Hans forslag skal alltid applauderes

[Karry]

Etter et langt samliv er det ett område som gjør meg veldig lei meg. Og dette har jeg sagt ifra flere ganger. Må bare få det ut her, høre om andre opplever tilsvarende.

Jeg har en mann som trenger veldig bekreftelse, og de forslagene til ting vi skal gjøre i huset, ferier, forventes det applaus for og stormende jubel. Jeg er stort sett med på hans forslag jeg, regner med det blir bra og er positiv.

Men den andre veien funker det ikke sånn. Uansett hva jeg kommer med av forslag til ting som skal gjøre eller fikses eller anskaffes så er den umiddelbare responsen negativ (han kan endre mening underveis, men responsen er alltid negativ). Og hvis jeg likevel går igjennom med noe så skriver han fra seg alt ansvar og delaktighet, og overlater det hele til meg.

Det er først i de senere år at jeg virkelig har sett at det forholder seg sånn, og skjønner nå hvorfor jeg har sluttet å ta særlig initiativ til ting. For da vet jeg at jeg må belage meg på motstand eller ha nok overskudd til å bære hele greia selv.

Det er så merkelig, og jeg har gjort han oppmerksom på det flere ganger, men det er akkurat som om det blir fullstendig glemt. Det hender at hvis jeg "står på krava" og gjennomfører, så blir han fornøyd likevel og uttrykker det i etterkant. Det er jo bedre enn ikkeno, men det vet jeg aldri på forhånd, og det ødelegger så mye av gleden for meg når det skal innebære motstand først hele tiden.

Hva gjør jeg med det her? Jeg blir så lei meg i perioder.

[Gjest Hilde K S]

Du kan:

a) Sette et utlimatum

b) Fortsete å være lei deg i perioder

[Karry]

Du kan:

a) Sette et utlimatum

b) Fortsete å være lei deg i perioder

Joda, men har ikke så stor sans for ultimatum sånn helt generelt

[Susan Sto Helit]

Du kan forklare han at dette ødelegger forholdet dere imellom litt etter litt, og be han om å bli med til familierådgivning for å få hjelp til å komme ut av det destruktive mønsteret dere imellom.

[allover]

Den irriterende følelsen av å prøve å samle, bidra.. "komme på" ting å gjøre.. (det gjelder vel det meste.. middag, ferieturer.. nye gardiner.. besøke noen.. ) og den samme kjipe følelsen når han ikke kan anerkjenne og glede seg med deg.. men kanskje t.o.m har en negativ kommentar eller to, å komme med.. (aldri fornøyd-syndromet..)

Og det med at de skal ha anerkjennelsen på alt de selv kommer på.. (mener ikke å virke rødstrømpe nå altså ) som om de er et barn, og vi den ansvarsfulle voksne..

Jeg har ikke noen gode råd.. men vet det er kjipt å være lei og lei seg.

Derfor får du en kjempe mandags

[Gjest Hilde K S]

Joda, men har ikke så stor sans for ultimatum sånn helt generelt

Nei, de fleste mennesker har ikke det, men nå har du tatt opp problemstillingen med ham flere ganger. Da blir det kanskje alternativ b?

[Gjest Gjest]

Sitter på samme erfaringer med min mann.

Ofte tidligere gikk han ikke med på mine forslag og ideer forde det kom fra meg og ikke han kom med det først.

Og skulle jeg få realisert ting måtte det bli på egen hånd, ingen hjelp å få der.

Men gjorde han noe, forventet han hjelp. Ros, skryt, aplaus og gjerne en form for belønning og..

Har gått gjennom sinne, irritasjon, frustrasjon og trusler... virket heller dårlig.

Det som virket best har vært å være like neggativ, fraværende og likegyldig når det kommer fra han. Ikke giddet bidra selv (svært opptattt med andre ting slik som han ofte gjør med meg)

Ingen aplaus, skryt og ros. Ingen belønning... Brydde meg bare ikke om det, lot han bare styre.

Det gikk en tid før han skjønte poenget, for han ble jo selvfølgelig frustrert over så lite respons fra meg.

Ble noen heftige diskusjoner. Men han skjønte til slut poenget.

Nå sammarbeider vi om det meste og gjør ting i fellesskap. Selvfølgelig er det mye vi gjør vær for oss også. Vi har jo våre forskjeller i hva en synes er interresant og har som prioritet.

Men så har vi da lang fartstid også, en lærer og tilbpasser seg hverandre gjennom årene.

