Hvordan forstå slike gutter

[mimimi]

Jeg er nok ikke en menneskekjenner når jeg ikke klarer helt å forstå og ta hensyn til gutten min. Det resulterer i mange misforståelser og triste tanker. Gutten min er en person som liker å tilbringe mye tid alene og gjøre egne ting, og da mener jeg egne ting, ikke henge med kamerater eller noe. Han liker å ha tid for seg selv. Han har ikke noen ordentlig erfaring med andre jenter før meg, så jeg er hans første kjæreste. I begynnelsen av 'jaktingen' så var det han som forelsket seg først, men så dabbet det av (etter ca 4 mnd tid) I løpet av den tiden ble jeg forelsket i han. Etter at forelskelsens hans dabbet at så har ting endret seg. Ting er liksom ikke det samme og jeg klarer ikke helt å forklare det heller. Han ser ikke på meg helt som kjæresten sin selvom vi er mer eller mindre sammen. Jeg føler at han eksluderer meg i tankene hans. Han svarer alltid vet ikke på enkle ting jeg spør han om, som f. eks kino eller reiser på en kort ferietur. Det virker som om han aldri har lyst til noen ting når jeg spør han, fordi han svarer alltid vet ikke. Det ender alltid med at jeg blir lei meg og han gir etter. Slik har det vært i 1 år. Jeg vil legge til at vi startet som kompiser og utviklet etter hvert følelser for hverandre som har blitt til kjærlighet. Når jeg spør han om følelsene hans så sier han at han ikke føler seg forelsket, men at han har romantiske føleler for meg, er glad i meg og liker meg. Det er alltid jeg som tar initiativ til ting, og alltid han som avviser meg. Han er kjempe snill og gir som oftest etter, men hvorfor kan han ikke være mer etter meg? Jeg har prøvd å skape gnist i forholdet vet å møte han mindre, snakke med han mindre, dolle meg opp når jeg ser han og oppføre meg som jeg gjorde da vi ble forelsket. Men ingenting hjelper. Noen ganger blir jeg så deppa, og tårene kommer så lett. Noen ganger blir det så gale at jeg tenker at jeg skal finne meg en ny gutt som kan få meg vekk fra han...eller at jeg skal ha meg et one night stand...bare for å få oppmerksomheten hans. Men jeg er ikke en sånn person. Jeg vil jo ikke gjøre noe sånt.

Har dere noen råd til meg? Jeg er ikke erfaren med gutter og er ikke noen menneskekjenner. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til han selvom jeg har kjent han lenge.

[Gjest brutal_mann]

Et forhold basert på vennskap og ikke intense følelser. Sikkert helt greit det, men vil du ha det slik?

[mimimi]

Er det virkelig det det er? Jeg tror dere ser det lettere enn meg, som er oppi det. Jeg vet ikke hvordan jeg vil ha det. Jeg vet bare at jeg er veldig glad i han. Jeg har stått på og gjort det jeg kan. Jeg er helt hodestups forelsket i han, selv etter så lang tid. Jeg gjør nesten hva som helst for han. Men han føler ikke helt slik han. Hvis jeg kunne komme meg vekk og glemme han så hadde jeg gjort det.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det som er med han, er at han tar deg for gitt... han vet at han har deg rundt lillefingeren(beklager at jeg sier det men). Han vet at han har deg hvor han vil ha deg, han vil alltid ha deg i hans tanker om du skjønner meg. Har jeg vært deg så ville jeg stilt meg selv det spørsmålet: er det virkelig dette jeg ønsker? Vil jeg virkelig være sammens med en person som ikke gjengjelder mine følelser?. Om du ønsker og ha det slik, er det bare du som kan svare på. Jeg håper at du finner ut av det.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg har det på akkurat samme måte! Klikket faktisk inn på dette forumet for å se om noen kunne være i samme situasjon som meg.

Det er grusomt, og jeg hater det. Vi har vært sammen i 1 1/2 år, men det er bare det siste halvåret han har tatt så lite kontakt. Jeg har spurt ham flere ganger om hva som er galt, men han sier det ikke er noe. Nå har han begynt å le når jeg spør, for han kan ikke forstå hvorfor jeg tror det. Jeg har sagt at jeg trenger at vi er mer sammen, og han har tar intiativ til det..... Han er kanskje flink èn gang, også faller ting tilbake som vanlig. Det skjærer meg i hjertet, og selvtilliten min blir kraftig redusert.

