Hva skal jeg gjøre?

[Gjest dum og uvitende]

Jeg er en jente på 23 år. I mange år har jeg hatt store problemer i min familie, noe som har ført til at jeg har blitt veldig fort voksen og ansvarbevisst på mange områder, men ganske uvitende på andre områder. Jeg vet for eksempel ikke skikkelig hvordan man fyller ut en selvangivelse, det har ingen lært meg. Jeg ble ikke ferdig med VGS, på grunn av nevnte problemer i min familie som veldig fort fallt på meg å løse. Da jeg var 19, ble problemene i familien min overtatt av profesjonelle folk, den psykiatriske helsesektoren meldte seg, og tok vekk det syke familiemedlemmet. Men da braket det løs for meg, jeg fant meg selv uhorvelig utslitt. Før var jeg ikke slik, da hadde jeg ansvar for så mye rart siden jeg var veldig ung, men da alt viste seg å være over, da kolapset det for meg også. Jeg var sliten i 2 år, konstant.

Jeg flyttet hjem til min mor, som er grunnen til problemene mine, hun var frisk igjen, og jeg bodde sammen med henne. Jeg jobbet veldig mye før, masse småjobber på bygda for å ha råd til ting, da vi aldri har hatt noe god økonomi hjemme. Nå er jeg plaget av angst, uro, og er som sagt ekstremt sliten. Jeg har ikke penger, jeg lever på min trygda mor. Jeg har ingen ide hva jeg skal gjøre, har jeg krav på noe som helst støtte? Jeg vet ikke hvordan dagpengeordningen fungere, jeg tror ikke jeg har krav på det i det hele tatt på grunn av at jeg stort sett har gått på frikort grensa alle de årene, eller tatt til takke med lavmålslønn på noen kroner i timen, bare for å ha råd til litt kos i helgene og slikt. Jeg lurer på om jeg skal søke sosialen, men da må jeg kanskje flytte fra moren min? Har vært hos legen og fått utskrevet antidepressiva, men det hjalp ikke på utmattelsen min. Legen mener selv at den har kommet på grunn av at jeg var så ekstremt skarp og skjerpet i så mange år, og når jeg endelig kunne slappe av, ja da tok kroppen og sinnet seg virkelig til rette i det.. Jeg har prøvd å jobbe, men det ender bare opp med at jeg blir liggende dødssliten og nærmest gråte hver kveld før jeg skal på jobb.

Jeg var så arbeidsom før, ingenting var for tungt og vanskelig, nå føler jeg det som ett slag rett i gutsen at jeg ikke klarer noe som helst lenger.. Hva skal jeg gjøre, har dere noe råd folkens? Skal jeg oppsøke NAV, hva skal jeg fortelle dem? Legen min skulle prøve å ordne noe, men han har ikke latt høre fra seg, og er ikke lett å få tak i.

Vær så snill å hjelp meg med tips og råd, kjære medlemmer på kvinneguiden

[Gjest ts]

Ingen som har noe tips eller råd? Eller i det hele tatt bare en pekepinn?

[simba80]

Kan du ta kontakt med legen din igjen? Kanskje han har glemt deg av?

Når man er syk må man virkelig stå på kravene, og det er hardt. Har du en venninne som kan hjelpe deg og støtte deg?

Du kan jo også gå innom nav og høre hva slags råd de kan gi deg.

Lykke til!

[Gjest ts]

Kan du ta kontakt med legen din igjen? Kanskje han har glemt deg av?

Når man er syk må man virkelig stå på kravene, og det er hardt. Har du en venninne som kan hjelpe deg og støtte deg?

Du kan jo også gå innom nav og høre hva slags råd de kan gi deg.

Lykke til!

Takk for det!

Skal ringe legen min igjen og purre på ham. Jeg har virkelig prøvd alt, jeg er ikke den typen som løper ogkrever penger fra staten ved hver aneldning. Jeg prøver å skaffe meg ærlig arbeid, og tjene pengene jeg trenger selv. Men nå har det etter mange tunge og slitsomme år sagt stopp for meg, og jeg trenger hjelp til å komme meg på bena.

[Gjest Gjest]

Gå til legen din igjen. H'n bør undersøke deg for litt av hvert fysisk og psykisk. Også hva du har rett på hos NAV. Syke mennesker har rettigheter såsom rehabiliteringspenger (om man går til behandling med utsikt til bedring), attføringspenger (om man er i tiltak som gjir utsikter til jobb), (midlertidig) uføretrygd (om man er ute av stand til å jobbe over lengre tid/utisktene til fremtidig jobb er minimale). Så har man sosialstønad og evt. bostøtte

[Gjest Gjest]

Gå til legen din igjen. H'n bør undersøke deg for litt av hvert fysisk og psykisk. Også hva du har rett på hos NAV. Syke mennesker har rettigheter såsom rehabiliteringspenger (om man går til behandling med utsikt til bedring), attføringspenger (om man er i tiltak som gjir utsikter til jobb), (midlertidig) uføretrygd (om man er ute av stand til å jobbe over lengre tid/utisktene til fremtidig jobb er minimale). Så har man sosialstønad og evt. bostøtte

Både rehabelitering og attføring er for personer som har vært sykemeldt 52 uke fra en jobb.

