Foreldrenes synder

[Gjest kusa]

Burde man fortelle foreldrene hva de har gjort som har såret deg som barn, evt dårlig oppdragelse?

[Gjest Gjestepus]

Klart du kan det - men da må du tenke nøye over konsekvensene i etterkant før du gjør det!

Jeg har hatt flere alvorlige oppvasker med mine foreldre i voksen alder - ett resultat var at vi ikke hadde kontakt overhodet på 5 år...

Men - vi har ikke valgt våre foreldre. De står ikke fritt til å kritisere, ødelegge oss, vi skal ikke bare ta imot masse dritt fordi de er foreldrene våre.

Det er opp til deg - kampen kan bli hard, og det er opp til deg å vurdere om det er verdt det...

Lykke til!

[Gjest LanaLane]

Jeg prøvde meg på det, med det resultat at de ikke snakket til meg på 1 år.

[Caramela]

Med mindre du har varige mén, ville jeg latt det ligge.

[Amalie_85]

Kommer helt ann på tror jeg.

Jeg husker enda hvor lei meg jeg var da jeg oppdaga at pappa hadde spist kakebiten som var tatt vare på til meg når jeg var hmmm...7år?

Gidder jo ikke fortelle det til han nå.

Jeg har ikke noe eksempler på noe jeg hadde valgt å ta opp med mine foreldre heller for jeg kan ikke huske å ha opplevd noe dårlig.

[Gjest Gjest]

Tok opp en liten filleting med mamma, vi pratet og det gled naturlig inn på det. Jeg fortalte at jeg hatet å bli med henne i klesbutikker da jeg var liten. Ble mye venting, og jeg ville bare hjem. Bare denne lille tingen merket jeg at hun ble veldig lei seg av, selvom jeg sa det humoristisk, foreldre liker nok ikke å høre at de har gjort "feil". Så jeg ville nok vært var på å ta opp ting med mindre det er noe som plager deg veldig den dag i dag.

[Caramela]

Selv tenker jeg at mamma og pappa var litt overbeskyttende, og ville litt for sterkt at jeg skulle oppføre meg som de ville, at jeg måtte være flink nok, snill nok, eller ja, god nok. Dette resulterte i at jeg for det første var rimelig sjenert, men inni meg hadde jeg et enormt sinne overfor omverdenen helt frem til jeg var ferdig med vgs, og jeg flytta vekk - og for meg selv. Da kunne jeg endelig være den jeg var, uten å måtte nå opp til deres "mål". Selv om dette kanskje ikke var intensjonen deres, at jeg skulle gjøre som de kunne ønske (tror nok de hadde likt meg uansett.. hehe), så var jeg alltid redd for å ikke være god nok overfor dem. Og for å være helt ærlig, fullførte jeg 4 års utdannelse på noe jeg egentlig ikke ville, bare for at jeg ikke skulle skuffe dem med å droppe ut. Angrer nå. Men ikke noe jeg kan gjøre med heller. Gjort er gjort.

Jeg gidder ikke ta det opp med dem. Det kommer det ikke noe godt ut av. Jeg burde selv vært tøff nok til å si i fra, men det var jeg ikke. Så det er jeg som må ta skylden, og ansvaret for sånn det har blitt. Jeg tror de ville blitt veldig lei seg om de visste hva jeg følte. For alt jeg vet, kan det hende jeg tar feil også. Og da er det tåpelig å ha brakt det på banen i utgangspunktet.

Endret 9. mai 2009 av Caramela

[Vilm@]

Nei, nei, nei.

Ingen er perfekte, alle gjør vi feil, og ønsker man å beholde et best mulig forhold så må man nok svelge noen kameler i ny og ne, det gjelder nok både barn og foreldre.

[Henna]

Har selv lurt på dette i forhold til egne foreldre. Det er aldri blitt snakket om, men jeg vet at det ligger dårlig samvittighet på deres skuldre. Føler ikke at det trengs å taes opp, da det vil nok ikke endre på noe uansett. Og selv har jeg tilgitt og kommet videre.

Er de klar over det du mener de har gjort feil? Om ikke, er motivet ditt at du ønsker at de skal vite det? Og har dette påvirket deg videre i livet?

Hvis det er tilfelle så mener jeg at man bør gjøres ansvarlig for sine feil, og se konsekvensene av disse.

Men i mitt tilfelle, hvor vi vet selv om det er usagt, det gagner ingen å grave i det, så er det best å la det ligge.

[Gjest Wacmoc]

Jeg gjorde det mot pappa, og litt mamma. Begge to ble såret, men slem som jeg er syntes jeg det var på sin plass da begge har driti seg kraftig ut når det gjelder barneoppdragelse, og jeg syntes ingen av dem egner seg som foreldrematriale..

