Hjelp,jeg har blitt en irrasjonell bitch!

[Gjest LanaLane]

Ok, her er dealen: Vi har vært sammen i 3 år, bodd sammen i 2,5. Har hatt et turbulent forhold, slo vel opp 30 ganger første året, pga min usikkerhet og depresjon. Fremdeles endel krangler, men kommunikasjonen er alt i alt mye bedre nå og depresjonen er ikke et faktum lenger. Er fremdeles forelska og elsker ham så utrolig høyt, vet han føler det samme.

Han skal kanskje flytte til høsten, om han kommer inn på skolen han vil. Han er ferdig med bachelor og skal utdanne seg videre i sitt felt. Flere tusen søker på denne skolen, flere hundre på hans linje, men etter mange runder er han nå blant de 12 siste, de tar inn halvparten.

Jeg merker at jeg forholder meg annerledes mot ham nå. Jeg trekker meg unna en dag, er klengete en dag, totalt avvisende en annen og en annen dag kan jeg gjøre alt han vil for at han skal "like" meg. Føles ut som om jeg har klikka helt!

Jeg har skrevet før om at familien min er så stolte av ham og at de forventer jeg skal flytte etter, noe jeg ikke kommer til å gjøre. Nå som jeg er i limbo har jeg lyst til å hyle med en gang noen snakker om denne skolen og min kjærestes fremtid.

Tenker på det hele tiden, tror virkelig ikke at vi kommer til å klare avstandsforhold i 3 år, han sier det går heeelt fint, mens jeg er pessimist. 3 år???

Går konstant rundt med en klump i magen, kan ikke konsentrere meg, og blir totalt irrasjonell og kan bli furten og sur for hva som helst. Her en dag så var jeg spydig mot en butikkansatt, og jeg er alltid sola selv mot servicepersonell, jeg fikk totalt sjokk!

Hva om han kommer inn? Kommer jeg til å være bitch hele sommer og i 3 år? Om han ikke kommer inn blir jeg lei meg også, for dette er drømmen hans og jeg støtter ham 100% og vil se at han lykkes.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg føler vel at jeg prøver å distansiere meg selv fra ham i tilfelle han kommer inn, og på den måten ødelegger jeg forholdet ved å være en bitch for å beskytte med selv fra å bli såret til høsten.

tenkte lenge på om jeg faktisk skulle poste...what the hell, jeg gjør det, så får jeg heller tåle å bli kjefta på!

[Gjest hogwash]

Trist lesing, får litt inntrykk av at du har gitt opp forholdet allerede hvis han kommer inn? Skjønner godt at det går inn på deg hvis du føler dere sklir fra hverandre

Har egentlig ikke noe konstruktivt å komme med

[Gjest LanaLane]

Godt å se at noen leser og kommenterer iallefall Konstruktivt eller ikke, det hjelper!

[Gjest Gjest]

Skjønner godt at du uroer deg. Det er ikke realistisk å skulle ha et avstandsforhold i 3 år. Hvis han kommer inn på skolen villle jeg enten flyttet etter eller gjort det slutt.

[Gjest Gjest_hmm_*]

Men hvorfor er det uaktuelt for deg å flytte etter?

[Gjest LanaLane]

Men hvorfor er det uaktuelt for deg å flytte etter?

Fordi jeg trives så godt der jeg bor. Jeg har flyttet rundt i mange år og prøvd å finne ut hvor jeg hører hjemme, og endelig har jeg funnet det. Her er det upersonlig, mange mennesker og for ei med sosial angst så er det herlig. Jeg takler ikke å møte på 100 folk jeg kjenner om jeg tar meg en tur til byen, noe som var grunnen til at jeg flyttet fra hjembyen min.

Jeg har jobb, venner og skole her, bygd meg opp et nettverk og stortrives. Skolen hans ligger i en knøtteby og jeg tror ærlig talt ikke at jeg hadde trivdes der.

