bort.. Jeg føler meg veldig trygg på at jeg ikke vil få noen følelser.

Det som er sprøtt er at jeg ikke engang føler det ville vært utroskap.. og det er virkelig ikke noe jeg har lagd i hodet for å rettferdiggjøre meg selv. jeg forbinder henne rett og slett ikke med sex og intimitet lenger, på noe som helst område. Kan man vær utro utro mot noe man ikke har..?

jeg vet ikke.. er frustrert og rådløs.. aner ikke hva jeg skal gjøre i forhold til noe.. Kommentarer og forslag tas imot med stor takk.

Til dere som har tenkt å legge igjen kommentaren "Utroskap er uakseptabelt uansett!", "Du velger selv å være sammen med henne!" e.l og kun det, kan for min del la være. For bare noen år siden hadde jeg fort skrevet en slik kommentar selv.

[Gjest brutal_mann]

Her er det to løsninger. Enten dumper d dama og stikke til ei som faktisk gidder å gi noe for et forhold, eller så finner du noen å få dekket nærhetsbehovet hos samtidig som du blir i forholdet.

Uansett hva du velger heier jeg på deg!

[Gjest Gjest_Anna_*]

Jeg synes ikke du skal ta dette nettvennskapet videre nå, men heller ta en prat med samboeren din. Fortell om dine tanker og at du ikke vet om du holder ut lenger sånn som det er nå. Jeg forstår deg godt. Man må da forvente og få sex i et forhold. Dere kunne for eksempel prøve samlivsterapi. Har hørt om par som har fått mye bedre sexliv etter det. Hvis hun ikke er villig til å prøve å gjøre noe med situasjonen, kan du jo spørre henne hvordan hun vil se på at du tar en elskerinne.

[Gjest åh så stakkarslig]

Så vær utro da. Hva stopper deg? Ikke èn gang i innlegget ditt gir du uttrykk for å sette deg inn i hennes situasjon mtp. at du kommer til å føre henne bak lyset, tvinge henne til å leve en løgn. Hvordan hadde du følt det, om kjæresten din hadde sex med en annen? Du skal ha i pose og sekk, familieliv og sex med fremmede på si'? Tulling altså.

[Gjest Gjest]

Du bør bryte tvert av med din kone.

Du må og bør tåle at en konsekvens av brutt samliv er at dere deler på barna. Det vil si annenhver uke, som du sier det.

Det er lite konstruktivt å være i forholdet som en bløffmaker. Det er resepktløst overfor barna og din kone. Og det gjør deg til en feiging som mangler ryggrad.

Du vil nok, som din kone, overleve å se barna annenhver uke hver dere.

[Gjest Yihaa]

Man kan sikkert si mye om emnet, men jeg skjønner godt at det ikke er OK for en part i forholdet å være seksuelt frustrert. Og ikke minst hvis man ikke kan snakke sammen om det.

Men jeg vil gjerne advare deg mot forhold 'på si', selv om jeg ser at du sier du ikke egentlig er på utkikk etter det. Hvis vi ser bort fra det umoralske (du er i et forhold), så er det også andre aspekter som spiller inn:

** Hva om du blir oppdaget i din eventuelle utroskap? Det vil oppstå en utrolig betent situasjon som vil gjøre et samarbeid om barn etter en event skilsmisse enda vanskeligere.

** Du vil sannsynligvis - enten du vil eller ei - bli mer involvert i en event elskerinne enn du antar. Eller hun vil bli såpass involvert i deg at du kommer i en vanskelig situasjon i så måte.

** Klarer du + annen person derimot å holde en fullstendig følelsesløs relasjon som kun bygger på sex, vil dette også bli vanskelig ganske snart for deg, antar jeg.

** Du vil gå med en stadig angst for at det skal kommen en sms din kone leser osv.

Jeg synes man virkelig skal legge bredsiden til når det gjelder å redde et forhold der barn er involvert.

På den annen side er det heller ikke bra for et barn å ha en far som blir bitter og trist, og kanskje har hemmelige affærer med andre damer. Det er en avveiningssak som bare du vet svaret på - hva er best for deg???