[Gjest Gjest]

Det som virket best har vært å være like neggativ, fraværende og likegyldig når det kommer fra han. Ikke giddet bidra selv (svært opptattt med andre ting slik som han ofte gjør med meg)

Ingen aplaus, skryt og ros. Ingen belønning... Brydde meg bare ikke om det, lot han bare styre.

Det gikk en tid før han skjønte poenget, for han ble jo selvfølgelig frustrert over så lite respons fra meg.

Ble noen heftige diskusjoner. Men han skjønte til slut poenget.

Nå sammarbeider vi om det meste og gjør ting i fellesskap. Selvfølgelig er det mye vi gjør vær for oss også. Vi har jo våre forskjeller i hva en synes er interresant og har som prioritet.

Høres smart ut.

[Gjest brutal_mann]

Du må fortsette å stå på krava.

[Solskinnsbolla]

Etter et langt samliv er det ett område som gjør meg veldig lei meg. Og dette har jeg sagt ifra flere ganger. Må bare få det ut her, høre om andre opplever tilsvarende.

Jeg har en mann som trenger veldig bekreftelse, og de forslagene til ting vi skal gjøre i huset, ferier, forventes det applaus for og stormende jubel. Jeg er stort sett med på hans forslag jeg, regner med det blir bra og er positiv.

Men den andre veien funker det ikke sånn. Uansett hva jeg kommer med av forslag til ting som skal gjøre eller fikses eller anskaffes så er den umiddelbare responsen negativ (han kan endre mening underveis, men responsen er alltid negativ). Og hvis jeg likevel går igjennom med noe så skriver han fra seg alt ansvar og delaktighet, og overlater det hele til meg.

Det er først i de senere år at jeg virkelig har sett at det forholder seg sånn, og skjønner nå hvorfor jeg har sluttet å ta særlig initiativ til ting. For da vet jeg at jeg må belage meg på motstand eller ha nok overskudd til å bære hele greia selv.

Det er så merkelig, og jeg har gjort han oppmerksom på det flere ganger, men det er akkurat som om det blir fullstendig glemt. Det hender at hvis jeg "står på krava" og gjennomfører, så blir han fornøyd likevel og uttrykker det i etterkant. Det er jo bedre enn ikkeno, men det vet jeg aldri på forhånd, og det ødelegger så mye av gleden for meg når det skal innebære motstand først hele tiden.

Hva gjør jeg med det her? Jeg blir så lei meg i perioder.

Ok, først: Ta det som en mann! Ikke bli lei deg. Det er nok hans personlighet å være kritisk til et og alt, men selv er du en person som har tiltro til andres tanker og ideer. For å si det slik; Jeg kjenner det igjen og det krever sin kvinne å ikke ta slikt personlig. Det er bare å ta igjen med samme mynt, stille seg kritisk til alt han foreslår, liker kanskje diskusjonen det kan medføre seg? Det som er irriterende her i gården, er at jeg må "legge fram" det intellektuelle og fornuftige ved en slik og sånn ide/løsning...og som deg, føler jeg at jeg må stå skolerett eller overbevise min far på en måte. Helt idiotisk, rett og slett! Det er ikke bare en sugende bekreftelse din mann krever, det er også makten i forholdet. Kjenner igjen dette også hos min far; Si nei og være "sur" kutter av og gi makt - Da er det liksom han som til slutt er "helten" når han sier ja. Nok en gang: Helt idiotisk og veldig patetisk. Men jeg hadde ikke blitt lei meg av det, jeg hadde fnyst av det og til tider også bare ledd!

[Gjest Gjest]

Ok, først: Ta det som en mann!

Hvorfor ikke ta det som en kvinne?

[Solskinnsbolla]

Hvorfor ikke ta det som en kvinne?

Ja, jeg vistse noen skulle kommentere dette, så derfor skreiv jeg senere: "Det krever sin kvinne"...

Å ta ting som en mann er ikke nødvendigvis positivt: Å mangle følelser og være kynisk (Slik jeg tolker "Å ta det som en mann")

[Gjest blyfant]

Ok, først: Ta det som en mann! Ikke bli lei deg. Det er nok hans personlighet å være kritisk til et og alt, men selv er du en person som har tiltro til andres tanker og ideer. For å si det slik; Jeg kjenner det igjen og det krever sin kvinne å ikke ta slikt personlig. Det er bare å ta igjen med samme mynt, stille seg kritisk til alt han foreslår, liker kanskje diskusjonen det kan medføre seg? Det som er irriterende her i gården, er at jeg må "legge fram" det intellektuelle og fornuftige ved en slik og sånn ide/løsning...og som deg, føler jeg at jeg må stå skolerett eller overbevise min far på en måte. Helt idiotisk, rett og slett! Det er ikke bare en sugende bekreftelse din mann krever, det er også makten i forholdet. Kjenner igjen dette også hos min far; Si nei og være "sur" kutter av og gi makt - Da er det liksom han som til slutt er "helten" når han sier ja. Nok en gang: Helt idiotisk og veldig patetisk. Men jeg hadde ikke blitt lei meg av det, jeg hadde fnyst av det og til tider også bare ledd!