[Involvert]

Er det noen spesiell grunn til at du ikke vil flytte etter?

Kanskje det finnes noen studier/kurs o.l ting du kan gjøre der hvor han skal flytte?

I mange tilfeller så fungerer ikke avstandsforhold, så jeg hadde vært skeptisk til å bo langt unna kjæresten i tre år.

Hvis jeg skulle satt meg i ditt sted så hadde jeg enten flyttet etter (kanskje eventuelt flyttet om et år?) eller kanskje gjort det slutt.. Heller det enn å bare la det skure til en av dere finner en annen på hver deres kant av landet..

Merker at jeg ikke helt svarer på det du spør om men likevel..

Veldig trist å lese.. Håper du får ordnet opp i det

[^^Belle^^]

Huff, det er ikke lett dette med avstandsforhold.

Mitt råd er egentlig bare å ta det som det kommer. Du sier jo at du elsker ham, er han ikke da verdt å satse på selv om du er redd for å bli såret? Du kommer jo aldri til å komme noen vei med det motsatte kjønn dersom du trekker deg unna hver gang, kun i frykt for å bli såret (selv om den frykten kan være helt lammende til tider).

Jeg hadde ihvertfall ikke gjort det slutt med ham før du i det hele tatt vet hvordan dette kommer til å gå, det synes jeg blir litt for teit. Hvorfor ikke bare prøve og se hvordan ting utvikler seg?

Det hadde jeg gjort ihvertfall...

[Pjukset]

Hva slags avstander snakker vi om Lana, hvor ofte vil dere kunne ses når han flytter?

Fordelen dere har, er at det virker som dere har et sterkt forhold, og dere har hatt lang tid sammen fra før. Jeg forstår godt reaksjonsmønsteret ditt og hvordan du føler det nå, og det er fort gjort å la sine egne greier gå utover andre selv om det overhodet ikke er bevisst. Du er ihvertfall klar over hva dette gjør med deg, det syns jeg er en styrke i seg selv.

Det er vondt når kjæresten reiser langt vekk, jeg har selv opplevd det. Følelsene mine døde litt etter litt, men jeg tror nok det ville vært en realitet hvis vi hadde fortsatt å bo sammen også. Jeg er av den oppfatning av at alt kan overvinnes hvis man er ment for hverandre, og noen ganger kan avstand ha en veldig positiv innvirkning på forholdet (selv om det er vanskelig å se når man står midt oppi det)

Du skal ihvertfall ikke ha dårlig samvittighet for at du føler som du gjør. Selvsagt ønsker du det beste for han, men du har helt klart lov til å føle at dette er frustrerende og vondt.

[Gjest gigi]

Huff, ingen god følelse det der. Når dere tydeligvis har hatt (og fremdeles har, om enn i mindre grad) et turbulent forhold, så blir man jo enda mer usikker ved endringer. Og det at den ene skal flytte langt unna i tre år, er en stor endring.

Det er vel ikke det du vil høre, men hva er grunnen til at du ikke flytter etter? Jeg skjønner det dersom det for eksempel ikke eksisterer jobbmuligheter på det stedet, du selv er under utdannelse du ikke kan fullføre der el.l. Men dersom du ikke har slike grunner så kan det jo være en super "ny start" på forholdet å flytte til et nytt sted sammen!

[Gjest Gjest]

Fordi jeg trives så godt der jeg bor. Jeg har flyttet rundt i mange år og prøvd å finne ut hvor jeg hører hjemme, og endelig har jeg funnet det. Her er det upersonlig, mange mennesker og for ei med sosial angst så er det herlig. Jeg takler ikke å møte på 100 folk jeg kjenner om jeg tar meg en tur til byen, noe som var grunnen til at jeg flyttet fra hjembyen min.

Jeg har jobb, venner og skole her, bygd meg opp et nettverk og stortrives. Skolen hans ligger i en knøtteby og jeg tror ærlig talt ikke at jeg hadde trivdes der.

