35-års krise!

[Gjest Gjest]

Tror jeg har en 35-års krise. Det surrer og går i hodet mitt at det nå bare er 15 år igjen til jeg er 50, og for 15 år siden var jeg jo bare 20, noe som føles som i går. Det skremmer meg at tiden bare går fortere og fortere ettersom årene går. Jeg vil skru av tiden nå!

Jeg er litt stresset for ikke å være 100% "i mål" med enkelte ting, og stolt over andre ting som jeg har fått bra til. Tar meg litt nær av setninger fra media om alt fra alder, suksesskriterier, skjønnhet, status, antall venner og andre ting som kan få meg til å føle meg utilstrekkelig. Samtidig har jeg ingen grunn til det, jeg har en skjønn datter og en snill mann og en bra jobb med en bra utdannelse. Men jeg måler meg alltid opp mot noe bedre, jeg vil være en bedre og penere mamma, være mer involvert i alt omkring i samfunnet her hjemme og verden ute, være mer utadvendt, blidere, ha mer perfekte tenner, mer velstelt hår, mer perfekte antrekk osv.

Føler meg dum når jeg innrømmer slike "strebe"-tendenser i meg selv, men samtidig tenker jeg at hvorfor skal jeg nøye meg med noe mindre i dette ene livet. Livets og tidens meningsløshet er tungt å bære, jeg vil kanskje bare døyve vissheten om døden og realitetene tror jeg.

Har dere andre i 30-årene med utdannelse et helt bevisst fokus på trinnene i karrieren deres, i familielivet, og hvordan dere har tatt tak i livet? Og er dere fornøyd innerst inne med den dere nå er? Har dere drømmer dere nå jobber bevisst mot, eller ble mye sånt forlatt i 20-årene?

[CeeCee]

Tja.. Drømmer som jeg bevisst jobber mot har jeg, og opplever ingen krise av å være i midten av 30-årene. Jeg lever fra dag til dag, og prøver å ta ting litt som de kommer. Det betyr ikke at jeg ikke fortsatt har ting jeg ønsker å realisere. Jeg har store ønsker om å reise mer og oppleve verden bl.a. Har slått meg til ro med at det ikke blir før ungen har flyttet hjemmefra, og det er ennå noen år til. Jeg har også et ønske om å kjøpe drømmehjemmet, finne drømmemannen o.l.

Mange av de tingene du nevner er fortsatt muig å oppnå. Jeg ser på mine egne foreldre nå, som er i 60-årene, har økonomi, helse og tid til å gjøre som de vil, så bekymrer jeg meg lite. Jeg skal nok få realisert mine drømmer.

Du kan jo engasjere deg i samfunnet ved å bli hjelper i en frivillig organsisasjon. De vil nok bli glad for et par ekstra hender.

Ang. hår, tenner, antrekk osv. kan du jo prøve å dra til frisøren. La han/ hun få lov til å gjøre det de mener du trenger for å se bedre ut. Ikke vær så redd for å skifte frisyre eller hårfarge. Dra til en bra salong med godt rennomé! Bestill "sminketime" hos et parfymeri. De kan hjelpe deg med å finne de fargene som passer til deg, og gi deg gode sminketips. Se på livsstilsprogrammer på TV/ les ulike artikler på nettet. Makeover, stilguider o.l. for å finne ut hvilke klær som passer til din kroppsfasong. Følg litt med på hva andre 30-åringer går med, og stjel stilen til de du synes ser freshe ut. Pass opp for å ikke kle deg helt 14is.. Da vil du bare se patetisk ut. Hehe! Man trenger ikke bruke masse penger på klær for å se bra ut heller. Bytt gradvis garderobe. Kjøp tunikaer, tights, kjoler. Det får deg til å se feminin ut. Mange på vår alder går i dongerifella... Slitne denimbukser og t-skjorte er ikke særlig fint, selv om det er veldig praktisk.

Håper du fikk noen tips!

Edit: Prøv å ikke tenk for mye på hvor "gammel" du er, og hvor lite tid du har igjen. lev i nuet, og nyt livet!!

