jeg har blitt til en grinete kjeftekjerring - hjelp!

[Gjest kjeftekjerringa 25]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i fire år, og nå har vi flyttet sammen. Forholdet har vært turbulent, det har blant annet blitt slutt et par ganger - men vi har alltid funnet tilbake til hverandre. Jeg elsker han utrolig høyt, og jeg vet at han elsker meg. Han er fantastisk! En av de tingene jeg virkelig liker med han, er at han er selvstendig, og at han tør å si i fra. Han er i hvert fall ikke en tøffel - og det er bra, for om jeg hadde vært sammen med en tøffel hadde jeg etter hvert snurret han rundt lillefingeren, det er jeg ganske sikker på. Jeg trenger en mann med bein i nesa, og det har jeg.

Mitt problem i dette forholdet er vel ganske klassisk - jeg savner romantikk og et bedre bidrag til husarbeidet. Han går rundt og tror vi gjør like mye arbeid i hjemmet, noe som er langt fra sannheten. Jeg er ikke nøye på husarbeid selv, jeg vil mye heller være ute i sola eller finnne på noe gøy. Derfor er det ikke skinnende rent eller ryddig hjemme hos oss. Men selv om husarbeid ikke står øverst på ønskelisten, er det jo en del ting som må gjøres oftere enn andre ting - lage middag, rydde av bordet, ta ut og inn av oppvaskmaskinen, vaske klær, gå ut med søpla. Det er ikke viktig for meg at alt skinner, men renslighet og et ok ryddig hjem er viktig for at jeg skal trives. Jeg vet at dette er småting, og at hver enkelt av disse tingene ikke tar lang tid - men det irriterer meg alikevel at han bidrar så lite. I lengden blir det frustrerende, særlig når han ikke legger merke til at jeg gjør det - og hvor ofte jeg faktsik gjør det. Dessuten jobber han på plattform, så han er hjemme 4 uker i strekk. Selv da er jeg som gjør det meste.

Nå dro kjæresten min på jobb igjen på mandag morgen. Når jeg kom hjem fra jobb den dagen fant jeg at soverommet vårt så bombet ut - med hans saker og skittentøy, oppvaskmaskinen var stapp full av skitten oppvask og det så ellers ikke spesielt innbydende ut i leiligheten. Jeg kjente at jeg ble ordentlig irritert. Så når han ringte meg fra jobben i går kveld var jeg en skikkelig grinete kjeftekjerring, uten noe godt humør å by på. Jeg vil ikke være sånn! Jeg vil ikke være en grinete, sur kjeftekjerring - men jeg klarer ikke å la vær heller. Jeg har sagt fra om dette før, men han har ikke forståelse for at jeg gjør så mye mer, "fordelingen er vel ganske lik, er den ikke?". Det ender ofte bare med krangel om jeg forsøker å ta det opp.

En annen ting jeg savner i forholdet er romantikk, og dette har jeg også (desverre) måttet ta opp flere ganger. Da blir han først sur, og spør hva jeg gjør for han. Så forstår han etterhvert hva jeg mener, og lover å bli bedre - men ingen ting skjer. Vi kjøper ikke bursdagsgaver til hverandre, han drikker ikke vin med meg. Han liker ikke å gå ut å spise, så det gjør vi aldri. Jeg har spurt om han ikke i hvert fall kunne overrasket meg med et fint stearinlys og en kopp te en kveld, men selv dette har aldri skjedd. Blomster har jeg fått noen få ganger i løpet av 4 år, og gjerne etter at jeg nettopp har sagt hvor glad jeg er i blomster og hvor stor pris jeg hadde satt på å få noen en gang i blant. Er det for mye å forlange litt romantikk i ny og ne?

Jeg kjenner i hvert fall at jeg begynner å bli veldig lei - og det er ikke noe gøy å be om blomster heller.. Jeg kjenner meg sint, irritert, sur og misfornøyd. Om ikke vi finner ut av det vet jeg ikke hva som vil skje med forholdet.. Det er så vanskelig, for jeg elsker han jo. Det er oss to, jeg vil ikke ha noen annen.

Noen som har noen tips eller synspunkter?

Hilsen kjeftekjerringa

[Gjest heidrun]

Du må nok være mye mer konkret og håndfast når du skal få fram hvor mye du faktisk gjør. Lag ei vaskeliste sammen med kjæresten din. Først bestemmer dere i fellesskap hva som trenger å gjøres og hvor ofte. Deretter bestemmer dere hvem som skal gjøre hva. Hold dere til planen. Hvis ikke han gjør sin del, la hans del bygge seg opp, uten at du griper inn. Fortsett å gjøre din del.