Jeg har ærlig talt ikke noe svar til deg, men min strategi framover vil være å ta minst mulig kontakt. Han får komme på banen, og ta intinativ til å treffes. Dersom det ikke blir bedre til etter sommeren, vet jeg ikke om jeg klarer å fortsette. Det å ha kjærlighetssorg i et forhold er som å rive et plaster sakte, men sikkert av..... Da ønsker jeg heller å gjøre det kort og brutalt.

[stx]

Uff. Det er nesten som å se seg selv dette. Slik eg har/hadde det med mi dame/ex. Jeg har samme gode forelskelse følelsen for henne, men den er vist delvis borte for henne. Vi flytter fra kvarandre for å se om det hjelper å få litt savn for kvarandre. Er eg som delvis tar initativ til det meste, og hun somregel sier enten nei, eller vet ikke. ååååååå som eg HATER "vet ikke". Har endel år sammen så mulig det har bare "dabbet" ut. Har desverre ikke noe svar, men eg ville ikke latt det pasere. Du kan ikke la deg bli behandlet slik synest eg. Du bør føle deg elsket. Det er nå min mening, kansje dere kan få det til å fungere. Et forhold burde være balansert, og ikke bare den ene som "drar" det framover.

[Gjest sjoko]

Jeg er nok ikke en menneskekjenner når jeg ikke klarer helt å forstå og ta hensyn til gutten min. Det resulterer i mange misforståelser og triste tanker. Gutten min er en person som liker å tilbringe mye tid alene og gjøre egne ting, og da mener jeg egne ting, ikke henge med kamerater eller noe. Han liker å ha tid for seg selv. Han har ikke noen ordentlig erfaring med andre jenter før meg, så jeg er hans første kjæreste. I begynnelsen av 'jaktingen' så var det han som forelsket seg først, men så dabbet det av (etter ca 4 mnd tid) I løpet av den tiden ble jeg forelsket i han. Etter at forelskelsens hans dabbet at så har ting endret seg. Ting er liksom ikke det samme og jeg klarer ikke helt å forklare det heller. Han ser ikke på meg helt som kjæresten sin selvom vi er mer eller mindre sammen. Jeg føler at han eksluderer meg i tankene hans. Han svarer alltid vet ikke på enkle ting jeg spør han om, som f. eks kino eller reiser på en kort ferietur. Det virker som om han aldri har lyst til noen ting når jeg spør han, fordi han svarer alltid vet ikke. Det ender alltid med at jeg blir lei meg og han gir etter. Slik har det vært i 1 år. Jeg vil legge til at vi startet som kompiser og utviklet etter hvert følelser for hverandre som har blitt til kjærlighet. Når jeg spør han om følelsene hans så sier han at han ikke føler seg forelsket, men at han har romantiske føleler for meg, er glad i meg og liker meg. Det er alltid jeg som tar initiativ til ting, og alltid han som avviser meg. Han er kjempe snill og gir som oftest etter, men hvorfor kan han ikke være mer etter meg? Jeg har prøvd å skape gnist i forholdet vet å møte han mindre, snakke med han mindre, dolle meg opp når jeg ser han og oppføre meg som jeg gjorde da vi ble forelsket. Men ingenting hjelper. Noen ganger blir jeg så deppa, og tårene kommer så lett. Noen ganger blir det så gale at jeg tenker at jeg skal finne meg en ny gutt som kan få meg vekk fra han...eller at jeg skal ha meg et one night stand...bare for å få oppmerksomheten hans. Men jeg er ikke en sånn person. Jeg vil jo ikke gjøre noe sånt.

Har dere noen råd til meg? Jeg er ikke erfaren med gutter og er ikke noen menneskekjenner. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til han selvom jeg har kjent han lenge.

He's just not that into you. Enkelt og greit.

Hadde dere ikke vært gode venner fra før og vært sammen så lenge så hadde det vært enklere for han å avslutte forholdet. Men han er for feig, så han klarer det ikke fordi han vil ikke såre deg og i tillegg miste deg som en venn. "Det virker som om han aldri har lyst til noen ting når jeg spør han, fordi han svarer alltid vet ikke. Det ender alltid med at jeg blir lei meg og han gir etter." Ta hintet, gå videre.

