Grums fra fortiden

[Gjest Gjest]

Jeg er en av dem som har hatt en litt kjip skoletid, med utfrysing og ryktespredning, og nå som jeg er voksen har jeg ikke noen kontakt med de jeg gikk på skole sammen med. Det er ingen av dem jeg har lyst til å treffe igjen, for å være ærlig. Jeg har flyttet langt unna stedet jeg gikk på skole, og har bygd opp en bra tilværelse. Som sagt ble jeg utsatt for en del rykter, og det har satt ganske dype spor i meg, og jeg skammer meg fortsatt. Verden er bitteliten, det ser en stadig vekk, og det har faktisk gått så langt at jeg bruker en masse tid på å sitte og bekymre meg over om kanskje en dag skjer det at noen jeg kjenner her jeg bor, treffer noen som kjente meg da jeg gikk på skolen, og gammelt grums kommer frem. Jeg vegrer meg til og med for å bli kjent med menn (potensielle kjærester) fordi jeg ikke ville kunne holde ut å bli glad i noen bare for å finne ut at han var bestekamerat med noen som slang dritt om meg på skolen, for å sette det litt på spissen. Så jeg holder meg mye for meg selv og er ofte avvisende mot folk som viser meg oppmerksomhet. Jeg høres kanskje paranoid ut, men det er lett å bli sånn i visse sammenhenger når en har hørt såpass mye grums om seg selv. Jeg må vel bare leve med dette, men det er slitsomt å ha det sånn. Har noen vært ute for noe liknende?

[Gjest Lance]

Du sier at du må vel leve med dette. Er ikke det å konstant gå rundt å bekymre seg, avvise menn osv. å gi mobberne den ultimate seier? De kontrollerer deg fremdeles, selv om du nå er voksen.

Var dette på ungdomsskolen eller på videregående? Jeg tror de aller fleste som har blitt noe over 20 år vet at det skjer ganske mye mellom alderen 14-18 og til å komme over 20, så hva som har skjedd på ungdomsskolen anses som stort sett uinteressant.

Dessuten, om du nå på usannsynligvis skulle bli kjent med en mann som kjenner/kjente en av dine plageånder fra skoletiden, kan du ikke fortelle din side av saken? Hvis han bare hører den ene versjonen, den fra mobberne, og du ikke sier noe, hvordan skal han da forstå sannheten?

[Gjest Gjest]

Herregud!

Våkn opp og hev deg over det ,uansett hvordan du vrir dette så er du mye bedre menneske enn disse ryktesprederne.

Jeg ble mobbet mye på skolen,men jeg bor fortsatt i den lille byen og møter stortsett disse menneskene hver dag.

Når jeg ser hva det er blitt av disse så tooer jeg mine henner,noen av de har ikke gjort det så veldig bra i livet,jeg derimot har fått meg en veldig god lederjobb selv om jeg ikke gjorde det så veldig godt på skolen pga mobbingen.

Gå med hevet hode,hvem som bryr seg om hva som skjedde i ungdomstiden.

[Gjest Gjest]

Jeg ble mobbet svært mye da jeg gikk på barne og ungdoms skolen. (jeg kan beskrive det som 9 år i helvete) Ble og noe mobbet de første årene på videregående (noen fra klassen fulgte meg videre)

Senere har jeg flyttet laangt unna med min egen familie.

Det har vært jubileer,, men jeg har stått over. Føler ikke så sterkt for å se desse igjen og det passet utrolig dårlig med å få fri fra jobb.

Sån sett hadde det kanskje vært en ide å dratt,, for å selv se at mobberene hadde blidt noen fornuftige mennesker. Mye dumt en gjør som barn\ungdom.

Har faktisk tilfeldig møtt en del av dem,,, var faktisk ikke så ille som hva jeg fryktet.

Men en kan ikke la seg "merke" av slike ting i fortiden og -la det- ødelegge fremtiden.

Vet det er tøft, men en må rett og slett tilgi uvitenheten og det som skjedde og legge det -bak seg- og gå videre.

Ellers blir en bare spist opp innvendig og ødelegger seg selv for fremtiden og.

Føler du det blir altfor vanskelig har jeg hørt at det hjelper å gå til psykolog. Få bearbeidet ting for å kunne legge ting bak seg.

Det som HAR vært HAR vært, det får en gjort lite eller ingenting med.

Men fremtiden kan du forme selv.

Så du må ta et valg om du virkelig ønsker å leve i fortiden eller om det er fremtiden du vil fokusere på. Og gjøre noe aktivt med det selv for å komme over ting og gå videre.

Håper du lykkes.

[Gjest TS]

Nei, det er sant at jeg ikke får gjort noe med det som har skjedd. Jeg merker bare at jeg blir nesten fysisk dårlig hver gang jeg tenker på det, og enda verre føles det å tenke på at kanskje en dag kommer ting ut. Det er et lite sted jeg kommer fra, og der sladres det fortsatt om ting som har skjedd for ti år siden, så det er ikke usannsynlig at det kan bli sagt ting om meg også. Det var ikke pene rykter som gikk om meg den gangen..... Men jeg skal prøve å ikke tenke så mye på det, det hjelper jo uansett ikke å gå og engste seg for hva som kan skje i framtida.

[Gjest Gjest]

Nei, det er sant at jeg ikke får gjort noe med det som har skjedd. Jeg merker bare at jeg blir nesten fysisk dårlig hver gang jeg tenker på det, og enda verre føles det å tenke på at kanskje en dag kommer ting ut. Det er et lite sted jeg kommer fra, og der sladres det fortsatt om ting som har skjedd for ti år siden, så det er ikke usannsynlig at det kan bli sagt ting om meg også. Det var ikke pene rykter som gikk om meg den gangen..... Men jeg skal prøve å ikke tenke så mye på det, det hjelper jo uansett ikke å gå og engste seg for hva som kan skje i framtida.

Er det noe som kan komme ut???

Du vet vel selv hva du har gjort og ikke gjort?

Jeg bor også på en liten plass og vet det er produsert en del rykter om meg,inn i mellom kommer det fram enkelte usanne ting,da har man jo muligheten til og avkrefte.

Uansett er det ikke så nøye,man vet selv som er sant og ikke sant,da er det bare og heve seg over dette.

[Little sun]

Jeg har opplevd noe lignende, trolig ikke like tøfft som deg, men allikevel nok til at det plaget meg mye i ettertid.

Løsningen for meg kom den dagen jeg bestemte meg for å ta livet mitt tilbake. De skulle ikke få ødelegge mer. Derfor tok jeg noen dager fri, gikk inn i meg selv og gravde etter gamle, vond punkter som jeg tenkte mye gjennom. Prøvde å få frm de gamle følelsene, og tenkte så mye på dette at jeg til slutt ble lei og det ikke var så vondt lenger. Da la jeg det bak meg.

Jeg fikk også et tips om å skrive et brev til de som behandla meg dårlig, ut i fra mitt synspunkt, hvor man forklarer hvordan man følte det. For så å brenne eller kaste det.

Det er en tøff proses, men absolutt verdt det:) Lykke til.

Det er ditt liv, og det er bare du som bør bestemme over det!