Som skilt vil jeg også gjerne nevne at livet som voksen og singel med barn ikke er så enkel som jeg tror mange ser for seg. Å finne en ny partner - om man ønsker det - er vanskelig. Det blir fort mine/dine/våre barn, bosted styres i stor grad av barn/exer, det vil alltid være ekspartnere som kanskje kaster skygge over eget forhold... Nå er jo du veldig ung og du kan møte en jente uten barn og tilhørende forpliktelser, men du har fortsatt problemstillingen at eget barn skal oppleve denne situasjonen som positiv og at 'stemor' skal vite hva hun går til. Og det er det ikke alle som får til i nye familiekonstellasjoner.

Konklusjon:

Tenk deg godt om!

Men hvis du føler dette går på ditt selvbilde eller livsglede løs, er det kanskje det beste å enten kreve samlivsterapi slik at du får vite hva som egentlig er galt (lav sexlyst generelt eller er det dere to sammen som er problemet for henne?) og ta utgangspunkt etter dette om hva dere begge bør endre i samlivet/hverdagen generelt og om dere begge er villige til å legge 100% innsats inn i denne kampen.

[Gjest brutal_mann]

Jeg synes ikke du skal ta dette nettvennskapet videre nå, men heller ta en prat med samboeren din. Fortell om dine tanker og at du ikke vet om du holder ut lenger sånn som det er nå.

Dette har jo TS gjort.

Nei, dump dama og pul i vei, eventuelt bare pul i vei.

[Gjest nobilian]

***

Dropp å være utro.

Hvorfor kan ikke du ta hovedomsorgen for sønnen din?

[Gjest regine ii]

Jeg tror ikke du egentlig løser noe som helst med å være utro.

Hvis du vil fortsette samlivet med din kone, så må du formidle, slik at hun skjønner det - hvor ødeleggende den manglende intimiteten/sexen er for deg.

For å greie det tror jeg muligens samlivsterapi el. er tingen.

Det høres nemlig ikke ut som om dere har snakket om det - DU tror og mener at det er slik og sånn, mens HUN antakeligvis ser det fra en annen vinkel.

Å få den andre til å forstå hvor ille noe faktisk er, er vanskelig. Jeg er heller ikke helt overbevist ut fra det du skriver om at du ser veldig mye annet enn deg selv. Altså - du ser DEG og DIN frustrasjon, men du evner egentlig ikke å se saken fra hennes side overhode. Det er heller intet godt utgangspunkt for å komme videre.

At situasjonen er vanskelig skjønner jeg godt, men som sagt, tviler sterkt på at det blir bedre ved at du er utro.

[Erle84]

Hei TS.

Synes det er flere av innleggene her som implisitt mener du ikke er forståelsesfull nok. Det er hårreisende, for i følge din versjon har du gitt mer av deg selv, gått mer på akkord med deg selv, enn de fleste av oss ville klart, og du virker nedbrutt.

Jeg skjønner tapsfølelsen/sorgen veldig godt. Jeg skjønner at du ønsker å føle deg attråverdig. At du trenger nærhet, hudkontakt osv - mer enn bare på "venneplan", som jeg oppfatter at du er på med dama nå.

Har du stilt et ultimatum? Har du sagt rett ut at "dette klarer jeg ikke lenger, jeg føler meg snart ikke som en fullverdig mann lenger"? Hvordan blir samtalene dere imellom når du prøver å ta opp emnet, og hva slags situasjoner gjør du det i? Det lønner seg ikke å "legge an på" samboeren din, og så ta opp temaet når du blir avvist - da er det veldig sårt for deg og kanskje "masete" for henne.

Skaff barnevakt for en kveld. Sett deg ned sammen med henne og si det som det er; dere har kommet til et vendepunkt i samlivet, og du MÅ ha kommentarer fra henne. Hvis hun ikke er villig til å gå inn på det i en slik situasjon, foreslår du samlivsterapi. Hun MÅ jo nødvendigvis ha synspunkter hun også, grunner for å være slik som hun er - noe annet kan jeg aldri tenke meg.