Endret 16. mai 2009 av CeeCee

[Gjest Gjest]

Tusen takk for fint svar. Det har nok blitt sånn at jeg føler meg litt satt, ja. Også trenger man ikke bestandig sammenlikne seg med 30-åringene med jetsett-liv. Bor midt i et strøk med høy posh-faktor, og dette har vel også ført til at man ikke alltid føler seg som den aller fresheste i gata. Luksusproblemer.. Er involvert i mange aktiviteter og har et meningsfylt liv, men det er også så mye mer jeg gjerne skulle gjort og involvert meg i.

Hodet surrer og surrer på en måte jeg ikke helt kjenner igjen, jeg var mye mer fornøyd med alt før, nå merker jeg alderen sniker seg på og det stresser meg litt mer enn jeg liker å tenke på. Livet er så kort. Barna vokser så fort. Årstidene kommer for fort på. Jul tre måneder i året. Vips er det påske, så 17.mai og sommerferie. 1. skoledag og så er det jul igjen. Sånn føler jeg det. Hvor ble det av livet, liksom.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg veldig gidt TS, og det var et fint innspill fra hun som svarte over her.

Jeg er også 35 og dessverre single og ingen barn. Jeg vil veldig gjerne ha! Men de mennene som viser interesse er ikke helt min smak. Andre er det ikke rett timing med (de er separert, nyskilt osv.) Har en bra jobb mange med min utdanning gjerne vil ha, men selv synes jeg ikke det er noen drømmejobb, så ser etter andre stillinger. Trives ikke helt for tiden. Klokken tikker og alderen stiger. Dagene bare flyr avgårde og hvor blir det av mann og barn?

[robotkalle]

Med barn lurer du på hvor livet uten ble av. Uten barn lurer du på hvor tiden ble av, da du ikke var stresset over å ikke ha barn.

Skulle ønske jeg kunne ha stoppet livet mitt den gangen jeg var 23.

[CeeCee]

Tusen takk for fint svar. Det har nok blitt sånn at jeg føler meg litt satt, ja. Også trenger man ikke bestandig sammenlikne seg med 30-åringene med jetsett-liv. Bor midt i et strøk med høy posh-faktor, og dette har vel også ført til at man ikke alltid føler seg som den aller fresheste i gata. Luksusproblemer.. Er involvert i mange aktiviteter og har et meningsfylt liv, men det er også så mye mer jeg gjerne skulle gjort og involvert meg i.

Hodet surrer og surrer på en måte jeg ikke helt kjenner igjen, jeg var mye mer fornøyd med alt før, nå merker jeg alderen sniker seg på og det stresser meg litt mer enn jeg liker å tenke på. Livet er så kort. Barna vokser så fort. Årstidene kommer for fort på. Jul tre måneder i året. Vips er det påske, så 17.mai og sommerferie. 1. skoledag og så er det jul igjen. Sånn føler jeg det. Hvor ble det av livet, liksom.

Jeg er helt enig med deg (og robotkalle) i at tida går altfor fort når man har barn! Plutselig er de voksne og flytter ut. Den dagen har jeg egentlig begynt å forberede meg til sånn oppi hodet. Leker med planer om alt jeg skal finne på da. Jeg har vært alene om omsorgen for barnet i alle år, minus et par samboere, så jeg tror det vil bli et sjokk å plutselig bli helt alene i huset. Da vil jeg gå på diverse kurs, reise masse, dyrke hobbyer m.m.

Kanskje det ikke er alderen som gjør at du tenker så mye, men heller livssituasjonen din? Årene fremover er liksom fastsatt: Barn, hus og jobb. Alt er forutsigbart. Da blir det vel også litt lett å havne i tenkeboksen. Du trenger kanskje noe å se frem til? Hva med en langweekend med venninner i høst? Spa- og shoppingferie? Trenger ikke å bli så himla dyrt. Er deilig å bare komme seg bort fra hverdagslivet av og til. Bare være deg selv. Kan jo hende du har mista deg selv litt i alt mammamaset?

Det med at du bor i et posh strøk, og føler at de andre damene rundt deg fortsatt seg freshe ut, mens du kanskje har litt mamma-på-heltid-stil hjelper nok kanskje ikke på selvfølelsen. Men det er enkelt å gjøre noe med! Det hjelper utrolig å føle seg vel, og det er verd de 2-3000 det tar å gå til en skikkelig frisør. Et nytt antrekk trenger ikke koste all verden. Et par fine sko med litt hæl, en tights og en tunika, og vips!