Det blir jo selvfølgelig konsekvenser, men hva er jo indeviduelt..

[Gjest brutal_mann]

Burde man fortelle foreldrene hva de har gjort som har såret deg som barn, evt dårlig oppdragelse?

Bare om en har kommet langt nok til å kutte all kontakt.

Edit: personlig så tar jeg tilbake ved å være avvisende, gir faen og teller dager til jeg er foreldreløs. Det er jo trist at det er først da jeg virkelig kan være ett fritt menneske.

Endret 9. mai 2009 av brutal_mann

[Gjest LanaLane]

Jeg vil si min far har gjort mye bra for meg fysisk sett, men på det mentale plan har han feilet totalt. Har aldri følt jeg kunnet snakke med ham om ting jeg lurer på mht til oppveksten min, og han har heller aldri forstått at jeg kanskje trengte tid til å bearbeide ting. Fikk plutselig alt i hodet da jeg var ca 15 år gammel og jeg føler at om han bare hadde villet snakke med meg om det som skjedde istedet for å fortrenge det, hadde jeg ikke slitt i voksen alder.

Fungerer helt greit nå, men det dukker opp nå og da, bitterheten om at jeg kanskje hadde vært sånn og sånn om jeg faktisk hadde fått bearbeidet det i ung alder.

Min stemor kan jeg snakke litt mer med, men kun om hun er i "omsorgshumør", ellers får jeg bare vite at jeg er dramaqueen.

Min mor har jeg absolutt ingen kontakt med, så henne har jeg ikke noe grunn til å være sint på. Det er et tilbakelagt kapittel.

Uff, kjenner jeg fremdeles ikke er helt over det.

[Periwinkle]

Mine foreldre var intetanende til hva de hadde gjort "feil" oppp igjennom oppveksten og det kom til et punkt hvor jeg måtte fortelle det, rett og slett fordi de aldri endret seg, spesielt min mor, og det gikk på helsa løs for meg.

Problemet mitt etter å ha lagt alle kortene på bordet var rett og slett at de brukte sine "feil" som et våpen til å gi meg dårlig samvittighet. "Du liker oss ikke" "du skjemmes av oss" osv var kommentarene jeg hele tiden fikk. Ved en anledning hvor jeg akkurat hadde fortalt om en litt kinkig episode ei venninne av meg for øyeblikket gikk igjennom kom det så vakkert fra min mor "Nå, så det er noen som har det verre her i verden enn deg altså"...

Tiden etter at jeg fortalte de hva de nok hadde gjort litt feil på var et helvette. Jeg var bare 16 år så jeg måtte bo hjemme, selv om jeg prøvde for harde livet å skaffe meg både jobb og leilighet. Jeg fikk legeattest fra pykologen min som forklarte situasjonen for så tidlig utflytting så dette ville gi meg muligheten til å få borteboer stipend. Men jobben lot vente på seg og i tillegg visste jeg vel også at jeg ikke var "frisk" nok enda til å klare meg alene.

Grunnen til at jeg måtte ta opp feilene med mamma og pappa var at mammas mathysteri og konstant hakking på meg og min vekt - i kombinasjon av litt andre ting - førte til at jeg fikk spiseforstyrrelser. Ingenting var bra nok, godt nok, fint nok. Jeg kunne trene 5 dager i uka og jeg fikk for lite frisk luft, jeg trente 3 dager i uka og det var for lite, jeg spiste ikke opp maten min, det var ikke bra nok, jeg spiste litt mer enn vanlig med mat, det var for mye.

Denne konstante hakkingen la grunnlaget for en spiseforstyrrelse som startet i en alder av 13 år og som jeg nå, som 19 åring, fremdeles ser ettervirkningene av. Jeg er riktignok til en viss grad "frisk" men tankene fra den tiden ligger der fremdeles og det er ofte jeg tar meg i å tenke "hvorfor bare ikke begynne sånn som tidligere? Da går jeg iallefall ned i vekt igjen". Nå er situasjonen med mine foreldre at mamma nesten har begynt å glemme hva vi snakket om da jeg var 16 år og ting begynner å bevege seg tilbake til hakkingen. Forskjellen er nå at jeg til en viss grad klarer å skjønne at det er hennes syke hjerne som ikke skjønner bedre, men det er selvsagt sårende og jeg tenker alltid på hvordan jeg kan please mamma i ettertid.