Kanskje dere kan finne en mellomløsning dersom han begynner på skolen? For eksempel at dere har avstandsforhold i 1 år, deretter flytter du og bor hos han i 1 år, og det siste året kunne du flyttet tilbake hjem igjen og ha avstandsforhold. Bare et eksempel.

[Gjest LanaLane]

Jeg kan studere ved naboskolen, har søkt i tilfelle noe skjer og jeg ombestemmer meg.

Joda, jeg kan jo flytte etter om et år om jeg har ombestemt meg, det er jo en liten trøst. Men jeg kan ikke se for meg at jeg flytter dit.

Om jeg skal flytte, vil jeg flytte til New York. Kom inn på NYU i år, men utsatte plassen min til neste år av div grunner. Jeg trenger en større plass, ikke mindre.

Han kommer til å flytte 3 timer med tog unna, ikke det verste, men ikke det beste heller. 1 år skulle jeg ha klart, men 3 synes jeg blir tungt. Da er han 25 og jeg er 27, hva om vi finner ut at vi ikke funker sammen når vi flytter sammen igjen da?

Huff...Men takk for svarene deres, utrolig godt å få innspill, dere aner ikke!

[Pjukset]

3 timer med tog er jo ingenting, dere kan jo se hverandre hver eneste helg!

[^^Belle^^]

3 timer med tog er jo ingenting, dere kan jo se hverandre hver eneste helg!

[Gjest LanaLane]

3 timer med tog er jo ingenting, dere kan jo se hverandre hver eneste helg!

Ja, jeg vet det, men fra å se hverandre 24 timer i døgnet til i helgene er det stooor forskjell.

Dessuten forventer jeg ikke at han skal sette av hver helg til meg(og jeg til ham), da studiet hans krever at han mange ganger må være på skolen flere uker i strekk, også i helgene.

Nå er jo han av arten mannfolk, og skjønner ikke helt problemet. Han er veldig flink til å sende søte sms, sende morsomme ting på mail og si han elsker meg. Men han er også veldig flink til å ikke prøve å løse problemer. Så jeg føler jeg sitter her og hyler i trynet hans uten at han merker det.

Da jeg leste det forrige innlegget ditt Pjukset, begynte jeg nesten å grine. Det traff meg bare, var utrolig sterkt å lese. Men takk

[Raven Emerald]

Skjønner deg godt, jeg. Jeg er selv i et avstandsforhold, hvor kjæresten min bor i Danmark. Vi har riktignok ikke vært sammen så lenge, men likevel... Men vi har funnet ut at vi kan treffes omtrent en gang i mnd, noen dager hver gang, og vi har begge troen på at vi kan få dette til å fungere.

La oss nå si at han kommer inn på denne skolen. Hvor ofte kan dere treffes, og hvor lenge? Hvor ofte kan dere snakkes på telefon? Ellers er jo både mikrofon og webcam koselige duppeditter som hjelper masse i et avstandsforhold. Om dere har hverandre på cam og mic så lenge dere likevel er på dataene, trenger dere jo ikke akkurat snakke sammen hele tiden, men heller holde på med hver deres ting, bare at dere gjør det sammen, på en måte. Om det gir mening... I tillegg, har en eller begge Skype, kan dere ringe hverandre tilnærmet gratis.

Men det første du må gjøre, er å vurdere om det er verdt å forsøke. HAN er jo åpenbart positiv, så om du føler at forholdet er verdt å forsøke å holde på, selv med den avstanden, er det vel strengt tatt bare å brette opp ermene, og finne løsninger som gjør avstanden lettere å takle. Vanskelig blir det nok, ja... Men da vet du iallefall at du ikke bare gav opp. Lykke til!

Endret 12. mai 2009 av Raven Emerald

[Gjest LanaLane]

Raven: vi har ikke snakket om det enda, fordi han nekter å snakke om noe som han ikke tror skjer. Han tør nemlig ikke å håpe at han kommer inn for så bli skuffet, noe jeg jo skjønner. Så slike ting må vi ta da.

