Problemer med samboer

[Gjest Jimmi]

Hei

Jeg og min samboer hadde et flott forhold sammen. Det fungerte ganske bra. Men da vi fikk barn viste det seg at vi hadde sider ved hverandre vi ikke viste om, og vi begynte å få problemer... Er så mye historie bak at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Min samboer flyttet langt bort fra sin familie i en ung alder. Dette var pga. familieproblemer; (foreldre som ville skilles men kunne ikke pga. barn o.l. noe som skapte en dårlig stemning) Etter hun flyttet har hun ikke hatt noe særlig kontakt med dem. Hun har en gjevnaldrene søster, en mamma og pappa. Ingen onkler osv.

Da vi traff hverandre var vi mye på byen. Det var der vi møttes. Det var som oftes mine venner vi dro med fordi hun ikke ville ha kontakt med hennes. Vi flyttet sammen etter kort tid.

Jeg merket etterhvert at hun hadde en tendens til og nyte store mengder med alkohol og ble veldig full, deretter var hun ikke kritisk til andre som sjekket henne opp o.l.

Etter en tid gikk det over styr... hver gang vi skulle ut måtte jeg passe på henne slik at hun ikke skulle rote seg borti andre karer, jeg klarte dette og det skjedde aldrig noe. Men andre rundt oss orket ikke mer og vi mistet mer eller mindre kontakt med dem. Dette varte i ca. 6 mnd. og vi dro ut hver helg.

Etter en tid sluttet vi å dra ut, og vi fokuserte mer på forholdet mellom oss. Vi flyttet i ny leielighet (i samme by) og hun ble gravid. Dette var da planlagt.

Forholdet var bra og ingen sure minner fra tidligere hendelser.

Men da hun var høygravid begynte nye problemer.

Jeg har en bror, en mor og en far som er skilt. Far har ny samboer og hun har 1 barn. Jeg har bodd med mor som mindre. Mor og far går IKKE overens . Min bror var ofte med da vi var på byen.

Min bror ble sammen med min samboers søster (herregud, kan jo bare bli problemer ut av dette) og min samboer mislikte dette sterkt. Grunnen var at broren min ikke er helt lovlydig og driver med snusk. Han sluttet med dette og flyttet nærmere den nye kjæresten sin. Og dette fungerte bra.

Etterhvert følte samboeren min at familien min kom for tett innpå, og at de ikke behandlet henne bra. Noen måneder etter fødsel lot vi min mor passe barnet og vi skulle spise reker og drikke vin hjemme. Dette var hennes bursdag.

Alt gikk bra helt til vi drakk for mye... Det startet med at vi dro på byen og allerede da var vi altfor fulle. samboeren min gikk i gamle spor og vi begynte å krangle. Jeg følte at jeg ikke hadde kontroll og ringte politiet. De kjørte oss hjem. Allerede da kranglet vi så heftigt at vi sloss (hun slo meg og jeg sparket henne og kastet henne over en bil)

Da vi var hjemme fortsatte kranglingen og vi var like fulle. Det endte med at jeg ringte politiet igjen og de kjørte meg til min far.

Dagen etter kom jeg hjem og vi var venner, følte oss dumme etter hva som hadde skjedd.

Men far ringte helsesøster og beskylte samboeren min med fødseldepresjoner, vi måtte delta på en rekke møter med lege og barnevernet. Dette tokk på psykisk for oss begge, mest for samboeren min.

Samboeren min ville ikke ha mer kontakt med min far eller slekten hans, så denne ble brutt med en krangel mellom henne og han, med meg imellom. dette syntes jeg var litt vanskeligt.

Vi kom oss igjennom dette også.

Men så fikk min mor kreft. Livmorkreft.

Jeg viste på forhand at min samboer ikke likte min mor og det viste seg til å bli en utfordring.

Moren min trengte psykisk støtte og jeg var en av de som kunne gi henne det. hun trengte også hjelp til transport for hun har ikke bil. Foreldrene til min mor og broren hennes var også der til å hjelpe.

Jeg valgte å dra til min mor da samboeren min ikke var hjemme. Dette var enklest for meg. om jeg nevner min mors sykdom vet jeg på forhand at krangling vil oppstå. Men mor og samboer kunne omgås hverandre i korte perioder.

