Noen flere her som ikke "tør" få barn?

[Gjest Gjest_Lille My_*]

Jeg har alltid regnet med at jeg en dag skal få egne barn. Men nå når jeg er blitt voksen, og klarere ser hvordan verden henger sammen, så vet jeg rett og slett ikke om jeg tør.

Noen flere her som har kjent på dette, og likevel fått barn? Jeg er nå 26 år.

Jeg kommer fra en såkalt ressursterk familie, har sterk psyke og har valgt mine venner med omhu.

Dette er faktorer som jeg tror har hatt mye å si for at jeg har klart meg godt.

Jeg har imidlertid vært vitne til/opplevd mobbing, trakassering, utfrysing, kynisme, sterkt forventningspress, og ja alt det som desverre hører menneskeheten til. Det er den sterkestes rett der ute, og jeg synes verden til tider framstår som alt for hard og kald.

Og dermed vet jeg ikke om jeg med ren samvittighet klarer å sette et barn til verden - jeg har rett og slett ikke bestemt meg for om verden er ond eller god. Selv om den vel er begge deler.

[Gjest Gjest]

Verden kan være en jævlig plass ja. Men den kan også være rene paradiset. For de fleste av oss er verden noe midt imellom til hverdags, og så går det opp og ned ellers. Det er jo det som gjør livet verdt å leve. Dersom man ikke visste at det gikk an å ha det vondt så ville vi ikke satt pris på å ha det godt.

Jeg har absolutt ingen problemer med å skulle sette barn til verden. Som forelder blir det min oppgave å hjelpe og veilede barnet sånn at det får en god tilværelse. Jeg forstår behovet for å beskytte sine barn mot alt som er vondt, men ser man realistisk på det så MÅ barna oppleve vonde ting for å lære seg å leve. Alt man opplever, på godt og vondt, er med på å danne det mennesket man er.

Jeg har opplevd mye vondt i livet. Jeg ble mobbet en periode som barn. Etter at mobbingen tok slutt var jeg ensom, for jeg våget ikke å stole på andre. Jeg var ekstremt sjenert og usikker, og jeg fikk min første kjæreste da jeg var langt oppi 20-årene. Jeg har alltid slitt med dårlig selvtillit, overvekt og følelsen av å ikke strekke til.

Dette kan kanskje høres ut som et tragisk liv, men jeg føler selv jeg har levd et godt liv. For i tillegg til det triste og vonde så har jeg opplevd masse godt. Jeg har hatt foreldre som elsket meg og støttet meg gjennom alt. Jeg har hatt gode venninner som har hjulpet godt på selvtilliten. Jeg har reist og sett verden, har lest gode bøker, har sett gode filmer, har tatt en interessant utdannelse, har fått verdens beste kjæreste (samboere) osv osv. Livet er herlig!

Hadde jeg gått sorgløst gjennom livet hadde jeg kanskje ikke forstått hvor godt jeg har det nå. F.eks. har vi kjempedårlig råd for tida, og det kunne jeg latt meg deppe av. Men fordi jeg har lært hva som virkelig betyr noe i livet så kan ikke mangel på penger ødelegge noe for meg. Bare som et eksempel på hvordan vonde opplevelser fører med seg gode ting.