Litt usikker på uføretrygd, men det er en lang vei før en blir det.

Mulig du kan få godkjent arbeidsannsinitet hvist lege\ sykepersonell kan dokumentere at du har "jobbet" for å ta deg av moren din mens hun var syk.

(min mor fikk det for mormor i sin tid)

Tror kanskje du kunne hatt godt av å komme det litt bort fra moren din, selv om hun er frisk nå. Vil annta at hun "tapper deg for krefter".

Og krefter er noe du trenger i aller høyeste grad selv virker det som.

Mulig da sosialen kan bidra med støtte til sted og bo og slikt. (er ikke så inne på det men en venn av meg flyttet hjemmefra og fikk ikke jobb på noen år. Hadde aldri vært i lengre jobb så det ble ikke arbeidledighetstrygd. Han fikk støtte til både hus og mat)

[Gjest Gjest]

Man må ikke ha vært arbeidsufør i 52 uker for å få attføring nei. Rehabilitering vanligvis ja.

[Gjest Gjest]

Tror også det er lurt for deg å komme bort fra moren din, hvis hun er den som har vært syk og slitt deg ut.

Dernest: du må få skikk på hverdagen din. Den beste måten å gjøre det på er å innføre faste rutiner. Den aller beste måten å få innført faste rutiner, er gjennom å få seg en jobb. Alternativt en studieplass, men studier krever at du er motivert og har energi, og der er du ikke foreløpig. Men dit kommer du

Fastlegen har nok begrensede muligheter til å hjelpe deg. Kanskje han henviser til psykolog, men det er sannsynlig ventetid. På sikt er det vel mulig at psykolog vil være nyttig, men ennå er problemene dine såpass ferske at det du trenger er en slags akutt-hjelp for å komme i gang med et nogenlunde normalt liv med passe balanse mellom ansvar og hvile. Mulig har kommunen en psykiatrisk sykepleiertjeneste som kan bakke deg opp litt?

Jeg skjønner ikke hvordan en pasiv stønadsordning fra NAV skal kunne hjelpe deg, annet enn som en nødløsning for å komme bort fra moren din. Jeg ville heller bedt NAV om hjelp til å få en jobb, ikke nødvendigvis en 100% stilling, men en stilling som krever at du møter opp daglig og gjør noe praktisk.

PS: selvangivelsen: mange mennesker fra "friske familier" kan heller ikke fylle ut en selvangivelse! Jeg måtte også lære det fra scratch, og gjennom årene har jeg blitt en kløpper på skjemaer!

[Gjest ts]

Hei igjen folkens.

Tusen takk for mange gode og oppløftende svar, jeg kjenner allerede at jeg begynner å få litt motivasjon og energi igjen bare av å lese svarene deres og tenke "det skal jeg klare å få til". Alt jeg trenger er en liten dytt og oppbacking fra folk som vet hva de driver med, en liten jobb her og der kunne nok gjort mye susen for meg. Jeg er nok langt i fra klar for en 100% stilling, men noen dager i uka hadde ikke gjort meg noe. Skal ta kontakt med psykatrihelsetjenesten i kommunen min, legen min og NAV igjen, kanskje kan jeg til og med få i stand ett møte med dem alle samtidig, mener jeg har hørt noe om at det går.. Jeg skal bli bra igjen, og jeg skal få rutiner i livet mitt igjen!

Godt å høre at også "vanlige" mennesker sliter med selvangivelsen, for meg er det tall tall tall jeg ikke helt forstår hvorfor er der hehe

[Gjest Gjest_hulda_*]

Hei igjen folkens.

Tusen takk for mange gode og oppløftende svar, jeg kjenner allerede at jeg begynner å få litt motivasjon og energi igjen bare av å lese svarene deres og tenke "det skal jeg klare å få til". Alt jeg trenger er en liten dytt og oppbacking fra folk som vet hva de driver med, en liten jobb her og der kunne nok gjort mye susen for meg. Jeg er nok langt i fra klar for en 100% stilling, men noen dager i uka hadde ikke gjort meg noe. Skal ta kontakt med psykatrihelsetjenesten i kommunen min, legen min og NAV igjen, kanskje kan jeg til og med få i stand ett møte med dem alle samtidig, mener jeg har hørt noe om at det går.. Jeg skal bli bra igjen, og jeg skal få rutiner i livet mitt igjen!

Godt å høre at også "vanlige" mennesker sliter med selvangivelsen, for meg er det tall tall tall jeg ikke helt forstår hvorfor er der hehe

[Gjest Gjest]

høres ut som du lider av posttraumatisk stress. Snakk med fastlegen din, be om en legeuttalelse på dine problemer, og ta kontakt med ditt lokale nav-kontor. be om en time der. Det kan være aktuelt for deg å prøve attføring, enten ved utdanning, arbeidspraksis eller en kombinasjon. Det høres ut som om du både har evne og vilje til å endre situasjonen din, og da er største jobben gjort! Lykke til! Hilsen nav-ansatt