Han merker jo at jeg er annerledes, men han sier også at han begynner å bli sliten av det. Sliten av at jeg hele tiden endrer humør, at jeg trenger bekreftelse. Synes synd på ham.

Jeg vil virkelig at han skal starte, jeg hadde gjort det samme. Vi støtter hverandre i alt, jeg hadde støtta ham selv om han måtta ha flytta til Ytre Mongolia.

Det verste er, at jeg vet jeg hadde vurdert å flytte etter om det hadde vært utenlands. Oslo er nemlig det eneste stedet i Norge jeg føler jeg hører hjemme.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre. Føler at jeg mister følelser for ham helt uten grunn, ene og alene fordi jeg vil bli så distansiert før avstandsforholdet går i dass.

[Gjest Gjest]

Men ts, jeg lurer på om du går i terapi for angsten din? For det er vel mye på grunn av angst at du ikke kan flytte etter han? Hvis du blir kurert for angsten din kan det jo hende du vil se annerledes på ting og finne nye løsninger.

[Pjukset]

Ja, jeg vet det, men fra å se hverandre 24 timer i døgnet til i helgene er det stooor forskjell.

Dessuten forventer jeg ikke at han skal sette av hver helg til meg(og jeg til ham), da studiet hans krever at han mange ganger må være på skolen flere uker i strekk, også i helgene.

Nå er jo han av arten mannfolk, og skjønner ikke helt problemet. Han er veldig flink til å sende søte sms, sende morsomme ting på mail og si han elsker meg. Men han er også veldig flink til å ikke prøve å løse problemer. Så jeg føler jeg sitter her og hyler i trynet hans uten at han merker det.

Da jeg leste det forrige innlegget ditt Pjukset, begynte jeg nesten å grine. Det traff meg bare, var utrolig sterkt å lese. Men takk

Jeg tror dette vil være en god erfaring for dere jeg. Å se hverandre 24 timer i døgnet er ikke sunt, selv om det kanskje føles godt. Kanskje du kan benytte dette her til å bli litt bedre kjent med deg selv, prøve noe nytt osv? Er du redd for at den sosiale angsten skal bli værre når han reiser?

[Gjest Gjest]

Uff, dette skjønner jeg er vanskelig!

Har ikke vært i samme situasjon selv- men jeg tror jeg fort kunne ha reagert som deg dersom det skulle skje. Irriterende hvordan følelser får en til å opptre stikke motsatt av sånn man har lyst til..

En nær venninne av meg opplevde noe liknende i sommer, da det var fare for at kjæresten hennes måtte til utlandet på ubestemt tid. (Han er pilot, og arbeidsmarkedet i Norge er nesten umulig.) Hun reagerte med å være sur, sint, sarkastisk og vanskelig i så stor grad at hennes egne nærmeste begynte å reagere.

Etter en skikkelig samtale med henne, fant vi ut at problemet like mye var at han ikke anså en eventuell flytting som et problem, som det at de faktisk måtte bo langt fra hverandre.. Hun mente det hadde vært lettere å takle dersom han også hadde syntes det var skikkelig kjipt. Men siden han hadde holdningen "hvorfor diskutere et problem som kanskje ikke blir virkelighet engang", følte hun at hun brydde seg mer enn ham. Og da ble tanken på avstandsforhold med ett enda verre..

Skal sies at ting ble bedre for dem, da hun satte seg ned og fortalte ham nøyaktig hva det var som gjorde vondt og hvorfor hun følte som hun gjorde. Uten å anklage ham, forklarte hun også hvordan hun skulle ønske han var villig til å snakke om hvordan de skulle løse eventuelle "avstandsproblemer" om de skulle oppstå, selv om situasjonen kanskje aldri ble reell. Ting ble virkelig mye bedre da!!

Håper det ordner seg for dere- lykke til!