Ikke bli hissig for at han ikke er så flink med husarbeidet. Alt må læres, og det blir veldig vanskelig hvis det blir sur stemning.

[Gjest kjeftekjerringa]

Takk for godt råd! Det høres fornuftig ut:)

[Gjest heidrun]

Bare hyggelig

Ellers for romantikk-fronten kan jeg anbefale boka "Kjærlighetens 5 språk". Den forklarer på en hvor viktig det er å snakke det kjærlighetsspråket som partneren forstår. I ditt tilfelle er det tydeligvis gaver og tjenester. Hvis han ikke bidrar på denne fronten risikerer du å miste følelsene for han.

Det er godt mulig at også han snakker et språk som ikke du er klar over, i og med at han ikke ser på gaver og tjenester som noe viktig. Kanskje det er vinn-vinn for begge parter at dere leser boka sammen?

[Gjest kjeftekjerringa]

Det høres jo også ut som en god idè. Vi har tidlig funnet ut at vi ikke snakker samme språk, og det høres sannsynlig ut at dette ikke bare gjelder den verbale kommunikasjonen!

Jeg skal skaffe meg boken, og høre om han vil lese den sammen med meg:)

Takk Heidrun!

[Gjest gjestkvinne]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i fire år, og nå har vi flyttet sammen. Forholdet har vært turbulent, det har blant annet blitt slutt et par ganger - men vi har alltid funnet tilbake til hverandre. Jeg elsker han utrolig høyt, og jeg vet at han elsker meg. Han er fantastisk! En av de tingene jeg virkelig liker med han, er at han er selvstendig, og at han tør å si i fra. Han er i hvert fall ikke en tøffel - og det er bra, for om jeg hadde vært sammen med en tøffel hadde jeg etter hvert snurret han rundt lillefingeren, det er jeg ganske sikker på. Jeg trenger en mann med bein i nesa, og det har jeg.

Mitt problem i dette forholdet er vel ganske klassisk - jeg savner romantikk og et bedre bidrag til husarbeidet. Han går rundt og tror vi gjør like mye arbeid i hjemmet, noe som er langt fra sannheten. Jeg er ikke nøye på husarbeid selv, jeg vil mye heller være ute i sola eller finnne på noe gøy. Derfor er det ikke skinnende rent eller ryddig hjemme hos oss. Men selv om husarbeid ikke står øverst på ønskelisten, er det jo en del ting som må gjøres oftere enn andre ting - lage middag, rydde av bordet, ta ut og inn av oppvaskmaskinen, vaske klær, gå ut med søpla. Det er ikke viktig for meg at alt skinner, men renslighet og et ok ryddig hjem er viktig for at jeg skal trives. Jeg vet at dette er småting, og at hver enkelt av disse tingene ikke tar lang tid - men det irriterer meg alikevel at han bidrar så lite. I lengden blir det frustrerende, særlig når han ikke legger merke til at jeg gjør det - og hvor ofte jeg faktsik gjør det. Dessuten jobber han på plattform, så han er hjemme 4 uker i strekk. Selv da er jeg som gjør det meste.

Nå dro kjæresten min på jobb igjen på mandag morgen. Når jeg kom hjem fra jobb den dagen fant jeg at soverommet vårt så bombet ut - med hans saker og skittentøy, oppvaskmaskinen var stapp full av skitten oppvask og det så ellers ikke spesielt innbydende ut i leiligheten. Jeg kjente at jeg ble ordentlig irritert. Så når han ringte meg fra jobben i går kveld var jeg en skikkelig grinete kjeftekjerring, uten noe godt humør å by på. Jeg vil ikke være sånn! Jeg vil ikke være en grinete, sur kjeftekjerring - men jeg klarer ikke å la vær heller. Jeg har sagt fra om dette før, men han har ikke forståelse for at jeg gjør så mye mer, "fordelingen er vel ganske lik, er den ikke?". Det ender ofte bare med krangel om jeg forsøker å ta det opp.

En annen ting jeg savner i forholdet er romantikk, og dette har jeg også (desverre) måttet ta opp flere ganger. Da blir han først sur, og spør hva jeg gjør for han. Så forstår han etterhvert hva jeg mener, og lover å bli bedre - men ingen ting skjer. Vi kjøper ikke bursdagsgaver til hverandre, han drikker ikke vin med meg. Han liker ikke å gå ut å spise, så det gjør vi aldri. Jeg har spurt om han ikke i hvert fall kunne overrasket meg med et fint stearinlys og en kopp te en kveld, men selv dette har aldri skjedd. Blomster har jeg fått noen få ganger i løpet av 4 år, og gjerne etter at jeg nettopp har sagt hvor glad jeg er i blomster og hvor stor pris jeg hadde satt på å få noen en gang i blant. Er det for mye å forlange litt romantikk i ny og ne?

