Hva skal til for at dere avlyser bryllupet?

[Sol79]

Syns ikke akkurat tap av besteforeldre og foreldre kan sammenlignes.

[Gjest Papirkurven]

Tror jeg kommer til å true med å avlyse 1000 ganger, for hver lille ting som ikke går helt som det skal.

Men jeg kommer nok kun til å avlyse på ordentlig om en av oss ombestemmer seg, eller om det skjer en naturkatastrofe.

"Forventer" egentlig ingen dødsfall, men alt kan jo skje. Om noen dør brått, hva kan man egentlig gjøre? Man kan jo bare la være, men jeg tror det skal mye til før vi ringer rundt til alle tilreisende med betalte biletter, catering, fotograf og alle andre som står klar, med mindre det er svært nær familie og tett på dagen.

Om noen er dødelig syk eller dør i langvarig sykdom, ville jeg ha snakket med vedkommende og hørt hva de mente selv. De aller fleste vil jo ikke at det skal ha noe å si for bryllup.

[Gjest dalieo]

Synes det er litt merkelig at mange bruker argumentet at den avdøde ikke ville at bryllupet skulle avlyses. Det er jo greit nok, men hvis jeg hadde mistet moren min like før mitt bryllup tror jeg ikke at jeg hadde klart å fått noe som helst glede av det som skulle være den lykkeligste dagen i livet mitt. Man er jo, som noen her skrev, lammet av sorg i lang tid etter dødsfallet. Tror nok jeg hadde avlyst!

[Lunamamma]

Jeg må si at jeg er veldig overrasket over at så mange ville ha gjennomgått bryllupet til tross for dødsfall hos sine foreldre!

Hvor knyttet man er til foreldrene sine varierer jo selvsagt veldig, men jeg er ung og mine foreldre bor 5 min unna og er noen av mine beste venner.

Om jeg så skulle giftet meg 5 år etter at en av dem hadde gått bort, ville en betydelig andel av tankene mine gått til dem.

Hva den syke ville ønsket eller ikke er egentlig irrelevant i denne sammhengen, ettersom at det er jo tross alt du selv som må kunne fungere i en sosial sammenkomst!

Dere får nå gjøre som dere vil, men jeg ville ha utsatt det, samme hvor mange gjester det hadde vært, og hvor langt de måtte reise.

[Phaedra]

Hvis magefølelsen min hadde fortalt meg at å gjennomføre bryllupet blir feil - uansett hva som var grunnen til at magefølelsen min sa dette - så ville jeg avlyst bryllupet. Det skal føles riktig ut å gifte seg. Riktig tid, riktig sted og riktig partner.

[Arkana]

Jeg må si at jeg er veldig overrasket over at så mange ville ha gjennomgått bryllupet til tross for dødsfall hos sine foreldre!

Hvor knyttet man er til foreldrene sine varierer jo selvsagt veldig, men jeg er ung og mine foreldre bor 5 min unna og er noen av mine beste venner.

Om jeg så skulle giftet meg 5 år etter at en av dem hadde gått bort, ville en betydelig andel av tankene mine gått til dem.

Om man velger å utsette bryllupet eller ikke har ingenting å gjøre med hvor knyttet man er til foreldrene sine. Livet går faktisk videre og sorgen blir ikke mindre om man utsetter. Pappa døde 3 år før vi giftet oss og han var akkurat like sterkt i våre tanker på bryllupsdagen som svigermor, som døde 3 måneder før. Det ville ikke forandret noe om vi så hadde ventet 10 år, for savnet er der alltid, spesielt på en så viktig dag. For oss var det riktig å gå videre med bryllupet, det er helt greit at andre velger annerledes, men å tro at man ikke kan være særlig glad i foreldrene sine fordi man ikke utsetter må være noe av det dummeste jeg har lest på lenge.

[Lunamamma]

Om man velger å utsette bryllupet eller ikke har ingenting å gjøre med hvor knyttet man er til foreldrene sine. Livet går faktisk videre og sorgen blir ikke mindre om man utsetter. Pappa døde 3 år før vi giftet oss og han var akkurat like sterkt i våre tanker på bryllupsdagen som svigermor, som døde 3 måneder før. Det ville ikke forandret noe om vi så hadde ventet 10 år, for savnet er der alltid, spesielt på en så viktig dag. For oss var det riktig å gå videre med bryllupet, det er helt greit at andre velger annerledes, men å tro at man ikke kan være særlig glad i foreldrene sine fordi man ikke utsetter må være noe av det dummeste jeg har lest på lenge.

Jeg tror du misforstod meg litt der, eller jeg skrev kanskje litt krøkkete.

Jeg mente absolutt ikke at om man gifter seg etter en av foreldrenes dødsfall, så er man ikke like glad i foreldrene sine som det andre er, som heller ville ha utsatt. Og jeg forstår at savnet aldri forsvinner, og at tankene uansett vil vandre til den som mangler, men det er jo forskjell på en "uferdig" sorg, og en sorg som har gått over til savn, hvis du skjønner.

Poenget mitt var uansett at jeg aldri kunne ha gjort det, og at jeg var overrasket over at andre ikke tenkte på samme måte. Men jeg respekterer det selvsagt, og jeg synes ikke at dere er "dårlige barn" av den grunn.