Ja, det ER en maktting. Opplever det samme i mitt forhold. Jeg blir gående og smiske mer og mer for mannen min, jo mer negativ han er. Hvordan klare å ta igjen med samme mynt? Jeg vil jo bare ha fred, fordragelighet og god stemning, og synes at det er skikkelig ubehagelig å "gå til krig".

[Karry]

Ok, først: Ta det som en mann! Ikke bli lei deg. Det er nok hans personlighet å være kritisk til et og alt, men selv er du en person som har tiltro til andres tanker og ideer. For å si det slik; Jeg kjenner det igjen og det krever sin kvinne å ikke ta slikt personlig. Det er bare å ta igjen med samme mynt, stille seg kritisk til alt han foreslår, liker kanskje diskusjonen det kan medføre seg? Det som er irriterende her i gården, er at jeg må "legge fram" det intellektuelle og fornuftige ved en slik og sånn ide/løsning...og som deg, føler jeg at jeg må stå skolerett eller overbevise min far på en måte. Helt idiotisk, rett og slett! Det er ikke bare en sugende bekreftelse din mann krever, det er også makten i forholdet. Kjenner igjen dette også hos min far; Si nei og være "sur" kutter av og gi makt - Da er det liksom han som til slutt er "helten" når han sier ja. Nok en gang: Helt idiotisk og veldig patetisk. Men jeg hadde ikke blitt lei meg av det, jeg hadde fnyst av det og til tider også bare ledd!

Ja, jeg må jo bare bestemme meg for hvordan jeg skal forholde meg til det og ikke ta det personling, men selv om jeg ikke tar det personlig så ødelegger det helt direkte min glede over ting når jeg blir møtt med "nei", misnøye og/eller ansvarsfraskrivelse, og det kan også forsure hele stemningen hjemme hvis jeg "trumfer igjennom" noe. Jeg blir litt sittende med følelsen av at alt er såre vel og hyggelig hvis bare det meste går etter hans pipe, for da er jo alt greit. Det er jeg dessverre ikke jeg typen til. Jeg gruer meg til feriene for eksempel, fordi jeg gruer meg til å manne meg opp til å ta opp forslag som ganske sikkert iallefall ikke mottas med "ja det hørtes hyggelig ut", eller " det var en god ide". Det ender derfor alltid opp med at avtalene gjøres helt i siste liten, for en eller annen gang må man jo ta stilling til det. Men det blir liksom ikke de hyggelige glede seg sammen til opplevelsene.

Men helt ærlig tror jeg ikke han skjønner selv hvordan han opptrer. Er faktisk ganske sikker på at han ikke mener det vondt eller forstår at det er maktdemonstrasjon han i realiteten bedriver.

[Gjest Gjest]

Men helt ærlig tror jeg ikke han skjønner selv hvordan han opptrer. Er faktisk ganske sikker på at han ikke mener det vondt eller forstår at det er maktdemonstrasjon han i realiteten bedriver.

Det er det jeg og tenkte, og som gjør alt så mye vanskeligere.

Jeg har også hatt en kjæreste som opptredde barnslig rett og slett, i mangel på bedre ord (men i noen situasjoner er det faktisk veldig passende). Det verste var at når jeg tok det opp med han så forsto han ikke hva jeg mente, han benektet alt, mente jeg tok feil. Maktdemonstrasjonene hans var pinlig innlysende og gjennomsiktige, man trengte ikke doktorgrad i psykologi for å se hva han holdt på med akkurat, men jeg tror faktisk helt ærlig at han ikke klarte å begripe og se det helt selv. Den dag i dag er selvinnsikt og selvrefleksjon det høyeste jeg setter hos en mann..

Kanskje det funker som en annen over her skrev å gi tilbake med samme mynt. Blir nok ikke lett, men da føler han hvordan det er å være på din side og klarer kanskje å innse det og jobbe med seg selv.