Jeg kjenner i hvert fall at jeg begynner å bli veldig lei - og det er ikke noe gøy å be om blomster heller.. Jeg kjenner meg sint, irritert, sur og misfornøyd. Om ikke vi finner ut av det vet jeg ikke hva som vil skje med forholdet.. Det er så vanskelig, for jeg elsker han jo. Det er oss to, jeg vil ikke ha noen annen.

Noen som har noen tips eller synspunkter?

Hilsen kjeftekjerringa

Hvis det er en trøst - så er vi mange kvinner i samme båt . Ang . menn som pålegger oss nærmest allt husarbeid og ansvaret for at nødvendige ting i hjemmet blir gjordt .

Jeg merker som deg - at følelsene for min partner svekkes mer og mer - etterhvert som jeg ser at han bidrar nesten ingenting og så og si aldri med husarbeid eller hjelper til . Han er lat og utrolig egoistisk som skyver over allt kjedlig arbeid på meg .Men jeg må ryddet t.o.m ta opp etter en voksen manns skittentøy , søppel og rot ... Føles som å ha en 16 år gammel sønn i huset - ikke en voksen mann .Ærlig talt .

Forstår deg godt at du blir irritert i lengden over dette .Men det er skadelig for deg .Er usunt å gå med innestengt aggresjon / irritasjon over noen i lengden .Hvis du vil ha en " huslig " mann - så må du prøve å lete etter det . - Du klarer neppe å forandre den du har - uansett hvor mye du maser om husarbeid osv . Sånne menn fortjener ikke å ha en kvinne .De burde bodd alene i sitt eget rot .Og måtte lære å rydde etter seg selv i det minste .

Hvis han irriterer deg mye og du konstant føler deg misfornøyd med han og tilværelsen . Så prøv å glem han litt -gi fan i han .Du kan ikke forandre han uansett . Gå ut på byen og ha det morro . Flørt gjerne med andre menn . Kanskje ser du at - det er flere BRA og BEDRE fisk i havet - enn han du allerede har . Så får du ta et valg om du orker å fortsette .Hvis en mann er mer til arbeid og bry - enn hjelp og støtte i hverdagen - er det noe vits i å ha han da ? Da kan du jo like gjerne bare ha en elsker - så slipper du rydde og vaske opp i hvertfall ettter den elskern . Hvorfor skal menn kunne stjele vår lille fritid - og få oss kvinner til å gjøre allt av husarbeid .Mens de selv driver bare dank ? Ikke finn defg i det . Bare vær sur drittkjerring mot han - han ber jo om dette selv - med sin sviktende slette oppførsel . Ikke belønn sånn adferd med å være hyggelig å grei ....Han er jo ikke no hyggelig og grei mot deg heller ? Behandler deg som en mamma - som skal vaske opp og rydde etter han osv ...uten det minste takknemlighet engang ...

Æsj -blir så kvalm av sånne bortskjemte latsabber av menn . Husgriser - er det de er !

[Gjest brutal_mann]

Undrer meg stadi over hvor mange kvinner som lever dag ut og dag inn i slike elendige no good forhold. Hva er det som holder dem der? En bædbåi eller levestandard?

uansett. Om TS vil ha et forhold med romantik osv bør hun bytte ut sin bædbåi med en snill mann. Om hun vil ha en snill mann er noe annet.

[Gjest kjeftekjerringa]

Det overrasker meg ikke at det er flere som har det som meg der ute, denne problematikken er kanskje ikke uvanlig i forhold?

Jeg er enig i at man bør komme seg ut av destruktive forhold. Men det er jo ikke så lett å bare "bytte ut" sin mann, en som man er så glad i. Det er nok også sant at de fleste ikke forandrer seg. Men jeg tror alikevel Heidrun har et poeng, det er veldig viktig å ha en god kommunikasjon, og snakke "samme språk". Jeg vet at jeg og kjæresten min kommuniserer på veldig ulike måter, så det er ikke sikkert vi alltid forstår hverandre. Og det vil heller ikke, som Heidrun påpeker, være noe godt utgangspunkt for forandring om jeg går rundt og er grinete.

Kjæresten min er kanskje sløv, og på mange måter ikke like aktiv som meg når det gjelder å ta tak i ting, men han er en herlig mann! Han har mange gode egenskaper, og er generøs og støttende på andre områder i forholdet vårt. Nå har jeg gått til innkjøp av kjærlighetens 5 språk. Så får vi se hvordan det går!