Som du sikkert forstår anser jeg utroskap som en dårlig løsning; du er far, og må være et godt forbilde. Det er lite trolig at du klarer å holde deg så distansert fra en elskerinne som du mener nå (husk at du ikke får nok nærhet nå, tenk hvordan hjernen reagerer på den som endelig gir deg det...). Det er stor sannsynlighet for at det blir oppdaget, på et eller annet tidspunkt. Det hele kan være SVÆRT ødeleggende for samarbeid om sønnen din osv osv.

Hadde det ikke vært for at du i så sterke ordelag sier at du vil være sammen med dama, hadde jeg også sagt at du burde bryte opp. Og folk som mener at man etter årelangt samliv mister gnisten osv; kanskje kaster man seg ikke lenger over hverandre, men det er da VITTERLIG hva man gjør det til! Det å ligge inntil hverandre, nakne, og bare bli kjent med hverandres kropper igjen er styrkende for forholdet i seg selv.

I og med at du fremstiller det som at du tar veldig mye ansvar for sønnen din, finner jeg heller ikke holdepunkter for å si ting som at du må "ta mer ansvar hjemme", "få henne til å føle seg verdsatt" osv, for jeg antar at du allerede gjør/forsøker å gjøre det. Men selvfølgelig; kanskje ville det hjelpe å skaffe barnevakt for en kveld, møte opp med blomster, ordne i stand en god middag/gå ut og spise - prøve å være kjærester; men jeg tror det vil være et mislykket prosjekt så lenge hun ikke er fullt ut klar over hvor viktig det er for deg å få henne tilbake også som kjæreste.

I et forhold må man alltid ofre noe, sjelden finner to personer hverandre som har like behov på alle områder. Du kan ikke forvente så mye sex som det du ønsker, men du kan forvente deg LANGT mer nærhet enn det du får (jeg skriver nærhet, for jeg vil forstår det som at det ikke bare dreier seg om utløsning, men om å gå forbi venneplanet mer enn en gang i halvåret). Jeg forstår det som at dama her ikke ofrer nok. Man skal selvfølgelig ikke ha sex om man absolutt ikke vil, men det er utrolig hva kroppen plutselig har lyst på om man tillater seg 10 minutter med klining og tafsing!! Jeg har flere ganger vært på nippet til å si nei selv, men funnet ut at det var veldig godt å bli tatt på/ta på, og plutselig funnet meg i en situasjon der det er JEG som er pådriveren, selvom jeg for et øyeblikk siden var mer avventende...

Du har all min støtte, TS. Jeg håper dere finner ut av det. Og som en over her sier; hvorfor kan ikke du ha hovedomsorgen i tilfelle et samlivsbrudd?

[Gjest Gjest]

Hvorfor kan ikke du ha hovedomsorgen i tilfelle et samlivsbrudd?

Svar på det da, TS!

[Gjest Gjest_Hilda_*]

Jeg hadde vært VELDIG TYDELIG overfor samboer og sagt at dersom hun ikke en gang er villig til å snakke om sexlivet eller komme deg i møte på en eller annen måte så vurderer du seriøst å gjøre slutt på forholdet.

Jeg hadde ikke klart å leve sånn og jeg er kvinne.

Du har egentlig valget her. Leve uten sex og med sønn eller å ha mulighet for en partner som matcher deg og et godt liv, men da uten den daglige kontakten med sønnen. Utroskap ser jeg på som uaktuelt. Du får sex og nærhet en stund, men et godt forhold til en likeverdig partner vil du ikke ha.

[Gjest Hankjønn]

finn porno og ta deg en runk. Lev slik, det gjør jeg og det funker jo.

Jeg orket ikke lenger å mase om nærhet. Hun driter totalt i det og har latt meg bli den som skal "mase" om bare en klem, eller det å kline. Kjenner meg faktisk mye igjen i innlegget ditt.

En dag orket jeg ikke mer og bare gav faen i hele sexlivet, og fikset meg med egen hånd og ved å se på porno. Å være utro er ikke et alternativ for meg for jeg elsker min kone og våre barn. Etter at jeg sluttet å ta initativet har jo hun spurt noen ganger selv, jeg har sagt nei hver gang og kommer til å fortsette med det for jeg gidder ikke mer av dette fordømte spillet.