Så - hva kan mitt råd være? Om du mener at det på død og liv er noe som må snakkes med foreldrene dine om så gjør det, men merk at det kan føre til konsekvenser og jeg vil anbefale deg og bo i såppas lang avstand fra de at du faktisk kan klare å gå rundt i gatene uten å støte på de - i tilfellet utfallet ikke skulle bli så bra:)

Lykke til

[Amalie_85]

Hmmm......jeg ser jo at noe kan man ta opp. Hvertfall om det fremdeles er plagsomt. Min mamma er veldig flink til å være masete om ting ho syns er viktig, og det er helt greit at ho sier sine meninger, men når det blir om igjen og om igjen og om igjen så blir jeg jo bare irritert. Så da bruker jeg jo å si ifra. Men jeg sier jo ifra på en voksen måte at det blir mot sin hensikt. For jeg vil løpe andre vei fra det ho sier. Og det syns ho er fint at jeg kan si ifra, selv om ho noen ganger blir jo litt lei seg. Både fordi jeg velger å ikke høre på og noen ganger fordi ho ser at ho kanskje ikke skal gjøre det sånn. Men jeg tror og vi kan gjøre dette fordi vi har et godt forhold.

Og om det er ting som har vært plagsomt i oppveksten f.eks. dette med vekt og det enda blir påpekt hele tiden så ville jeg nok sagt ifra.

[Caramela]

Og om det er ting som har vært plagsomt i oppveksten f.eks. dette med vekt og det enda blir påpekt hele tiden så ville jeg nok sagt ifra.

Enig.

[MissStiles]

Jeg har prøvd å snakke med moren min om oppdragelse men det funker ikke. Vi er ikke enige. Så da fant jeg ut at det var best å ikke nevne at jeg synes de var "snillere" mot søsteren min enn mot meg. Det er ikke så mye de kan gjøre med det nå uansett. Bortsett fra å si unnskyld og komme med en forklaring, om det er det man er ute etter.

[Maj]

Har lurt på dette lenge selv. Er mye jeg skulle ønske foreldrene mine kunne forstå at de gjorde feil i oppveksten. Jeg også prøvde desperat å finne jobb på vgs så jeg kunne flytte ut, men det var ikke så lett. Til slutt drog jeg på folkehøgskole på motsatt side av landet, så langt unna jeg kunne komme meg. Jeg drar sjeldent hjem, bare når jeg må eller når jeg savner vennene mine.

De er herlige foreldre, men jeg var kansje et vanskelig barn på en måte. Fikk en alvorlig sykdom da jeg var 11 og ble grovt overbeskyttet. Er overbevist om at min reddsel for anfall kommer fra deres reddsel. Det er ikke før i år at jeg forstår at det ikke er så farlig, jeg trenger ikke om å vere redd, har ikke hatt et angstanfall på to år. Følte meg nesten som en fange i huset vårt da jeg var yngre, med strenge innetider og uoppdaget ADHD gikk jeg på veggen nesten hver kveld.

De kommer på besøk neste uke, akkurat kort nok besøk til at det kan gå. Skal vise dem at jeg ikke trenger hjelp lenger, men tør ikke forklare hva jeg føler. Mamma har alltid dårlig samvittighet for at ... for alt. Og synest at hun har det vanskelig nok fra før med egen sykdom, og med pappa. Og pappa har nok med å passe på mamma.

Synest egentlig at det viktigeste er å finne ut hva som gikk galt, og unngå å gjøre det samme mot egne barn, når de kommer. Vil ikke at de skal gjøre som meg og broren min, flytte ut så fort de får kjangsen.

[Gjest Naria]

Jeg har hatt et par skikkelige oppgjør med mine foreldre etter at jeg ble voksen, og da spesielt mamma. Det var helt nødvendig for meg, og for at vi i det hele tatt skulle kunne ha hatt et forhold i dag.

Fortiden kan ikke gjøres om, og jeg har nå lagt barndommen bak meg. Har et normalt forhold til foreldrene mine i dag.

[Gjest Megisen]

Det kommer helt an på hva som er årsaken til at det skal taes opp mener jeg. Å befinne seg i en offerrolle og ta opp uregelmessigheter i oppveksten, ser jeg ingen grunn til. Kommer ikke noe konstruktivt ut av det. Dersom man gjør det fordi det direkte har stoppet ens egenutvikling, synes jeg det er på sin plass å ta en prat.

Jeg for min del, har et forsiktig oppgjør med mine foreldre. Jeg vet at de har gjort ditt beste etter sine forutsetninger og derfor er det ikke noe poeng å beskylde dem for noe, men jeg vil at de skal se feilene de har gjort selv.

[Gjest Gjest_hogwash_*]

Burde man fortelle foreldrene hva de har gjort som har såret deg som barn, evt dårlig oppdragelse?

Med mindre det er noe som gjentar seg enda, evn. de har mindre barn, tror jeg ikke det kommer noe godt ut av å ta opp dette.

Har selv ett elendig forhold til min mor pga. jeg prøvde å ta opp en del ting fra ungdomstiden.