Men en dag viste det seg å ta slutt. Jeg spurte min samboer om min mor kunne komme på besøk for å hilse på sønnen min og vi kunne spise lunsj.

Det var OK.

Men da hun kom var samboeren min lite imøtekommende, jeg ble flau av oppførselen hennes. Jeg kjørte min mor hjem og vi ble enige om at hun ikke ville ha kontakt med min samboer, hun orket det ikke samtidigt med at hun var syk.

Samboeren min reagerte sterkt på dette. Hun mente hun ikke hadde gjort noe galt. Og jeg følte jeg måtte velge mellom min mor og min samboer.

Dette har endt med at jeg ikke har så mye kontakt med min familie.

Broren min besøker jeg av og til, men han bor lang ut. Far snakker jeg nesten ikke med i det hele tatt. Og mor drar jeg til hvis der er nødstilfelle eller når samboeren min ikke er hjemme. Jeg forteller henne at jeg har vært hos mor og det ender som regel med krangling.

Problemet til min samboer er at hun ikke har noen å snakke med. Det er meg hun har og ingen andre. Ikke venner eller familie. Hun har mye aggresjon hun vil slippe løs, men å snakke med meg om hennes problemer er ofte en dårlig løsning pga. de innebærer ofte meg og min falimilie.

Jeg prøver å finne en løsning på problemet men det ender med at vi står bom fast.

Problemet mitt er att diskusjonene våres ikke fører noen sted. I stedenfor saklige argumenter skjeller hun meg ut og min familie. Jeg sier dette ikke er lurt for det er vanskeligt og respondere positivt og jeg føler jeg må forsvare meg mot henne. Jeg er åpen for å forandre meg men jeg kan ikke kutte kontakten til min mor nå. Hun nekter å la min mor se barnet lenger.

I dag dro hun til en tidligere huseier vi leide av. En som hun har noe kontakt med. Hun sier ofte at vi burde flytte fra hverandre når vi krangler men jeg mener det er tull. Dette burde være noe vi kan finne ut av for vi er glade i hverandre og har ikke noe problemer ellers.

Er vell noe partisk siden jeg skriver dette men... jaja.

Hva skal jeg gjøre? Jeg kan bo hos min bror i en periode men det er ikke noe jeg ønsker... Føler at det er hun som trekker i kortene om hva som skal skje.

Føler at jeg burde skrive her, er jeg dum og naiv som fortsetter dette forholdet? Vi er begge enige om at vi ikke ville vært samme hvis det ikke var for barnet.

hun ringte meg nettop og sa hun ville bo med meg igjenn. hun var borte i ca. 2 timer.

Jeg tror hun vil fortsette å true med at hun flytter, det kan hun ikke. En dag sier jeg nei og flytter min vei.

Takk hvis du orker å lese alt ble litt mye detalj men har ikke snakket med andre om sånt, min familie tar jo lag med meg med en gang og sier jeg må flytte. Jeg har tenkt på å kontakte noen som jobber innen såndt men det er jeg sikker på at min samboer ikke vill.

[Gjest Gjest]

Gjør det siste du skrev. Ta kontakt med en familierådgiver

[Gjest Golden Girl]

Ja dette høres ut som noe som er for vanskelig å ordne opp i for dere. Syns også det hørtes ut som en god ide å oppsøke en familierådgiver. Lykke til!

[Gjest fride]

synes samboeren din virker som ei dame med veldig bastante oppfatninger om det meste og de fleste, og virker da som om hun behandler deg som dritt. Jeg tror ikke jeg hadde holdt ut dette.

[Gjest brutal_mann]

Om ikke din samboer innser at hun har problemer og trenger hjelp så kan ikke du gjøre annet enn å forlate henne. Husk bare å få sikret det foreldreretten til din sønn i forkant. Det er et helvete å få til i etterkant...

[Gjest Jimmy]

Ok, takk for all tilbakemlding

[Solknapp]

Jeg har egentlig ikke noe mer å tilføye her enn du allerede har fått råd om. Det er helt klart at din samboer trenger hjelp. Hun trenger nettverk, kanskje det er derfor hun blir bitter og aggresiv?

Uansett, jeg vil bare ønske deg lykke til. Du fortjener å ha det bedre enn dette altså