[mimimi]

Jeg er ikke helt enig i at han tar meg for gitt ( jeg fornekter ingenting). VI er utrolig gode venner som trives godt med hverandre. Jeg kan fortelle han alt og stole på han 200%. Jeg er den eneste han har klart å åpne seg opp for. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er den som kjenner han best av alle inkl familien. Det er ikke helt det at han har meg rundt lillefingern. Det er nok jeg som dominerer i forholdet - og det må vel bli slik siden han vet ingenting. :S Han er en person som tar ting på sparket og liker ikke å planlegge. Derfor 'vet ikke'. Jeg er enig med gjest 2 om at han tar initiativ en gang så går det en stund før det skjer igjen. Jenter vil jo føle seg elsket og beskyttet av mannen. Man vil føle seg som 'jenta hans'. Men han gir meg dessverre ikke den følelsen. Jeg har også prøvd det med å gi han mer space. Men jeg er så glad i han og vil være med han hele veien så det er vanskelig for meg å gi han 'nok' pusterom. Han vil ikke føle seg bundet. Han liker å være fri, men samtidig så klarer han ikke å la meg gå. Han vil ha pose og sekk med andre ord. Jeg vil så gjerne føle den 'bli jaktet på' følelsen.

[Gjest Gjest]

jeg sitter litt i samme klemma. kjæresten min er opptatt med mye, og vi møtes stort sett når hun har tid. har da blitt til at det er jeg som tar initiativ, og så får jeg enten et ja eller nei.. har fungert en stund dette, men jeg merker at jeg begynner å bli litt lei av at det er jeg som gir noe i forholdet, og at hun ikke tar initiativ..

vi er begge veldig glad i hverandre, men jeg er også redd for å mase for mye. tiden hennes er kostbar, og jeg vil ikke at hun til slutt skal tenke at hun ikke har tid til meg, og da vil droppe meg. nå kommer jo sommeren, og hun har selvfølgelig masse planer, og det ser ikke ut til at vi får for mye tid sammen. jeg synes dette er drit kjipt, og det er også alltid jeg som tar initiativ til å snakke om når og hvor vi skal få møtes..

hun er en veldig "kanskje det ja" jente, og hvis ikke jeg spør hvert fall en dag i forveien. er hun opptatt..

har prøvd å se om hun vil kontakte meg og ta initiativ hvis jeg ligger litt rolig, men jeg klarer heller ikke helt å la vær å sende henne en melding eller ringe henne. hvis jeg står i mot fristelsen, ender det at jeg ringer henne neste dag.. tror jeg kommer til å finne ut av hvordan ting vil bli i løpet av sommeren, men jeg orker heller ikke å "dra plasteret sakte..

[Gjest Gjest_Ava_*]

Jeg er ikke helt enig i at han tar meg for gitt ( jeg fornekter ingenting). VI er utrolig gode venner som trives godt med hverandre. Jeg kan fortelle han alt og stole på han 200%. Jeg er den eneste han har klart å åpne seg opp for. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er den som kjenner han best av alle inkl familien. Det er ikke helt det at han har meg rundt lillefingern. Det er nok jeg som dominerer i forholdet - og det må vel bli slik siden han vet ingenting. :S Han er en person som tar ting på sparket og liker ikke å planlegge. Derfor 'vet ikke'. Jeg er enig med gjest 2 om at han tar initiativ en gang så går det en stund før det skjer igjen. Jenter vil jo føle seg elsket og beskyttet av mannen. Man vil føle seg som 'jenta hans'. Men han gir meg dessverre ikke den følelsen. Jeg har også prøvd det med å gi han mer space. Men jeg er så glad i han og vil være med han hele veien så det er vanskelig for meg å gi han 'nok' pusterom. Han vil ikke føle seg bundet. Han liker å være fri, men samtidig så klarer han ikke å la meg gå. Han vil ha pose og sekk med andre ord. Jeg vil så gjerne føle den 'bli jaktet på' følelsen.

Nå er ikke jeg den samme gjesten som sa at han tar deg for gitt, men det er jo nettopp det han gjør. Han behøver ikke å oppføre seg som en drittsekk for å ta deg for gitt.

Jeg har vært igjennom det samme, x'en gadd aldri å ta intiativ til noe som helst, han ville ikke kose eller ha noe særlig sex. Jeg kunne godt suge han eller ta på han, men han gadd ikke å gjøre noe tilbake. Han hadde aldri lyst til noe, var alltid for sliten eller skulle gjøre ting alene (f.eks trene).

Han var alltid snill mot meg og var ingen drittsekk, men dette var hans (feige) måte å si at han egentlig ikke ville være sammen med meg mere.

Spør deg selv om dette forholdet er bra for deg, blir du såret ofte? Er det sånn du vil ha det?

Det blir nesten garantert ikke bedre.