[valentino]

Ikke èn gang i innlegget ditt gir du uttrykk for å sette deg inn i hennes situasjon

Han skriver eksplisitt at han har forsøkt å sette seg inn i hennes situasjon.

[valentino]

Hvorfor kan ikke du ta hovedomsorgen for sønnen din?

Det er stort sett alltid kvinnen som får hovedomsorgen. Likestilling my ass.

[Erle84]

Det er stort sett alltid kvinnen som får hovedomsorgen. Likestilling my ass.

Som om kvinner absolutt er den beste omsorgspersonen. Helt latterlig... Nei, her må man nok få til en forandring, ja!

[Gjest Gjest]

Jeg synes faktisk at du skal vise din samboer dette innlegget. La henne lese igjennom det litt i ro og mak, helst uten at du er hjemme - sånn at det kan få sunket inn, ellers vil hun trolig bare gå i forsvar med en gang.

Det er lett å la ting skli og fortrenge at man har et problem, eller utsette "til i morgen". Dersom hun leser dette, skjønner hun at tiden begynner å renne ut. At hun selv må ta en beslutning på om hun vil jobbe med dette eller ikke.

Uansett, dette kommer nok ikke til å være lett. Men det er jo mye å vinne om dere får det til!

[Gjesten]

Er det mulig at hun ville akseptert at du tok en elsker?

[Gjest tar]

er jo endel av svarene her som er helt meningsløse....

ts sier jo at han har tatt det opp med henne, han virker til å være en sympatiskfyr som virkelig ha gjort et forsøk - og kjæresten viser ingen initiativ til å ville bedre seg.

det er en stor forskjell på å ikke ha sexlyst - og på å ikke gidde.

jeg kan ikke si at jeg aldri selv vil havne i samme situasjon, men om jeg er interessert i å redde forholdet(og meg selv!!) - så ville jeg jo gjort hva som helst for å få tilbake lysten.

jeg ville aldri blitt sur fordi samboeren min hadde tatt på meg, og jeg ville aldri avvist på den måten uansett.

kanskje hun også er på vei ut av forholdet?

det er desverre slik det er for alle å gå ut av forhold med barn, og du må bare innfinne deg med et liv hvir du har barnet 50%.

det er ingenting som tilsier at hun skal vinne hovedomsorgen - far har jo tross alt vært meget tilstedeværende i barnets liv.

det er svært skadelig for et barn å leve med foreldre som har et følelsesløst forhold. det man vil at barnet skal lære, slik må man faktisk leve.

barna skal se at foreldrene er glade i hverandre, og barn skal lære seg til at fysisk kontakt er normalen.

barn skal ikke måtte se den ene foreldren avvise den andre.

[Suzy]

Jeg har enorm sympati for deg TS og jeg syns du er ufattelig tålmodig som har orket så lenge som du har - det har helt sikkert kostet mye.

Når det er sagt er det et par ting med hennes oppførsel som får meg til å lure.. hun er ikke redd for å vise seg frem naken, men kler på seg når det er snakk om at stemningen blir seksuell osv.. Det virker som dette har ballet på seg for dere begge og det har blitt en verst tenkelig situasjon der dere begge er låst i et følelsmessig status quo som ikke er godt for noen av dere.

Jeg syns du fikk det beste rådet lenger opp. Sett deg ned med henne og si at dere MÅ ta tak i dette problemet, hvis ikke vet du ikke om du orker å være sammen med henne lenger. Ikke si "jeg gidder ikke mer om jeg ikke får pule", men "jeg er i ferd med å dø innvendig og jeg kjenner at det går på min mentale velferd løs å bli avvist og nedgradert så ofte - ta meg på alvor!".

Ta gjerne kontakt med en sexolog eller samlivsterapeut på forhånd og si at du har bestilt time og hun har å bli med.

Jeg håper virkelig hun tar deg på alvor!

Lykke til!